«Å RISIKERE»

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.

HUGH PRATHER , Til norsk ved Eirik J. Irgens

M.h.t. egne bøker, gjør jeg det. Hver gang jeg kommer til et avsnitt eller et sitat jeg synes er bra, markerer jeg like til venstre. Når det gjelder bibliotekbøker (som jeg har en god del av), skriver jeg ned gode avsnitt/sitater på et eget ark, og tar vare på dem i en perm. I fremtiden kommer jeg jeg (etter et tips jeg har fått) imidlertid til å samle alle gode sitater og avsnitt fra alle bøker jeg leser i en egen skrivebok, slik at mine egne bøker blir helt fri for skriblerier. Jeg vurderer dessuten å skrive et kort sammendrag av hver enkelt bok, i alle fall de bøkene jeg liker godt.

Helt enig!!

Ved Nyingen

Jeg gaar og pusler i Skogen
og tænder et Baal ved Kvæld.
Der slukner en Dag i Vesten
og Maanen staar halvt paa hæld.

Alverden er gaat til Hvile,
det tier fra Busk og Sti,
kun Flagermusvinger puster
i Nyingens Skin forbi.

Mit Hjærte dovner og drømmer
og stilner som i en Rus.
Omkring mig vælder fra Skogen
et sagte evindeligt Sus.

Knut Hamsun

Jeg er ikke helt enig med deg her, uten om at språket passer denne typen bøker. Kom gjerne med det du mener er brister, jeg er enig i at det er en hendelse som nok hadde fått mer oppmerksomhet og fått mer fokus i virkeligheten (Politiets håndtering av dødsfallet), men hvordan vet du at sannsynligheten for at de som skisseres i boken ikke kan skje. Der er jeg ikke enig med deg i det hele tatt. Jeg har opplevd for mye rart til å avslå noe som helst når det gjelder kombinasjonen mennesker og makt.

Fire bøker fra virkeligheten jeg aldri glemmer: 1: "Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl" - Jon Gangdal. 2: "Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett" - Jon Gangdal 3:"Skadet" - Cathy Glass, 4: "Martine" - Marianne Vikås.

Clarke er åpenbart en mester - selv i de partiene hvor det knapt er handling å snakke om er det så spennende at sidene flyr nærmest av seg selv. Til forskjell fra de fleste innen sjangeren klarer Clarke seg også med underlysfart både på fartøyer og kommunikasjon, noe som gjør at distanser får en konsekvens, ting skjer bare ikke samtidig overalt. Noen snode inkonsistenser hva angår Newtons lover lager litt riper i lakken for en pedantisk fysiker, men gjennomgående medrivende og spennende. Jeg kan godt se for meg at jeg må lese flere "Rama"-bøker!

Jeg ble ganske skuffet, og sitter med følelsen av å ha gått glipp av noe, kanskje en symbolikk eller noe veldig litterært som gir mening til alle de rare tingene som personene i boka gjør, og som skjer med dem. For meg ble det ganske usammenhengende og rørete, og alt for mange løse tråder igjen til at denne boka var noen spesiell opplevelse. Litt synd egentlig, for det var nok av vakre små bilder og pussigheter underveis som gjorde at jeg gjerne ville like boka.

Før jeg leste "Mengele Zoo", hadde jeg minimalt kjennskap til Gert Nygårdshaugs forfatterskap. Men nå har jeg virkelig lagt merke til ham, og i tillegg til de to andre bøkene i triologien, skal kriminalromanen "Pergamentet" leses. Steinbecks bøker er også på leselista.

Tror du har en god leseropplevelse i vente. "Mengele Zoo" er forresten (som du kanskje allerede vet) første bok i en triologi. Jeg skal lese de to øvrige bøkene senere i høst.

"Mengele Zoo" ble avsluttet i for en uke siden. En fantastisk bok !

Vil trekke frem tre favoritter: "Mengele Zoo" (Gert Nygårdshaug) , "Noen kjenner mitt navn" (Lawrence Hill) og "En by som Alice" (Nevil Shute).

Jeg tror det kunne blitt vanskelig. Det kunne kanskje fungert om vedkommende var interessert i film, teater, kunst e.l., men ellers kan jeg ikke se for meg at vi ville ha så veldig mye til felles.