Bokelskere.no

Jeg likte ikke denne boka i begynnelsen. Syns historien virka kunstig, ingen av karakterene kom under huden på meg. Alle var, for å si det på backmansk, idioter.

Men så gjør han det han alltid gjør. Klarer å få dem til å krype under huden på deg likevel. Sakte, sårt og lydløst. Så man til slutt heier på alle karakterene, ler og gråter om hverandre. Over hvor sta og tverre mennesker kan være, men hvor mye det egentlig handler om å skjule hva som gjør vondt inni oss. Hva som skjer når vi gir slipp. Og hvor mye kjærlighet som finnes i hverdagene.

Nok en innertier fra Backman - selv om den skiller seg ut fra hans andre bøker. Han har nok latt seg inspirere litt av sin finske kollega Arto Paasilinna, men i stedet for kynisme er det en nysgjerrighet for og kjærlighet til mennesket med alle sine sider som preger Backmans fortelling.

Ja, det er jeg enig i. Det var det at han hadde såpass mange stavefeil som satte meg på sporet. Jeg begynte å tvile på at det var en svenske som opprinnelig hadde skrevet de diktene. Bare hyggelig å kunne bidra.

Jeg synes det er morsomt og interessant selv. Dessuten sitter jeg alene i leiligheten i Spania med kaldt og dårlig vær, et interessant avbrekk fra all lesingen.

Det var i databasen til Kungliga Biblioteket, Sveriges Nasjonalbibliotek jeg fant fagbokforfatteren Curt Sandberg, så jeg føler meg usikker på om du kommer noen vei der.

Hvis vi ser bort i fra at teksten er skrevet av, og jeg har min tvil om at han har skrevet ned direkte fra en opplesning.

Jeg mener også at du kan se bort i fra Carl Sandburg. Jeg har gått i gjennom tittelene på hans mange dikt. Ditt dikt Ekko burde ha samme tittel på engelsk. Jeg fant det ikke.

Hva står vi igjen med da?

Jeg tror Curt Sandberg er din slektning. Pseudonymet er forståelig for å ikke å utlevere seg, og det at vedkommende forsøker å dikte på svensk kan jeg også forstå, da det svenske språket har mer poesi i seg, hvis det går ann å si det så teit. Pseudonymet i tillegg til det svenske språket kan også ha vært brukt for å skape distanse.

Jeg forstår det med å ikke bruke sitt eget navn og skrive på et annet språk enn norsk, da jeg gjorde det selv på de første diktene mine. Jeg syntes det å dikte på norsk var både vanskelig og skummelt, så jeg valgte engelsk, og der er det sikkert mange feil.

Jeg vet ikke når vedkommende levde, men etter at vi fikk svensk tv inn i våre stuer på begynnelsen av 60-tallet fikk vi et forhold til språket. Vi hadde bare nrk og svt i mange år.
Svenskene var også tidligere ute med musikk som ble spilt til fest og dans i de norske hjem.

Din slektning kan ha lest Carl Sandburg, blitt inspirert av ham og valgt et pseudonym som ligner. Carl Sandburg het egentlig Sandberg, så det er bare to bokstaver som skiller.

Det er min teori at Curt Sandberg og Bjørn Berg er din slektning.

Jeg har vanskelig for å slippe noe jeg ikke har kommet nærmere en løsning på, og jeg er tilbøyelig til å gå bort i fra opplesningsteorien dersom vedkommende ikke hadde en båndopptaker. Det er nærmest umulig å få med seg alt, hvis ikke du kan spille av noe flere ganger. Det har jeg erfaring med.

Vet du om de hadde båndopptaker i hjemmet?

Jeg har også gått igjennom tittelene til Carl Sandburgs mange dikt. Diktet Ekko ville hatt den samme tittelen. Ingen dikt som heter Echo.

Carl Sandburg tror jeg du kan se bort fra, men fagbokforfatteren Curt Sandberg er selvfølgelig en mulighet, men det kan bli vanskelig å finne ut, så lenge diktene ikke finnes på nettet. Det er mange eldre poeter som aldri har funnet veien til internett, men vi vet at før i tiden ble dikt lest opp på både tv og i radio, de kan stamme derfra. Dikt ble lest opp i mange sammenhenger før i tiden når jeg tenker meg nærmere om, men det hjelper oss ikke så mye nå, hvis ikke noen skulle kjenne noe igjen.

Jeg er redd jeg må skuffe dere. Jeg fant heller ingen spor av diktene relatert til Curt Sandberg og Bjørn Berg.

Familien til den svenske illustratøren Björn Berg har laget en nettside hvor de har lagt ut alle hans verker, men jeg finner ingen tegn på at han skrev dikt.

Den svenske bokdatabasen oppgir en Curt Sandberg som skrev fagbøker om Arbeidsorganisasjon på 1980 og 1990-tallet.

Google ga meg heller ingen relevante opplysninger. Koblingen "Curt Sandberg"+tittelen på diktene ga 0 søkeresultater.

Den norske søkebasen dikt.org ga heller ingenting. Wikipedia har listet opp 629 norske lyrikere, men ingen Bjørn Berg.

Når jeg legger deler av og hele strofer av diktene inn i google (med og uten rettelser), gir det 0 treff.

For å sjekke sannsynligheten av treff, skrev jeg inn en strofe fra noe jeg har diktet selv og lagt ut her inne. Den kom frem først. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Min teori er at disse diktene ikke er lagt ut på internett, og at mysteriet kanskje finnes i og rundt de løsrevne arkene du er i besittelse av.

Det kan virke som den som skrev ned diktene du har på ark ikke hadde teksten foran seg, det er for mange stavefeil. Kanskje teksten ble lest og det ble skrevet ned som vedkommende trodde det ble skrevet på svensk. Du vet kanskje fra hvor/hvem arkene kommer? Det kan være relevant?

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."

Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)

"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.

Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.

Hvis du avfeier romanen som ferielektyre synes jeg du undervurderer hvor psykologisk smart den er skrevet og hvordan hun klarer å skape uro hos leseren fra første side. Jeg kan jo sammenligne med en annen bok utgitt på samme tid; Fahrenheit 451 av Ray Bradbury. Den fås på norsk og i pocketutgave endatil. Men Bradbury når ikke duMaurier til knærne. Hun er undervurdert. My cousine Rachel burde blitt utgitt på norsk igjen.

Åpningen av denne romanen er mesterlig! Daphne du Maurier er mesterlig - hvorfor er ikke denne romanen oversatt til norsk!? Åpningen er skrevet akkurat så tvetydig at leseren må holde alle mulige utveier åpne. Ambrose beskrives både på godt og ondt - hva var han egentlig, og hvordan påvirket han egentlig i sin tur Philip? Kan vi stole på fortellerstemmen? Når kusine Rachel endelig entrer scenen kaster jeg alle hemninger og lar meg forføre og flyter med sammen med Philip. Jeg har ikke ord for hvor mesterlig du Maurier holder grep på leseren her og kløktig fører en gjennom alle sinnsbevegelser. Bravo! Jeg er så glad for at jeg har enda flere bøker igjen å lese av du Maurier.

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.