Bokelskere.no

Jeg og, tusen takk for initiativet, Piippokatta!
Når tenker du vi skal begynne?

Jeg er med!
Tusen takk for en hyggelig melding.

Så morsomt å høre, takk! Da har vi begge menn som liker skjærer :-)

En fin tråd, takk Randi! Morsomt å mimre litt, og jeg finner flere fine tips. Jeg kom på at jeg på denne tiden i fjor var nokså lesetrett. Det rettet seg fort da jeg la ut en etterlysning her etter inspirerende bøker! Flere av disse leste jeg med stort utbytte. (Beklager at jeg ikke husker hvem som tipset om hva.) Jeg leser stort sett etter innfallsmetoden og holder meg mye til eldre forfattere. I alt 35 bøker, det er omtrent det nivået jeg ligger på.

Forfatter jeg vil lese mer av
Jeg gjenoppdaget Selma Lagerlöf etter et tips om hennes trilogi Löwenskölds ring, Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. En slektskrønike fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, som jeg likte svært godt. På årets siste dag fullførte jeg hennes Fire julefortellinger, et beroligende avbrekk fra den brutale litteraturen jeg leste da.

Årets overraskelser
Strengt tatt lar ikke Kurt Vonneguts Slaktehus 5, eller Barnekorstoget seg sette i bås. Overraskelsen ligger i bokens originalitet, de mange lagene og måtene å lese den på. Her kom Bokelskere.no virkelig til sin rett. Så mange kloke og interessante innspill ga et betydelig økt utbytte. Rystende og tankevekkende lesing og dessverre fortsatt høyst aktuelt.

En annen overraskelse, av et ganske annet slag, var Åse Elstads Kystkvinner i Norge. Bakgrunnen for at jeg leste den, er at jeg har blitt så gammel at jeg har begynt å «forske» i min egen slekt. Nesten hele min farsslekt er fra Lofoten og Vesterålen. En imponerende bok som viser med all tydelighet hvordan kvinnenes arbeid, kunnskaper og erfaringer har vært avgjørende for kystsamfunnenes overlevelse.

Årets viktigste lærdommer
Høsten har jeg viet til palestinernes historie. Jeg kjenner mye av den fra før, men de grusomhetene dette folket utsettes for i disse dager, fikk meg til å gå dypere inn i materien. Jeg har lest en blanding av sakprosa og skjønnlitteratur, sjangere som har utfylt hverandre på en opplysende måte. Skjønnlitteraturen gir kjøtt og blod til sakprosaen. Peder Martin Lysestøls Palestinerne, historie og frigjøringskamp regnes fortsatt som selve standardverket på området. Boken starter flere tusen år tilbake i tid og går frem til 1973. Odd Karten Tveits Palestina, Israels ran, vårt svik handler i hovedsak om tiden fra etableringen av Israel i 1948 og frem til august 2023. Den israelske historikeren Ilan Pappes Ti myter om Israel, gjør som tittelen tilsier, slår grundig hull på ti grunnsetninger i Israels fortelling om seg selv. Innimellom disse leste jeg Adania Shiblis En liten detalj, som gir levende og skremmende bilder fra Negev-ørkenen i 1949 og Palestina/Vestbredden i dag. Nå har jeg begynt på Elias Khourys Solens port, en slags palestinsk 1001-natt. Her er vi er i et israelskokkupert Galilea (området opp mot grensen til Libanon) i tiden etter 6-dagers krigen i 1967. Til sammen gir dette meg et bredt bilde av det palestinske folket.

Utenfor allfarvei
Her vil jeg trekke frem Sommerstykke av Christa Wolf og Gjenferdet av Alexander Wolf. Begge spesielle og gode bøker. Sistnevnte kunne jeg ha tenkt meg å gjenlese sammen med noen.

Handlingen foregår i sin helhet i den oppdiktede kikke byen Fjellberghavn. Sentralt står Lensmannsgården (som er eid av lensmann Ole Vik). I tillegg til kontorer for politifolkene har også en lege og en tannlege kontorene sin her. Og på toppen er Oles egen leilighet.

En dag blir tannlegen skutt på vei til jobben. Helt uforståelig! Kan dette bero på en forveksling? Så oppstår det en brann (tydeligvis påtent) i lensmannsgården. Huset brenner ned til grunnen. Legen som har kontor her, omkommer i brannen. Hektiske dager for lensmann Vik.

