Bokelskere.no

Jeg er veldig glad i mange av bøkene jeg har lest, men aller mest stolt gjør nok Den Guddommelige Komedie, Ulysses, Brødrene Karamasov, Mesteren og Margarita og (forhåpentligvis snart!) Shakespeares samlede verker meg.

Hvorfor? Tror det rett og slett kommer av at de er klassiske tungvektere jeg som ungdom drømte om og så fram til å lese. I tillegg har jeg lest flere av disse bøkene sammen med andre, noe som gjorde leseopplevelsen både lærerik og givende.

For meg er en klassiker ei bok som har overlevd tidens tann og fremdeles føles aktuell å lese i dag, selv om den ble skrevet da verden så annerledes ut.

Jeg ser på en tungvekter som ei bok som utfordrer leseren gjennom tematikk og gjerne også språk. Ei moderne bok kan være en tungvekter, mens en klassiker ikke nødvendigvis er det (f.eks Victoria av Hamsun).

Det er godt av og til å sette seg ned med ei bok man vet man har tid til å lese i ett jafs! Her kommer ei liste over noen korte bøker i alle fall jeg mener er svært gode:

• Skuespill av Shakespeare
• The Importance of Being Ernest (Wilde)
• The Great Gatsby (Fitzgerald)
• Opptegnelser fra et kjellerdyp (Dostojevskij)
• Ivan Iljitsj’ død (Tolstoj)
• Årstid i helvete (Rimbaud)
• Skuespill av Ibsen
• Hundehjertet (Bulgakov)
• Naustet og/eller Andvake (Fosse)… eller noen av skuespillene hans
• Sug (Løveid)
• The Old Man and the Sea (Hemingway)
• Doktor Glas (Söderberg)

Kommer sikkert på flere etter hvert, er en smule trøtt en søndags morgen ;)Håper noen av bøkene faller i smak.

Vel, i "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet" er hovedpersonen gartner, detektivhelten Father Brown er (overraskende nok!) prest, i "Fred" (Arne Garborg)er hovedpersonen bonde,i "U" (Carl Johan Jensen) er hovedpersonene henholdsvis predikant og en slags slakter, Olav Engelbrektsson (Edvar Hoem "Kom fram, fyrste") er erkebisp, i Gerd Brantenbergs "Egalias døtre" finner vi blant annet froskekvinner..... Tror jeg gir meg der ;) Helter? Ikke nødvendigvis, men de har iallefall vært med på å gi meg gode leseopplevelser ;)

He he ;) Her er det mye å sette tenna i! Gleder meg til fortsettelsen!

Her kommer ei liste over sekundærlitteratur (og nogo attått). Dette er bøker jeg enten har lest eller planlegger å lese:

• Jonathan Bate: The Genius of Shakespeare
• Andrew Dickson: The rough guide to Shakespeare
• Thomas Delise: The Ultimate Shakespeare Quiz Book
• Marcia Williams: Mr William Shakespeare´s plays
• Peter Chrisp: Velkommen til Shakespeares teater (for barn)
• Peter Ackroyd: A Brief Guide to William Shakespeare
• Catherine Alexander: Shakespeare. The life, the works, the treasures
• Marcia Williams: Bravo, Mr. William Shakespeare
• Marcia Williams: Mr. William Shakespeare’s plays (tegneserieversjoner av noen av stykkene, det finnes mange bøker i denne serien)

Du er hjertelig velkommen til å bli med i Shakespeare-gruppa, om du vil (se tråden Shakespeare – anyone?). Skuespillene finner du forresten på norsk i bokhylla på nb.no:

• Henry VI, første del
• Henry VI, annen del
• Henry VI, tredje del

Enjoy ;)

Jeg er enig med både deg, Karamella, og Johan i at dette stykket absolutt ikke er en av mine Shakespeare-favoritter så lang, spesielt ikke etter første gjennomlesning. Til det er det for fragmentarisk i oppbygning og språklig ujevnt (dette kan nok, som du påpeker, attribueres til at Shakespeare trolig bare skrev deler av skuespillet selv).

