Bokelskere.no

Jeg synes denne boka delvis var veldig bra, eller rettere sagt delene om advokaten Thune og onsdagsklubben. Historien om Fru Wiik fenget meg ikke i det hele tatt, og jeg ble mer og mer utålmodig for hver del som handlet om henne. Jeg synes diskusjonene i onsdagsklubben og de ulike personene der var mer enn interessante nok til å fylle en bok i seg selv.

Fra tidligere bøker jeg har lest av Kjell Westö synes jeg generelt han er bedre på å skape interessante mannlige figurer enn kvinnelige.

En annen grunn til at det ikke ble helt toppscore fra meg er nok også de skyhøye forventningene jeg hadde etter den fantastiske Der vi en gang gikk.

Dette er den sterkeste boka jeg noen gang har lest og sammen med Sult min absolutte favorittbok.

Handlingen finner sted på Craiglockhart sykehus, som under første verdenskrig var et sykehus for soldater som led av shell-shock, eller det vi i dag ville kalle posttraumatisk stresslidelse.
Boka kombinerer faktiske personer som dikterende Siegfried Sassoon, Wilfred Owen og psykiateren WHR Rivers med fiktive personer.

Når man tenker på lidelse i krig tenker man ofte på fysiske skader og død, og som regel mer på sivil befolkningen en de som faktisk kjemper. Men denne boka fokuserer på de psykiske lidelsene det å se død og lemlesting og føle på redselen hvert minutt av dagen kan gjøre med en soldat. Det er ikke lett lesning og lese hva disse unge mennene har opplevd og hvordan det har påvirket dem, men jeg har aldri grått mer av noen bok, men samtidig er den så fantastisk gripende at jeg heller aldri ønsket sterkere at en bok ikke skulle ta slutt.

Jeg leste denne boka første gang som tenåring og den har gitt meg en livslang interesse i psykologiske konsekvenser av krig. Det er en bok jeg har bladd og lest i utallige ganger og er en bok jeg vet kommer til å følge meg resten av livet, og det er ikke mange bøker man kan si det om.

Boka var nominert til Booker Prize, og selv om den tredje boka i triologien til slutt vant prisen noen år senere synes jeg absolutt det var denne som skulle ha vunnet.

De andre bøkene i triologien er The Eye in the Door og The Ghost Road.

Denne boka følger tre kvinner i perioden etter første verdenskrig. Hetti jobber som danser og har en bror som ikke har vært i stand til å jobbe etter han kom tilbake fra krigen. Evelyn har også en bror som har vært ved fronten og hun har mistet kjæresten sin i krigen. Nå jobber hun ved et kontor som prøver å hjelpe menn som har vært i krigen med å gjenfinne sin plass i det sivile samfunnet. Ada har mistet sønnen og ekteskapet hennes holder på å gå i oppløsning fordi de har så ulike måter å sørge på.

Boka fortelles vekselvis fra de ulike kvinnenes ståsted og til dels knyttes de tre historiene sammen. Innimellom er det også korte snutter som beskriver den ukjente soldats ferd fra skyttergravene i Belgia til begravelsen i Westminster Abbey, og denne delen av historien var veldig sterk.

Anna Hope skriver veldig godt og klart. Når det allikevel ikke blir høyere karakter fra meg er det nok til dels fordi jeg har lest mange romaner fra første verdenskrig og en god del av dem har vært bedre. En annen bok som også er satt i perioden etter selve krigen, og som jeg synes var betraktelig bedre er Louisa Youngs A heroes' welcome. Jeg synes også Anna Hope til dels benytter for mange klisjeer og historier som har blitt fortalt mange ganger, og bedre, tidligere.

Personlig synes jeg heller ikke det var så spennende å se denne periodene fra kvinnenes ståsted. Jeg foretrekker bøker som følger menn som har opplevd krigen på kroppen, og jeg synes det ble litt for mye dill med kjolekjøp og nye hårsveiser (selv om det absolutt er ting jeg er interessert i i det virkelige liv ).

The Blasphemer består av flere parallelle historier som etter hvert knyttes sammen. Den ene historien foregår i vår tid og begynner med at Daniel og kona Nancy opplever en flystyrt, og i panikken som oppstår presser Daniel seg forbi kona og kommer seg ut av flyet. Selv om begge overlever blir denne episoden noe som blir stående i mellom dem og spørsmålene som kommer opp ligner på de fra filmen Turist av Ruben Östlund.

Samtidig er det mange andre aspekter av Daniels liv som også er en viktig del av boka. Hans arbeid som forsker og gode og dårlige kollegaer, hans dårlige forhold til faren som har en suksessrik karriere i militæret bak seg og datteren som er forelsket læreren sin.

