Jeg fraråder dere på det sterkeste å fortelle noen om våre finansielle problemer i utlandet. Betrakt dem som forbigående, for da blir de det. Fattigdom er like smittsomt som kopper, den jager folk på flukt.
Jeg er glad i historiske romaner. Nå har jeg lånt : Huset Dilberne av Fay Weldon.
Først må jeg lese historien om Elling av Ingvar Ambjørnsen.
Det er en trist historie om den ensomme Elling.
Men den er humoristisk og veldig godt skrevet.
Hvorfor hadde jeg ikke likegodt benyttet meg av anledningen og tisset da jeg likevel hadde vært på toalettet for å tømme tårekanalene?
Jeg leser også bøkene om Elling. Jeg storkoser meg. De er lettleste og humoristiske.
Denne helgen leser jeg : Utsikt til Paradiset og Fugledansen av Ingvar Ambjørnsen. Historien om Elling er fasinerende, trist, men det er også mye humor. Bøkene er lettleste, kanskje jeg rekker å begynne på den tredje boka som er : Elsk meg i morgen også den er skrevet av Ingvar Ambjørnsen.
Det fantes for eksempel en lidelse som het erotisk paranoia. Den sykdommen gikk ut på at man fullt og fast trodde seg elsket av et annet menneske, til tross for at dette menneske ga klart uttrykk for at det ikke var interessert.
Det satt faktisk et menneske tvers overfor meg, og regnet med en oppmuntring fra meg. Et menneske jeg ikke var i slekt med, og som jeg bare hadde kjent et par uker. Som sa rett ut, at dersom han ikke fikk den oppmuntringen, så ville han bli lei seg. En slik form for oppmerksomhet hadde jeg aldri vært utsatt for.
Det flotteste jeg hadde kjøpt til min egen mor opp gjennom årene, var en lommelykt som jeg selv la beslag på allerede før romjulen var over.
Da er du virkelig ensom og alene, når du sitter og ser inn i andres leilighet time etter time, dag etter dag. Samtidig som du gjetter deg til hva naboer sier og gjør til enhver tid. Det er jo helt sykt. Ingvar Ambjørnsen skriver godt, lett å leve seg inn i fortellingen om Elling.
Var det mer sannsynlig at de fire satt og planla et attentat på Salman Rushdie, enn at de luftet mulighetene for en felles biltur til Stokmarknes?
Jeg gisper av skrekk da jeg i det mørke soveromsvinduet skimter et ansikt - en uklar, plaget maske av frådende raseri. Jeg snubler bakover og tenker Efrem! Men ansiktet trekker seg tilbake det også, og jeg kjenner igjen mitt idiotiske speilbilde, forvrengt i det ruglete glasset. Med skjelvende fingre vrir jeg om haspen og låser vinduet før jeg drar ned gardinene.
Jeg går inn på kjøkkenet for å lage en kopp, og lurer på hva som har skjedd med ord som vær så snill og tusen takk. Er de blitt fullstendig umoderne i disse dager? Vil de etter hvert dø fullstendig ut, eller bare falme vekk som rare anakronismer som De og Dem?
Når ville dyr går til angrep på oss, er det i ren desperasjon. De slåss når de føler at de ikke har noen annen mulighet. Det er deres aller siste utvei.
Da nivået i flaskene synker, stiger lydnivået i samtalen.
Jeg satset på Cola nå. Eller Coca Cola som det heter. Smaker som søt parfyme tilsatt kullsyre, men det skal være bra for magen.
Nå ble jeg akkurat ferdig med : Den fjerde hånden av John Irving. I morgen må jeg på biblioteket for å finne flere bøker.
Boka handler mest om hånden og alle kjærestene ( les elskerinnene ) til TV reporteren Patrick Wallingford. John Irving skriver godt og det er fin flyt i historien. Man blir rett og slett revet med.