Lensmannskontoret må etablere seg på byens hotell. Sjefen her er en driftig dame som også er politiker Nå asåirer hun til å bli ordfører og kanskje også komme i regjeringa. Ole Vik har beundret denne foretaksomme dama Men har hun virkelig fortjent det? Kanskje hun og mannen hennes har det fulle ansvaret for alt det skumle som for tiden foregår i Fjellberghavn?

Jeg var faktisk også innom datteren til Amalie Skram, Johanne, men så så jeg at hun var oppført som dansk forfatter (Wikipedia). Det behøver selvfølgelig ikke bety noe. Faren, Erik Skram var dansk. Godt forslag!

Dette pirret nysgjerrigheten!
Johan Falkberget hadde en datter Aasta Falkberget, f. 1905 på Røros, død 1983 i Oslo. Så alderen burde i hvert fall passe. Hun var kunstmaler og forfatter. Falkberget var nok berømt og populær, men hvor berømt var han ute i verden?

Etter å ha søkt på diverse norske forfattere, kom jeg på en tanke; selv i dag er det de som blander Norge og Sverige (at Norge er en by i Sverige ol. 😊). Er det en mulighet for at din New Zealandske forfatter kan ha gjort det samme?! Leter vi etter en svenske, blir det straks verre.

Grotesk! Umenneskelig! Hinsides all troverdighet!

Handlingen er lagt til Sønderjylland. På en høyde finner politiet et lik (som skal vise seg å være stjålet). På dette liket står bokstavene «Granberg» inngravert. Det er navnet til byens politimester som nå må sies å være inhabil i denne saken. Den vokser i omfang da man oppdager at en mengde ukjente kvinnelik ligge nedgrav under den første liket.

Kompetanse i etterforskningen av saken hentes inn utenfra – fra København kommer to ganske spesielle politimenn. Det viser seg at de nedgravde likene i stor grad kommer fra utlandet, først og fremst fra Romania. Derfor har man i liten grad i Danmark hatt noe informasjon om etterlysningen av dem. Det viser seg etter hvert at her har menneskesmuglere vært på ferde.

Granberg er en mektig og til dels fryktet familie på stedet. Den består av en eldre far og tre godt voksne sønner som har valgt hver sin vei her i livet. Politiet blir tidlig klar over at den skyldige må vre en av disse. Men hvem?

Bagger skriver godt. Flytende og originalt språk. Men på grunn av det noe usmakelige innholdet får jeg mindre lyst til å lese mer av forfatteren.

Erling, en sekstiårig mann, dør etter et sykkelvelt. I den siste tida har han vært rammet av flere uforklarlige uhell. Det oppdages også at de livsviktige medisinene han er pålagt å ta, er forsvunnet. Hva har skjedd? Enken hans, Evy, og tre voksne barn sitter igjen.

Det er Evy om forteller historien. Boka er komponert på en svært uvant måte. Det trekkes fram, i rotete rekkefølge, dager, måneder eller år både før og etter Erlings dødsfall. Kanskje ikke så underlig, for hver gang får vi lesere ny informasjon om denne familien.

En gammel venn av Erling dukker opp. De to har truffet hverandre med jevne mellomrom de siste årene, noe Evy ikke har hørt om.

Nye merkelige ting skjer, branntilløp i huset og utslipp av giftig gasser på hytta. Så kommer arveoppgjøret. Barna er strøket som arvinger, alle verdiene tilføres Evy. Hva har Erling ment med dette? Han visste jo at hver av de tre familiene hadde økonomiske problemer. Evy innser nå at det ikke bare var Erling som var truet av en morder, men også henne selv.

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.

Til ross for at både tittelen og forsida ser ganske skumle ut, er det lite nifst ved innholdet i denne boka. Det er flere drap, men dem redegjøres det bare for mange år i etterkant. Til gjengjeld er det en god porsjon humor i boka, særlig i 1. kapittel der en mann med gravemaskin sniker seg til å grave ulovlig i et elveleie, og der oppdager et skjult, svært gammelt lik. Det dreier seg om en mann som den gang da han levde, var en høyt respektert samfunnsborger. Men overfor familien sin var han en skruppelløs tyrann. Etter hvert viser det seg at drap på liknende personer har funnet sted i mange land og over lange tidsrom.

