Bokelskere.no

Varsel om en vannløs flod

Med ”The Year of the Flood” har Margaret Atwood skrevet en verdig og velkomponert oppfølger til "Oryx and Crake".

"The Year of the Flood" er en slags spirtuell oppfølger til "Oryx og Crake". Du trenger ikke den første for å forstå den andre, men det er likevel en fordel å gjøre det. Romanene følger hverandre i stil og oppbygning, i tematikk og setting, og også delvis i persongalleri.

Akkurat som ”Oryx and Crake” veksler ”The Year of the Flood” mellom to tidslinjer og samtidig mellom to sjangre. Den første tidslinjen er dystopisk og foregår i en nær fremtid hvor nasjonalstater ikke lenger finnes og hvor store globale korporasjoner sitter med makten. Det er en sterkt klassedelt verden, hvor de heldige privilegerte holder til i avstengte bystater og de uheldige uprivilegerte i vidstrakte pleebland. Det er en verden med omfattende miljøødeleggelser og hvor bioteknologien har løpt løpsk. Den andre tidslinjen er post-apokalyptisk og foregår i tiden rett etter en menneskeskapt epidemi har utryddet (nesten) alle mennesker og lagt sivilisasjonen i ruiner.

”Oryx and Crake” handler om geniale vitenskapsmannen Glenn og hans drøm om å erstatte dagens mennesker med en genetisk forbedret og fredligere utgave, en slags Mankind 2.0. "The Year of the Flood" foregår som sagt i samme univers, men handler istedet om den religiøse kulten Guds gartnere. Guds gartnere er en artig kult. Øko-troen deres er en slags plukk-og-miks av kristendom, vitenskap og økologisk tenkning. Gartnerne er pasifister, vegetarianere og ivrige tilhengere av resirkulering. De er motstandere av skrift og andre informasjonsmedier. Istedet for å lene sge på skriftlige kilder memorerer de alt som er viktig å kunne, blant annet ved å synge catchy salmer. Sentralt i øko-troen er fortellingen om den vannøse floden Gud vil sende menneskene som straff for deres dårlige håndtering av jorda. Og når den vannløse floden faktisk kommer, i form av Glenns menneskeskapte epidemi, kommer deres før-industrielle kunnskaper til nytte.

Romanen er et overflødighetshorn av interessante betraktninger, av både tidsspesifikke samfunnstendenser og det universielle ved menneskets vesen. I en passasje forklarer Adam One, Gartnernes religiøse leder, hvorfor Gud er nødvendig for gartnernes religion. Den eneste måten å få folk til å ta miljøtrusler på alvor, sier han, er å få dem til å tro truslene er sendt av Gud. ”If there’s a penalty, [the people] want a penalizer. They dislike senseless catastrophe.” I en tid hvor verdenssamfunnet i større grad enn tidligere trues av ulike natur- og miljøproblemer er det en betraktning til ettertanke.

Fantastisk bok!

Vakker og grotesk, skremmende og medrivende.

Synes denne boka var fantastisk. Atwood slutter aldri å imponere meg med bøkene sine. Nå har jeg også sansen for "apokalypseromaner", og synes denne var en virkelig realistisk skildring av hvordan det kan gå med vår moder jord en gang i framtiden.

Jeg liker Atwood veldig godt, men har ikke lest noen av disse. Takk for tips. Er de i stil med The Handmaids tale?

Hei, nei, jeg synes The Year of the Flood ligger nokså langt unna The Handmaids Tale. The Handmaids Tale er mer virkelighetsnær. Den foregår jo i et samfunn som er slk som vårt, bare at det er blitt fascistisk (et fascistisk USA). Så har den et veldig tydelig feministisk budskap. Jeg tror jeg liker The Handmaids Tale enda bedre, og den er jo virkelig bltt en klassiker også.