Har nå lest både originalversjonen og Arthur O. Sandveds gjendiktning, og etter litt ettertanke ser jeg likevel at stykket har noen kvaliteter jeg likte;

• Det var interessant å lese Shakespeares versjon av opptakten til rosekrigene; vi får vite mer om denne maktkampen i de neste stykkene om Henry VI.

• Jeg ble, som deg, svært begeistret over fjerde akt, scene 5-7. Dialogen mellom Talbot og sønnen og Talbots senere enetale over sønnens lik, var både gripende og etter mitt syn et språklig mesterverk; rytmen og rimene var formidable. Leste originalversjonen først og kunne med glede konstatere at Sandveds gjendiktning var svært god. Nettopp blant annet disse scenene er det de lærde mener er skrevet av diktermesteren selv.

• Nå var vel ikke den godeste Shakespeare akkurat kjent som en kvinnesaksmann, så portretteringen av Margaret og Jeanne d’Arc kom ikke som noen overraskelse (selv om Shakespeare vekker d’Arc, som har vært død i 20 år, til live og tegner henne som en hore og en heks). Siden jeg til tider er svak for vulgariteter – trønder, som jeg er -, setter jeg pris på det fiffige ordspillet forfatteren bruker når han titulerer d’Arc som Joan la Pucelle (pike eller hore) ;)

• Er også en stor beundrer av Shakespeares bruk av andre kilder, det være seg for eksempel historiske skikkelser, Bibelen, (greske) myter eller Odysseen.

Jeg kvier meg for å kaste terningen, slik Johan gjør, ser heller fram mot de to neste skuespillene om kong Henrik VI, som visstnok skal være noen av høydepunktene i den store Shakespeares forfatterskap.

Når jeg tenker på alt jeg burde (ja, egentlig stengt tatt må) lese, kommer rødmen krypende. Det er så utrolig mange bøker der ute som burde fått min oppmerksomhet. Jeg har ikke lest noe av Solstad, Murakami er et alt for ferskt bekjentskap, Proust er oversett, Forbrytelse og Straff har slått seg sammen med andre uleste russiske verker i bokhylla og ser strengt på meg hver gang jeg går forbi dem (sannelig tror jeg Ibsens samlede verker står i ledtog med dem!)… Det er så en blir rent deprimert! Jeg prøver å trøste meg med at jeg i alle fall prøver å rette opp en gammel urett; Shakespeares samlede verker er i ferd med å erobres.

Vanligvis foretrekker jeg å lese boka før jeg ser filmen, det er kjekt å leve seg inn i det som skjer uten å ha en annens visjon av hendelser, karakterer og setting i bakhodet.

Om jeg i tillegg til å lese boka også ser filmen, er det beste å vente en god stund før jeg setter meg ned foran skjermen. Det er lett å irritere seg over at favorittpassasjer er utelatt eller at hendelser eller karakterer er endret om jeg har boka for nært i minne. Min egen opplevelse av boka kan med andre ord ødelegge for filmopplevelsen. Nå drøyer jeg med å se The Road, siden jeg leste boka i sommer…

Noen ganger får jeg lyst til å lese bokversjonen etter å ha sett en film (f.eks Brokeback Mountain), da er det på samme måte: For meg er det viktig å ha lang nok distanse mellom lesing og film, slik at den ene visjonen ikke slår i hjel den andre.

Jeg er nok en smule sta (og kanskje også dum) på dette området; jeg greier stort sett aldri å avslutte ei bok før siste ord er lest. Heldigvis har jeg etter hvert blitt ganske flink til å finne fram til bøker jeg kommer til å like og likeledes styre bort fra dem som trolig kommer til å irritere meg. De få unntakene som finnes har ikke blitt lest ferdig på grunn av at jeg rett og slett har glemt dem, mens jeg har lest andre ting. Som oftest blir også disse bøkene satt inn i lesesyklusen min igjen når jeg kommer over dem, der de er stuvet inn (gjemt!) langt bak i en eller annen bokhylle. Kanskje det er underbevisstheten min som forsøker å si meg noe?

