Bokelskere.no

«Nå forstår jeg livet mitt. Det er en farge og et lys der som jeg ikke har sett før.»

En sår, fin og tankevekkende bok om livet, døden og alt i mellom. Fortalt i brevform mellom Astrid Lindgren og jenta som klarte å fange hennes interesse - med farge, lys, sinne, lidenskap, og LIV. Forfatteren som selv på sitt mest berømte følte ensomhet, og jenta som følte seg helt alene i hele verden - til Astrid kom inn i hennes liv.

Setninga øverst her er fra etterordet, der Sara (brevvennen) ser tilbake på sitt liv og korrespondansen. Og omsider ser lyset Astrid så, etter alle disse årene.

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

Jeg har et nærmest ulest, innbundet eksemplar på engelsk, hvis det kan være interessant.

uimotståelig tittel da.

Dessverre. Nok pest i hverdagen som det er. Jeg venter på at Ted Chiangs "Exhalation" skal komme i postkassa. Exhalation: Stories contains nine stories exploring such issues as humankind's place in the universe, the nature of humanity, bioethics, virtual reality, free will and determinism, time travel, and the uses of robotic forms of A.I. (Wiki). :) Ted Chiang har dessuten skrevet novellen som filmen Arrival er basert på. Spennende forfatter.

De første kapitlene var nydelige og jeg gledet meg til fortsettelsen. Men der ble jeg skuffet. Romanen er unødvendig ullen, bare enkelte personer er navngitt og jeg klarer ikke henge med i forbindelsene eller hva som egentlig skjer med enkelte av karakterene. Dette er en hus-krønike, der vi følger eierne av huset opp gjennom tidene, sånn i motsetning til en slekts-krønike. Det er et spennende grep! Det er også noe tydelig Jon Fossesk over skrivestilen, med stadige gjentagelser av linjer og hele avsnitt - men der dette grepet har en manende effekt hos Fosse, gir det bare inntrykk av latskap hos Erpenbeck..
Jeg er også usikker på om jeg egentlig lærte mer tysk historie av romanen. Tror nok det hadde vært en fordel om jeg kunne mer tysk historie før jeg leste den. Men jeg ble mer nysgjerrig på å lese mer om DDR-tiden etter krigen i alle fall. Dessuten kommer det skrekkelige ordet "avjødifiseringsgevinst" til å henge ved; den tyske stat krevde at tyskeren skattet av fortjenesten han fikk når han kjøpte hus og hjem billig av flyktende jøder. Overgrep satt i system der altså.

Som huskrønike har romanen en gripende tittel: Hjemsøkelse (på tysk Heimsuchung). Det handler om mennesker som søker hjem, lengter hjem, hjem til trygghet, hjem til det vante og kjente, hjem til en tid som er tapt og ikke finnes. Innledningsvis siterer Erpenbeck "Akk, min barndoms skoger, når jeg kommer, kan dere gi meg min ro tilbake?" (Friedrich Hölderlin). Min barndoms skog er tapt og borte, erstattet av nye, store bolighus, så jeg kjenner følelsen. I tysk sammenheng, med den turbulente historien de har gjennomgått med skyld og skam må hjem-søkelsen være desto mer desperat. Vi trenger noe i livene våre som er bestandig, som står der og er slik det alltid har vært. En skog, en hage, et hus.

“Neanderthals cared deeply about death and the dead: burials were deliberately placed in dug graves, and bodies were sometimes accompanied by grave goods and red ochre – a natural powder-based mineral paint. They took considerable care over the burial of children and older, physically disabled people, who would not have been able to survive outside what must have been a small, robust but nonetheless caring community. Sadly, as we will see shortly, our Neanderthal cousins were to learn that small, caring communities don’t last long when the competition for survival begins to hot up. […] When feeling depressed, I sometimes wonder whether the ability and instinct to carry out genocide isn’t one of the defining characteristics of Homo sapiens. The ruthless use of force against the last real competitor we’ve ever had to face up to gave us the edge to survive in the Later Ice Age world. Without it, who knows – we may well have perished. Seen in the crudest Darwinian terms, it may have been legitimate thirty thousand years ago; but we still can’t shake the habit off.”

Tillat meg å starte omtalen av «Neandertal» med et sitat av feltarkeolog Francis Pryor, forfatter av “Britain BC” (2003). Det var nemlig den boken som gjorde at jeg umiddelbart grep fatt i «Neandertal» da jeg oppdaget den i bokhandelen. Pryors ord hadde ligget og gnagd i bakhodet mitt ett års tid, men så dukker en hel bok om neandertalerne opp, på norsk! Skrevet av to forfattere som virkelig kan formidling og skriver så lettfattelig at det er en fryd! Når historikere skriver bøker klarer de ofte ikke å begrense seg eller holde seg til èn historie. Men forfatterne av «Neandertal» er ikke historikere. Temaene er nennsomt velsortert og informasjonen er strukturert og porsjonert ut, alltid med en gjennomgående rød tråd. Jeg savner stadig vekk bilder da, underveis, for boken er helt bildefri, med unntak av på innsiden av permene. Dette medførte litt Googling.

