Idéhistorikaren Kristin Brandtsegg Johansen har i Aftenposten 30.4. ein artikkel om "Mysteriet Maria Magdalena" - utan at det kjem fram noko nytt om den fascinerande skikkelsen. Frederick Sandys "Maria Magdalena" illustrerer.

Takk for interessante refleksjoner, Lillevi!
Jeg tror heller ikke Nastasia er en skruppelløs og infam intrigemaker, men hun fremstår som en person med mye selvforakt og destruktive innskytelser. Der er kanskje derfor hun ikke vil ta imot fyrstens tilbud om å gifte seg med ham? "...jeg er redd for at jeg skal ødelegge deg, og for at du siden skal komme med bebreidelser."
Hun sier også: "Du skal ha Aglaja Jepantsjina, ikke Nastasia Filippovna" (Kap. XVI, s. 163)
Som i mange samfunn er også her en kvinnes største kapital skjønnhet og dyd. Både Nastasia og Aglaja blir dyrket av menn på grunn av sin skjønnhet. Der Aglaja har hatt familiens beskyttelse, har Nastasia opplevd at den som skulle ta vare på henne har utnyttet og sviktet henne. Begge er til en viss grad blitt bortskjemte av denne dyrkelsen, samtidig som den setter klare rammer for hva som er akseptert oppførsel. Nastasja later til å ha fått nok av å innordne seg disse rammene, og protesterer skandaløst. Det skal bli spennede å se om det i fortsettelsen blir spunnet videre på disse to sitt like utgangspunkt med skjønnhet, og ulikheten fordi Nastasia har vært Totskijs elskerinne. Det er jo stadig hentydninger til at gifte menn har elskerinner, og at det er ganske akseptert, mens kvinnene i et slikt forhold mister all ære. Synes for øvrig det var litt morsomt at Totskij tok utgangspunkt i Kameliadamen da han skulle fortelle sin historie i selskapsleken.

Du skriver at både Gavrila og Rogosjin vil gifte seg med Nastasia, men at ingen av dem elsker henne. Det ser ut som i alle fall fyrsten mener at Rogosjin elsker henne: "Han er beruset, sa fyrsten. - Han elsker Dem meget." (S. 161)

I kapittel II fortelles det at General Jepantsjin hadde kommet seg fram som brennevinsforpakter. Lurer litt på hva dette er. Kan det være at det kreves bevilling for å selge brennevin, og at han som forpakter har hatt en slik bevilling, tro?

Og i lydbokversjonen les Erik Hivju sakte og poengtert; han understrekar oppatttakingane og gjer teksta til ei stor oppleving for lyttaren. Dette er ei av dei gode historiene, formidla av ein som kan lese.

Cormac McCarthys debutroman fra 1965 for første gang på norsk

Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans.

I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.

Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er.

"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)

Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...

Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:

"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."

Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren - Knut Ofstad - få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!

De beste bøkene jeg har lest i mars er Sarpsborg som forsvant 1-3 og skal lese 4-7 i april. Siden det er påske bestemte jeg meg for å lese boka Jesus av Tor Åge Bringsværd idag.

Det er mulig at du er inne på noe der. Og jeg har forsøkt å komme på bøker jeg har lest, hvor man kommer veldig tett inn på psykiatrien på en (for meg opplevd) givende og interessant måte. Her er noen:

• "De gales hus" av Karin Fossum
• "På St. Jørgen" og "Professor Hieronimus" av Amalie Skram
• "Skråninga" av Carl Frode Tiller
• Janet Frames bøker (hvor mange av dem handler om hennes egen historie innenfor psykiatrien)
• "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison
• "Ansikt til ansikt" av Claudia Reilly
• "Gjøkeredet" av Ken Kesey
• "Gjennom ordene" av Marie Cardinal
• "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" av Hannah Green
• "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates
• "Skammen" av Bergljot Hobæk Hoff

På kolofonsida står sikkert den islandske originaltittelen og det islandske forlaget som boka kom ut på. Kan duoplyse meg om denne informasjonen?

Ja, du tar feil. Jeg er veldig altoppslukende og leser det meste. "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" er noe av det vnnondeste og vakreste jeg har lest. Bare for å ta ett eksempel. Men
"En dåre fri" fenget meg imidlertid ikke. Kanskje var det en tabbe å "lese" den som lydbok ...

Den tredje og siste boka i trilogien

(Dersom du ikke har lest bok 1 og 2, bør du vente med å lese min omtale - ellers risikerer du at noe av spenningen med bøkene blir ødelagt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for Aomame og Tengo, som har kjent hverandre helt siden barneskolen og aldri har glemt hverandre, til tross for at de ikke har sett hverandre siden de var 10 år. Vi ble dessuten kjent med Fukari som hadde skrevet en roman som heter "Luftpuppe" og som handler om "little people" - en roman Tengo omskrev og som Fukaeri vant en litterær debutantpris for. Fukaeri var på flukt fra en farlig sekt, og etter hvert skal det vise seg at tilværelsen heller ikke er ufarlig for Aomame og Tengo. Før vi forlater bok nr. 1, introduseres vi dessuten for en slags parallell virkelighet - 1Q84 ...

