Bokelskere.no

Vakkert! Takk, Julie. Bachs musikk er full av verdighet og sjel, hvis jeg kan beskrive den sånn. Noe jeg dypt savner fra mange statsoverhoder akkurat nå.

Selv er jeg nok blant dem som likte Bjørnstad bedre enn oppfølgeren, men det Backman virkelig får til - både i den forrige boka og her - er å skildre et levende bygdesamfunn på en slik måte at han skaper forståelse. Ramonas tale om folk som syns endring går for fort er veldig opplysende for meg som leser og viser at Backman er en god menneskekjenner. For en «millennial» som syns LHBT-rettigheter er det mest selvsagte i verden er det litt lettere å forstå hvorfor noen syns det er vanskelig - både på grunn av inngrodde holdninger og fordi det handler om å miste en livsstil som har vært en selvfølge i århundrer. Backman får meg til å forstå i større grad hvorfor noen kan føle det som et personlig angrep at verden utvikler seg rundt dem.

Jeg tror slike bøker er viktige. For for sånne som meg, som syns forandring og utvikling er bra og sjelden ser seg tilbake til hvordan ting var før, er det vanskelig å forstå og godta at noen setter seg på bakbeina mot det som i mine øyne er en positiv utvikling. Det er vanskelig å akseptere at man må tolerere holdninger som går utover mennesker som bare prøver å leve livet sitt, enten de er homofile, muslimer eller annet. Men i denne boka syns jeg Backman får til å forklare det åpenbare, det er ikke dårlige mennesker som har disse holdningene og ofte trenger de, som Ramona sier det, bare litt mer tid på å ta innover seg at verden forandres. Og den forståelsen trenger jeg.

Noe av det som gjør at boka ender på en 4 er at jeg ikke helt liker skrivestilen hans, der han stadig prøver å bygge opp / komme med frampek mot noe, som viser seg å være helt annerledes enn man trodde. Sånn var det også i bok én men her blir det litt i overkant, syns jeg.

Så må jeg bare nevne til slutt at jeg ikke engang husker hvordan den siste Bjørnstad-Hed-kampen gikk. Jeg tenkte på dette dagen etter at boka var ferdiglest og tok meg selv i å lure på om han i det hele tatt forteller om resultatet. For selv om boka handler om hockey handler den egentlig om mennesker, hockey er mer symbolet på samhold og hva vi mennesker beveges av i idretten, og hvordan den kan viske ut forskjeller som resten av samfunnet tillegger vekt.

Da jeg var 18
leste jeg Ingeborg Refling Hagens selvbiografi
om viktigheten av å kunne dikt
utenat
når du sitter i cella di
på Grini
og ikke har noen å snakke med
Det tok jeg meg ad notam
sånn i tilfelle

Den havner rett på Skal lese-lista mi og! Holder på med "Verden av i går" nå, så dette blir bra.

Denne boka burde alle lese i løpet av livet. Forstyrrende, grusom, vakker og levende - boka viser slaveriets sår i både samfunnet og enkeltmennesket, den minner om hvor mye forferdelig mennesker kan gjøre mot andre når de tar fra dem deres humanitet. Men den minner også om at kjærlighet og vennlighet kan dukke opp også på overraskende steder. En dypt menneskelig bok. Jeg forstår hvorfor Morrison fikk Pulitzer for denne.

Jeg har lest mye fantasy, men det er sjelden du finner en fantasybok som føles ny og frisk, med et annet utgangspunkt og ikke minst en helt annen form for magi. Ingen langkledde trollmenn her. Heldigvis.

Likevel er det noen skuffende elementer, men ingen bøker kan være perfekte. Denne nærmer seg, dog.

Nattdykk og Origo av Kim Småge?

Jeg forstår at du er forvirra. Boka du nevner her er den første i "The Beautiful Series." Serien består av 10 bøker og de 3 første er oversatt til norsk. Av en eller annen grunn står de 3 norske oversettelsene oppført som "Book bitch"-serien. "Book bitch" referansen finner jeg ikke noe annet sted på nettet. Serien heter "The Beautiful Series."

Angående sammenblandingen av seriene, jeg leste at en av karakterene fra "Wild Seasons" såvidt dukker opp i en av bøkene i "The Beautiful Series".

Har lest hele boken og skal nå skrive av meg noen tanker.
Jeg synes det var en fin bok - men, jeg tenker den var mye mer brennhet på 60-tallet da den engang kom ut. En forfatter som kritiserer det hvite, rasistiske småbymiljøet i sørstatene må jo ha gjort litt vei i vellinga. I dag derimot er historien litt ..selvsagt? Slites vi nå av å befinne oss på Tom Robinsons side i rettsaken. Nei.