Men, til min smule forundring går de ganske langt i å omtrent frikjenne Homo sapiens for folkemord på neandertalerne. Det bringes i hvert fall til torgs en lang rekke ulike hypoteser for hvorfor neandertalerne forsvant, for ca. 35.000 år siden, og Homo sapiens kan ikke lastes for alle, i hvert fall ikke for f.eks. klimaet. Den gang da. Apropos klima; boken vier allerede kapittel 2 til en innføring i klimaendringer i istidene som har vært. Det er virkelig interessant. Men så må jeg skrape bort en fet prikk fra terningen, for den naive kommentaren på side 51 om nåtidens klimaendringer «[Temperatur]Økningen skal ha vært spesielt bratt de siste 60 årene, hvilket nok har noe med våre aktiviteter å gjøre, men […]»! Jeg skjønner at klimaendringene i 2021 ikke virker like truende etter å undersøkt temperatursvingningene i Pleistocene, men altså man kan ikke avfeie alvoret i klimaendringene vi står overfor på en så lettvint måte. På samme måte som neandertalerne gikk dukken blant annet på grunn av klimaendringer, kan – om ikke Homo sapiens forgår så lett – så i hvert fall veldig mange dyrearter forsvinne i et mye varmere fremtidig klima. Et klima som blir så hurtig varmere at arter raskt vil falle fra. Dette har stor betydning for diversiteten av dyrelivet som kommer ut i den nye «mellomistiden» en gang i en veldig fjern fremtid. Forfatterne refererer flere ganger til Brian Fagans bøker – men da er det rart de ikke har fundert mer over konsekvensene av tørke, som Fagan diskuterer i det vide og brede i bøkene sine.

Men det er ellers så mye bra informasjon om neandertalerne og deres liv og virke i denne boka, så jeg anbefaler den virkelig til alle. Og som en god bok skal, så sitter man igjen med flere og nye spørsmål etter å ha lest den.

Jeg ser at det er Zinken Hopp som har oversatt den utgaven av lydboka du hører på. Det er det du må gå ut etter. Hennes oversettelse ble først utgitt av J. W. Eides Forlag i 1949. Etter det har Gyldendahl kommet med flere utgaver, først i 1981, så en i 1993 og en i 1997. Bibliotekene har sikkert en av disse . Finner du de ikke andre steder, så kan du på nettet fritt lese Zinken Hopps oversettelse av boka både på Nasjonalbiblioteket og gjennom biblioteksappen.

Slukte halvparten av boka i en fei, fikk deretter skikkelig lesetørke, og slukte nettopp nå siste halvpart av boken da innleveringsfristen til biblioteket var overskredet og vel så det. Men jeg likte boka! Det var så befriende med en nøktern, korthugd fortellerstil, etter å ha lest litt for mange omstendelige klassikere og taletrengte amerikanere. Jeg må rett og slett lese mer av japanske forfattere! Dessuten er romanen helt etter mitt hjerte, med de store evige spørsmål om "hvem er vi" og "hvor går vi", ikke bare i en mannsalder frem i tid, men i århundrer og årtusener frem i tid. Endelig noen som tør! Å tenke stort, skikkelig stort! Jeg er ikke ferdig med å fordøye innholdet ennå, tror den kommer til å henge ved meg i en tid.

At de fleste kulturer og samfunn har de samme moralske holdningene tyder på at holdningene er "iboende" i oss til en viss grad. Der er vi enige. Men jeg syns ikke det er gitt eller logisk at det skyldes noen gud. I så fall ville vel alle mennesker vært iboende troende på denne guden? Men mennesker har hatt forskjellige guder til alle tider, alle religioner har "dødd" på et tidspunkt og det er lite som tilsier at ikke dagens store religioner vil lide samme skjebne. Det høres kanskje "umulig" ut i dag, men tanken var nok like umulig for de dypt troende i religioner vi har glemt for lengst (selv om det også må sies at religionene da fungerte annerledes, og hadde en mer direkte/"pragmatisk" funksjon i samfunnene og livene, så sånn sett var det nok også en del som hadde et annet forhold til religion da enn nå og kunne være vant til at religionen i samfunnet "byttet" hvis en ny hersker tok over). Det var åpenbart for datidens folk at dere guder fantes. De ofret til dem, de kriget for dem, de skyldte både hell og uhell på dem.

Hva tyder på at de tok feil, men du har rett? Deres dype og inderlige tro, var den dårligere enn din? Hvorfor trodde ikke de også på din gud, hvis deres moral osv. kommer fra din gud?

Disse logiske spørsmålene syns jeg ingen troende klarer å svare på, uavhengig av religion, fordi alle religiøse mener (naturlig nok) at deres tro er den sanne. Å ta inn over seg at ALLE troende mennesker alltid har trodd det, men at deres religioner likevel har dødd og deres guder forsvunnet inn i glemselen, er så klart tøft fordi erkjennelsen i neste ledd må bli: det samme vil skje med min.

Men en dag vil selve jordkloden være død og menneskeheten borte, så sånn sett har det ikke så mye å si i lengden, kan man si! :)

Jeg vil si takk for en interessant samtale. Det er sjelden man får anledning til å diskutere tro og livssyn. Det har vært lærerikt, men vi går også begge i sirkler nå, så sånn sett er det kanskje greit å avslutte her.

God helg og god sommer!

Takk for svar, det er fint å se at også noen religiøse viser at de forstår tvilsargumenter. Jeg er jo enig med siste setning her, at menneskene har skapt Gud i sitt (ideal)bilde heller enn motsatt, men det er alltid interessant å diskutere så lenge folk er ute etter noe annet enn å forkynne/misjonere.

Moral kan også komme fra inni oss. De fleste kulturer og samfunn har hatt en del av de samme moralske holdningene, tross forskjellige guder, forskjellig historie osv. Gud er menneskeskapt, og siden mennesker ikke er fullkomne kan heller ikke noen gud være det :)

Men her blir vi aldri enige. Jeg planlegger å dø som hedning, så du får aldri overbevist meg. Om Gud finnes og absolutt vil at jeg skal tro på ham får han vise seg sjæl. Han kan ikke forvente at folk skal tro på noe så urealistisk og ulogisk som intelligente mennesker i dag - uten å gi noe snev av bevis.

Hjertelig takk, det samme til deg og dine, Monica!