Historien er spennende og lett å følge. Miljøet er troverdig, jeg vil tro at forfatteren kjenner Japan godt. Å knytte historien til terrorisme i Japan heller enn til mer vestlige hendelser, gir fortellingen en annen dimensjon som kler boka.
Det som bremser min opplevelse av denne boka er språket. Språket er ikke med på å løfte historien, det glir på en måte ikke helt av seg selv, det er ikke integrert inn i historien, men det virker som om Drangsholt av og til sliter med å skape flyt. Særlig en del av dialogene er tunge og stivbeinte.
En ganske god debutroman. Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/08/humlefangeren-janne-s-drangsholt/
Jeg lot meg rive med fra første side og leste nesten uten stopp(i den grad det lar seg gjøre når man har to små barn ;)). Jeg levde meg inn i verdenen Ruth Lillegraven her har skapt, man kommer inn under huden til personene i boken og man blir knyttet til dem. Det at Lillegraven klarer den bragden det er å skape mennesker som leseren tenker på lenge etter å ha lagt fra seg boken er for meg et tegn på kvalitet. Jeg leser mye og det er ganske langt i mellom forfatterne som har den egenskapen.
Lillegraven skriver så fint om forholdet mellom mennesker som står hverandre nær, eller mennesker som i teorien burde stå hverandre nære. Alle hemmelighetene som finnes i denne familien gjør båndene mellom de forskjellige personene noe anstrengt. I de fleste familier finnes det vel en og annen hemmelighet, i noen familier finnes det mange, enkelte familier har uskrevne regler om ting som ikke skal snakkes om. Jeg må si at for min del gjør denne romanen meg litt ekstra oppmerksom på at jeg skal være glad og takknemlig for at jeg har et godt forhold til alle i min nærmeste familie. Ingen store hemmeligheter som skaper avstand mellom oss, ikke alle er så heldige.
Min fullstendige anmeldelse finner du i bokbloggen min Flukten fra virkeligheten.
Jeg liker Atwood veldig godt, men har ikke lest noen av disse. Takk for tips. Er de i stil med The Handmaids tale?
Sleng dere med :)
Hver gang jeg tenker på vår i bøker, tenker jeg på Det suser i sivet. Mulig den foregår om sommeren, og ikke våren, men jeg forbinder den nå med vår - det kan ha med tegningene å gjøre. Andre bøker som får våren til komme litt fortere?
Det er en gruoppvekkende bok, som også har islett av humor og varme. Den er mørk, men på samme tid lys. Den griper inn i hele følelsesregisteret ditt. Jeg tror det er helt umulig å lese denne boken uten å bli sterkt berørt. Dette er en av de bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg noensinne. Les den, og forbered deg på en stor leseopplevelse.
Er det noen som var og så Enquist på Litteraturhuset og som har lyst til å gi et lite referat for oss som ikke var der? Evt. gi lenke til omtaler på nett. Finner ingenting og jeg skulle så gjerne vært der.
Jeg likte denne veldig veldig godt. Har skrevet om den her: http://knirk.wordpress.com/2010/08/23/sirkelens-ende-tom-egeland/
Husker også denne veldig godt, selv om jeg må innrømme at jeg trodde det dreide seg om øst- og vest Berlin ... Jaja, en grense med tyskere var det i hvert fall!
Takk, det ante jeg faktisk ikke. Men likevel finner jeg ingen eksemplarer jeg kan kjøpe. Jeg fikk tips om bokloftet, men der solgte de sitt eks like foran nesen min! Regner med at den dukker opp en dag.
Det er fantastisk hvor nyttig dette nettstedet er takket være folk som deg som finner ting for andre på denne måten. Tusen takk!
Noen som vet hvor novellen Ti mil står på trykk?
Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt - spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?
Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer.
At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning.
Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi.
Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.
Her har jeg skrevet mer om boka: http://knirk.wordpress.com/2011/02/21/flugtamjaren-erik-wahlstrom/
Ganske utrolig morsom, ja. Så den på nasjonalteateret en gang for mange år siden - i en noe absurd variant, men de hadde da beholdt originalteksten.
I dag er dagen for å dele din smakebit :)
Jeg må innrømme at som leser er jeg både utålmodig og grådig - vil helst lese ferdig boken i går! Jeg leser ofte bøker om igjen, gjerne flere ganger. Første gangen sluker jeg den, bare for å få inn historien. Hvis jeg liker den, leser jeg den i et roligere tempo neste gang, og siden jeg da har racerlest er det som å lese en ny bok.
For en gave å få på morgenkvisten! Tusen hjertelig takk. Boken er bestilt og nå gleder jeg meg til å lese den på nytt. I tillegg til et boksted jeg ikke hadde vært borti før! God søndag!
Jeg skulle virkelig ønske at noen trykket en ny utgave av denne boken: Mitt søtappelsintre. Den kom ut på norsk i 1973, og jeg finner den ingen andre steder enn på biblioteket. Det er en nydelig historie om en vanskelig barndom - sjelden vakkert skrevet.
Vi kan da ikke få en bedre omtale enn det! Hils datteren din og si tusen takk. Og tusen takk til deg!
Ah, vel. Jeg så ikke resten av tråden ... lykke til i hvert fall!