Bokelskere.no

det er slik det skal vera, og det er absolutt med vilje. det er ein viktig del av lesaropplevinga; det skal liksom vera slitsamt og tungt.

Den ligger i stabelen min over boeker jeg skal lese!

Grisehjerter avskrekket meg litt ved første øyekast; jeg likte verken coveret eller tittelen, og teksten på baksiden fortalte meg at dette ikke var en bok jeg hadde lyst til å lese. I tillegg ble jeg i vinter, lenge før denne boka havnet på skatollet mitt, stående i en bokbutikk og lese i Ingeborg Arvolas 40 postkort og den syntes jeg var ganske dum, så da jeg skulle til å begynne på Grisehjerter og jeg koblet disse bøkene sammen, tenkte jeg Faen, er det hun jeg skal lese. Heldigvis viste det seg at Grisehjerter er bedre enn som så.

Boka starter med at en familie på tre flytter til kvinnens foreldre oppe i nord etter at mannen har fått sparken fra jobben sin, hvor han gjorde underslag fordi han trengte penger til spillgalskapen sin. Nå er de bankerotte og må bo på en gård. Og det er der det skjer saker og ting. For ikke så langt unna er skjønnhetsklinikken til kvinnen, Kine, sin gamle flamme, og et gammelt naboektepar må selge alle geitene sine, og enda en nabokvinne som er blitt forlatt av mannen sin og som har en datter som går i terapi og henger med barnebarnet til ekteparet som ikke lenger har noen geiter, og hun er forøvrig en hestejente og det synes jeg er veldig gøy og jeg tenkte litt på at en dag skal jeg også ha en araberhest som Carino. Se bare her hvor fint det er med hest: Krystle prøver på nytt. Denne gangen plukker Bell gulrota fra håndflata og gomler den stoisk i seg. Knask, knask, knask, knask. For en fin lyd. Krystle forestiller seg at hun kan spise sånn, med tenner sterke nok til å knuse hva som helst, en gulrot i en jafs, knask, knask, en gulrot på tvers og gjerne en til. Og jeg kan gjerne ha den hesten oppi nord. Jeg er nemlig ganske opptatt av nord-Norge for tiden siden jeg nettopp leste i en annen bok, Heidi Lindes Nu, jävlar, at det er gunstig for studiegjelda å bo der oppe, så nå skal jeg flytte til nord-Norge etter at jeg er ferdig på universitetet. Apropos Nu, jävlar, så ble Grisehjerter litt blandet med den mens jeg leste; begge to handler om forskjellige mennesker på et lite avgrenset område, om utroskap, om kaffetørste naboer, om å ha småbarn og om Obama på TV. Grisehjerter er nemlig ingen original bok (ikke Nu, jävlar heller for den saks skyld), men underholdende nok. Menneskene er såpass interessante at jeg lurer på hva som kommer til å skje videre, og da jeg skulle fortelle kjæresten min hva denne boken handlet om, snakket jeg i en flom fordi jeg hadde lest ganske mye rart. Det har hun tatt fra Fight Club, sa kjæresten min om en av episodene i boka jeg fortalte om som jeg ikke skal spoile fordi det er helt på slutten. (Den er det forresten lenge siden jeg har sett, jeg fikk litt lyst til å se den igjen nå.) Gjorde ikke dét dere nysgjerrige? Det er ok, for jeg kan godt anbefale denne boken hvis en trenger noe lett lektyre på en heit sommerdag, og det blir det jo forhåpentligvis mange av snart, det er jo blitt juni! Hurra!

En gang i februar fikk jeg en fin e-post fra ei som hadde lest bloggen min om blant annet at jeg burde lese Charles Bukowskis Notes of a dirty old man. Siden det var så innmari fint og fordi jeg likte Bukowskis Hot Water Music, bestemte jeg meg for å anskaffe meg Notes of a dirty old man, men av grunner som f.eks. at bokstabelen min er nærmest en meter høy, tok det litt tid før jeg fikk lest den. Nå har jeg imidlertid endelig fått lest den og det var så mange sitater jeg måtte spare på at jeg ikke kunne skrive ned alt, jeg måtte heller bare brette og markere med penn. I kombinasjon med at jeg har dratt den med meg i regnværet som har vært i det siste, ser det nå ut som om jeg har eid denne boken i ti år, og ikke bare i et par måneder. Notes of a dirty old man er en samling med korte tekster som Bukowski skrev for undergrunnsavisen Open City. Det er interessant selv om menneskene i boka nesten konstant er drita. Neida. De spiller på hester og gifter seg med damer de bare har kjent i et par - tre uker også. Spesielt teksten om engelen som vil spille baseball likte jeg veldig godt. Og samtalen mellomhan som skal til å tortureres og avhøreren.

