Bokelskere.no

En lettlest roman med godt språk, fin flyt og humor. Nesten som å sitte i TV-kroken og se en koselig svensk serie, men som med enkelte TV-program, så ble jeg lett rastløs og kjedet meg litt. Det var nok litt stillestående og forutsigbart for min del.

Endelig i mål, jeg også. Dessverre var boken en skuffelse. Ikke direkte dårlig, men langt mindre engasjerende og tankevekkende enn jeg hadde forventet. Når sant skal sies, har jeg hatt lite kapasitet, så lesingen har blitt oppstykket. Men lell … Marits bakgrunnsinformasjon var til god hjelp, takk for den.

Som andre har vært inne på, fremstår boken dels som en rammefortelling for forfatterens tanker og refleksjoner, dels som en folkelivsskildring (som undertittelen lyder). Om det er tiden eller meg som har vokst fra de filosofiske betraktningene, vet jeg sannelig ikke. De inspirert i hvert fall ikke til så mye ettertanke. Flere har påpekt bokens grunnleggende negative kvinnesyn. Som Ingunn påpeker, må det ses i datidens lys. Mer problematisk synes jeg det generelt negative menneskesynet er. Bortsett fra hovedpersonene blir «den gemene hop» skildret negativt og fordømmende. Flere forfattere mestrer kunsten å skildre menneskers dårlige sider med forståelse og varme (kommer i farten på Dickens, Falkberget, Britt Karin Larsen). Her synes jeg Kazantzakis svikter. For meg er dette romanens største svakhet.

Jeg er glad for å ha lest boken som ga grunnlaget for filmen, og ikke minst inspirerte til musikken, som betød så mye for en hel generasjon. Det er ikke vanskelig å se bokens potensiale som filmmanus. Her er alle ingredienser. Selv om jeg her har lagt mest vekt på de svake sidene, triller jeg en 4-er.

Denne boka forteller to helt forskjellige historier som ikke har noe til felles. Nå er det ikke uvanlig at en kriminalroman dveler litt ved etterforskernes privatliv eller fortid. Men det omfanget det gjøres i her, mangler vel et hvert sidestykke. Man kan mistenke at kriminalhistorien i seg selv var så tynn at forfatteren måtte spe på med noe annet i tillegg – her den gripende historien om tuberkuløse barn.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlingen starter med en kinoforestilling. Unggutten Ragnar er en ivrig kinogjenger. Han ser omtrent alle filmer som går på byens kinoer. For å bevare noe av opplevelsen har han i tillegg med seg en båndopptaker som registrerer all lyden på filmen. Som regel går han på5-forestillingen som er minst besøkt. En dag finner kinovakten ham sittende urørlig i salen lenge etter at filmen er slutt. Gutten er blodig. Noen har stuket en kniv inn i ham og drept ham. Da gutten ankom kinoen, ble det lagt merke til at han hadde med seg en skoleveske. Den og all dens innhold er forsvunnet.

De som etterforsker dette drapet er Marion Brien og unge Albert. Det første de må gjøre er å kartlegge hvilke andre personer som var til stede under denne 5-forestillingen. Hva kan de ha sett, og hva kan de fortelle om de andre tilstedeværende? Det er på langt nær alle som melder seg frivillig, og da må politiet sette ekstra inn for å finne fram til de resterende Blant
disse viser det seg å ligge ulike motiv til grunn for tilbakeholdelsen. En uteligger hadde sneket eg inn uten å betale billett, en alkoholiker hadde sittet og drukket rom under hele filmen, en kvinne og en mann hadde hatt et hemmelig kjærlighetsmøte i mørket. Dessuten var et par menn, sannsynligvis utlendinger blitt observert.

Dette foregår på et tidspunkt da det vrimler av utlendinger i Reykjavik. Verdensmesterskapet i sjakk mellom amerikaneren Bobby Fischer og russeren Boris Spasskij er lagt til byen, og med det følger bl.a. masse utenlandske journalister. Marion saumfarer området rundt kinoen, i tilfelle noen skulle ha etterlatt et eller annet spor. Hun finner en sammenkrøllet sigarettpakke og en tilhørende sneip av russisk merke. Undersøkelser viser at dette stammer fra islendingen Viðar, i det offentlige kjent som kommunist. På forespørsel nekter han å ha vært inne i kinolokalet, men innrømmer til slutt at han befant seg utenfor på angjeldende tidspunkt. Hvorfor nekter han for øyeblikket å fortelle. Noe alvorlig skal snart skje og ingenting må røpes før alt er overstått, forteller han.

Politiets teori er at noe må ha sett båndopptakeren til Ragnar og trodd at han drev med overvåking. Dette må ha vært noen som hadde en samtale om noe som ikke måtte komme andre for øret. Det kommer fram at Viðar har en god russisk venn som heter Jurij. Han befinner seg for tiden i Reykjavik som en del av det russiske sjakksupporterlaget. Han har fått nok av tilstandene i Russland og ønsker å flykte med familien sin til USA. Så snart meldingen kommer om at familien hans er i sikkerhet, skal han søke tilflukt hos amerikanerne. Det var detaljer rundt dette han og en amerikansk utsending drøftet på kinoen da de oppdaget at Ragnar på setet foran satt med opptakerutstyr. De tok ham for å være en spion. Den noe hissige Jurij drar fram en kniv han alltid har med seg og kjører den inn i unggutten. Enden på historien blir at Viðar føler seg moralsk forpliktet til å angi vennen sin til russerne som tar hånd om ham.