Den unge politibetjenten Mia får ansvaret for denne saken. Hun oppsøker offerets eneste gjenlevende slektning, en elskverdig, gammelmodig og skrøpelig mann. Hun lar seg sjarmere av denne gamle mannen og kommer på nytt innom for å samtale med ham. Men er dette så lurt?

Nå har jeg lest boken du anbefalte, Tralte, "The Innocents Abroad", riktignok en i en sterkt forkortet norsk utgave fra 1940, "Troskyldige globetrottere". Jeg har også lest mer om boken. Hvis du er interessert i hva jeg synes, finner du min omtale her.

Når man ser det man vil se

Mark Twains reiseskildring «The Innocents Abroad» fra 1869 er flittig benyttet av sionister for å bygge opp bildet av Palestina på 1800-tallet som et folketomt, øde og neglisjert land. Dette synet utgjør en grunnleggende myte i Ilan Pappes «Ti myter om Israel». En annen seiglivet myte er at all verdens jøder utgjør ett folk, ett folk uten land, og at det var de jødiske immigrantene som fikk Det hellige land til å blomstre. Takket være bokelsker Tralte og Med Israel for fred ble min nysgjerrighet for Twains bok vekket.

Jeg leste «Troskyldige globetrottere» fra 1940, fritt overført til norsk av Per Kvist og skjønte, litt sent, at noe måtte være galt. Versjon var på 146 sider, og jeg fant ingenting som talte hverken i Palestinas favør eller disfavør. Derimot fant jeg mye moro om folk og fe, selvironi og raljering med religioner og legender. En satirisk bok preget av datidens (og nåtidens?) fordommer. Selv uten Palestina; det var vanskelig å ta Twain som sannhetsvitne for noe som helst. Men jeg skulle fjerne ha visst hva Kvist har utelatt.
(Jeg har altså ikke hørt lydfilen, men fikk ikke lagt inn omtalen på annen måte.)

Et par illustrerende eksempler:
«Vi hadde nådd målet for vår slitsomme, uendelig lange utflukt – vi var i Jerusalem. (…) Vi gikk over en gate og sto plutselig foran den hellige Veronicas hus. Da Kristus på sin smertens vandring kom forbi hennes bolig, kom hun ut fylt av inderlig, kvinnelig medynk, talte trøstende ord til ham og tørket svetten av hans panne uten å la seg skremme av pøbelens skrik og trusler. (…) Det merkeligste ved hendelsen, det som har gjort henne så berømt, er at da hun tørret mesterens panne, ble avtrykket av hans ansikt helt og holdent overført som et portrett på lommetørkleet, hvor det består den dag i dag. Vi vet dette sikkert for vi har sett lommetørkleet i en katedral i Paris, et annet i Spania, og minst to i Italia. I domen i Milano kostet det fem lire å se det, og i Peterskirken var det nesten umulig å få se det for noen pris.» (side 81-82)

«Over alt er det plassert steinheller som markerer de utallige hellige steder. Katolikkene vet på prikken hvor Maria stod og likeså hvor Maria Magdalena og Johannes oppholdt seg da det eller det hendte. Her vises også stedet der St. Helena (…) fant korset omkring tre hundre år etter korsfestelsen. Ifølge legenden vakte denne oppdagelsen umåtelig glede. Men den ble av kort varighet. For et grufullt spørsmål meldte seg: Hvilket av dem hang Frelseren på og hvilke bar røverne? Å rammes av tvil i et så alvorlig spørsmål var intet mindre enn en ulykke som vendte mengdens glede til sorg. Men når i alle tider lette en forgjeves etter en prestemann som kunne løse en så enkel knute? En slik herre fant ut en plan som ville gi et sikkert bevis. En adelig dame lå meget syk i Jerusalem. (Så følger en vidløftig beretning om hvordan damen ble helbredet ved det riktige korset.) Det påvises også en nisje hvor en splint av det sanne kors oppbevartes. De var blitt oppdaget i det sekstende århundre. De katolske prestene sa at det var blitt stjålet av prestene i en annen om jeg så må si konkurrerende sekt. Det er ikke pent sagt, men vi vet godt at splinten er blitt stjålet, for vi har sett den med våre egne øyne i en rekke katedraler i Frankrike, Spania og Italia.» (side 87–89)

Jeg lette, noe desorientert, på nettet og oppdaget at Twains original er på 500–600 sider, og at det er fullt mulig å lese den slik sionister gjør. Men også på andre måter, som en satire for eksempel. Dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu er blant dem som bruker boken for alt den er verdt.