Å, jeg blir så glad når jeg oppdager fine, nye diktere. Ikke at Cecilie Løveid er ny som dikter, men ny i mitt litterærer univers. Jeg oppdaget henne da jeg leste et minneord over Sigmund Hoftun i Vinduet 1/11 - skrevet av henne. Det var så fint at jeg noterte meg navnet hennes og siden lånte Nye ritualer. Neste gang jeg er på biblioteket nå skal jeg låne enda en bok av henne

Å, så jævla lang. Så jævla langdryg. Så jævla tre måneder tok det å lese denne. Jeg fornyet den max antall ganger man kan fornye et bibliotekslån, på slutten der måtte jeg bare spurte gjennom de femti siste sidene. Og det var hardt, skal jeg si dere. Denne diktboka på over firehundre sider har Göran Sonnevi fått Nordisk Råds litteraturpris for, men jeg, jeg gir den ingen personlig plass. Den var så utrolig lang og kjedsommelig. Jeg tok meg selv et par ganger i å lese diktene høyt, for å liksom underholde meg selv med å snakke svensk samtidig som jeg leste. Jeg er så uendelig glad og lettet for at denne boka er over.

En arbeiderroman om å jobbe som timearbeider i Sverige, og fryktelig kjipt er det. I det jeg leser Kristian Lundbergs beskrivelser av arbeidsplassen sin Yarden, på havna i Malmö, tenker jeg at jeg håper jeg slipper dette. Noensinne. Jeg blir nemlig litt redd fordi han visstnok tidligere har vært en suksessrik krimforfatter, for så å likevel måtte ta denne lousy jobben, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan en kan bli så fattig som han er, men så kommer jeg på at dette er i Sverige og ikke i Norge, at han har en sønn og en gjeld å betale tilbake. Denne gjelden skriver han ikke så mye om, men jeg mistenker at det er en forbruksgjeld, for han har visst levd over evne. Jeg lurer på hva han har gjort tidligere i livet som gjør at han må leve med denne nesten meningsløse tilværelsen etterpå. Han har ikke en gang råd til å ta bussen til jobb. Og ikke nok med de åtte timene han jobber på havna, så jobber han et par timer i en dagligvarebutikk på kvelden også. Ikke fordi han trenger noen ekstra slanter, men fordi han må. Han har ikke råd til annet. Det får meg til å grøsse (men ikke like mye som trygdesnyltere fyller meg med forakt).

Jeg skriver ofte om hvor magisk verden blir med Francesca Lia Blocks ord. Hvor fint alt blir. Det jeg glemmer å fortelle er at hun også skriver mørkt. Hun skriver mørkt og dystert, ja, for eksempel i novellen Blue, hvor hovedpersonen Las mor begår selvmord. Eller i romanen Pretty Dead, hvor Claire, som er vampyr, er dømt til å leve for evig og er nødt til å oppleve gang på gang at de hun elsker dør fra henne. Men ingen av dem (eller noen andre) slår denne. Dette må være den mørkeste jeg har lest til nå. Jeg får den samme ekle stemningen som jeg fikk da jeg så filmen Mysterious Skin, en forferdelig, men estetisk, film jeg får helt vondt i hjertet av. Nylig snakket jeg med noen om denne filmen, hvorpå vedkommende sa hun hadde sett den flere ganger og jeg tenkte for meg selv at jeg ikke skjønte hvordan noen kunne orke å utsette seg for noe sånt. Og akkurat sånn, altså, er denne boken også.

Denne boka handler om en bamse ved navn Winkie som blitt fengslet for terroranklagelser. Det høres litt teit ut, men akkurat dét er ikke det teite med denne boka. Det fungerer nemlig. Det er et godt bilde på hvor dumt det blir når noen skal bli dømt som skyldige for enhver pris og derfor med opplagte ulogiske argumenter. Det som er teit er det liksom-filosofiske opplegget som forfatteren prøver seg på. Det blir også en smule teit når Winkie føder en ny bamse. Ja, les setningen en gang til. Winkie føder en ny bamse. Når det er sagt må jeg si at boka ikke var så verst, den var underholdende nok, den.

Denne lånte jeg fordi ei god venninne hvis boksmak jeg stoler på sa at den var kjempemorsom.Den handler om ei eldre dame som har en fæl slektning som kommer på besøk en gang i måneden sammen med kumpanene sine for å ta pengene hennes. Selv om jeg ikke lo høyt av denne, var den likevel gøy, og jeg leser gjerne mer av Arto Paasilinna neste gang jeg trenger noe lettleselig og underholdende.