Språk i boka er enkelt og svært konkret. Setningene er korte og det fortelles med mange detaljer. Dette skaper bilder for leserne som lett kan se de ulike situasjonene for seg. Men ofte, særlig i passasjene fra Marions barndom. Blir enkeltheten dratt for langt, slik at inntrykket glir over i det barnslige og naive.

En skremmende historie om en totalitær stat der innbyggerne er blitt pålagt helt spesielle oppgaver eller fumksjoner.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er en kvinne ved navn Offred. Hennes eneste oppgave er å skaffe husets herre, Føreren, et barn. Føreren er en eldre mann. Hans hustru som ellers er sjefen for husholdet, er ute av stand til å føde. Men når samleiet pågår, er hun også til stede og deltar aktivt i seansen. Under seg har hustruen flere tjenere. Disse blir kalt Englene. Det er de som utfører det praktiske husarbeidet. Utenfor huset står bevæpnede menn i uniform. De blir kalt Vokterne og passer på at alt går for seg som foreskrevet. Over det hele råder en slags religiøs, puritansk ånd. Det tales om renhet og renselse. Rodsstraff venter på dem som opponerer mot regimet. Etterpå blir likene hengt opp på et offentlig sted til skrekk og advarsel. En annen straff er å sende folk til koloniene. Her venter hardt arbeid på dem. Luften er sterkt forurenset, og levetiden for dem som kommer, blir kort. Offred vet at hun har begrenset tid som tjenerinne i huset. Har hun ikke lykkes i å bli gravid innen denne tiden, blir trolig koloniene det neste.

Ofte tenker Offred tilbake på livet sitt før. Hun vokste opp med en sterk mor som var opptatt av kvinnesak. Det er nå lenge siden hun har sett moren, og hun vet ikke hva som har skjedd henne. Det ryktes at moren er med på en film fra koloniene, og at hun der ser avkreftet og ganske forandret ut. Som voksen har Offred tidligere levd et vanlig familieliv. Hun har vært gift med Luke. De hadde en liten datter. Så bestemte de seg for å flykte ut av staten. Men de ble innhentet og Luke ble trolig drept. Hva som skjedde med datteren, vet hun ikke. Offred ble plassert i en slagsomskolingsleir for å bli indoktrinert i statens ensartede tankesett. Lærerne deres ble kalt tanter.

Så skjer det noe nytt i huset il Føreren. Nick, en av vokterne, overbringer Offred beskjed om at Føreren vil ha besøk av henne i all hemmelighet. Offred kommer til ham om kvelden, ikke bare én men flere ganger. Hun må være der fr å oppfylle hans ønsker, men dette må ikke Hustruen få vite noe om. En gang tar han henne med til en bordell der Offred til sin forbauselse treffer igjen en gammel venninne. Også hustruen har planer for Offred. Hun ønsker seg sterkt et barn, men vet at hennes egen mann sikkert er for gammel til å kunne befrukte tjenerinnen. Derfor ber hun Offred gå til unge Nick. Han tar imot henne på en svært formell, ufølsom måte. Likevel vekker samværet med ham til live følelser hos Offred, og hun aner at han kan ha det på samme måte.

Bokas handling slutter på åpent vis. Vi aner at det er en motstandsbevegelse til stede, og at den er i ferd med å vokse sterk, til tross for all mistro for ingen våger å snakke åpent ut. Men vil de lykkes?

Tenkte kanskje jeg skulle slenge meg på i denne runden. Er noen år siden jeg fullførte siste Challenge. Synes ideen din om en tråd hver måned er glimrende :-)

Troen på djevler, demoner og døde sjeler er vel lite utbredt blant moderne krimlesende mennesker. Likevel godtar vi at dette spiller en stor rolle i denne kriminalromanen. Her støttes det opp gjennom utdrag fra gamle dagbøker, protokoller, rapporter samt gjengivelse av myter om Satan. Dette bidrar til å gi innholdet en større tyngde. Og når alt kommer til alt og oppklaringen av forbrytelsene foreligger, er disse ikke basert på overtro, men ligger ene og alene på det menneskelige plan.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen i boka er lagt til en bygd kalt Juvdal. Sentralt står to kirker, en gammel stavkirke og en nyere kirke. I 1708 ble predikanten Conrad Cramer funnet død ved Juvdal stavkirke. Tatt av dage av selveste Satan, ble det den gang påstått. Mer enn 250 år senere (i 1963) blir kapellan Pontius Fjeldberg kastet ut fra tårnet på bygdas nye kirke. Politiet står i stampe når det gjelder å oppklare hva som egentlig skjedde med disse to kirkens menn. Rykter om at djevelskap ligger bak, verserer. I 2015 vil en journalist, Daniel Lycke, skrive om de to drapene. Men også han blir funnet død på samme sted som Pontius Fjeldberg. I tillegg til politietterforskerne koples arkeologprofessor Bjørn Beltø inn i saken som historisk kyndig. Beltø mener fra første stund at det må være en sammenheng mellom de tre drapene.