Det er to ting, nei tre, som står fram for meg i boka. Det ene er Fru Dubois, det umulige mennesket man får lyst til å skjelle ut, og hvordan jeg heiet på Jem da han meiet ned blomsterhodene hennes i raseri. Men så kommer Lee og viser at det er en grunn til at Fru Dubois oppfører seg som hun gjør; hun er hjerneskadet og morfinavhengig. Og det modigste mennesket Atticus vet om.

Det andre er hvor stoisk Atticus er når Bob Ewell spytter ham i ansiktet og truet ham. Men Atticus setter seg i Bobs sted og ser at "Jeg ødela den siste rest av troverdighet hos ham under denne saken, om han hadde hatt noen fra før. Mannen var nødt til å ta igjen på en eller annen måte, det er alltid slik med den slags folk". Det synes jeg var klarsynt av ham. Begge tingene handler om å se ting fra den andres synsvinkel, "bo i en annens hud", var det ikke det Lee skrev. Humanistisk, ikke-voldelig. Såpass kort tid etter både verdenskrig og Koreakrig.

Den tredje tingen har jeg mer problemer med. Gjennom hele boken hadde jeg veldig vondt av Boo Radley, det stakkars mennesket som ble holdt inne i barndomshjemmet sitt av sin strengt religiøse far, og siden, når han ikke opponerte mer; kontrollert av sin bror. Frøken Maudie sier Radleys er et sorgens hus. "Det som hender med folk får vi aldri vite, i virkeligheten. Det som hender inne i hus, bak lukkete dører, hvilke hemmeligheter...." Atticus holder hardt på at far Radley har rett på respekt i sitt hus. Men, hvorfor synes folk at dette er riktig? Hvor er barnevernet? Er Boo overlatt til sitt fengsel, et spøkelse. Og hele småbyen vet det, og ser en annen vei! Så lar da Lee mot slutten av boken Scout se Boo "innenfra". Men jeg oppfatter ikke noen kritikk av faren Radley her. Han skal ha lov til å være herre i sitt hjem. Og slik er muligens holdningen fortsatt i amerikanske hjem? - med tanke på de stadige nyhetene om ungeflokker som holdes innelåst i egne hjem i dag, av religiøst forkvaklede foreldre, uten at naboene merker noe. Boo Radley hadde fortjent sin egen bok han.

Kan nevne en fjerde ting helt til slutt; synes det kom litt brått på at Tom Robinson ble skutt i fengselet. Det var litt lettvint løsning, synes jeg, jeg hadde sett frem til ankesaken. Men det er mulig han ble skutt med vilje (altså at han ikke prøvde å rømme), fordi de hvite fryktet han ville vinne i ankesaken. Jeg kan ikke lese noe slikt mellom linjene til Lee dog, og det blir bare en spekulasjon.

Jeg forsøkte ikke å lete etter ordet "drible", da jeg så for meg å lete gjennom hele den norske oversettelsen. Her er jeg enig i kritikken, "pass and punt" er oversatt med "drible og takle". Akkurat her er det helt tydelig at det dreier seg om amerikansk fotball. Når det gjelder "sass", synes jeg imidlertid at oversetteren har funnet gode løsninger.

Det å antyde at en oversetter gjetter seg til løsninger og ikke bruker de viktigste verktøyene som finnes innen den yrkesgruppen er drøyt etter min mening.

Interessant om moderniseringen av "Drep ikke en sangfugl". Vedkommende som tydeligvis har hatt ansvaret for dette sier:

I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Dette gjorde meg nysgjerrig og da jeg har en norsk bokklubbutgave(2012) og en orginalutgave hvor jeg kan søke opp enkeltord søkte jeg først på ordet "football". "Ball" og "football" går igjen mange steder og de både kaster og sparker mange forskjellige typer baller, ikke bare den typiske amerikanske fotballen. At Elster kan ha brukt ordet "drible" i en av disse "spillene/lekene" ser jeg ikke som usannsynlig, men jeg har ikke lett igjennom hele den norske utgaven etter det spesielle ordet drible. Jeg fant ikke noe engelsk ord for drible til søkefeltet, men alle stedene der ball og fotball var nevnt i den engelske teksten, leste jeg, men fant ikke annet enn at ballen ble sparket eller kastet.

Når det gjelder ordet "sassy", så forekommer det ikke i orginalteksten. Derimot finner jeg "sass" ved tre anledninger og ordet "sassiest" en gang.

I kapittel 9, på side 103 i min utgave står det: "Jeg mener ikke å være frekk, jeg prøver bare å si deg åssen det var."

