Utrolig teit. Helt beond. Ligg unna.
Tåpelige greier. Skygg unna
Mye fint fra Hebridene. Bra bok frem til "avsløringen". Den var skikkelig teit. Synd at den ødelegger helhetsinntrykket.
Skuffende. Alt for komplisert og usannsynlig. Plottet var interessant nok, men utførelsen er ikke bra. Dessverre
Bonden var i sekstiårsalderen og gikk i en grønn arbeidskjeledress som minnet mest om en sparkedrakt.
Hun satt i kantina på Haukeland sykehus og stirret ned på en halvdrukket kaffekopp og en tallerken der et urørt rundstykke med gulost og paprika hadde vippet over i stabilt sideleie.
Hun hvisket ham små, kjærlige ord i øret. Gabriel pustet ut, smilte mot gjenspeilingen av dem i vinduet og knipset et minnebilde som han lagret i hukommelsen.
Litt merkelig. Nokså usannsynlig. Men ok å lese
Dessverre totalt usannsynlig og meningsløs. Har lest mange av forfatteren. Denne var totalt skivebom. Styr unna
Dette var elendige greier. Har lest de andre romanene av Ørjan Karlsson. De andre er ypperlige. Denne var tragisk. Totalt urealistisk og treig. Styr unna
Resepsjonisten løftet av røret og sendte henne et så kjølig blikk at det iset i tennene.
Lettlest og fornøyeleg roman om Lilly som vil bli forfattar, men som aldri har tid, og kanskje heller ikkje lyst nok? I romanen legg forfattaren Helen Daae Frøyseth inn fleire dikt, dikta til Lilly. Fleire av dikta treff meg godt, og eg kjenner eg ønskjer at Lilly skal klare å bli den forfattaren ho ønskjer. Gjennom romanen lar forfatteren oss bli kjend med Gunnar Gunnar som gjennom dikta sine til Anna gir oss ei fin kjærleikshistorie. Eg likar både innhald og form i boka, og håper forfattaren har litt meir struktur på skrivekvardagen enn det romanens Lilly har.
Ikke like bra som de foregående bøkene av Eirik Wekre. For mye rot og dårlig rød tråd.
Svogeren er så pregløs at de automatiske dørene knapt åpner seg for ham på ICA.
De muskuløse armene og beina er så fulle av vikingsymboler at han kunne vikariert som runestein.
Dem han fikk med seg hjem om kvelden, var ofte sylslanke og ville ikke en gang våge å være i samme rom som en marshmallow, av frykt for å ødelegge figuren.
Skuffende. For mye som ikke kunne skje
Har du ikke høydeskrekk?
Jo. Jeg blir svimmel bare jeg ser på en globus.
Postkassen var full, så han. Et reklameblad hang halvveis flagrende ut av sprekken, som i et fluktforsøk.