Sentral plass i boka fåren urgammel babylonsk djevelmaske. Denne hadde Corad Krämer med seg da han kom fra Heidelberg til Juvdal. Denne predikanten var en sjarmerende mann som lett fikk tilhengere blant bygdefolket der han talte om djevler og kontakt med døde. Presten i bygda tok derimot kraftig avstand fra predikanten. Presten fikk en ung gutt (Jon) til å fungere som en slags spion, være til stede på møtene og så fortelle hva som hadde foregått. Presten henvendte seg flere ganger til biskopen om disse ugudelige seansene. Omsider reagerte biskopen. Conrad Krämer ble arrestert og torturert til døde Liket ble plassert utenfor kirken for å dekke over den brutale behandlingen av mannen. Senere skrev Jon ned hva som hadde foregått. Djevelmasken valgte man å plassere ned i ev barnekiste som sto i kirkekrypten.

Det neste mystiske dødsfallet skjedde mye, mye senere, i 1963. Pontius Fjeldberg, kallskapellanen, var av ustabil, melankolsk natur. Folk i bygda har begynt å snakke om at Conrad Krämer går igjen. Dette skremmer Pontius. Han gjennomgår religiøse anfektelser ig vakler mellom tro og tvil. I fantasien har han hemmelige samtaler med djevelen. Cecilie er kona til Pontius. Hun er datter av bygdas mektige og strenge sokneprest, Kåre Berg. Cecilie er veldig engasjert i kirkekoret og mye borte om kveldene. Bygda har fått en ny organist, amerikaneren Lawrence Goldwater. Han er av en helt annen natur enn Pontius som etter hvert trekkes lengre og lengre inn i hallusinasjonens verden. En dag går han ned i krypten og oppdager at djevelmasken ikke lenger ligger i barnekisten. En søndag da også biskopen er til stede i kirken, skjer det. Etter gudstjenesten styrter en oppskjørtet Pontius opp i klokketårnet og kort tid etter ser folk som står på kirkebakken, kapellanen komme styrtende ut av det høye tårnet og falle baklengs ned på bakken. Bar det noen der oppe som dyttet ham? Eller hadde han hoppet av egen vilje? Den første som nærmer seg sannheten er journalisten Daniel Lycke. Han reiser til USA der Goldwater nå bor. Han kommer tilbake, men før han rekker å publisere det han har fått vite, blir det altså han som dør.

Nå blir det Bjørn Beltø som tar samme turen. For det første får han vite at det var Goldwater som i sin tid tok djevelmasken for å bruke den til et bestemt formål. Cecilie og Lawrence hadde nemlig forelsket seg og nå ventet hun et barn med ham. En skilsmisse i de kirkelige kretser var utenkelig med mindre alvorlig sinnssykdom kunne bekreftes. De to fattet en plan om å skyve Pontius enda lengre inn i galskapen ved å blande LDS inn i maten hans og henge opp djevelmasken, innsatt med lys og andre rekvisitter, der Pontius befant seg alene som oppe i kirketårnet denne søndagen. Dette må ha skremt ham til døde. Kort tid etter reiste den lettlivede Lawrence fra bygda. Cecilie fødte en sønn, Peter. Gjennom hele barndommen trodde gutten at Pontius var hans far. Trolig levde Cecilie videre med store samvittighetskvaler, og da Bjørn Beltø koples inn i saken, er hun blitt erklært dement og bor sammen med sin far, den nå eldgamle Kåre Berg.

En annen kvinne later til å spille en sentral rolle i den videre oppklaringen av saken. Det er Maria. Hun er sjef for museet og aktiv i menighetsarbeid. Maria er gift med bygdas nåværende prest, Simon. Han er sønn av Cecilie og Pontius og broren (egentlig halvbroren til Peter). Maria og Simon har to barn. Etter hvert kommer det fram at skjørtejegeren Daniel har hatt et seksuelt forhold til Maria. Og enda verre, da Beltø undersøker datamaskinen til Daniel, kommer han over noen gamle pornofilmer. Her har Maria medvirket. De skriver seg fra studietiden hennes. Konfrontert med disse opplysningene bryter Maria helt sammen Hun tilstår overfor Beltø, og kort tid etter finner man henne død. Et nytt spørsmål reiser seg. Har Daniel truet Maria med offentliggjøring av filmene? I så fall har hun hatt et motiv for drapet. Men Beltø kan ikke slå seg til ro med dette. Han lurer på om Marias tilståelse kom fordi hun ville beskytte en annen. Og denne personen kan ikke være noen annen enn hennes egen sønn Jacob. Beltø får tjueåringen i tale. Han uttrykker stor indignasjon overfor Daniel og legger ikke skjul på at han ønsket ham av veien. Til slutt kommer hans versjon av sannheten fram. Han hadde spionert på moren og fant døren til krypten åpen, og der i bunnen på trappen lå Daniel død. Hans slutning var at Maria må ha dyttet ham og så forsvunnet. Jacob føler at han må beskytte henne fra all mistanke. Han bærer liket opp og anretter det nedenfor i kirketårnet, i samme posisjon som Pontius i sin tid lå. Med det håper han at etterforskningen vil komme til en annen konklusjon. Han vasker grundig og fjerner alle spor. Men Beltø får fremdeles ikke dette til å stemme helt. Kanskje alt beror på en misforståelse mellom mor og sønn? Kanskje ingen av dem var den skyldige?

