Bibliografi

1902 Når livskvelden kjem - Forteljing
1903 Bjarne - Et billede fra en fjellbygd
1905 Vaarsus - Fortælling
1905 Moseflyer - Skitser og sagn fra Dovrefjeld
1906 Hauk Uglevatn - Fortælling fra Dovrefjeld
1907 Svarte Fjelde - Fortælling
1908 Mineskud
1908 Ved den evige sne - Fortælling I
1909 Fakkelbrand
1909 Urtidsnat
1910 Vargfjeldet - Smaa fortællinger
1910 Nord i haugene - Eventyr
1911 Fimbulvinter
1912 En finnejentes kjærlighetshistorie
1912 Jutul-historier - Fortalt av ''n Soplim-Tosten sjøl
1913 Eli Sjursdotter
1913 Eventyr. Nord i Haugene og Jutulhistorier
1914 Simen Mustrøen. Karikaturkomedie
1914 Av Jarleæt
1915 Lisbet paa Jarnfjeld
1916 Eventyrfjeld. Historier for barn
1916 Helleristninger. Historier fra fjeldet og jagten
1917 Brændoffer
1918 Rott jer sammen
1918 Sol. En historie fra 1600 tallet
1919 Barkebrødstider - Nye fortællinger
1919 Vidden - Fortællinger
1919 Bjørneskytteren
1920 Bør Børson - Olderdalens største sønn
1920 Byd lykken haanden eller da Johannes Mo løste rebusen
1920 Bør Børson jr.
1921 Naglerne. Eller jernet fra Norden og andre fortellinger
1923 Den fjerde nattevakt
1924 I Nordenvindens land
1925 Vers fra Rugelsjøen
1926 Anders Reitan. Liv og virke 1826-1926
1927 Den nye Bør Børson jr.
1927 Christianus Sextus. De første geseller
1931 Christianus Sextus. I hammerens tegn
1935 Christianus Sextus. Tårnvekteren
1928 Det høie fjeld
1928 Solfrid i Bjørnstu og de syv svende
1929 I forbifarten
1933 Der stenene taler
1936 I vakttårnet
1940 Nattens Brød. An-Magritt
1946 Nattens Brød. Plogjernet
1952 Nattens Brød. Johannes
1959 Nattens Brød. Kjærlighets veier
1944 Runer på fjellveggen. Sagn og fortellinger
1948 I lyset fra min bergmannslampe
1963 Jeg så dem --
1964 Vers fra Rugelsjøen og andre dikt

Utgitt etter hans død:
1987 Mod lys og grav
1989 Troll
1992 Simen Mustrøen og andre fortellinger
1999 Fortellinger i utvalg

Dette er Falkbergets bibliografi, i følge Falkberget-ringen. Jeg har markert de bøkene du har. Fortellinger har jeg ikke markert, da ingen av de opplistede verkene har denne tittelen. Men det dreier seg vel kanskje om en utgave av Fortellinger i utvalg.

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet.

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min.

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon på et vis er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse.

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand.

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124)

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger!

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag!

Gaute Heivoll skriver om besteforeldre sine, og særlig bestefaren, som er hovedpersonen i denne boka. Snork. Dette ble altfor kjedelig for min del. Det gikk så treigt, og det skjedde ingenting! Det mest dramatiske var elgen som tråkket ned hagen... Jeg ventet lenge på det store klimakset, men det kom aldri. Visst er Heivoll en flink forfatter, måten han skildrer hagen på er nydelig, men det redder ikke etter min mening boka. At bestefaren "skånte" bestemoren for fæle og triste nyheter irriterte meg. Og det irriterte meg hakket mer at hun godtok det, sånn helt uten videre! Nei, beklager, denne kommer jeg ikke til å anbefale videre.

Dramatikeren Tordis blir dømt til tredve dager i fengsel etter en fyllekjøring. Hovedpersonen minner mistenkelig mye om forfatteren selv, Vigdis Hjorth, som også har sonet for samme forbrytelse. Dette er en både morsom og til tider tragisk og litt sørgelig miljøskildring. Her får vi høre historiene om kvinnene bak murene - fyllekjøreren, det narkomane mor-og-datter-paret, den voldsdømte. De lever i en boble hvor målet er å fylle dagene med noe, for å få tiden til å gå. Det strikkes, sys, røykes og prates. Egentlig høres det ikke så ille ut, selv om det selvsagt kan virke litt pinlig å måtte ta en pliè naken foran fengelsbetjenten for å bevise at man ikke har smuglet dop i tissen. Tordis går fra å være nervøs nykommer, til å nesten føle seg ordentlig som hjemme. Likevel distanserer hun seg fra de andre, hun vet innerst inne at hun er bedre enn dem, mer kultivert og dannet.

