Jeg forholder meg utelukkende til den virkelig klassiske perioden. Når jeg snakker om idioter, er det derfor selvsagt den gamle greske betydningen av ordet jeg har i tankene. Og i det gamle Hellas betydde idiot ganske enkelt "en person som ikke er interessert i politikk".
Hvis folk mangler interesse for, og innsikt i, politiske spørsmål, hvorfor skal de da gå til urnene? Er det ikke bedre at de blir hjemme, enn at vi får fremtiden vår avgjort av hvem av Erna, Jens eller Siv som virker "greiest"?
Eller, for å si det på klassisk gresk, hvorfor skal idiotene få bestemme? For min del kan dere bare bli hjemme.
Jeg anser det som umulig å kunne skille mellom profesjonelle og personlige følelser i møte med en klient som har opplevd sterke seksuelle traumer. I min forståelse finnes ingenting som heter "profesjonelle følelser". Følelser er reelle og ikke profesjonelle.
Alt han kunne gjøre - alt det som enhver kunne gjøre - var å lære av sine feil og gå videre - bli en bedre lege underveis, og forhåpentligvis lære utallige andre leger til å gjøre det samme.
Alle leger gjør feil. Og slike feil kom helt uanmeldt. De kom i strålende dagslys, skjult for innsikt av overmot eller stolthet, av uvitenhet eller trassighet. De kom i skyggene, krypende bak uoppmerksomhet, distraksjon eller tretthet. De medisinske tabbene lå bestandig der og ventet på menneskelig skrøpelighet.
There was nothing more liberating than a closely knit sequence of lies. So this was why people became writers.
I Jonathan Swift-stil harsellerer McEwan med britisk politikk i disse brexit-tider. Forfatteren er nok en smule ondskapsfull i framstillingen av statsminister «Jim Sams,» den fødte kakerlakk, men treffer likefullt spikeren på hodet når han tar for seg de mer bisarre trekkene ved den langvarige utmeldingsprossen. Den fiktive Jim Sams tar riktignok noen grep for å komme i mål som selv ikke Boris Johnson kan beskyldes for.
That morning, Jim Sams, clever but by no means profound, woke from uneasy dreams to find himself transformed into a gigantic creature. (Åpningssetningen i The Cockroach).
Dersom frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke vil høre.
Lettlest, men med for mange trivielle sidespor til å være spennende før helt mot slutten. Det hjelper ikke at Le Carré hevder å ha forankret historien om den forfulgte tsjetsjeneren i faktiske forhold. Styr unna!
En annen kvinne ville kanskje byttet ut det antikverte fornavnet med en nyere modell. Men ikke Erna.
Det er èn fordel med å bli sett på som gal: Jeg hører hva som blir sagt, jeg ser hva som foregår, jeg observerer og lytter uten at noen bryr seg.
Det er angsten. Den trekker til seg hele hans oppmerksomhet, hver tanke, hver bevegelse, hver eneste stemning. Angsten er ikke et redskap, som han straks kan utnytte og foredle, angsten er en sabotør, som undergraver, som bryter ned den hellige geometri, angsten er en armè som invaderer kroppen og sjelen og til slutt er det angsten som utnytter ham og angsten foredler ikke, den gjør alle heslige.
Angst er kaos.
Angst er presens.
For er det ikke slik at angsten først finner sin form, i kunsten, i ordet, i musikken, eller hvor som helst, når den er tilbakelagt, sett, erfart, når den engstelige endelig er leget og herdet, men ennå berørt, av den samme angsten?
With one illegitimate child in the West somewhere, Dean then had four little ones and not a cent, and was all troubles and ecstasy and speed as ever. So we didn't go to Italy.
Jeg har mye til overs for din analyse av The Hills. Riktignok er Faldbakken ikke alene om å legge en vesentlig del av handlingen til en Oslo-restaurant. Et eksempel er det omfattende innledningskapitlet til Johan Borgens De mørke kilder der en hovmester jobber på en populær restaurant i jobbetida etter første verdenskrig. Restauranten The Hills kan være en sammensetning av flere serveringssteder rundt Eidsvolds plass, både eksisterende og noen som nå er forsvunnet, for eksempel Cumbacher Hof, Cecil og Casino. Et vesentlig felles poeng ved Borgen og Faldbakken er forholdet som den erfarne servitøren får til sine stamgjester.
Herborg Kråkeviks julehefte 2019 holder samme høye nivå fra tidligere år. Særlig opplysende er Liv Berit Tessems artikkel om hvordan kunstnere har formet vår oppfatning av dagens norske jul.
Det synes å være en ustoppelig etterspørsel etter TV-serier bygget på Jane Austens romaner fra det tidlige 1800-tallet. Nå er man altså begynt på etterlatte tekster som hun ikke fikk fullført mens hun levde. Alt vel så lenge at det bringer flere lesere til bøkene hennes.
To av de tre novellene i denne lille samlingen ligger i grenselandet til psykiatri. I den første får studenten Vasiljev nervøst sammenbrudd i møtet med prostitusjonens elendighet på 1880-tallet. I den neste historien får en ferdig kandidat hallusinasjoner etter å ha overanstrengt seg i sine studier. I den siste novellen finner den unge bruden Anne en vei til å frigjøre seg fra sin mye eldre mann. I alle historiene utgjør disse hendelsene skjebnetunge vendepunkter.
De er nygifte og utstråler den type kjærlighet som bare finnes på bryllupsbilder. Alle andre er som en mer eller mindre heldig bakgrunn for disse bildene.
Lindstrøm har skrevet en sterk historie med fokus på kompliserte, nære relasjoner mellom kontrollerende mor og rebelsk datter, men også med en fjern far og et utvalg kjærester. Det blir mye på 117 korte sider, men Merethe Lindstrøm har komponert en meget god roman (hennes første) om en kvinne i tjueårene som ennå ikke har løsrevet seg fra hjemmet trass sin sterke utferdstrang. Framstillingen veksler mellom en strengt kronologisk framstilling og tilbakeblikk i kursiv som avslører traumatiske vendepunkter i fortiden. Den knappe, klisjéfrie skrivemåten minner om Helle Helle. De lange bilturene med hovedpersonen ved rattet slekter på nettopp leste On the Road av Jack Kerouac.