Bokelskere.no

Du har nok helt rett i det med kjemi og gjensidig forståelse mellom leser og forfatter. Det er jo derfor vi opplever bøker svært forskjellig.

For meg stikker Kjærstad seg ut fra mengden på grunn av hans grensesprengende tanker og filosoferinger, hans evne til å ta meg med på ubegripelige eventyr, hans språk og hans ærgjerrighet når det gjelder å få et glimt av det egentlige i tilværelsen. Jeg liker også at han tenker stort på nordmenns vegne, at han skyr janteloven som pesten og at han skaper litterære scenarier som er spennende og uvante.

Men for all del: Dette betyr ikke at hans bøker nødvendigvis er noe for deg.

Vet ikke helt hvor du bør begynne, men kanskje med Rand. Eller med Jeg er brødrene Walker.

Kort tid etter den relativt vellykkede TV-satsingen basert på Harstads Buzz Aldrin-roman, er NRK ute igjen med TV-serie basert på nyere norsk litteratur. Denne gangen er det Wergeland-trilogien til Kjærstad som har fått tildelt 6 TV-timer.

Min første tanke er hvordan i all verden det er mulig å lage en forsvarlig produksjon basert på Kjærstads litterære univers i løpet av 6 TV-episoder. Og etter å ha sett 2 episoder lurer jeg på om NRK kanskje skulle latt være å gjøre dette prosjektet.

Vi står igjen med å skrape i overflaten av Kjærstads bøker og å beskrive en ganske ordinær oppvekst i etterkrigsnorge. Men er det noe som ikke er ordinært, så er det Jonas Wergeland og trilogien som skildrer hans liv.

Kjærstad skriver om å tenke stort. Han skriver om å gjøre store ting. Han skriver med tydelig formål å tilnærme seg tilværelsen på en ny måte. Det er ikke mye storslagent ved TV-serien om Jonas Wergeland. I hvert fall ikke etter 2 episoder.

Hva synes dere?

Alt er mulig når man tenker stort, holgei. :)

Så vidt jeg vet er dette den aller første boken om norsk musikkbransje, og det var på høy tid at noen tok initiativet til å gjøre skrive den. Anders Odden har alle forutsetninger til å gi et interessant innblikk i hva som skjer utenfor medias søkelys, og hans betraktninger er vittige så vel som lærerike.

Anekdotene er svært underholdende, og det kan i tillegg være til hjelp for andre ferske band å lese om hvordan han valgte å gå frem for å dra platekontraktene i havn. Bokens mest spennende del er likevel beskrivelsene av hvordan miljøet rundt Helvete tok form, og det er interessant å få et innblikk i hvordan Anders oppfattet Mayhem som ung sammenlignet med i dag. Jeg humret godt da jeg leste brevet som Øystein Aarseth skrev til den 13-årige Anders etter å ha blitt provosert av at bandet hans gjorde sitt beste for å kopiere Mayhem.

I tillegg har jeg nå lært hvordan man skal gå frem for å bli kjent i Norge.

1) Jovialmetoden: Man spiller på enkle, kjente følelser hos folk som gir dem en følelse av at artisten like godt kunne vært en av dem. Artister: D.D.E. og Åge Aleksandersen.

2) Flinkismetoden: Man spiller på det samme som i første metode, men legger inn et virtuost gir som gir folk musikalske hakeslipp og fører til kunstnerisk anerkjennelse. Artister: Øystein Sunde og Ronny Le Tekrø.

3) Humormetoden: Man bruker begge de to første metodene, men krydrer alt man gjør med humor som ikke bør være for avansert siden publikummet vil møte musikken i stupfylla. Artister: Vazelina Bilopphøggers og Ole Ivars.

Boken er fylt med fotografier på lekkert, glanset papir og QR-koder som linker til en rekke konsertopptak. Leseropplevelsen blir en helt annen når man på denne smarte måten får mulighet til å høre på konsertene som beskrives mens man leser om dem.

Dette er en sjarmerende rockebiografi uten de drøyeste avsløringene som er akkurat passe detaljert til at også de uten kjennskap til scenen kan lese den med stort utbytte.

Med å si at Rikka Gan er en glemt bok mener jeg at den har kommet i skyggen av mange samtidsforfatteres bøker. Det står lite om Jølsen i litteraturhistorien. Det er få skoler som setter opp hennes bøker på pensum. Selv hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg var godt voksen, selv om jeg studerte litteratur i min ungdom. :)

En mesterlig avslutning på den beksvarte dystopien av episke proporsjoner. Tidvis var det frustrerende å bivåne hvordan Ev vasset i en endeløs flod av vanskeligheter som aldri svant hen, men den målrettede historien er skrevet så godt at pessimismen ikke føles trettende i det lange løp. En troverdig fortelling om overlevelsesinstinkt i en gold verden, dumskap og nødvendigheten av å kjempe for det man tror på.

Ser at du har tatt deg tid til å legge ved kommentarer. Takk for det. Gleder meg til å anskaffe Juks. Leser de fleste fagbøker av interesse på engelsk, men forsøker å holde meg orientert om norsk sakprosa ved hjelp av magasinet Prosa. Tunstads bok fikk svært god omtale der. Fint med en påminnelse!

Du har vel ikke tilfeldigvis kommet over andre romaner med handling fra nåtiden med lignende tematikk?

Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg kommer over nyere grafiske romer med mange lag og troverdig karakterutvikling. Demos fungerte godt på grunn av Woods evne til å fortelle historier på en tålmodig, men ubesværet måte. I Local blir det enda tydeligere at han er en særdeles begavet historieforteller. Fokuset ligger utelukkende på rotløse Megans reise gjennom USA. Tegningene er fantastiske og leseren slipper gradvis under huden på hovedkarakteren mens hun blir kjent med seg selv i møte med mer eller mindre søkende mennesker. Dette er en troverdig mosaikk av dagens USA med et eksistensialistisk tilsnitt. Boken er engasjerende nok til å kunne omvende også de som enda ikke har tatt seg bryet med å sjekke ut grafiske romaner for en voksen målgruppe.

Argh, for en frustrerende leseropplevelse. På grunn av tematikken hadde jeg veldig lyst til å sette pris på denne boken, men Crichton har skrevet seg fullstendig bort i en overflod av research-materiale. Dette er den første romanen jeg har oppdaget som dreier seg om genomsekvensering, genterapi og GMO som ikke er er en fremtidsvisjon. Problemet er at bikarakterer, sidespor og et hopetall av ideer moses sammen i en forvirrende miks som gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Færre tråder og et tydeligere fokus ville gjort dette til en langt mer engasjerende fortelling. Her det det nok stoff til minst tre romaner. Det mest positive med denne boken er megetsigende nok den fyldige referanselisten..

Waters er ganske sikkert tidenes mest sympatiske exploitation-filmskaper og uttrykker seg som regel med et selvironisk, sjarmerende glimt i øyet.

Role Models inneholder en rekke essays om hans forbilder og perlekjeden som følger av humoristiske anekdoter gjør boken til en underholdende leseropplevelse. Den fikk meg ikke til å le like høyt som jeg gjorde under gjennompløyingen av Shock Value, men Waters-fans vil like fullt få mye glede ut av denne.

Har du enda ikke utforsket amerikanerens burleske filmunivers? Sjekk ut Pink Flamingoes eller Serial Mom så snart du får sjansen.

Psykoanalyse har blitt kritisert så hyppig i den moderne tid at det er vanskelig å komme på nye relevante motargumenter i dag. Fortellingen om Dora tydeliggjør at Freud levde i en helt annen tid når det kommer til seksuelle normer, og i denne utgaven settes pasienthistorien i historisk kontekst på glimrende vis av idéhistoriker Eivind Tjønneland. Til tross jeg ikke er i stand til å ta Freuds sexfikserte drømmetydning helt seriøst, skriver han glitrende og boken er svært underholdende. Ser frem til å lese flere av hans verk.

Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Det å trekke seg tilbake slik det beskrives i denne boken er nok mer vanlig enn viliker å tro.

Nei, dette var ikke noe for meg. Elsker Julie Roberts, så filmen, men den var like dårlig som boken. Her hadde Julie fått en manus som ikke holdt mål.

Kvinnen i buret er jo den første i serien om avdeling Q. Fasandreperne var om mulig enda bedre enn forgjengeren. Gleder meg til å følge Adler-Olsen videre.

Det vil overraske meg om sør-afrikanske lesere og forfattere er vant til eller oppfatter ting generelt annerledes enn oss i resten av verden. Det sør-afrikanske samfunnet er påvirket av den internasjonale britisk-amerikanske kulturen vel så mye som den lokalt afrikanske.

Jeg opplever også Meyer som likandes, men jeg savnet på samme måte som deg litt dybde i karakterskildringene. Etter å ha lest for eksempel Theorins og Adler Olsens krimbøker er det åpenbart at Meyers karakterer blir ganske "grunne" marionetter (altså: hengende i luften!) og etter hvert blir de for meg også lite troverdige.

Meyer skriver røverhistorier i slektskap med McLean og Bagley. Ikke noe galt med det. Underholdende og greit.

Caplans essaysamling er til å begynne med både tankevekkende og underholdende. Er det ok at voksne med Downs syndrom legger seg under kniven for å slippe uønsket oppmerksomhet fra omgivelsene? Finnes det en fare for at publisering av visse forskningsresultater kan bidra til at terrorister lærer nye knep? Dette er tankemat som metter, men et sted i boken begynner Caplan å gjenta seg selv til det kjedsommelige. Dersom jeg husker riktig ble disse tekstene opprinnelig publisert i en skriftlig publikasjon, og i et månedlig magasin spiller det liten rolle at de samme temaene tas opp til debatt med jevne mellomrom. Å lese disse essayene i rask suksesjon er imidlertid trettende. Fungerer best i små doser.

Forfatteren innrømmer at tittelen er en ren gimmick allerede i forordet og den speiler i det minste deler av det sleivete innholdet. Burde nok stolt på førsteinntrykket og latt boken ligge i tilbudsstabelen, men boken var underholdende nok til at den ble utlest på noen få timer. Myten om at journalister setter de fleste hensyn til side for førstesidesaken bekreftes for n'te gang, og Tumyr legger breialt ut om løst og fast han har opplevd/hørt om i sin journalistkarriere. Redigeringen er imidlertid noe halvhjertet, og det føles som om forfatteren slapp opp for damp midt i boken. Det siste kapitlet avslutter han på makelig vis med et sitat som blir hengende i luften. Jeg lurer på om noe av problemet beror i at Tumyr (selvfølgelig) beskriver det norske miljøet. Tror jeg ville lest en britisk journalists bekjennelser med langt større interesse.

Liker denne listen, men savner kommentarer til hver bok. Har vurdert å anskaffe En liten bok om ondskap. Kan du fortelle litt mer om den? Hvilken filosofisk tradisjon (om noen) benytter forfatteren argumenter fra?