Reiseskildringer var en populær sjanger på 1800-tallet; det var ikke for hvermannsen å farte verden rundt. Jerusalem og Palestina var attraktive mål, både for pilegrimer og velbeslåtte reiselystne. Det ble skrevet flere skildringer derfra - med vidt forskjellig innhold. I en artikkel fra 2017 diskuterer arkeologen Michael Press denne litteraturen: «How a Mark Twain Travel Book Turned Palestine into a Desert»

Press legger hovedvekten på Mark Twains bok, den mest berømte. Her følger noen utdrag fra artikkelen (i maskinell oversettelse):
Boken er fremfor alt kjent for sin beskrivelse av landskapets ødemark og folkets stygghet. Det meste av landet er «en stille, sørgmodig vidde», oversådd med «ekle» landsbyer med «elendige hytter» og «den vanlige samlingen av ussel menneskehet» – vansiret elendige «frynset av skitne filler» og «infisert med», nakne og «sårede øyne» barn «i alle stadier av lemlestelse og forfall».
(…)
For mange var ikke ødeleggelse det primære bildet i det hele tatt. Den skotske kunstneren David Roberts fant «et rikt dyrket land» i området rundt Jaffa: «Bakken er teppebelagt med blomster - sletten er besatt med små landsbyer og grupper av palmer, og uavhengig av sine interessante assosiasjoner, er landet det vakreste jeg noensinne har sett.» En ung Cyrus Adler (…) skrev i et brev til sin mor: «Jeg hadde et generelt inntrykk av den store skjønnheten i landet, og ikke rart at israelittene kjempet så hardt for det. Rekken av åser og daler og grønne enger. Ruinene. De enorme steinene. Hauger av stein som har vært å samle siden antikken alle imponerte meg med ideen om at dette lille landet er et av de vakreste på jorden.»
(…)
Så mange faktorer påvirket hvordan folk så Palestina: hvor de kom fra, hvilke deler av landet de så, hvilke reisendes beretninger de allerede hadde lest, hvilken religiøs tradisjon de var en del av. Roberts besøkte landet i mars, Adler i april - på slutten av regntiden, da (i dag som for to århundrer siden) bakken virkelig er teppebelagt med blomster, og levende grener omgir deg. Twain besøkte i september, da det vanligvis ikke har vært regn i flere måneder, og alt er brunt og tørt og dødt.
(…)
The Innocents Abroad er til syvende og sist en forseggjort, vedvarende vits: på bekostning av folkene og stedene i Middelhavet, av Twains medreisende, av Twain selv. At det fortsatt hjelper folk å ta dette øde bildet av Palestina på alvor, 150 år senere, er kanskje Twains største, grusomste vits av alle.

Dette var lærerikt og interessant.

En interessevekkende start på boka. I nærheten av Hønefoss blirdet omtrent samtidig begått omtrent samtidig to drap. Begge de drepte er eldre menn. Det påfallende er utførelsen og sporene på drapsstedet. Mens det ene resulterte i masse blod, fantes det ykke noe spor ved det andre. Sannsynligvis dreier det seg om to forskjellige drapsmenn, kanskje begge fargede.

Dwn første avslørte seg raskt gjennom sine blodtilgrisede klær. Han ble arrestert, men nektet plent å uttale seg. Den andre drapsmannen ble straks plukket opp av en bil (en avtale gjort på forhånd). På en bro stopper bilen. Mannen hopper ut i den iskalde sjøen, dukker under og svømmer bort til et brukar. Politiet som kommer til, leter og leter og konkluderer til slutt med at den rømte har druknet. Men mannen kommer seg omsider opp og vandrer videre, bryter seg inn i forlatte hus, og spiser alt han kommer over f.eks. talgklumper hengt opp i trærne til fuglene.