I begynnelsen irriterte det meg litt at historien hoppet litt frem og tilbake i tid, men så forstod jeg at det var sånn hun opplevde tiden der: som en hel sausete opplevelse, hvor tiden var noe de hele tiden forholdt seg til, samtidig som de ikke gjorde det. Til tross for at boka kunne bli litt langdryg, likte jeg boka godt.

Akimbo og krokodillemannen er den tredje boka om Akimbo som bor i Afrika. I denne fortellingen blir Akimbo kjent med krokodillemannen John. Han skal merke nyklekkede krokodilleunger, og Akimbo får lov til å være med. Det blir en spennende og dramatisk opplevelse, men heldigvis er Akimbo en modig og snarrådig gutt.

Jeg synes dette var en søt, liten bok. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre, og er lettleste. Selv om historien er spennende, er den likevel enkel. Forfatteren skildrer det afrikanske miljøet på levende og spennende måte, det liker jeg. Anbefales til mellomtrinnet.

Ja, den bør du få tak i, artig bok. Det var liksom ikke for ingenting jeg plukket den opp. Bob Dylan "er" også med i boka....

Jeg er også en av de som har varslet for jeg vil ikke finne meg i å bli uthengt her inne og at andre medbokelskere blir sjikanert. Like viktig er det at André får innsikt i hva som skjer, derfor trykket jeg på varslerflagget slik at han ser hva som står der. Har også sendt han melding.
Vi får avvente å se hva han vil foreta seg, tror jeg.

Endelig fikk jeg les ei bok av Torgrim Eggen, og det var ikke så vanskelig å plukke ut boka, jeg tok den på tittelen "Den nye Dylan".
Her møter vi en sliten og alkoholisert middelaldrene musiker som sliter, om platebransjen og livet som rockemusiker.
Kommer også litt bak kulissene og hører oppdiktet sladder om andre navngitte kjente personligheter i underholdningsbransjen.
Det er Sæverud vi følger store deler av boka, og jeg synes Eggen tegner et godt og troverdig bilde av denne musikeren. Boka er til tider både underholdene og har gode miljøskildringer. Må si jeg ble positivt overrasket over både tema og fortellingen om en fallende stjerne.

First of all, it was October, a rare month for boys. Not that all months aren't rare. But there be bad and good, as the pirates say. Take September, a bad month: school begins. Consider August, a good month: school hasn't begun yet. July, well, July's really fine: there's no chance in the world for school. June, no doubting it, June's best of all, for the school doors spring wide and September's a billions years away.

Something Wicked This Way Comes av Ray Bradbury.

Jeg tenkte på bøkene til Georges Simenon om detektiven Maigret. Kan godt huske den som fredagskrim på tv i hine hårde dager. Vet ikke om det passer til det du ønsker, men du kan jo undersøke litt..Her f.eks Store Norske leksikon

Kanskje Rebecca av Daphne du Maurier?

Edit: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson kan muligens også passe.

Vi trenger deg og dine kunnskaper om litteratur Rolf. Ble beroliget og glad nå, ta du deg en velfortjent sommerferie, så "snakkes vi".

Å nei, Lillevi

Herlig begynnelse på boka og nå føler jeg med Rosa der hun er på vei til sitt ny hjem sammen med Bjartur, til Sumarhûs.
Overtro var en del av dagliglivet på den tiden, og her får vi et eksempel når nygifte Rosa ikke får lov av ektemannen Bjartur å gå av hesten for å kaste stein på Gunnvör sin grav fordi hun tror det bringer lykke.
Livet på Sumarhüs blir nok ikke så lett for Rosa som er både engstelig og redd.

Takk for tips! men dette er jeg egentlig klar over. Red Doc> er det faktisk reklame for i min utgave av Autobiography. Carson er en jeg er begeistret for for tiden og jeg vil lese mer, men jeg liker å strekke forfattere litt ut og ikke ta dem i ett jafs. Men det er artig å høre at flere her er glad i bøkene hennes og å vite at jeg har mye godt i vente.

Jeg hadde kanskje lagt til enda mer av Anne Carson, i alle fall Red Doc>, som jo henger sammen med Autobiography of Red. Siden Sapfo har fått plass, hadde jeg vel også inkludert If Not, Winter.