I bok nr. 2 får vi vite mer om den hemmelige sekten, samt det faktum at Aomame er en leiemorder som har planlagt å ta livet av lederen av sekten Sakigake. Utgivelsen av "Luftpuppe" har ført til at Tengo og ikke minst forlagskontakten hans Komatsu ikke lenger er trygge. Det de har trodd var ren fantasi, viser seg å være virkelig. Little people eksisterer virkelig, og de er noen riktig så ondskapsfulle skapninger. Samtidig får vi vite om samtlige av hovedpersonenes oppvekst og bakgrunn. Og i god Murakami-stil er det ingen av dem som har hatt det enkelt her i livet. Så forsvinner Fukaeri, som en stund har bodd hos Tengo og som har funnet ut at hun/de blir overvåket, og Aomame lykkes virkelig i å ta livet av lederen av sekten - med den følge at også hun må flykte.

I innledningen til bok nr. 3 er lederen av Sakigake død og Ushikawa er satt på jobben med å oppspore Aomame, og for den saks skyld også Tengo. I mellomtiden har Aomame gått i dekning i 1Q84, hvor hun har forskanset seg i en leilighet hun aldri forlater. Og hvor hun til stadighet plages av en lisensoppkrever fra NHK ... Mens Tengo befinner seg et helt annen sted og pleier sin far, som ligger på dødsleiet. En far som i sin tid nettopp var NHK-lisensoppkrever og som når han dør, ønsker å bli begravet i sin NHK-uniform. Så oppdager Aomame at hun er gravid, uten at hun har vært sammen med noen mann på det tidspunktet hvor barnet ble unnfanget. Hun er overbevist om at det er Tengos barn hun bærer på, og mens hun venter og håper på en gjenforening med ham, underholder hun seg med trening og lesing av Proust ... Vil de noen gang ses igjen, og hvem er egentlig de som er truende nær og som hun for all del må unngå å komme i klørne på?

På samme måte som de to foregående bøkene var også bok tre (langt på vei) spennende og godt skrevet. Samtidig må jeg medgi at jeg ble skuffet over slutten. Det sparkes opp så mange baller og jeg opplevde at mange av dem slett ikke landet til slutt. Jeg ønsker ikke å gå i detalj på dette, fordi dette kan ødelegge leseopplevelsen for andre. Det jeg kan si er at jeg nok hadde forventet mer action på slutten, og kanskje også et skikkelig klimaks. I stedet ble det hele nokså tamt og tidvis noe uspennende. Klarere paralleller til George Orwells "1984" skal man virkelig lete lenge etter, men også dette ble liksom litt forutsigbart. Samtidig er triologien en nydelig historie om en kjærlighet som utholder alt og som aldri slukner, uansett hva som skjer. Selvsagt må det bli en film av denne triologien! Og FOR en film det kommer til å bli! Fordi boka er så godt skrevet og fordi dette er litt av et prosjekt, får jeg meg ikke til å gi noe annet enn terningkast fem her heller. Men et betydelig svakere terningkast fem enn det som er gitt for bok 1 og 2 blir det definitivt!

Og dermed er en lydbokopplevelse på anslagsvis 48 timer omsider over - med glitrende Duc Mai-The i oppleserrollen!

Om mentoring i teori og praksis

Jeg har skrevet om boka på bloggen min og vedlegger en link her.

De fire bøkene om Elling (Utsikt til paradiset, Fugledansen, Brødre i blodet og Elsk meg i morgen) av Ingvar Ambjørnsen.

Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams.

Nå er det på tide med et innlegg fra en skikkelig lydbokentusiast. Jeg hører både krim og klassikere på lydbok og har ingen problemer med konsentrasjonen. Akkurat nå holder jeg på med Snorre Sturlusons Kongesoger på nynorsk og det er faktisk "helt konge"! Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka i et jafs. Det er mer enn 30 timer med godt vikingstoff og jeg finner på arbeidsoppgaver i heimen som passer til lydbokhøring for å få hørt enda mer. Det har vært nevnt at man kan irritere seg over opplesere og det er sant, men noen bringer også mer til historiene. Jeg vil nevne Kilden av Gabriel Scott, lest av Sverre Anker Ousdal, BBC's utgaver av Charles Dickens lest av Martin Jarvis, Anton Lesser m.fl. Ellers er Anders Ribu er min favorittoppleser for tiden. Jeg hører lydbøker til husarbeid, ute på tur, på venteværelset, i bilen og på bussen, men ikke i sengen, der er det bokformatet som råder. Jeg tror at det å lytte til lydbøker er en treningssak. Det er enkelt å trene seg opp når man innser at man får "lest" tre ganger så mange bøker på denne måten.

Veldig enig med deg, denne fenget meg ikke særlig. Ikke spennende unntatt helt mot slutten og plottet var bra, men det var også det hele. Skuffende, hadde ventet meg mye mer. Hadde tenkt å ikke avbestille flink pike av samme forfatter som er hovedbok i bokklubben denne måneden, men nå tror jeg ikke det blir noe, frister ikke å lese mer av denne forfatteren....eller kanskje jeg gir henne en sjanse til....

Takk for at du har hjelpt meg på sporet av ei fullstendig utgåve! Den gode bokelskaren frå Sørlandet (det var ein allusjon til Brecht), som eg kjøpte den forkorta utgåva av, er sjølvsagt heilt utan skyld i dette.

Kor mange sider er denne utgåva på?