Bokelskere.no

Men Eragon fikk seg ikke til å fremsi bønnen. Han var ansvarlig for skjebnen deres, enten han likte det eller ikke, og han følge at det ville ha vrt feil å overlate ansvaret til noen andre, selv til en gud - eller forestillingen om en gud.

"Men planen hadde ikke fungert hvis det ikke hadde vært for deg og Eragon. Du handlet med stort mot."
Roran slapp fra seg et enkelt latterbjeff. "Ha! Og vet du hvorfor? Det skal jeg fortelle deg Ikke så mye som hver tiende mann er faktisk villig til å angripe fienden. Eragon ser det ikke, han er alltid i frontlinjen og jager soldatene forran seg, men jeg ser det. De fleste holder seg i bakgrunnen og kjemper ikke med mindre de blir trengt opp i et hjørne. Eller så viftter de med armene og lager masse bråk uten faktisk å foreta seg noe."
Katrina så forferdet ut. "Hvordan er det mulig? Er de feige?"
"Jeg vet ikek Jeg tror ... jeg tror kaskje at de bare ikke får seg til å se en mann innn i øynene og drepe ham, selv om det ikke virker som om de har problemer med å drepe soldater som står med ryggen til. Så de venter på at andre skal gjøre det de selv ikke får til. De venter på folk som meg."

Bestemor døydde i 1958. Same året fekk bestefar eit hjerneslag, som gjorde at han vart lam i høgre side. Han vart sittande i ein stol på¨kjøkkenet på Hoem i åtte år, og det var mor som stelte han. Hjerneslaga kom på rekke og rad, men først i 1966 døydde han. Mor stelte i åtte år ein invalidisert svigerfar, så han kunne døy heime, slik han ønskte.

Alt var uverkeleg, og kjensla av at ho ikkje berre var sett utanfor fylte henne, no var ho også fordømt og forakta, derfor kunne ho ikkje sanse naturens skiftande fargar slik som før. Ho var komen i underverda, der det ikkje fanst fargar og lukter.

Jeg trengte ikke hjelp til å rote til livet mitt. Det klarte jeg utmerket godt på egen hånd.

Kronen presser mot hodet som en forbannelse, og tinningen banker. Jeg vet at jeg har inntatt den flotteste posisjonen i landet, men jeg lengter bare etter mannen min og sengen min.

Når ville dyr går til angrep på oss, er det i ren desperasjon. De sloss når de føler at de ikke har noen annen mulighet. Det er deres aller siste utvei.

Men det var likevel eit menneske som hadde draumar om noko anna. Det var mor. Heile livet heldt ho fast på at ho var eit menneske, først og fremst det, ikkje fjøskjerring, ikkje ein griskokk, men eit stolt menneske som var seg sjølv, same kva slags arbeid ho måtte utføre.

Ho tømmer kaffen i kverna, drar sveiva rundt. Så spring ho ut i bekken som renn like ved, for å hente reint vatn, fyller opp kaffekjelen, tenner i den vesle omnen i selet og kokar seg den siste kaffetåren på lang tid. Kubjellene klemtar utanfor, snart skal ho mjølke, men no vil ho først nyte den eineståande velsigna kaffedråpen.

Det som ingen lenger finn verdt å nemne, folkeskulens eksamensvitnemål, var det fattige provet for at dei kunne blitt til noko i livet, og dei tok vare på vitnemåla som kostesame klenodium.

Ute i verda er det nye klesmotar som ein kan studere når eit dameblad ein sjeldan gong finn vegen fra gard til gard.

Ho var slave under sin eigen disiplin. Ho sydde så det dura og strikka så pinnane gneistra, tålte ikkje folk som ikkje gjorde nokon ting, og ikkje folk som klaga over at dei hadde det strevsamt. Ein fekk gå laus på dei næraste oppgåvene, og så fekk ein heller kvile i grava.

I hans ansikt skulle det ikkje sporast redsle eller tvil.Når dei andre miste hovedet og trua på framtida,måtte han tru for dei andre.

Kokka var bekymret over å skulle servere yorkshirepudding til en kongelig. Mat basert på deig kunne være vanskelig å få til. Hvis den skulle heve seg, måtte ovnen være akkurat passe varm, og puddingen måtte stå rett under steken for å ta til seg stekefettet. Det ville bli snaut med ovnsplass, bare tenk på spegrisene - selv om de kunne stekes på forhånd - på rypen, andungene, lammet og nå steken i tillegg - hun måtte sjonglere mye mellom ovnene. Enten måtte de ha varmen på topp, middels eller bare slik at kjøttet kunne hvile, men ikke bli kaldt. Kokker tjener godt, men dør tidlig, bemerket hun bittert.