Bokelskere.no

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Felleslesing av «Multelandet» våren 2019 – her finner du alle innleggene. Ta gjerne en titt!

Jeg er med! Dertil er eldre verdenslitteratur en kategori jeg liker godt.

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

ØEN -
en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Multelandet av Sara Lidman

Godt sagt, men neppe noe for «vår» mann. Ha, ha.

«Franz hadde glemt, stilte seg uskyldig og sa til seg selv at den eneste måte å drepe sladder på er ved å tie. Franz arbeidet og tidde, og livet var grusommere mot ham enn mot noen av de andre på Øen. Det var hans bitre trøst.» (s. 109)

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.

Jeg leser en Lanterne-bok fra 1962, oversatt av Peter Magnus. Omslaget er delikat og mildt i grønn- og blåtoner med få enkle og stiliserte figurer. På en måte står det i kontrast til den brutale virkeligheten boken beskriver, på en annen måte fanger det opp den forståelsen og kjærligheten Lidman skildrer menneskene med. Et meget talende og godt omslag.
(Dette er før strekkodenes tid, og prisen kr. 7,50 er trykket på.)

Jeg har kommet til side 63. Visst høres det flott med en illustrert utgave, men jeg vet ikke jeg … Lidman tegner opp sine skikkelser med noen få, skarpe karaktertrekk, og vipps trer de levende frem for meg. I all sin grumhet, smålighet, stillferdige omsorgsfullhet, godhet, dugelighet og udugelighet. Det er en kunst å fremstille mennesker slik at vi både kan le av deres krumspring og føle med dem i deres bunnløse slit.

Det er mye artig man kan lage lister av!

Her har du to titler til:
Ja og
Ja

Tja, brukelig og ubrukelig er ikke absolutte verdier. For kvinnen som hadde lagt ut bøkene, var de sannsynligvis ubrukelige, etter min mening absolutt brukelige (selv om jeg ikke fant noe av interesse akkurat på dette bordet).

Mitt poeng er at Wiki-definisjonen kommer til kort; vi vet ikke hvilken type verdi den refererer til. En mani/lidelse blir det strengt tatt først når samlertrangen tar overhånd og går på bekostning av andre viktige forhold, som økonomi, familieforhold, arbeidsliv og lignende.

I dagligtale bruker vi vel begrepet samlemani i en enklere forstand; vi kjøper noen bøker for mye, har flere enn vi rekker å lese, koser oss blott ved det å ha overfylte bokhyller. En mani jeg med glede påberoper meg.

Tralte – du spør hvor mange bøker man må ha for at det kan kalles samlemani. Som du ser – det finnes ikke ett enkelt svar her.

Det har du rett i. Men da snakker vi vel om spesielle enkeltbøker og samleobjekter.

Bøker som vare har gått fra å være forbeholdt presten og doktoren og læreren og resten av øvrigheten til å bli svært lite verdt i kroner og øre. Senest i går gikk jeg forbi et stort bokbord med plakaten: «Gratis! Vær så god og forsynt deg».

Han skriver som en drøm Levi Henriksen. Det er vakkert, sårt og veldig jordnært.

For å utdype ditt resonnement, Jostein – vi opererer med to typer verdier: materiell verdi og affeksjonsverdi.

Bøker har i dag svært lav materiell verdi. De selges i utgangspunktet dyrt, men etter få år er de nærmest verdiløse. Jeg kan kjøpe en bærepose i en bruktbutikk for en hundrings og er nede på en pris pr. bok på 5–10 kroner. Et durabelig fall fra utgangsprisen på 300–400 kroner.

For bokelskere, derimot, har bøker en høy affeksjonsverdi. Vi elsker bøker, simpelthen for deres kvaliteter, og fullstendig uavhengig av den materielle verdien.

Jeg antar at tante Wikkis definisjon: «Samlemani som lidelse er ofte definert som det å anskaffe, og ha vanskeligheter med å kvitte seg med eiendeler som er ubrukelige eller av lav verdi.» er myntet på den materielle verdien. Dermed kommer definisjonen til kort.

Selv innrømmer jeg gladelig min samlermani (jeg kaller det det, Jostein) når det gjelder bøker – verdiløse i materiell forstand, verdifulle i mental og følelsesmessig forstand. Jeg elsker mine bøker, og ser ikke på denne lidenskapen som en "lidelse".

Tralte - ta vare på så mange bøker du vil og kan; gleden er det primære, antallet irrelevant.
Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på mine synspunkter.

Da har det skjedd igjen – jeg har reist på ferie med for få bøker - og jeg har oppdaget en ny forfatter. Artig å se hva folk legger igjen på hotellene. Jeg er glad for at jeg fant «Yacoubians Hus» (dansk utgave). En fascinerende, brutal, poetisk, velskrevet og ikke minst lærerik roman. Forfatterens «Den kongelige egyptiske automobilklubb» har jeg hatt på ønskelisten en stund. Den rykker nok opp etter dette.

Takk for tipset om filmen., Cathrine S.

Ingen voldsom stor leseopplevelse dette selv om den hadde sin sjarm. Litt flat og oppramsende og ikke nok nerve.

Selv hjertelig takk! Denne boken har jeg hatt på ønskelisten lenge. Glad for at du har lest den, likte den, og ga meg et nødvendig «spark bak». Nå er boken bestilt, og jeg gleder meg til endelig å kunne lese den.

Det er egentlig en interessant problemstilling dere er inne på; hva er en god bok.

Jeg har noen ganger opplevd at jeg ser at en bok har litterære kvaliteter (godt språk, fin oppbygning o.l), men at jeg likevel ikke liker den. Det kan være at temaet ikke interesserer meg. Men det kan også være noe annet, noe mer udefinerbart som er vanskelig å få tak i. Det er vel dette subjektive som kalles «smak og behag».

I slike tilfeller synes jeg det er irrelevant med terningkast og dropper det gjerne.

Veldig velskrevet om det svenske samfunnet i etterkrigstiden og om generasjoners ulikhet. Lettlest selv om den er litt intellektuell.