Bokelskere.no

Malstrøm ja! Jeg har både filmen og boka. Filmen kan du bestille på amazon UK:
https://www.amazon.co.uk/Maelstrom-BBC-DVD-David-Maloney/dp/B0108B2RZ6

Filmen (serien) har uvant langsomt tempo i forhold til hva vi er vant til i dag, men det er litt fint og. Filmmusikken er like skummel og skjebnesvanger som før. Huset på øya er like skummel som før. Masse fines scener fra norsk natur. Og så er det hysterisk gjensyn med 80-tallets kles- og interiørmote da! :)

Boka gav ikke noe ekstra ift. til filmen, så anbefaler egentlig ikke den.

Men jøss, Knausgård kan da så mye bedre enn dette! En "biografi" om en Bellori som aldri har eksistert og heller ikke er verd noen omtale. To poeng for meget interessant analyse av Lot og Sodoma, av englehierarkier og annet historisk materiale. Dette er verd hele boken! Men det meste er en omskrivning av gammeltestamentlige historier, der Noa kalles Noak og er albino (!), de gammeltestamentlige skikkelsene dyrker poteter (!) og er bevæpnet med børse og gevær; men selve historiene er like bedøvende uinteressante som Bibelens originaler.

Merkelig levende, med like bred pensel som Dickens og like tankevekkende innslag som Knausgård, beskriver Hallberg gigantbyen New York under den dystopiske forfallsperioden på 70-tallet, da gatebildet forvandlet seg til noe som minner om Lynvingens og Jokerens Gotham city. Likevel, ungdom som kjeder seg i Long Islands forsteder, søker seg mot kolossens gater og det som foregår der. Det ender for mange med forferdelse.

Det er vanskelig å omtale denne boka på en god måte.

Jeg måtte ta mange pauser mens jeg leste denne boka. Det er en bok som er vond å lese, samtidig blir du engasjert i hovedpersonenes liv. Boka handler i bunn og grunn om å være menneske, og om lidelsen som preger livene til mange av oss - uten at resten av verden nødvendigvis vet om det.

Boka sentrerer rundt Jude, som har blitt misbrukt og sviktet gjennom hele livet. Han sliter med å tilpasse seg en hverdag hvor folkene rundt ham ikke vil ham vondt, men godt. Hele boka har han problemer med å forstå dette. Han tester dem stadig, for å se hvor langt han gå i å være ufyselig før de også vil slå ham, eller gå fra ham.

Det er en fortvilende bok. Den er fortvilende fordi slike vonde livshistorier er fæle å ta innover seg, men den er også fortvilende fordi Jude selv er så overbevist om at han fortjener alt det vonde som har skjedd ham, at han ikke er verdt noe, at han ikke fortjener lykke. Derfor oppsøker han heller ikke lykken, men forsøker gjerne å støte den fra seg. Det er kanskje det verste: vissheten om at, hvis han bare ikke hadde gitt så etter for sin egen lidelse, men heller hadde tenkt "nei, jeg skal ikke la dette få definere mitt liv", kunne han i større grad åpnet seg for lykke, kjærlighet og vennskap. Det er også frusterende, noen ganger ønsker man å filleriste Jude. Der ligger også bokas styrke, han er ikke kun en stakkarslig karakter, eller kun en snill eller slem fyr. Han er menneskelig, på alle måter, han er lukka og tverr overfor omverdenen, samtidig utrolig sårbar.

Jeg kan ikke skrive særlig mye mer uten å røpe for mye av handlinga. Det er en god bok, som jeg vil tenke på en god stund framover. Boka er også et slags manifest over "millennial-generasjonen", min egen generasjon, hvor folk har et avslappa forhold til dop og egen og andres seksualitet (Jude er et unntak når det kommer til egen), men et anstrengt forhold til veldig mye annet. Hvor det å "realisere seg selv" gjennom for eksempel kunst er det verdigste, hvor man later som man ikke er så opptatt av suksess, men i realiteten er det det man måler sitt liv i. En generasjon som gjerne beskyldes for å være bortskjemt og ikke forstå verdien av "ekte arbeid", men som, slik boka viser, har sine egne bekymringer og utfordringer.

Hjertelig takk til deg og Marit Håverstad som trakk tråden frem igjen. Jeg lastet ned «The Blackhouse» fra amazon.com i går og leste til jeg gikk og la meg, nesten hele boka. Lastet ned bind 2 og 3 i trilogien i dag, alle til under 7 dollar!!!

Er så hjertens enig i din omtale, dette er kvalitet på alle plan, ikke bare språklig, psykologisk og plott/innholdsmessig, men historisk/kunnskapsmessig også. Mer forlanger ikke jeg av en bok.

Jeg, som mange andre, ønsker å fullføre denne "utfordringa" i år. Kan selvsagt ikke jukse, og legge inn bøker jeg har lest før året begynte (som "The girl with all the gifts" i kategorien en bok med gult omslag). Lista oppdateres fortløpende når jeg fullfører en kategori.

