Bokelskere.no

Tiberiusklippen av Sigmund Jensen. Aftenposten omtalte boka som "Et episk storverk, sivilisasjonskritisk dystopi som er helt på høyde med internasjonale forgjengere". Jeg hadde såå store forventninger til denne boka, men har enda ikke orket å fullføre. Og akkurat det er et irritasjonsmoment av de store, så boka ligger fremdeles lett tilgjengelig...

En liten kommentar til denne Norah. Jeg mener at selvgranskende og selvbeskuende ikke er en og samme sak. Å lese litteratur om selvutvikling betyr ikke at man blir en superegoist med kun tanke for eget velvære. Å kjenne seg selv på godt og vondt tror jeg er et stort pluss i forhold til omverdenen. At det er når man kjenner seg selv at en er i stand til empati og forståelse for tingene rundt seg. Og at det nettopp er når man ikke kjenner seg selv, er utrygg på seg selv, ja da har man lett for å bli selvbeskuende.

Men at man ikke trenger å lese all verdens selvutviklingsbøker for å bli kjent med seg selv, det er jeg enig i. Man kan lære av å lese annen litteratur og ikke minst ved å være interessert i verden rundt seg.

Eg les sjeldan bøker om att, men Feel-good-bøker er kjekke å ty til når livet ikkje går heilt på skinner, som Maryan Keyes og andre "lette" underhaldningsbøker.

Samstundes så har eg eit par dikt som eg dreg fram i dei labre stundene. Nei, eg vert kanskje ikkje så "glad" av dei, men eg får i alle fall ei god kjensle, men det er kan hende vemod...

Men som andre og skriv; ei god krimbok får meg ofte i "lett" humør, paradoksalt nok:-)

Nancy Drew, Hardy-guttene, GGP-serien (arvet), Historien om-bøkene blant annet. Og så har jeg en nydelig bok som jeg fikk til 6-årsdagen min: Liselill og Garaffen. Sistnevnte kan fly, sitte i trær og har myk pels. Den leste jeg om og om igjen da jeg var barn. Og så husker jeg at Barnetimebøkene var populære.

Jeg var så heldig å arve flere bøker fra min mor og favoritten her var Lajla av J.A. Friis Historien om en jente som kommer bort fra sin norske familie, blir funnet av en samisk familie og vokser opp hos dem. Boka handler om identitetskriser og kjærlighet til det norske og det samiske og boka hadde et par nydelige bilder fra filmen med samme navn.

Og så sletter jeg tråden etterpå:-) Filmen har fått veldig gode kritikker, også her inne på forumet.

For godt? Tja, kanskje er det så enkelt som at vi får det vi fortjener? At et "tomt" samfunn avler tilsvarende litteratur og underholdning? I Norge har vi forholdsvis god råd og det å gi ut bøker (og musikk) er relativt enkelt; blir du refusert så gir du bare ut materialet på eget forlag og for egne penger.

Var på et foredrag for ikke så lenge siden og foredragsholderen la framm noen synspunkter på forskjellene mellom "før og nå", her som en forklaring på økende problemer i befolkningen her i landet.

FØR (60-70-tallet) brukte vi ordene VÅRE, OSS, VI, DERE I DAG bruker vi ordene JEG, MEG, MITT og DITT

Er vi blitt individualiserte på bekostning av samhold og solidaritet og derfor ikke evner, eller ønsker, å sette oss inn i tyngre ting, men er mer opptatt av å nyte enn å yte?

Tenkte jeg skulle holde meg borte herifra nå, men...

• Dersom en diskusjon ikke er forståelig for en så viser vel det at dette er en diskusjon som ikke passer for en. Enhver diskusjon kan ikke passe for alle! Til det er ulikhetene mellom menneskene for store, og i slike tilfeller så kan en velge om en enten vil holde seg borte fra diskusjonen, eller komme med innspill og prøve å forstå diskusjonen slik den utspiller seg.

• Å diskutere betyr å utveksle meninger og å få fram ulike synspunkter på en og samme sak. Å diskutere i den hensikt at ANDRE skal fire på sitt synpsunkt er ikke noe godt utgangspunkt. Men prøver en derimot å se saken fra andre sider enn sin egen, er litt nysgjerrig på det andre skriver, ikke er så opptatt av å "omvende" de andre, ja da kan diskusjonen bli både "utvidende" og meningsfull. Å være med i en diskusjon der alle er enige med hverandre finnes det jo ingen læring i.

Og så er det fullt mulig å trekke seg fra en diskusjon dersom en føler at denne kommer inn på spor en ikke ønsker eller kan/klarer å henge med i lenger.

Vanskeleg spørsmål synes eg, av di det har lett for å bli nokre av dei siste.

Men: Bare et lite sammenbrudd av Ebba Haslund, av di dette er den boka eg har lese flest gonger og ei bok eg aldri vert lei av.

Skråninga av Carl Frode Tiller, den boka gjorde noko med meg og er ei bok eg aldri vil gløyme. Om det mørke menneskesinnet og kva det gjer med ein når ein veks opp utan omsorg og kjærleik.

Biografien Mitt liv var draum (Olav H. Hauge) av Knut Olav Åmås. Eit meisterverk av ein biografi om ein heilt spesiell diktar. Ei bok skreve med respekt utan å "gøyme" livets realitetar.

Samejenta Laijla av J.A. Friis, sikkert ikkje ei av dei beste, men denne fekk eg velbrukt av mor mi som jente og den er utlest!

