Jeg slukte de to sesongene av The Carrie Diaries på pinlig kort tid. Serien, en spin-off av Sex in the City, appellerte voldsomt til fjortenåringen i meg... ;-) Likte også veldig godt American Horror Story, sesong 1, uten sammenligning forøvrig. The Walking Dead er ellers en soleklar favoritt.

Innerst kan like gjerne være synonymt med kårfolk.

Så bra Marit, da kommer den boka på "Skal lese lista". Morsomt å komme over nye forfattere, til og med en nobelprisvinner.

Jeg lister meg inn med anbefaling av en murstein av ei bok på 921 s. Det er Rafik Schami's bok Kjærlighetens mørke side. En storslått slektskrønike fra Syria og Libanon. Hadde stor glede av mursteinen.

Hører denne på lydbok nå, og har lurt på om det bare er meg som har reagert på opplesingen! My god! Helt håpløst!

En interessant liten bok fra en nobelprisvinner fra Bosnia.
I et fengsel i Konstantinopel kalt "Den forbannede gården" sitter både skyldige og uskyldige mennesker av mange slags nasjonaliteter og religioner.
Det er den kristne munken Petar fra Bosnia som forteller om sitt opphold og sitt møte med noen av sine medfanger.
Ivo Andric er vel mest kjent for romanen "Broen over Drina" og Konsulene som snart er nestebok ut for meg, og den boka ser interessant ut.

En interessant liten bok fra en nobelprisvinner fra Bosnia.
I et fengsel i Konstantinopel kalt "Den forbannede gården" sitter både skyldige og uskyldige mennesker av mange slags nasjonaliteter og religioner.
Det er den kristne munken Petar fra Bosnia som forteller om sitt opphold og sitt møte med noen av sine medfanger.
Ivo Andric er vel mest kjent for romanen "Broen over Drina" og Konsulene som snart er nestebok ut.

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Jeg har lest den, faktisk, og har motsatt inntrykk av den. Den hadde jeg MYE å utsette på... ;-)

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

Lukter på 5'ern jeg assa. I utgangspunktet absolutt ikke min genre, men denne ble jeg helt salig av :-) Språket er overraskende godt, syns det flyter fint.

Skikkelig søt liten sak om Danni, som skal begynne i første klasse. Det store spørsmålet er - vil hun få nye venner? Hun blir så lykkelig, så lykkelig når hun møter Ella, men hvordan går det når bestevenninnen må flytte?

Boka er liten og tynn, men historien er er stor om lykke hos barn. Jeg elsker illustrasjonene, og så likte jeg den lille tvisten om at familien til Danni er henne selv, pappaen og katten.
Anbefales, både til formidling, høytlesning og selvlesing!

Jeg griper anledningen og anbefaler en bok eller tre av en KVINNELIG forfatter. Hva med trilogien Hellemyrsfolket av Amalie Skram? Her vil han få med seg en god slump samfunnshistorie i tillegg til en rasende god fortelling.

Veldig søt og morsom bok! Jeg kjente meg (dessverre) veldig mye igjen... Kan med fordel leses høyt, men boka er såpass kort at gode lesere kan komme seg gjennom den selv.
Anbefales! Håper det kommer flere, egentlig :)

Med tyske Mathias Fliegenring som utgangspunkt tas vi med til en verden, et land, som vi i 2016 har vanskeligheter for å fatte. Vi serveres et unikt innblikk i et hundreår jeg ikke visste så mye om.

Her ligger det imponerende granskning i bunn.

Fliegenring var opprinnelig tysk og kom til Norge via Danmark som ung mann. Oppdraget var klart: Han skulle med sitt sverd, øks, svitang og kjepp sørge for at forbrytere, det være seg åndsfriske eller sinnssyke, skulle få sin straff før Gud slapp de inn i sitt rike. Med seg opp til Trondheim hadde han sin frue og barn. Eldste sønn ble igjen i Danmark hvor han etter hvert ble satt som læring hos en annen bøddel. Så forhatt var nemlig dette yrket, at den eneste måten å rekruttere på var å sette bøddelens barn til å overta.

Særlig mer om hans familieliv får vi ikke vite. Forfatteren faller aldri for fristelsen å dikte særlig rundt hans liv. Derimot vises det stadig til Fliegenrings evige jakt på inntekt og hans konsekvente metode for å lure til seg et par ekstra daler. Stadig flere etterkommere ble født, og huset amtet var så generøse å la ham bo i, hadde flere mangler enn takstein. Jo flere barn han måtte mette, jo mer frustrert ble ham. Stadig slet han med å få innkassert nok lønn, og han visste aldri når neste oppdrag ville komme.