Både jeg og omgivelsene mine skulle nok ønske at jeg hadde en annen holdning til dette med å fullføre bøker; i sommerferien ble venninna mi temmelig lei av at jeg uffet og klaget da jeg leste ”Sommerdøden” av Mons Kallentoft. Jeg har ikke ord for hvor mye denne boka irriterte meg. Vanligvis synes jeg krim er underholdende, men denne…! Her kommer de døde tilbake for å ”snakke med” etterforskerne og hovedpersonen har indre samtaler med sin datter hele tiden à la; ”Hva føler du nå, Tove. Har du det godt?”. Skikkelig irriterende og klisjèfylt, med andre ord. Målet mitt skal fra nå av være å avslutte når jeg neste gang blir utsatt for ei slik bok.

Besettende bra! En av de beste krimromanene jeg har lest i år. Det skal bli spennende å følge dette forfatterskapet videre.

Jeg vokste opp i en familie der jeg var den eneste, foruten bestemor, som virkelig elsker bøker. Gang på gang ønsket jeg meg bøker i jule- og bursdagsgave, men stort sett fikk jeg aldri innvilget ønsket mitt. Bøker var dyre og som alenemor hadde mamma lite penger; det var viktig at gaver var ”fornuftige”. Blant annet husker jeg en jul da jeg var rundt ti år gammel; jeg mottok fire håndklær, to sengesett, flere par sokker og et manikyrsett (jeg bet negler!) fra forskjellige slektninger…

Dette mønsteret med fornuftige gaver gjentok seg helt til en jul da jeg var i 12–årsalderen. Julegaven var en konvolutt som inneholdt en rebus. Denne rebusen tok meg ut på en spennende oppdagelsesferd rundt om i huset vårt. Underveis fant jeg flere gaver, men alle er glemt med unntak av en; i badekaret lå ei bok! For voksne! Jeg husker at jeg hoppet opp og ned av glede og at jeg ikke kunne vente med å lese boka. Den het Hulebjørnens Klan og var skrevet av Jean M. Auel. Som jeg elsket den boka! Jeg leste natta gjennom, så øyet ble sårt, men jeg holdt meg hard og fullførte med tårevåte øyne. Da jeg noen år etter ble konfirmert, brukte jeg noen av gavepengene til å kjøpe meg flere bøker i serien. Boka står fortsatt i bokhylla, men jeg tør ikke ta den fram igjen. Innser at den ikke er noe for den voksne Anja, men jeg husker fremdeles følelsen den ga meg; ikke bare elsker jeg selve boka, men gaven viste meg også at mamma hadde skjønt hvem jeg var og hva jeg virkelig ønsket meg.

"Fierce Invalids Home From Hot Climates" og "Still Life With Woodpecker", begge av Tom Robbins. Herlige titler og gode bøker fra en av mine favorittforfattere. I tillegg; "En intens motvilje mot allsang", av Arne Berggren. Sistnevnte er en av de få bøkene jeg har kjøpt kun på grunn av tittelen. Som lærer er jeg forventet å like allsang, men nei; jeg føler kvalme på alle jule-/sommeravslutninger når jeg ser at sangheftet ligger klart ved tallerkenen. Huff!

Wow - litt av en utgave du har fått tak i! Gratulerer ;)Har så vidt begynt med Henry 6, regner med å bli ferdig med første del i løpet av dagen. Lykke til med lesinga ;)

Gjennom et forholdsvis langt leseliv burde jeg møtt på mange bøker (eller deler av bøker) jeg kunne skammet meg over å ha lest. Når jeg likevel ikke gjør det, er det på grunn av at de fleste bøkene jeg har lest har gitt meg noe der og da. Noen av bøkene på lista mi ville jeg trolig skammet meg over, hadde jeg lest dem i dag! Styrer unna bøker jeg antar jeg kommer til å mislike, som for eksempel Frognerfitter. Må likevel innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til mitt krimkonsum (har ikke tv, og krimbøkene er min avslappning), men jeg kan ikke si at det er direkte skam jeg føler.

Det eneste unntaket jeg i farten kan komme på, er dette: Jeg rødmer litt når jeg tenker på mitt pinlige romantiske syn på Lucifer i Isfolket-bøkene; pirrende lesning for en tenåring! Men, tross alt; Lucifer må jo være den ulitmate bad boy og jeg er vel ikke alene om å tiltrekkes av slike karakterer ;)

Namsos (min hjemby): Carl Frode Tillers Skråninga. Fantastisk bok!