Den siste delen av sannheten er å finne i Daniels kamera som han mistet i fallet ned i krypten. Fram til nå har det ligget der skjult i en mørk krok. Daniel hadde fotografert sin egen drapsmann. Beltø finner kameraet og får se at det siste bildet viser gamle Kåre Borg. Han hadde på oppfordring møtt Daniel i kirken. Her hadde han fått høre alt det forferdelige om sin egen familie, om Cecilie og Goldwater, om utroskap og om det uekte barnebarnet. Da Daniel sier at han vil skrive en bok og der fortelle om alt dette, blir det for mye for den gamle mannen. En hissig diskusjon oppstår. Daniel står på toppen av trappen som fører ned til krypten. Kåre må ha puffet (bevisst eller ubevisst) journalisten utfor.

Dette var en lang bok. Jeg sier lang fordi jeg hørte den som lydbok. Siden handlingen hopper mye mellom tre forskjellige årstall, kan dette virke litt forstyrrende Etterpå fikk jeg tak i papirutgaven av boka. Her falt orden mye mer på plass Med tydelige kapittelinndelinger. Iblant er det stoff av mer okkult alt, hentet fra skrifter om demoner. Heldigvis blir det mindre av dette etter hvert, og løsningen på det hele havner på det rent menneskelige plan – en ganske innviklet løsning, med kanskje flere sammentreff enn det som er sannsynlig. Likevel ganske snedig gjort.

Jeg likte denne. Nydelig språk og vakre, følsomme skildringer av et lokalsamfunn. Den får imidlertid ikke de høyeste terningkast da den kanskje ble litt for betraktende og beskrivende. Jeg skulle gjerne kjent ting litt mer på kroppen. Men alltid med Heivolls bøker så er det en stemning der som sitter lenge i, det er aldri bøker jeg glemmer så lett.

Dette er en bok som man leser og underveis humrer man litt, men fort glemmer man det hele. Det humoristiske ligger nok først og fremst i uttrykksmåte. Innholdet er heller noe mer trivielt og banalt der folk (særlig hovedpersonen) virrer fram og tilbake og beskjeftiger seg med noe så useriøst som kornsirkler og utenomjordiske vesener.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det er sommer, og hovedpersonen Olivia Henriksen har skaffet seg to ulike sommerjobber, på den ene siden skal hun vikariere for venninne og hotelleier Mona som er på ferie, og på den andre siden skal hun om natten overvåke en kornåker som er blitt påført noen mystiske kornsirkler. Men ikke nok med det. En morgen ligger det en død mann ute i kornåkeren. Han er naken og i samme og er plassert i samme posisjon som ”den vitruviske mann” (Leonardo da Vinchi). Ved siden av ham ligger et blodig spyd, trolig mordvåpenet. Oppklaringen av drapet er naturligvis politiets sak. Olivia får streng beskjed om å holde seg borte, men siden hun selv er overbevist om at det er en sammenheng mellom kornsirklene (som hun har fått i oppdrag å etterforske) og drapet, blir det likevel til at hun beskjeftiger seg med begge. Den døde mannen viser seg å være Finn Foss, personlig trener og ganske upopulær i de fleste kretser. Olivia kommer over en lift i nærheten av hotellet. Den er heist helt opp i tretoppene. Oppe i den ligger noe brukt treningstøy. Mye tyder påat den har sammenheng med den drepte treneren.
Gjennom sin etterforskning kommer Olivia i kontakt med bl.a. ufo-tilhengere og treklemmere. En av dem hun straks får et problematisk forhold til, er mannen Anton Haugen. Etter hvert viser det seg at det er han som har laget flere av kornsirklene, bl.a. et som forestiller kommunevåpenet – et uttrykk for at han er en heftig motstander av kommunesammenslåingen. Også andre personer dukker op og irriterer Olivia. Det gjelder to representanter for avisen ”Dagens Gang”, journalisten Petra Richter og redaktøren hennes Ingunn. Olivia vil for all del unngå presseoppslag rundt egen person. Men i løpet av boka slipper hun naturligvis ikke unna det. Også rykter rundt bonden Erling Svingen kommer ut. Det ene er at kona hans, vigdis, er iferd med å forlate ham. Av større betydning for saken er at han har planer om å legge ut kornåkeren sin til boligområde, noe kornsirkelentusiastene og mange med dem for all del vil forhindre.
I siste del av boka har Olivia i samråd med politiet samlet alle de impliserte inne i et rom, og der gjør hun – i kjent Agatha Christie-stil - rede for oppklaringen på mysteriet. Det viser seg at det er den irriterende journalistdama Petra som står bak mordet på Finn Foss. I yngre dager var hun en habil (eminent, mener hun selv) spydkaster. Finn Foss (som den gang kalte seg noe annet) var treneren hennes. Han forsynte henne med dop i den hensikt å gjøre henne enda bedre. Petra ble hektet på stoffet og har siden følt at denne treneren ødela livet hennes. Det var altså et rent hevndrap.
Selv kriminalhistorien og oppbygningen av den opplevde jeg som ganske skral. Miljøskildringen derimot hadde morsomme sider ved seg. Ikke minst ligger det humoristiske i personbeskrivelsene. Når det gjelder å gjøre rede for utseende og klesdrakt, sparker forfatteren her til alle kanter.