En bok utgitt i 2017: "Rigels øyne", Roy Jacobsen

En bok skrevet av en afrikansk forfatter:

En bok som har vunnet The Man Booker Prize:

En bok utgitt det året du fylte 18: "The gathering storm", Robert Jordan og Brandon Sanderson

En bok med gult omslag: "2084", Boualem Sansal

En bok utgitt det året moren eller faren din ble født: "East of Eden", John Steinbeck (1952)

En bok utgitt under et pseudonym: "Towers of Midnight" og de andre Wheel of time-bøkene skrevet av Robert Jordan som jeg har lest i år

En bok med en tittel som begynner på F: "Fiskene har ingen føtter", Jón Kalman Stefánsson

Bok med handling i en annen verden: "Throne of glass", Sarah J. Maas

En bok med kvinnelig hovedperson: "Damenes detektivbyrå nr. 1", Alexander McCall Smith

En bok med en farge i tittelen: "Hvitt hav", Roy Jacobsen

En bok skrevet for barn: "The golden compass", Philip Pullman

Fortielser av norske Monica Csango bør nevnes i denne forbindelse. Begge bøker gir et levende bilde av et Ungarn som var, og som jeg fornemmet ekkoet av da jeg besøkte Budapest som helt ung jente i 1977. Anbefales!

Verste utgivelse i 2017? Øyvind Foss feilinformerer leseren: På s. 40 får vi høre om «dødsleirene i det nordøstlige Sovjetunionen». Hallo, professor, de tyske dødsleirene lå på polsk område.

Videre feilinformerer han på s. 43 om at «de første mordene i gassvogn» ble gjennomført i Birkenau, og «ofrene var 1.500 menn, kvinner og barn i ghettoen Sobibor». Hallo, professor, du har jo ikke peiling på det du skriver om! Sobibor var en dødsleir, ingen ghetto! Gassvogner ble brukt i Chelmno, ikke i Birkenau der en hadde bygd gasskamre.

Jeg orket ikke lese hele boken, skal en bruke sin tid på en forfatter som ikke en gang sjekker sine fakta? Professorens norsk er også begredelig:

Han har ikke fått med seg at vi ikke praktiserer særdeling! På s. 31 opererer han med «arve lære» og «to doktor grader». Hallo, professor, det heter «arvelære» og «doktorgrader». S. 31 avrundes for øvrig kjekt med at «Han gjorde seg et navn». På norsk heter det «Han skapte seg et navn».

Blant interessante setninger finner vi på s. 42: «Hvilket også skjede med hans etterfølger pastor Sylten og myrdet i Dachau.» Det skal vel være «- som ble myrdet i Dachau» - og vi får tro at det «skjedde», ikke «skjede».

En virkelig høydare fra Foss er s. 73 med setningen: «Den 8 mai 1945 20 år etter den tyske kapitulasjonen i 1945». Hallo, professor, hvor befinner vi oss her? Og hvordan kan du overse at stykket under allerede står på s. 17? Du har skrevet samme siden to ganger – og ikke lagt merke til det?

Eller oversettelsen fra tysk på s. 11 om Foss selv, «…som også hører til de engste Kooperasjonspartnere fra skandinaviske land». En oversettelse til norsk skal lyde: «…som også hører til blant våre nærmeste samarbeidspartnere i Skandinavia». Komparativ «engere» brukes på norsk; men ikke formen «engste». Og hvorfor stor forbokstav i «Kooperasjonspartnere»?? – Vel, på s. 56 har Foss plutselig fått for seg at ordet «mentor» skal med stor M.

Tegnsetting? Komma lyser oss ofte i møte der de ikke skal være, men uteblir gjerne der de ville vært til hjelp. Og Foss sjangler av sted med «SS –leger», «SS- leger» eller «SS – leger». Det innlysende - å skrive «SS-leger» - faller ham ikke inn.

Siden boken handler om menneskeverdets undergang, kan kanskje Foss selv trekke litt i motsatt retning ved å vise SÅPASS RESPEKT FOR LESERNE at han tar hele utgivelsen i retur, og skriver den om, denne gang med korrekte fakta, på et korrekt og forståelig norsk.

Forlaget Kolofon har også tabbet seg stygt ut, når et sånt manuskript sendes til trykning uten en høyst nødvendig faktasjekk og korrekturlesing av språk og tegnsetting.

Heisann. Ja, det var ikke jeg som dro løkkeskriftbøker inn i bildet - det var det jo Dan Andersen som gjorde. Samtidig hengte han ut en rekke kvinnelige forfattere. Og jeg tror ikke det er helt tilfeldig, skjønner du. Det er nok lettere, for en mannlig redaktør, å harselere med bøker som drar et kvinnelig publikum enn like trivielle bøker som drar et mannlig publikum. Vi så også dette da Espen Søbye snakket ned strikkebøker, da Anders Heger (forlegger i Cappelen Damm) skapte en "kulturkjerring"-debatt, vi ser det hver gang journalistene kaller Justin Bieber for Jostein Bever. Det som er populært er liksom ikke bra nok det - og særskilt det som er populært blant kvinner. Hvor er kritikken av trivielle mannlige preferanser?
Hell, kanskje jeg skriver min egen pamflett en dag! :)

Boken er problematisk å anmelde, siden Albrigtsen tar snarveier og sakser fra andres arbeid uten skikkelig kildeangivelse, altså brudd på åndsverkloven. På side 225 under «kapittel 11» står «Gunnar D. Hatlehol». Ikke et ord om at det dreier seg om Hatlehols doktorgradsarbeid, som Albrigtsen har skrevet ordrett av fra, uten å vise til hvilke deler av kapitlet som er sakset fra Hatlehols arbeid. Da hjelper det lite at Hatlehol også er nevnt på side 227, på listen over folk Albrigtsen «takker».