Skjønt, kongens mange lovordninger basert på personlig synsing og gammeltestamente ga nok muligheter for å kunne utøve sitt yrke.

Stadig falt folk for fristelsen for utenomekteskapelig moro, ofte med barn som resultat. I fortvilelse og vel vitende om sosial fordømmelse fant mang en enslig mor ikke annen utvei enn å ta sitt nyfødte barn av dage. Andre lot seg friste av uforståelige udåder da straffen for dette var mindre vond enn evig fortapelse som straff for selvmord. Andre igjen var uforbederlige tjuvepakk som gjentok sine bedrifter gang etter gang. Atter andre måtte ut på beitemarken for å tømme seg. Boken inneholder nok detaljer om sistnevnte til at jeg orker vie mer tid til det.

Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris
Hals, og deris Hoved sættis på en Stage. (Christian Vs norske lov §
6-6-7)

Det var en besynderlig moral der ute, og lovene overgikk seg selv i bisarrhet.

Kanskje ikke så rart at forfatteren har brukt mye humor i sine avhandlinger. Sannheten blir litt for tung og uforståelig uten befriende litterære virkemidler.

Så også i den nærmest farseaktig føljetongen der bøddelen stadig tilskriver sine overordnede i håp om utbedring av sin ringe bolig. En bolig uten tak. Kanskje ikke så rart at det til slutt går fullstendig over styr for mannen.

Alt etter hvilke udåder som var blitt begått var bøddelen utøvende makt i rettssystemet. Barnemordere ble hengt eller halshugget, og de verste fikk i tillegg sine hoder naglet fast i en påle. Der stod de til spott og spe, i vær og vind, halvspiste og oppråtnede. Tjuvradden ble pisket til blods, stemplet på pannen og kjeppjaget ut av sognet, amtet eller landet. Bøddelen tok seg av alt dette og fikk sin lønn.

Andre fikk jobben med å skjære ned de hengte, kvitte seg med selvmordere og brenne opp den besudlede kua. Bøddelen var forhatt, men han var tross alt ikke den mest forhatte. Hvor langt nede på rangstigen bøddelen enn var, var han i det minste høyere opp enn nattemannen og rakkeren. Det var da enda noe.

I løpet av et tjuetalls kapitler presenteres vi for den ene kvalmende, rystende eller meningsløse forbrytelsene etter den andre. Etter en noe mangelfull rettssak får den syndefulle sin dom og Fiegenring hentes inn. Vår antihelt utfører sin plikt, krever sin betaling og reiser hjem til sin familie.

Visse likhetstrekk mellom forbrytelsene til tross, hver og en av historiene er interessante i seg selv. For å lette stemningen, leker forfatteren stadig med ord og uttrykk. Tidvis er dette rent fornøyelig, men for andre lesere kan kanskje galgenhumoren tippe over til det flåsete. En del gjentakelser, som beskrivelser av fangehull, burde også med fordel vært luket ut. Boken er ikke lenger enn at slikt lett legges merke til.

Leseopplevelsen har vært både interessant, spennende og, som nevnt, kvalmende. Jeg hadde en intensjon om å feste meg med flest mulig detaljer, men alle navn, episoder og sitater gjorde dette litt for utfordrende. Forfatteren har brukt svært mange sitater, hvor alt har blitt transkribert og beholdt ordrett. Tidvis har det for meg vært nesten umulig å forstå, og i beste fall ekstra tungt å lese. Det har kun unntaksvis i øvrig tekst gitt forklaring til sitatene og jeg har derfor ofte følt at jeg har mistet noe vesentlig. Faktisk har de tyske sitatene vært enklere å forstå, men disse har alltid blitt oversatt til norsk anno vår tid.

Flere uker ble brukt på boken som ikke teller mer enn 250 sider. Likevel lekte jeg ikke et eneste øyeblikk med tanken på å avbryte boken. Til tross for noe vanskelig tilgjengelig stoff ble interessen aldri stagget.

Spennende seriestart! Ypperlig til grøsser- og fantasyfans. Kult med tegninger som bryter i den relativt enkle teksten. Det eneste jeg lurer noe av språkbruken i forhold til målgruppen? Ellers tipp-topp!