Farndale bytter fortellerstemme fra tid til annen slik at mange av de andre personene er hovedperson i et eller flere kapitler av boka. Vi ser hvordan datteren opplever å være forelsket i lærerern sin, og hvordan læreren takler å ha en elev som er forelsket i seg. Vi hører hvordan faren opplever forholdet til sønnen, og ser hvordan kollegaer opplever arbeidssituasjonen. Jeg likte dette grepet veldig godt .

Den andre historien i boka er fra første verdenskrig og følger Andrew som etter et angrep kommer bort fra troppen sin og istedenfor å gå tilbake bestemmer seg for å flykte og flytter inn hos en belgisk enke.

Denne boka tar opp mange viktige spørsmål, ikke minst når det gjelder mot og feighet, og ga meg mye å tenke på. Farndale skriver veldig, veldig godt og denne boka har fått veldig gode kritikker og var nominert til Costa Novel Award. Jeg anbefaler både denne og Farndales andre bok The Road Between Us.

Denne boka består av to parallelle historier. Den ene er lagt til vår tid og følger en britisk diplomat, Edward, som akkurat har blitt sluppet fri etter å ha blitt holdt som gissel i Afghanistan i 11 år. Når han kommer hjem, og sliter med å tilpasse seg hverdagslivet, er hans (norske !) kone død, og datteren har blitt voksen.

Er grep Farndale bruker som jeg liker veldig godt er at han bytter "hovedperson" innimellom slik at vi ser historien gjennom øynene til Edward, så vel som datteren, en journalist som prøver å skaffe seg et eksklusivt intervju , og bestekameraten til Edward som fortsatt arbeider i utenriksdepartementet. Jeg synes det var veldig spennende, og uvanlig, å få historien presentert fra så ulike synsvinkler.

Den andre historien er om Charles og Anselm som i 1939 blir arrestert for homofili. Anselm som er tysk blir sendt tilbake til Tyskland og havner i en arbeidsleir. Også i denne delen av historien skifter perspektivet mellom de ulike personene. Vi følger Anselm i arbeidsleiren, og Charles gjennom krigen fra evakueringen av Dunkirk, som krigskunster og til invasjonen av Frankrike i 1944. Ethvert knyttes historien til Edward sammen med den til Anselm og Charles.

Spesielt morsomt for oss nordmenn er beskrivelsene av den norske kona til den ene av hovedpersonene.

There are traces of Norway in her intonation and lack of pauses (s. 96).

She is preparing a meal for when he gets back: her mother's version of bidos, a traditional Norwegian stew (s. 101).

She prepares the starter nest, another Norwegian dish - gravat laks and kaviar, salmon cured and smoked cod roe cream (s.104)

Denne boka tar opp både dagsaktuelle problemstillinger som terrorisme og gisseltaking, mer tidløse spørsmål. Nigel Farndale skriver også veldig godt, og har fått gode kritikker, så jeg vil ikke nøle med å anbefale denne boken og hans tidligere bok The Blasphemer.

Handlingen i denne boka er lagt til midten av 1800-tallet, der vi møter krigsreporteren Thomas Kitson, som sammen med sin sjef og en kunstner (!) rapporterer fra Krimkrigen. Disse personene er basert på en faktiske journalister i The Times på denne tiden. Vi møter også Thomas Kitson noen år senere når han er blitt "sladrereporter" for en avis i Manchester og tydeligvis prøver å rømme fra sitt tidligere liv og bekjentskaper.

Jeg synes det var veldig interessant å få et innblikk i Krimkrigen som jeg ikke hadde så mye kjennskap til fra før. Sammenlignet med første verdenskrig er det utrolig at de på denne tiden fortsatt brukte fargerike uniformer og hadde jevnlige våpenhviler for å samle inn sårede, og ikke minst at mange koner var med og bodde i militærleirene. Det var også den første krigen sivile journalister rapporterte fra. Matthew Plampin har en Phd i historie og har tydeligvis gjort grundig research for å få de historiske detaljene på plass.

Samtidig er det meste av fokuset i denne boken på menneskene og ikke på krigføring. En ting jeg synes Matthew Plampin gjør spesielt bra er at han flytter perspektivet mellom personene slik at mange av karakterene er fortellerstemme i deler av boka, og slik får man ser denne perioden gjennom øynene til både kvinner og menn, militære og sivile.

Denne boka minner meg om bøker jeg elsket som barn, uten at den på noen måte er skrevet på en barnslig måte, ved at det skjer noe hele tiden. Det vil si at fokuset er på handling heller en tanker og refleksjoner. Når det er sagt, skriver Plampin så godt å levende at jeg nesten ikke klarte å legge fra meg boka, og gledet meg til hver lesestund.

