Så klart vi kan si det. De har visst alle en agenda - som ikke blir tydelig før etter noen år.
Jeg var en av dem som (den gang da myndighetene skrek opp om at bensinbiler var så mye verre enn dieselbiler, og myndighetene anbefalte alle å kjøre på diesel) kjøpte dieselbil, ...
Da var det rimelig å kjøre på diesel, - og det gikk bra i noen år, så ble dieselbiler omgjort til verstinger, og det ble dyrere og dyrere ...
Nå kjører jeg en rimelig bensinbil, og kjører ikke mer enn jeg er nødt til.
Ja, for jeg vil jo spare miljøet for forurensning. Jeg bruker tog og buss når jeg kan.
Elbiler ble jo holdt fram som så miljøvennlige, helt til nå, og mange anskaffet seg slikt, selv om de har vært dyre i innkjøp, - nå skal de også "straffes" med både bompengebetalinger og hvem vet hva som kommer - fra myndighetene fremover ...
Moralen må bli:
Stol aldri helt og fullt på det som myndighetene til enhver tid sier ...
I usually say I hate Biology, but it's possible we just got off on the wrong foot. My teacher, Mrs. Brown, completely lives up to her name: she is addicted to self-tanner and Crest Whitestrips, and spends a lot of time talking about her favorite spots in the Caribbean instead of helping us prepare for the next day's lab. I think it's fair to say I'll be teaching myself about cell division, but I'm totally set if I need to plan a vacation to the Bahamas.
Takk til deg. Fant boken på bibliotekets ebokutlån og har begynt å lese :-)
Til de som har Verdensbibliotekutgaven av Historien. Ikke les det innledende essayet av Kirsten Thorup. Megaspoiler! Utrolig irriterende!!!
P.S. Etter å ha lastet ned utdrag fra den engelske oversettelsen, ser jeg at det spoiles villig vekk i forordet der også. Så lenge det ikke er nødvendig for å presentere en roman, synes jeg det er respektløst overfor leseren.
A ghost is something that fills a hole inside you, where you lost something. It's a memory. Sometimes it can be painful, and sometimes it can be scary. Sometimes it's hard to tell where the ghost ends and real life begins.
Kjedelig, men synes ofte det blir slik på populære bøker. Det virker som det er viktigere å få utgitt bøker, enn at bøkene faktisk har kvalitet. Søren, jeg hadde gledet meg til å lese den. Kanskje jeg står over..
I en måned har jeg sagt til deg, sier moren, at du må gå bort på skolen, du må snakke med lærerinnen. Alle har med kaffe til henne, bare ikke vi. Og det kan man se på karakterene, sier moren. [Kommentar: Dette problemet fra kommunisttiden sliter Romania og andre øst-europeiske stater med fortsatt.]
Natten syr en sekk
Av mørke
På den åttende dagen, sier portneren, hadde Gud fremdeles en hårtjafs til overs etter Adam og Eva. Av den skapte han fjærkreet. Og på den niende dagen rapte Gud over verdens tomhet. Av rapet skapte han ølet.
De rumenske bøndene spiser og drikker for mye fordi de har for lite, har Liviu sagt, og de snakker for lite fordi de vet for mye. Og de fremmede stoler de ikke på, selv når de spiser og drikker det samme, fordi fremmede ikke har gulltenner. Fremmede er svært alene her, har Liviu sagt.
Kort roman, men krevende å lese. Forfatteren har sikkert fortjent sin nobelpris, men billedbruken og den poetiske formen gjorde det vanskelig å få grep på historien om Adina og hennes omgangskrets. Ettervhert fikk jeg likevel et skremmende bilde av økonomisk, sosial og seksuell utbytting i en rumensk industriby i tiden før kommunistregimets fall i 1989. Ikke minst i forholdet mellom venninene Adina og Clara ser vi hvordan tilliten mellom dem gradvis brytes ned av systemet. En form for tillitsvikt som plager østeuropeiske samfunn den dag i dag. (Oversettelsen fra tysk er på konservativt bokmål).
Det foregikk så mye raping og fising på rommene på Grand at det antakelig var et større problem for miljøet enn svevestøv fra dieselbiler.
Når noen forsøker å plassere en narcissistisk merkelapp på andre, så passer den gjerne bedre på dem sellv.
This book was published in 1998, several years after the conflicts over Nicaragua and El Salvador had long subsided, yet it still reads very fresh and surprisingly relevant. Although Dr. LeoGrande covers the whole fifteen-year period from 1977 to 1992, the core of the book deals with the eight years of the Reagan era. He focuses both on the struggles within the Republican administration and the mastery of the White House in getting support in Congress for widely unpopular policies towards Central America. How President Reagan managed to split the Congressional Democrats and win votes for his military interventions in El Salvador and Nicaragua has clearly relevance for understanding the present Congressional deadlock. The book also provides an excellent overview concerning the events in the affected countries in the same period. The reader remains in the end with the question whether the loss of lives and the wide-spread destruction was all in vain.
Pessimism is too easy, even delicious, the badge and plume of intellectuals everywhere. It absolves the thinking classes of solutions.
Et foster betrakter verden som i et nøtteskall. McEwan overlater fortellerstemmen i sin siste bok til en ufødt gutt som blir observatør til en alvorlig forbrytelse fra planlegging til gjennomføring og etterspill. Mens den tradisjonelle fortellerstemmen er altseende og allvitende, kan vår protagonist bare bygge på det han hører i sin mors liv. Det fører selvfølgelig til misforståelser og tvilsomme vurderinger. Likevel framstår han som en vismann før sin tid - godt hjulpet av morens begeistring for lydbøker og kulturprogrammer i BBC.
Romanen er dermed ikke bare en krimhistorie men også en vittig kommentar til fenomener i vår tid som identitetspolitikk og massemigrasjon.
Det bør være større takhøyde i politiet. Det må være plass til kreative sjeler som stiller spørsmål og som ikke godtar tradisjonelle løsninger for tradisjonens skyld. Vi trenger folk som tør å utfordre både systemet og lederne.
Politiets oppgave er å forebygge at alvorlige kriminelle handlinger rammer publikum. Hvis det derimot skjer, skal vi ha gjort alt som er mulig for å oppklare og iretteføre handlingen. Jeg mener derfor at vi til enhver tid må sitte på oppdatert informasjon om alle relevante miljøer som kan påføre publikum, samfunnet og politiet store utfordringer. I klartekst innebærer det breddeetterretning, gode kriminalanalyser og det å alltid fokusere på strategiendringer - det må være endringsvilje i egen organisasjon.
Politiet har ikke råd til å bli en stillesittende aktør. De siste årene har jeg observert en mer avventende strategi og holdning. Det liker jeg dårlig.
Jeg mente at nok var nok. De mest slitne gatetraverne er våre mest sårbare samfunnsmedlemmer, det bør være et helsemessig tilbud til dem. Ingen er tjent med at politiet raserer det vesle livet de har og gjør hverdagen ekstra vanskelig. Jeg ville at Oslo-politiet skulle heve blikket og angripe omsettere og importører og fokusere på å beslaglegge større kvanta - før stoffet traff gatene.