I orginalutgaven står det: "I don't mean to sass you ..."

I kapittel 11, på side 119 i min utgave står det: "Foruten at vi var de mest sippete, mest rampete filleunger som noensinne kom forbi hennes hus,"

I dette tilfelle er jeg enig i at "sippete" gjerne kunne vært byttet ut med "frekke".

I orginalutgaven står det :"Besides being the most sassiest, most disrespectful mutts who ever passed her way, ..."

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."

I orginalutgaven står det : "Mayella looked from under lowered eyelids at Atticus but she said to the judge: Long's he keeps callin' me ma'am an' sayin' Miss Mayella. I don't hafta take his sass. I ain't called upon to take it."

I det siste tilfellet tenker jeg at det kanskje ville vært frekt å oversette med at advokaten er frekk mot Mayella. I en annen sammenheng kunne frekkhet eller respektløshet vært brukt.

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Dommeren lente seg tilbake. - Atticus, vi får fortsette forhandlingene, og la referatet vise at vitnet ikke har blitt ertet, selv om hun mener det motsatte."

I orginalutgaven står det: "The judge leaned back. *Atticus, let's get on with this proceedings and let the record show that the witness has not been sassed, her views to the contrary."

Det å si at man ikke kunne google eller ikke hadde så gode oversetterbøker på begynnelsen av 1960-tallet når boken ble oversatt, at det er grunnen til oversettertabbene, synes meg merkelig. Det fantes gode "dictionaries".

Takk til Lillevi som la ut svaret fra Aschehougs forlag.

Hehe. Jeg tror de knuste brillene symboliserer at Atticus i dette øyeblikket ikke er den lesende faren i lenestolen hjemme, men er Ol’ One Shot Finch, som han engang hadde som tilnavn. Barna (og vi) blir veldig imponert (Atticus er ikke lenger bare lesehesten). Jeg tenker Lee gjerne vil vil vise barna - og oss- at det er lett å tro at en mann med gevær i hånden er et uttrykk for mot. Men, som hun jo skal vise oss, ekte mot er å stå opp her i samfunnet og kjempe for rettferdigheten til uskyldige, selv om du har alle mot deg og du tror du kommer til å tape.

Varsel: mulig spoiler i teksten.
Hva som er mot og hva det er å være modig er jo et av de store temaene i denne boken. Side 130: sier Atticus til Jem: "..jeg ville at du skulle se hva det er å være virkelig modig - i stedet for å tenke at mot, det er en mann med et gevær i hånden. Det er når du vet at du er slått ut før du begynner, men allikevel begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer".
For barna er denne skyteepisoden skjellsettende; de har trodd at Atticus ikke er som andre fedre som f.eks. går på jakt; Attius sitter bare hjemme og leser han. Men plutselig lærer de at han ble kalt Ol' One Shot Finch. Likevel hater han skytevåpen. Men han er svært modig - under rettsaken trekker Jem paralleller til denne skyteepisoden når han ser Atticus i retten. Atticus er av den oppfatning at rettsaken ikke kan vinnes, men han slåss for saken og gjennomfører den til tross for det.

Men banna bein, det blir tydelig at en yngre amerikansk forfatter må ha blitt sterkt inspirert av denne boken. En forfatter som også er kjent for å bruke barn i hovedrollen, som gjerne skildrer «coming of age»/oppvekst og småbymentalitet. Jeg ville ikke blitt overrasket om det plutselig haglet steiner ned over taket på Radley-huset, der Boo «Carrie» Radley holdes som et spøkelse av sin fanatisk religiøse far, mens mad dog Cujo kommer ravende opp midt i hovedgaten og Tom Robinson sitter på cella og forbereder seg på å kanskje/kanskje ikke måtte gå «den grønne mil». Forfatteren er naturligvis Stephen King.

Ja, når jeg blar opp i kapittelet igjen så står det «Fetter Ike Finch var Maycomb Countys eneste overlevende veteran fra borgerkrigen», så da må han være temmelig gammel, nærmere 90 år, antagelig. Fant en slags referanse til 1. verdenskrig når Småen nevner senere (side 116 i min Aschehoug pocket fra 2005, omkring Fru Dubois) at «Det var i slike stunder jeg mente at far, som hatet skytevåpen og aldri hadde vært med i krigen [in any wars], var den modigste mannen som noensinne hadde levet.»
Hvis handlingen er fra rundt 1934, må Atticus, som er oppgitt til nær 50 år, være født ca. 1884. Ettersom Jem er ca 12 år, giftet Atticus seg ca rundt 1922.