Dette er en bok som krever stor oppmerksomhet fra leseren. På den ene siden er det mange personer med i historien, mange navn å holde rede på, dessuten hoppes det i tid mellom ulike handlingselementer. Mange mysterier blir lenge liggende uoppklarte, Kanskje er det fordi de Hemmelige Tjenestene og Rikets Sikkerhet spiller en stor rolle her at mye er hysj,hysj-belagt.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonene i boka må sies å være ansatte ved Seksjonen for vold og seksualforbrytelser i Oslo, da i første rekke politimannen Fredrik Beier – en mann med en sterkt traumebelagt fortid, og flere traumer kommer han til å bli påført før boka er omme. I tillegg har Fredrik et noe rotete, uavklart forhold til mennesker rundt seg, privat ( med ex-kone, med samboer og med Kafa Iqbal, en kollega han har forelsket seg i). Også jobbmessig er det problemer for stadig blir han trakassert av sin nærmeste sjef, Koss. Dessuten har han plutselig begynt å mistro sin gode venn og mangeårige kollega, Andreas.
Det skjer mange drap i boka. Et av dem gjelder Mikael Morenius som blir drept tidlig i boka. Det merkelige er at politiet omtrent samtidig finner to lik som begge antas å være Morenius. Det ene finner de inne i et hus som skal ha tilhørt enkefru Gerda Thrane som selv ser ut til å ha forsvunnet. Relativt fort finner man ut at den døde i huset er enkefruens sønn Axel som mange år tidligere skulle ha omkommet.
I 1992 var Axel og hans barndomsvenn, Egon Borg, spesialsoldater i Nord-Norge. Et oppdrag brakte dem inn i Russland. Her fant de mennesker som var blitt påført den dødelige sykdommen kopper. Dette var et ledd i russernes plan for å skaffe seg et biologisk våpen. De kom over en forskningsstasjon, fylt opp av døde mennesker. Her var det også ei lita jente som hadde overlevd sykdommen. Egon tok i all hemmelighet med seg denne lille jenta, som får navnet Kalypso, hjem til Norge. Før dette hadde Egon opplevd en stor tragedie. På veien hjem fra bryllupsfesten deres ble hans kone, Suzanne, alvorlig skadd i en bilulykke. Hun mistet fosteret hun bar på, og ble selv totalt invalidisert. Egon, som hadde en høy stilling i Forsvarsdepartementet, ble ekstra høyt respektert for at han ofret seg slik for sin invalidiserte kone. Han hadde henne hjemme og sto selv for all pleie av henne. I hagen utenfor huset til familien Thrane blir det funnet en grav som inneholder to lik. Det ene er Gerda Thrane, men det tar noe tid før det andre blir identifisert. Men så viser det seg at dette er Egons kone som han har drept. Den tilsynelatende syke kvinnen i senga er derimot Kalypso, kraftig neddopet når det trengs.
Siste delen av boka utspiller seg på en konsert der Fredrik Beiers bratsjspillendesønn, Jacob, er en av de opptredende. På konserten er Norges statsminister til stede som publikum. Denne mannen har en fortid som spion i Russland. Den gangen ble han kalt Villminken Det var ham Egon og Axel var sendt ut for å hente hjem. Egon har motiv for å hevne seg på Villminken. Nå dukker han opp på konserten med det livsfarlige kopperviruset. En høyt dramatisk situasjon utspiller seg. Men politiet som er varslet, klarer til slutt å avverge det hele.

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boken, Tone. Jeg har lest Olafsdottirs "Arr", som jeg likte svært godt. "Stiklingen" (underfundig tittel) er herved ført opp på ønskelisten!