Så trur eg det må bli ei av Sigrid Undset, men er usikker, kan hende det må bli Jenny, - eller Olav Audunsson?

Nei, dette var ikkje lett. Eg trur ikkje eg har klart å koma med dei 5 beste eg har lese, men 5 gode i alle fall!

Det har jeg faktisk aldri kommet på at går an... Jeg ville ikke gjort det, legger ofte med byttelapp når jeg gir bøker (hvis det ikke er tilbudsbøker). Men å be om å få låne dem etterpå har jeg gjort mange ganger.

Jeg bare digger omslagene på Austen-parodiene! Har aldri kommet så langt som til å lese dem, men...

Anne B Ragde; Berlinerkvartetten av Elisabeth Botterli, Peder Udnæs og Askild Hagen.

Knut Nærum sine parodibøker ser jeg andre har nevnt og så har du Makrellmysteriet i Drøbak om agenten 0007 (sistnevnte har jeg ikke lest).

Så joda, de finnes og noen er jo gode også. Er svak for Knut Nærum sine da han har "mål og mening" med bøkene sine, selv de som i utgangspunket skal være morsomme.

Samtidig skal en være forsiktig med å utelukke alle de flotte og kreative sjelene der ute som ikke er noen språkmestere, men likevel har en god historie å fortelle. Og her kommer korrekturleserne og forlagenes konsulenter inn.

Eller godta hverandres væremåte, samtidig som en viser respekt og likevel beholder "seg selv". Det bør være fullt mulig, det gjør vi jo i det virkelige liv, eller?

Ja, og takk og pris for det. Så står i alle fall ikke jeg på stedet hvil!

I dag er det flere som utgir bøker selv, dvs de oppretter eget forlag for kun 1 - 2 bøker. Disse bøkene kan ofte være gode når det gjelder innhold og budskap, men inneholder ofte ortografiske feil. Jeg har forståelse for at disse ikke har råd til å ansette korrekturlesere, men de kunne med fordel latt andre lest gjennom bøkene før de gis ut. Har av ulike hensyn ikke lyst å nevne de bøkene jeg kommer på nå her. Samtidig så har faktisk Tiller flere "feil" i sine bøker, men bøkene hans er så bra at jeg tilgir ham det. Men litt overrasket ble jeg, jmf Bai sitt innlegg. Men at man ikke har komma foran ordet "men" synes jeg er utilgivelig.

Et godt språk for meg er "flytende" og selvfølgelig ortografisk riktig. Altfor ofte leser jeg bøker med mye kommafeil, feil i sammensatte ord og orddeling, feil bruk av å og og osv. Dette ødelegger totalinntrykket av boka og jeg blir sittende å henge meg opp i feilene og har ingen glede av innhold.

Noen forfattere klarer likevel å ha sin egen "vri" på språket, dvs de feiler med hensikt, men jeg tror man skal være veldig god i språk for å klare dette.

En bok med godt språk inngir tillit fra forfatteren til meg som leser, den har en dynamikk og driv som gjør at jeg lever meg inn i handlingen samtidig som jeg lar meg forføre av bruken av ord og virkemidler (metaforer, humor, ironi mm). Og bruken av virkemidler må passe til bokas persongalleri, handling og budskap.

Er en egen hjelpefunksjon øverst til høyre som har svar på alskens spørsmål:-)

Bare en liten digresjon her: når man har bibliotek så er det ikke så farlig å bomme litt når det gjelder bokutvalg. Hadde det ikke vært for biblioteket så hadde jeg hatt et "fattig" liv når det gjelder bokutvalg! For her kan man tillate seg å bomme helt uten at det koster en eneste krone. Nå tør jeg låne bøker selv om bokanmeldelsene ikke er i toppsjiktet. Tenk alle de bøkene jeg hadde gått glipp av dersom jeg skulle betalt dem av egen lomme!

Leser litt bokomtaler og blir nok påvirket ja. Noen anmeldere har jeg etterhvert lært å kjenne og vet at deres uttalelse ofte stemmer med mine egne preferanser. Når det gjelder bokomtaler så finnes gode og dårlige av disse, - en gjentakelse av bokas omtale fra egen bakside sier jo lite og ingenting, men når bokanmelderen drar paralleller til andre bøker, hendelser og gir en utdyping av språk og oppbygging av bøkene så blir det hele mer interessant. Selv har jeg skrytt opp i skyene bøker til venner og kjente, - som har dømt boka (og smaken min..) nord og ned. Likevel har det vært spennende å diskutere med disse og finne ut hva det er som gjør at vi ser på bøkene med så forskjellige øyne, - og hva JEG kan finne i en bok som andre overhodet ikke ser, - og omvendt.

Når det gjelder Egelands bokanmeldelse i dag så ble jeg litt nysgjerrig på boka Tidskartet av Felix J. Palma, - så joda; jeg bir påvirket av gode bokomtaler. Men jeg bryr meg lite om "mine" bøker får dårlig omtale, så lenge JEG har fått noe ut av boka! Men selvfølgelig; leser jeg veldig dårlig kritikk av en ny bok så frister det jo ikke til kjøp hvis ikke andre har noe positivt å si om den.

Einig Anja. Eg som jobber litt med "sinte, unge menn" ser dette titt og ofte. Kor destruktiv ein kan verta når ein sjølv sjeldan har opplevd omsorg og kjærleik. Berre den måten foreldra snakker om og med kvarandra på når dei omtalar andre menneske er eit tankekors, - for oss alle.