Politiets undersøkelser viser at begge de to drepte hadde vært svært ivrige jegere. Begge hadde ved ulike tidspunkt reist flere ganger til Sør-Afrika. Dyre reiser til tross for at ingen av dem hadde noen god økonomi. Altså, konkluderer man med at noen må stå bak og sponse disse reisene. Men hvorfor? Har de to drepte blitt brukt i ulovlig smugling av f.eks. utrydnigstruede dyrearter eller av diamanter? Det skal vise seg at sannheten er en helt annen.

Handlingen gjør her og der et sprang bakover i tid, flere tiår. Der stanser den ved en sørafrikansk familie med flere barn. De to yngste er en jente og en gutt. Jenta er svært velsett i familien og lillebror forguder tydeligvis søstera si. Men så skjer det noe med jenta, og dette resulterer i hendelsene i Norge nå flere tiår senere. Her synes jeg det er vanskelig å få handlingen til å henge sammen på logisk vis. Forøvrig er boka godt skrevet.

En svært mangfoldig handling, mesterlig sammensatt. Temaet det dreier seg om er terrorisme i Sverige. Det hele innledes med funnet av to drepte personer, en politimann og en ung kvinne. Det viser seg at kvinnen er Natasja, en nær venninne av bokas hovedperson Vanessa Frank som jobber i poltiet. Hva har skjedd? Politiet jobber i blinde. Skal man lete i bakgrunnen til politimannen eller er det Natasja som først og fremst var offeret her? Vanessa går for det siste, noe hun lenge er alene om.

Boka har et stort antall personer, og mange av dem blir vi godt kjent med. Vi hører om enkeltpersoner som har voksr opp med krigen i Syria og som nå er helt traumatiserte. Hvilken retning skal de velge her i Sverige? Leve som svensker flest? Eller ofre livet sitt for islamismen? Gjennom det siste oppnår man martyrstatus, tror de.

Boka handler om den unge mannen Tor og bestefarenhans Bår. Som gutt pleide Tor å tilbringe ferienehos besteforeldrene på Sundalsøra. Han var mye sammen med bestefaren som ble hans store helt. Bår arbeidet på Verket. Resten av dagene tok han seg veldig mye av barnebarnet, tok ham med på små utflukter, lagde ting sammen med ham og ellers lærte ham mye. På sine senere dager ble Bår rammet av en alvorlig sykdom som etter hvert invalidiserte ham mer og mer. Han havnet til slutt irullestol og så døde han brått. Tor ble helt satt ut da meldingen om bestefarens død kom, og han orket ikke å være med i begravelsen. Senere har han heller ikke satt sine bein på kirkegården for å oppsøke Bårs grav.

Nå, flere år senere, har Tor kommet tilbake til Sunndalsøra. Han bor som før hos bestemora og har nå tatt seg sommerjobb på Verket. Han vil utforske bestefaren (som egentlig hadde litt forskjellige sider), og ikke minst vil han få ordentlig rede på hvordan bestefaren døde. Hver gang han spør bestemoren om det, trekker hun seg vekk, orker ikke å snakke om det.

Atmosfæren på Verket er slett ikke bare positivt innstilt overfor Tor. Noen av arbeiderne viser en rent ut sagt fiendtlig holdning. En av dem går til og med til fysiske angrep på ham. Dette henger nok sammen med bestfarens stilling på fabrikken. Noen av arbeidskameratene likte ham, andre slett ikke. Men Tor biter tennene sammen og greier å utføre det tunge arbeidet på en tilfredsstillende måte, samtidig som han setter seg i respekt hos de andre arbeiderne.

Han møter også ei jente, Synne, om har mistet søsteren sin, og som har gjennomgått en liknende situasjon som Tor.

Ja, det stemmer. Med Israel for freds anmeldelse av Tveits bok inneholder mange lenker. Men jeg kan ikke se at artiklene de lenker til, dokumenterer eller tilbakeviser noe som helst. Noen har ikke noe med boken å gjøre.
Jeg finner en konkret kritikk fra anmelder Sindre Hovdenakk; han anklager Tveit for å ha valgt side.

Har ikke du også gjort det, Tralte?

En flott oppfølger dette her! Språket er godt og handlingen fascinerende.