Bokelskere.no

Følgende er fra baksiden av boka: «I denne bisarre historien gjenforteller hovedpersonen fra sine opplevelser og oppgjør i Bergen by. Han ankommer byen for å jobbe, men hans største utfordringer blir i selve sentrum av byen, i gryta. Vi følger hovedpersonen fra den ene merkelige hendelsen til den neste, samtidig som det foregår en kamp på liv og død mellom hans sinn, og byens dystre aura. Forfatteren imponerer med sine beskrivelser av en ekstrem, og til tider makaber, by. Samtidig er det hovedpersonens tvilsomme mentale helse, og hans artige påfunn, som gjør denne boken til absolutt fabelaktig underholdning.»

Hei alle! Min debut roman utgis på Publica forlag i oktober (publicabok.no). For mer info se facebokarrangementet: http://www.facebook.com/home.php#!/event.php?eid=224216580941135 Hvis denne linken ikke fungerer, søk den frem. Tittel: "Det e boka miii...". Arrangementet er åpent for alle:-) Takk for oppmerksomheten.

Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.

Det er ingen grunn til å gjøre noe annet enn å klappe, høyt, i hendene, og gratulere Heivoll, først med en glimrende roman, deretter med Brageprisen. Jeg hadde problemer med å legge denne boka fra meg, så godt var det at jeg lå syk noen dager i forrige uke og kunne pøse innpå med ingefær-te mens jeg brant ned, og steg opp, med litteraturen. Skål, Gautemann!

Yes! Det samme kjente jeg, og jeg skal like å møte den leseren som ikke blir mo i knærne av Melvilles mesterskap her, så opplyst og så dunkelt det er, på en og samme tid! Og se på karakterene, å, Turkey og Nippers, for en herlig humor, og ikke minst vår forvirrede forteller. Hvis jeg skal få meg en tatovering noen gang, så skal jeg ha den i pannen, og der skal det ikke stå "Kug", det skal stå: Ah Humanity!

Perfekt litteratur. Jeg heier på denne fortellingen.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Den er ikke mangelfull, såvidt jeg kan skjønne, i den forstand at den er en fullstendig oversettelse av Borges' utvalg Ficciones, så jeg var upresis der; det jeg mener er at det oppleves mangelfullt når dette er den eneste tilgjengelige Borges-boken på norsk. Det finnes så mange sabla bra tekster som ikke står i den, som f.eks. "Aleffen".

Dette er en deilig diskusjon. Heia oss som er her inne og snakker om de sykes glade dager. Jeg digger det Elisabeth sier om at Hans Castorp er en av tidenes elskeligste romankarakterer. Det skal jeg huske. Elskelige romankarakterer kan man stole på. Alt godt fra Tore Castorp!

Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:

Kjære Doris Lessing

Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.

Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."

hehe, men det der, det har vel ikke med litterær smak å gjøre, eller hva, når du stiller deg i køen blant de som får nok av en ting når alle snakker om den? Du var sikkert også en av de som nektet å leke med yoyo da du var barn siden alle de andre i gaten gjorde det ;) En fair sak. Jeg skjønner impulsen veldig godt og kjenner den, det kreler jo av folk som oppfører seg på den måten i bøkene mine. Nå, på mine eldre dager, har jeg imidlertid mer og mer sans for den unisone jubel!

Oj! Dette er en leseropplevelse og en litterær dom jeg ikke med min beste innlevelsesevne kan forstå, for meg er Buddenbrooks blant de fem beste romanene som er skrevet og hver setning i den romanen overgår hele Kiellands forfatterskap for meg, det er noe med Manns sensibilitet, estetiske sans, språklige kapasitet og menneskelige radius som virker knusende på meg - og dette sier jeg som Kielland-fan. Men det er ellers riktig, det du sier, Mann var svært godt orientert om nordisk litteratur, bl.a. Kieallands "Garman & Worse", som var en av romanene som lå til grunn for Buddenbrooks.

Brilliant, det var det jeg visste, det finnes dannede folk der ute, morsomme folk der ute, kunnskapsrike folk der ute: Dette tok pannekaka, for nå å komme med en bløt vits på søndagsmorgenen. Veldig bra!!!

Et veldig spennende innspill; jeg har ikke lest Somerset Maugham, men nå er det altså på høy tid :)

Jeg kommer på to smått alternative fødselsscener i farten, fra Sjóns "Dine øyne så meg" og Lagerlöfs store "Keiseren av Portugalia"; like rørende og originale begge to, som alle fødsler er

Jarle liker skikkelige jenter også, han. Gutten bare tuller det sånn til for seg :) Hva skal jeg si, uten å framstå som en forfatter kun ute etter å forsvare bøkene sine sånn mødre og fedre forsvarer ungene sine - det ene jeg kan si er at jeg ikke har ønsket å skrive fire bøker om Jarle som betrakter ham fra samme ståsted, samme vinkel, med samme optikk, det ville bli repetitivt for både leserne og meg, så jeg har forsøkt, ganske sikkert med vekslende hell, å stille meg på ulik avstand fra ham for å se livet hans på ny for hver gang. Det andre jeg kan si er at han er en intens gutt som gjør mye tåpelig, men alt han gjør blir gjort i stort og fossende alvor, og det er antagelig derfor han virker spennende for meg gang på gang, fordi han er uavklart for meg, et impulsivt, urovekkende følelsesmenneske som jeg ikke har klart for meg hvor beveger seg. Når det gjelder Hasse, som Heidi Solberg Økland kommenterte her i denne tråden, så er han en gutt jeg selv har blitt veldig glad i, en drøy mann, en visjonær (kanskje er Hasse "det gode mennesket" i universet mitt?), og vil dere ha et tips, så kan jeg si at talen hans i Lotte-romanen nok er litt inspirert av Jarl Kulles tale mot slutten av Bergmans "Fanny og Alexander". Ellers, Anne Lunde, så gjør det meg ikke noe om du falt av, jeg har krevd mye av leserne mine ved å ikke snakke med samme stemme i hver bok, jeg er klar over det, men det var nå en gang sånn jeg måtte gjøre det selv for å synes at mannen skulle være interessant gang på gang, i tillegg til at noe av det sentrale med å være forfatter for meg, er å stadig vekk ta på badehetten og badebuksen og oppsøke nye svømmebasseng. Og det er korrekt som Charlotte B sier; jeg har en drøm, briste eller bære, om å følge disse folkene, og andre som måtte dukke opp, til jeg en dag ikke lenger er her, så får vi se hva det resulterer i; det er verdt et forsøk. PS: Arve og Jonas, de hyggelige guttene i Farmor har kabel-tv, finnes også på skoleturen til Jæren i Orheim-boken. Beste hilsen fra Tore

Morsomt at dere diskuterer linjene og utviklingene i bøkene, tenkte bare jeg skulle komme med en saksopplysning: Hasse vil dere finne i Kompani Orheim om dere leser nøye, han og kameraten Pål er med på skoleturen til Jæren hvor Helge og Jarle møtes for første gang, senere dukker Hasse og Pål opp som hovedpersoner i romanen Videogutten, før Hasse får en betydelig rolle både i Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Nydelig. Perfekt. Takk.