Det er noe eventyraktig over denne krimboken. På den ene siden har det kanskje sammenheng med utdragene fra H.C. Andersens eventyr ”Dynnkongens datter” som står som innledning til mange av kapitlene. Samtidig har man på følelsen av at fortellingen går utover de realistiske rammene. For så dyktig, så modig, så sterk som denne hovedpersonen er, er det vel ikke mulig å være.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Boka handler om kvinnen Helene som vokser opp i total isolasjon i et øde myrlandskap. Fram til hun er 12 år har hun ikke sett andre mennsker enn sin far, en naturmann av indiansk opprinnelse, og sin kidnappede mor som blir holdt som fange av sin mann. Faren er brutal og farlig. Datteren har et motsetningsfylt forhold til ham. Selv om hun frykter ham, og selv om han kan opptre ytterst brutalt overfor henne og moren, rett fram elsker hun ham. Alt hun har lært om å klare seg i naturen, har hun fra ham. De bor i en liten, forlatt hytte ute i villmarken. Til tross for at det ble lett iherdig etter Helenas mor den gang hun som ung jente ble kidnappet, har det aldri lykkes for noen å finne dem.
Lille Helena er en gløgg jente. Tidlig lærer hun seg å lese ved hjelp av noen gamle eksemplarer National Geographic som hun finner i hytta. Alle hennes forestillinger om verden utenfor har hun hentet fra disse bladene. Helena er mindre interessert i kvinnesysler, slike som hennes mor driver med. Desto mer opptatt er hun av det faren lærer henne, sporfinning, jakt, skyting osv. I fantasien skaper Helena to venner som hun kaller Costeau og Calypso. Disse to følger henne i fantasien hele tiden. Når hun er i beit, spør hun dem og får tilsynelatende svar.
Slutten på oppholdet i den bortgjemte hytta innledes ved at en mann på snøskuter dukker opp. Han er kommet bort fra følget sitt da han får øye på hytta. Tilfeldigvis er dette en mann som Helenas mor har kjent i sin barndom. Da faren kommer overraskende på dem, eksploderer sinnet hans. Han går til angrep på de to med både slag og spark. Så låser han mannen inne i vedskjulet der han lenkes fast med håndjern. I tiden som følger blir det Helenas oppgave å bringe mannen en daglig, svært knapp, rasjon med noe å drikke. Mentalt er Helena nå helt i villrede om det hun er vitne til. Hvem skal hun holde med, hvem har retten på sin side, faten eller moren og den ukjente mannen? Mens fangen stadig blir svakere og svakere, setter han alt inn på å overtale Helena til å ta snøskuteren. Med den kan hun og moren komme seg vekk fra fangenskapet. Tanken modnes. Sammen med moren, som er i en elendig forfatning, lykkes det Helena å begi seg i vei. Faren oppdager dem. Han skyter mot dem, men de kommer seg unna til slutt.
lFaren blir anholdt og fengslet. Mange, mange år senere får Helena meldingen om at faren nettopp har rømt fra fengselet etter å ha drept to fangevoktere, Helena er nå gift med Stephen. De har to små døtre, Mari og Iris. Helena har ikke fortalt noe som helst fra fortiden sin, ikke engang til sin egen mann. Nå kommer det fram. Det er viktig at familien går i dekning. Helena selv derimot gir seg selv i oppgave å ta opp jakten på faren. Dette gjør hun uten at politiet blir klar over det. Ingen kjenner farens vaner så godt som datteren, og hun klarer faktisk å oppspore ham. Det kommer til kamp mellom de to. Faren er den sterkeste og i første omgang blir det han som tar datteren til fange. De er nå på vei mot huset der Helenas familie svever i den høyeste fare. Hun kan ikke gi opp, men mobiliserer alle krefter og klarer faktisk å gjøre et nytt angrep på faren. Han er bevæpnet. Helena klarer til slutt å tilegne seg pistolen hans og med den skyter hun ham.
Dette er en historie som rommer mange av de klassiske elementene for krimsjangeren. Det er en kamp mellom det gode og det onde. Kampen foregår på det individuelle plan. Politiet og samfunnet for øvrig spiller en uvesentlig rolle. Handlinga er lagt til ødemarka, ute i den uberørte naturen. Naturkreftene erstatter på en måte det siviliserte samfunnet. Hovedpersonen er en typisk helt med bare gode egenskaper.

Marstein skriver godt psykologisk om mor - datterforhold. Mye detaljer , men det må til og gjør Marsteins bøker til det de er. Det gjør litt vondt å lese om denne moren som nærmest litt overintelektuell og analytisk krenker datteren samtidig som hun elsker henne inderlig høyt.

