Dagen i dag er ikke "helt all right". Men du verden så mange han har gledet med sine tekster og sin lune stemme med snert i.

Hovedpersonen som vi følger er fogdedatter som i ung alder gifter seg med en fisker fra Ålesund. Etter noen år drar hun til hovedstaden og utdanner seg til jordmor. Det har vært mange skjær i sjøen før hun drar og mer skal det bli utover i boka.
Synest boka er noe langdryg, personene fengslet meg ikke som jeg trodde de ville i begynnelsen.
Fikk liksom en følelse av at personene etterhvert forsvant litt for meg, for andre overtok mer av plassen til Sara som er hovedpersonen i boka.
Gikk litt lei på slutten, det lå liksom i kortene hva som kunne skje. Jeg ga terningkast 4, og det er mer enn nok.

The Lion, the Witch and the Wardrobe av C. S. Lewis og The Father Christmas Letters av J. R. R. Tolkien.

La meg også dele en link til D.H. Lawrence sine dikt, hos ham er det også mye fint: ja, det er jammen her du skal trykke!

Clown in the Moon

My tears are like the quiet drift
Of petals from some magic rose;
And all my grief flows from the rift
Of unremembered skies and snows.

I think, that if I touched the earth,
It would crumble;
It is so sad and beautiful,
So tremulously like a dream.

Dylan Thomas

Jeg har ikke lest noe av Falkberget, så det er vel på tide.... Tror jeg satser på lydbok. :-)

Du legger ut fristelser du Lillevi :) Jeg hadde ikke tenkt jeg skulle være med, for det er så mye rundt meg for tiden.
Men siden bøkene smiler til meg i bokhylla kan jeg ikke holde meg. jeg har lest de før men det er så veldig lenge siden.
Derfor melder jeg meg på jeg også!!

Flott Kirsten, at du også tar det opp, det har vært en savnet funksjon lenge og jeg har spurt om det tidligere og har fått nei.
Vi er mange som har slike bøker du nevner. Noen ganger har jeg Googlet bøkene for å finne andre her på bokelskere som har de, slik at vi som har de kan se
hva som har blitt skrevet om bøkene. Men jeg synest det skulle være unødvendig og ta den omveien. Navn på forfatter/forfattere og boktittel bør holde i søket.
Jeg kan ikke forstå at det ikke lar seg gjøre i 2012, kanskje 2013 er det året det lar seg gjennomføre?

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget (i egenskap av å være blogger).

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på et og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet.

Jeg synes det er vanskelig å konsentrere meg uten lyder i bakgrunnen, så jeg hører alltid på musikk mens jeg leser. Som oftest blir det shoegaze eller post-rock, men noen ganger blir det minimalisme av et eller annet slag, gjerne Philip Glass eller Steve Reich. Til faglitteratur er drone favoritten.

Amazon.co.uk har ofte ganske ålreite priser på tegneserier.

Av andre tegneserier tror jeg at Sandman og The Unwritten kanskje kan passe for deg.

• Homer - Odysseen
• Beowulf
• Sir Gawain and the Green Knight
• William Shakespeare - Hamlet
• Robert Louis Stevenson - Strange Case of Dr Jekyll and Mr Hyde
• Oscar Wilde - The Picture of Dorian Gray
• Bram Stoker - Dracula
• J. D. Salinger - The Catcher in the Rye
• J. R. R. Tolkien - The Lord of the Rings
• Flannery O'Connor - The Complete Stories

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å lese bøker av Sandemose, ikke nå heller etter å ha lest gode og grundige analyser av hans forfatterskap av professor Jorunn Hareide. Den har også en biografi i tekst og bilder.
Hans psykologiske tekstene appelerer ikke til meg, der bl. a. mord, kjærlighet og erotikk er i skjønn forening.
Hareide skriver: "Sandemoses bøker er ofte blitt karakterisert som psykologiske thrillere".

"Essensen av budene i "Janteloven" går ut på å frata den enkelte troen på at han eller hun har noen egenverdi".
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så bra som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro du at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Dette er en lettlest og interessant bok om Sandemose og hans forfatterskap, og mer blir det nok ikke for min del.
Noen som har synspunker om bøkene hans?

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å lese bøker av Sandemose, ikke nå heller etter å ha lest gode og grundige analyser av hans forfatterskap av professor Jorunn Hareide. Den har også en biografi i tekst og bilder.
Hans psykologiske tekstene appelerer ikke til meg, der bl. a. mord, kjærlighet og erotikk er i skjønn forening.
Hareide skriver: "Sandemoses bøker er ofte blitt karakterisert som psykologiske thrillere".

"Essensen av budene i "Janteloven" går ut på å frata den enkelte troen på at han eller hun har noen egenverdi".
1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så bra som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro du at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Dette er en lettlest og interessant bok om Sandemose og hans forfatterskap, og mer blir det nok ikke for min del.

Mitt forslag til ei god vinter-bok er
"Et livs musikk" av Andreï Makine, der to mennesker møtes på en iskald og nedsnødd jernbanestasjon i Sibir.
Kan det bli kaldere?

Har ført den opp på ønskelista mi, og gir gjerne en liten tilbakemelding når jeg har fått lest den!

Jeg må innrømme at jeg ikke har giddet å tenke veldig nøye over saken, så bær over med meg, og jeg har dessuten nettopp kommet hjem fra en forelesning som beveget seg innom Freud; men altså, spørsmålet, hvorfor fornekte noe man liker så godt? Bare en flyvende teori, men uansett: jeg hevder de liker Fifty shades [...], de mener de ikke har lov til å like det, og derfor liker de det enda mer, selv om de gjerne vil gi inntrykk av at de ikke liker det. Hvordan det går an å like en slik bok er en annen sak, hvordan det går an å bli pirret av noe så distanserende som et langt samlebånd av klisjéfylte metaforer. Og forøvrig, for å karnivalisere (*snu på hodet) det siste spørsmålet ditt: man kan jo også spørre seg hvorvidt det er greit eller frigjørende for mannen å fremstilles på denne måten. Det er jo en forbannet teit rolle å bli tildelt. Ellers har jeg - i likhet med boken - lite å si.