Kildeangivelsen er i det hele tatt nærmest parodisk: Under kapittel 15 har Albrigtsen kun skrevet: «Diverse skriftlige kilder via bøker og Internett». En informasjon jevngod med ingenting. Enten forstår ikke Albrigtsen hvordan han skal angi kilder, men da må forlaget ta ansvar. Eller så er han lat og gidder ikke, fordi han regner med å slippe fra det. Da plikter forlaget også å ta ansvar.

Men hvorfor skal akkurat løkkeskriftbøkene angripes? Hvorfor ikke overfloden av krimbøker, eller krigs'pornografien'? Er det ugreit at kvinner leser løkkeskriftbøker, men greit at menn leser krim? Kvinner leser bøker i mye større grad enn menn etter hva jeg forstår. Inkludert høyverdig litteratur? Hun må vel kunne få lese en løkjeskriftbok innimellom.. Og et ikke det totale utvalget av nye bøker nå så stort at alle burde kunne finne sine favoritter, være seg lettbeint eller langsom litteratur. Det er mulig denne debatten er på siden av utgangspunktet for temaet,som vel handler mer om valgene enkelte forlag tar til fordel for rask profitt.

Men, jeg skjønte allerede for 20 år siden at Cappelen Damm ikke var noe kvalitetsmerker, så hvorfor måtte Dan bruke 10 år som redaktør for å finne ut det samme? Du kan ikke ta deg jobb som elefantpasser for så å klage over at elefanten er grå.
For det andre synes jeg det er ganske pompøst å publisere en 32-siders pamflett for å klage over tidligere arbeidsgiver og gjøre sin egen antipati til et samfunnsproblem, intet mindre. Han har sin integritet og ønsker å jobbe med smal kvalitetslitteratur- helt greit, men da er nok ikke Cappelen Damm stedet å jobbe heller.
Jeg er ikke helt uenig i alle poengene hans, men det er noe med måten dette ble lagt fram på som ikke harmonerer. Sånn uten å faktisk ha lest pamfletten. Kanskje er den veldig humoristisk.

Bøker som tar for seg kvinnens posisjon i samfunnet, kampen for likestilling og kvinnefrigjøring, og/eller kvinners erfaringer med å leve som «det annet kjønn» og dobbeltmoralen i samfunnet. Bøker om kvinner som bryter alle normer, og bøker som ellers / i tillegg problematiserer kjønnsroller og det binære synet på kjønn og seksualitet.

Hva har prioner og bøkenøtter til felles? Jo, sammen kan de danne utgangspunkt for et elendig plot og en dustete bok som noen har oversatt til norsk. De burde heller latt være.

Bokens mest interessante setning er denne (s. 61): "Siden hadde over femti generasjoner av Chels forfedre bodd i Denne arapapegøyearten heter gulvingerødara på norsk dalen, i Guatemala."

Fotnoten oppfattet som en del av teksten, altså. Der har du nivået på denne boken - i et bøkenøtteskall, så å si.

God omtale - og er enig. Mange av dem som i dag sier Konfederasjonen osv. handla om frihet, driver med en slags historieforfalskning. Uenigheten om slaveriets lovlighet var HOVEDGRUNNEN til at sørstatene ønsket løsrivelse. Ikke bare én av mange grunner, men den definitive, primære grunnen.

Og det tror jeg mange egentlig vet. Du skal ikke lenger tilbake enn noen tiår før segregeringslovverket fremdeles sto sterkt. Først i 1967 ble ekteskap mellom svarte og hvite tillatt, etter at ekteparet med det treffende etternavnet Loving vant mot delstaten Virginia. Du skal ikke lenger tilbake enn 1955, mange som lever i dag husker denne tida godt, før voksne menn kunne drepe en svart 14-åring på det mest brutale vis med full straffefrihet, rettssaken var primært et spill for galleriet. Du skal ikke lenger tilbake enn 60-tallet før busser med aktivister mot rasediskrimineringa ble sabotert, satt fyr på, og folk ble banka og trakassert. Samme tiår ble svarte ungdommer egget, slått osv. fordi de nekta å flytte seg fra en restaurant hvor kun hvite fikk gå.

Ingenting av dette er lenge siden. Du har folk i dag som husker dette, som vokste opp med disse holdningene. Segregeringa er langt fra over i USA, i det minste ikke i folks hoder.