Handlinga i boka sirkler rundt myter – rundt vestens myte om Ødipus som intetanende dreper sin far ogdetter går til sengs med sin mor (som er like ukjent for ham) og rundt Østens myte om Rostam og Sohrab (her er det faren som dreper sønnen sin). Handlingen er lagt til Tyrkia – landet som på mange måter befinner seg i to ulike verdensdeler, mellom vestens og Østens kultur. Mye av spenningen i boka er nettopp knttet til utfallet av det som må bli den uunngåelige kampen. Blir det faren eller sønnen som må bøte med livet?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er Cem. Da handlingen starter er han 16 år. Han bor sammen med sin mor – en engstelig kvinne som har lett for å ta til tårene. Faren til Cem har vært mye fraværende. Han er en politisk opposisjonell på venstresiden og har sittet i lengr tid i fengsel. Nå har han forlatt familien for godt, og Cem forstår at denne gangen er det en annen kvinne med i spillet. Det ligger i kortene at Cem skal studere, men fattig som familien er etter farens forsvinning, må han selv bidra økonomisk til de kommende studiene. Cem ender opp med å få jobb hos en brønngraver, mester Mahmut. I ham finner Cem farsfiguren han sterkt har savnet.
En slette utenfor landsbyen Öngören i nærheten av Istanbul skal bli et industriområde. Først må man finne vann på stedet. Mester Mahmut har klare meninger om hvor brønnen skal graves. Men resultatet lar vente på seg. Etter mange ukers graving har alle andre enn mesteren selv mistet troen på at det vil lykkes å finne vann på dette stedet.
På frikvelder pleier Cem å dra til landsbyen. Her får han øye på en kvinne med rødt hår som han blir svært fascinert av, til tross for at kvinnen er mye eldre enn ham sev, på alder med hans egen mor. Det viser seg at hun er tilknyttet en teatertrupp. Cem blir etter hvert litt kjent med teaterfolkene og får invitasjon til å se stykket de spiller. Dette stykket er bygd opp rundt gamle myter. Så skjer det at Cem blir med den rødhårede kvinnen hjem, og der har han sex med henne. På denne tiden har brønnhullet rukket å bli svært dypt, ca. 25 meter. Arbeidsfordelingen er ofte slik at mesteren står nede og graver. Når bøtta med sand og stein er blitt full, heiser Cem den opp og tømmer den. Det er et svært tungt arbeid for den unge mannen. En gang er han uoppmerksom. Den fulle bøtta løsner fra kroken og farer ned igjen i hullet der mesteren befinner seg. Hva som der skjedde vet ikke Cem. Han får ingen kontakt med mester Mahmut og springer fortvilet til landsbyen, men finner der ingen til å hjelpe. Fortvilet pakker han sakene sine og forsvinner fra stedet I årevis etterpå kommer han til å gå med dårlig samvittighet. Ble mesteren drept der nede i brønnhullet?
Så gjør handlingen et stort hopp i tid. Cem har gått på universitetet og utdannet seg til ingeniør. Han har giftet seg med en jevnaldrende jente. Til tross for gjentatte anstrengelser med befruktning forblir ekteskapet barnløst. Isteden konsentrerer mann og kone seg med å skape et bygningsfirma som etter hvert gjør dem svært rike. En dag er han tilbake i Öngören , det er 30 år siden sist. Stedet har gjennomgått en voldsom byutvikling og er ikke til å kjenne igjen. Han møter på nytt kvinnen med rødt hår. Hun har nå en godt voksen sønn, Enver. Man han holdt det for sannsynlig at faren til gutten var hennes daværende mann, men moderne DNA-prøver har brakt på det rene at gutten faktisk er et resultat av den ene natten hun var sammen med Cem.
Cem blir ikke presentert for sønnen sin. Den unge mannen blir av omgivelsene sett på som en ganske sær type. Cem har lyst til å se igjen brønnen han har vært med på å grave. En ung mann skal følge ham. Cem, som under hele oppholdet i Öngören har vært fylt av en frykt, går rundt med en pistol i lomma. Underveis gir følgesvennen hans seg til kjenne. Det er virkelig Enhver, sønnen sin, han har foran seg. Den unge mannen anklager Cem for at han har måttet vokse opp uten far Han er dessuten fullt klar over at hvis Cem dør, er det han selv som blir enearving til hele firmaet. En slags trette utspiller seg mellom far og sønn på brønnkanten. Dette får Cem til å ta opp pistolen fra lomma. Uenigheten mellom de to utvikler seg til slagsmål. Skuddet går av og treffer Cem. Enver dytter kroppen til faren ned i brønnen. Den unge mannen blir arrestert for drapet, men både moren og omgivelsene ellers trekker fram at han kanskje når alt kommer til alt ikke er så skyldig likevel. Enver hadde kommet dit ubevæpnet. Det var faren som hadde utstyrt seg med pistol. Kanskje hadde han allerede planlagt å ta livet av sønnen.
Historien om Ødiupus og den om Rostam og Sohrab oppsto i en tid for svært lenge siden. I denne boka er de satt inn i en moderne kontekst. At de likevel virker helt troverdig, kan blant annet henge sammen med familiestrukturen som vi her møter. At gutter må vokse opp uten en tilstedeværende far, synes ganske vanlig i dett samfunnet.