Grunnen til at det blir en 4er er ikke at jeg ikke anbefaler boken, men heller min karaktersetting. For meg er en 4er en bok jeg elsket å lese, mens for at det skal bli en 5er må det være en bok jeg går å grunner på lenge etterpå.

Her er min anmeldelse av Madame Terror (ekstern lenke)

Her er min anmeldelse av Alex (ekstern lenke)

Denne boka har en av de beste begynnelsene jeg har lest fordi den er så overraskende og drar en rett inn i handlingen.

He dragged barbed wire away from the post, clearing a space on the parched earth and took the photograph from the pocket of his tunic. He pressed the picture against the post and held it in place with string covering the woman's hair and neck, but not her face. He could still see her sullen eyes and sulking lips. He tied a knot, and spat at the ground. She would have to do.

Slik begynner historien om Peter og Katherina som gifter seg uten noen gang å ha møttes. Handlingen er lagt til andre verdenskrig og Peter er tysk soldat på østfronten. Han gifter seg med Katharina, som han har møtt gjennom et ekteskapsbyrå, for å få permisjon fra fronten til bryllupsreise.

- Who is it you're marrying?
- Katharina Spinell.
- Is that her here? In the photograph?
- As far as I know.
- As far as you know?
- I've never met her
- But you want to marry her?
- Yes, Sir

Når de to møtes for første gang forelsker de seg allikevel i hverandre, og her er etter min mening bokens eneste svakhet, det virker litt påtatt at de etter å ha giftet seg med hverandre uten å ha møttes utvikler så sterke følelser for hverandre i løpet av en dag.

Resten av boken er derimot strålende. Fortellingen skifter mellom Peters og Katharinas perspektiv. Fra østfronten får vi høre om de tyske soldatenes lidelser med lite mat og dårlig rustet for de harde vintrene, men også hvilke lidelser de utsetter lokalbefolkningen for. Fra Katharinas side hjemme i Berlin får vi høre om hvordan hun og foreldrene får flytte til et større hus der det tidligere har bodd jøder, men også hvordan redselen brer seg når krigen snur og Berlin blir okkupert.

Jeg elsket også språket i denne boka, som er så enkelt og minimalistisk, og passer spesielt godt til denne typen bøker ettersom det lar handlingen og dialogen tale for seg selv, og ikke legger noen føringer på leseren.

Boka har fått strålende kritikk og har blitt nominert til flere priser. Det er mulig å lese første kapitttel av boka her. Dette er en bok jeg har tenkt mye på etter at jeg leste den, og den anbefales på det varmeste.

Denne morsomme boken handler om to døtre som prøver å finne en ny mann til moren etter at foreldrene har blitt skilt. Problemet er bare at de har flyttet til en liten bygd og det er ikke så mange kandidater å velge mellom. Men selv om dette er det grunnleggende plottet dreier det meste av boka seg om mindre hverdagshendelser som forholdet mellom søsknene, møter med naboene, skolehverdagen, turer til London, og besøk hos faren og hans nye veloppdragne barn.

You must eat you peas and potatoes. And no sooner had our father uttered those words than the baby stared saying 'more' - meaning he'd eaten all his peas and carrots and wanted more (s.72)

Det er gøy å lese bøker med barn som hovedperson når man kjenner seg igjen i hvordan man selv opplevde verden som barn, og det gjør jeg absolutt med denne boka. Spesielt likte jeg beskrivelsene av hvordan det kan føles å være utenfor fellesskapet i en liten bygd.

In theory you could join one of the village clubs or groups. In reality opportunities to join in were fairly limited and depended on already being happily integrated (s. 36)

Jeg anbefaler virkelig boken. Når jeg allikevel ikke gir boka toppkarakter er det fordi moren i det lange løp framstår som i overkant naiv, godtroende og lettlurt i møte med noen av mennene hun dater.

Jeg har gode erfaringer med å kjøpe bøker anbefalt i Waterstone's Book Club tidligere.

Apple Tree Yard har jeg også liggende i bokstabelen min, men har ikke kommet dit enda.

Denne uka leser jeg en morsom bok om to døtre som prøver å finne en ny kjæreste til moren etter at foreldrene har blitt skilt Man at the Helm av Nina Stibbe
Selv om det er en noe spesielt familie er det mye å kjenne seg igjen i fra barndommen. Boka kommer ut på norsk i mars med tittelen En mann ved roret

God helg til alle!

Her er min anmeldelse av "Brennemerket" (ekstern lenke)