Mange bøker om Amerikas slaver er blitt skrevet siden klassikeren ”Onkel Toms hytte”. Boka til Whitehead er imidlertid noe som skiller seg ut fra den store mengden. Med sin blanding av realisme og fiksjon representerer den noe nytt Dette er boka om den 16 årige negerjenta Cora som rømmer fra slaveplantasjen og foretar en reise nordover med et transportmiddel som aldri har eksistert.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det hele starter med Coras bestemor som sammen med andre fra landsbyen i Afrika ble lagt i lenker og ført vestover mot havet. Der ble de solgt videre før de ble stuet om bord på båter som brakte dem over havet. For å unngå risiko for mytteri passet slavehandlerne på å blande folk fra ulike landsbyer. Når fangene deres ikke snakket samme språk, var sannsynligheten for felles opprør mindre. Over i Amerika ble Coras bestemor solgt flere ganger før hun til slutt havnet på Radall-plantasjen. Her ventet et liv med hardt slit på bomullsmarkene, med brutal pisking og andre grusomheter.
Det som holdt henne oppe, var et ørlite jordstykke der hun kunne dyrke sine egne grønnsaker. Coras mor overtok dette jordstykke. Hun var en av dem som prøvde å rømme fra plantasjen. Dette skjedde da datteren hennes Cora bare var ti år. Det gikk gjetord om Coras mor fordi hun til tross for omfattende leting aldri ble innhentet. Hadde hun virkelig klart å unnslippe? Etter henne ble jordstykket Coras. Den unge jenta måtte virkelig forsvare retten til det. Men hun satte seg i respekt. En som la merke til det, var unggutten Caesar. Han hadde en annen bakgrunn enn de andre slavene. Sammen med foreldrene sine hadde han bodd hos en gammel hvit dame, og der hadde han bl.a. lært å lese. Han kjente til fortellinger om den underjordiske jernbanen som gikk nordover mot steder der slavearbeid ikke fantes, der de fargede var frie mennesker. Han klarte å få Cora med seg på denne reisen. De kom seg fra Georgia til Sør-Carolina. Her fikk Cora etter hvert arbeid som utstillingsfigur på et museum som framstilte slavenes historie.
Debatten gikk om slavenes situasjon. Kanskje man heller skulle utrydde dem, var det hvite som tenkte. Landets bomullsproduksjon vokste til store høyder. Samtidig strømmet fattigfolk fra Europa over til Amerika. Kanskje disse kunne overta arbeidet. Slavejegerne var etter alle rømlinger. Cora klarte å komme seg unna denne gangen, men ikke Caesar. Nå var Cora helt alene. Den hemmelige jernbanen brakte henne videre til Nord-Carolina. På stasjonen ble hun funnet av Martin. Han tar henne med hjem til kona Ethel. De gjemmer Cora i et trangt rom på loftet. I Nord-Carolina er det farlig å være for de fargede. Utenfor huset til Martin og Ethel er det en stor park. Ofte blir folk som har hjulpet en rømling hengt i trærne i parken. Hver kveld kommer Martin med mat til Cora. De har ofte lange samtaler. På loftet er det gamle almanakker som Cora øver seg på å lese i. Stadig er det husundersøkelser. Det er viktig at tjenestejenta Fiona ikke får mistanke om hva som er gjemt på loftet. En dag blir Cora syk, og Ethel bringer henne ned for å kunne pleie henne. Det er viktig at Fiona blir sendt vekk med en holdbar unnskyldning. Men Fiona har likevel varslet borgervernet, og en dag er de der med den mest beryktede av alle slavejegerne, Ridgeway. Han og hjelperne hans tar Cora med seg, fastlenket. Martin og Ethel må bøte med livet.
Cora føres videre i lenker gjennom Tennessee. Overalt herjer små branner. Så blir følget angrepet av mannen Royal og vennene hans. Nå er det Ridgeway som blir lenket fast. Cora blir befridd og havner omsider på Valentine-gården. Her får hun gå på skole sammen med andre fargede. Hun får seg venner, og blir omsider kjæreste med Royal. Valentine-gården er et ønskested for tidligere slaver som trenger tilvending før de blir i stand til å komme ut i samfunnet. Men heller ikke her er de i sikkerhet. På Valentine-gården blir det holdt taler som omtaler de fargedes muligheter i et framtidig Amerika der raseskiller ikke eksisterer.Men også fiender hadde oppsporet gården. Ridgeway hadde lidd to store nederlag i løpet av sin karriere som slavefanger. Først gjaldt Coras mor som aldri var blitt funnet. Og nå hadde Cora forsvunnet for ham. Ridgeway var blitt gjort til spott og skamme. Nå lå han og mennene hans på lur ved Valentine-gården, klare til angrep. Først ble mannen på talerstolen skutt. Royal kom ilende til for å hjelpe ham, men ble selv truffet av flere skudd. Til coras store forferdelse fikk hun bate et par ord ut av Royal, så var han død. Ridgeway grep fatt i Cora. Han tvang henne til å vise fram det som var den nærmeste stasjonen for den underjordiske jernbanen. Da de skulle gå ned stigen til stasjonen, slo Cora armene rundt ham, noe som førte til at de begge stupte ned. Ridgeway var hardt skadd. Det lyktes Cora å finne en tralle, med den kunne hun grave seg framover, stadig videre nordover mot friheten.
Det tok meg lang tid og en del anstrengelser før jeg klarte å bli helt fortrolig med denne historien. Den underjordiske jernbanen er naturligvis noe som aldri har eksistert i virkeligheten. Den er blitt brukt symbolsk her. Også rekkefølgen på noen av kapitlene kan virke litt underlig. For eksempel historiene til Caesar og også Maybel blir presentert lenge etter at hver av dem er døde. Men når man først har akseptert det, virker disse historiene desto sterkere.

Langtekkelige greier ja, lang og ganske kjedelig dette. Frister virkelig ikke å lese mer av denne forfatteren,

En herlig bok som jeg koste meg med. Veldig originalt skrevet - har ikke lest noe lignende.