Det sitter i hodet, sa han og sank utmattet inn mot Lerke. Smilet truet med å flytte ørene.
Jeg blir både imponert og forundret over slike leselister som din, Marte. Jeg betviler ikke at du og andre som leser så mye, har glede av bøkene. Likevel undrer jeg meg over følgende: Trenger du ikke tid til å fordøye det du leser. La historien synke inn, tenke gjennom den, kanskje sammenligne den med egne erfaringer eller andre ting du har lest? Rett og slett la boken surre og gå i hodet. Hvordan får man tid til dette når man leser tre – fire bøker i uken? Eller er ikke disse aspektene ved lesingen så viktige? (Jeg ser at du har god tid fordi du er sykemeldt, men det er flere her som leser svært mye.)
Selv leser jeg sakte. Jeg har ofte behov for å gå tilbake og lese et avsnitt flere ganger, Jeg «leser» heller ikke lydbøker (med enkelte unntak), som jeg har forstått er svært tidsbesparende. Jeg opplever det da som oppleseren kommer mellom meg og teksten; teksten som kommer til meg er allerede tolket. Men det er en annen sak i denne sammenhengen.
Nå mener jeg på ingen måte at en måte å lese på er bedre eller dårligere enn en annen. Vi er alle forskjellige. Jeg er bare nysgjerrig. Det hadde vært interessant å høre hvordan dere «hurtiglesere» ser på disse spørsmålene.
Ord blir fattige. Takk for at du la ut dette.
Stefansson leverer igjen og igjen! En bok for bokelskere. Slik skal det gjøres. Det hoppes i tid, men gjort så elegant og så poetisk , og mennesker og landskap blir beskrevet så godt og levende. Boken er proppfull av setninger å dvele ved. Anbefales!
Enig med deg her, den svakeste av bøkene i serien, litt skuffende i forhold til foregående bøker, men absolutt lesverdig.
Felleslesing av "Den gamle mannen og havet". Lenken fører til diskusjonene vi hadde da vi leste boken i Kjells lesesirkel våren 2019.
Hvorfor drømmer den gamle fiskeren om løver som leker på Afrikas hvite strender? Jeg kan bare fantasere.
Santiago har vært sjømann, har seilt på Afrika (som det heter), bunkret på Kanariøyene og sett løver i sitt virkelige liv. «Nå drømmer han bare om steder, og om løvene inne på stranden. De lekte som unge katter i skumringen, og han elsket dem på samme måte som han elsket gutten.» (s. 17).
Styrke, smidighet, lekenhet, uforferdethet – egenskaper den nå gamle mannen selv hadde i yngre år, og som han kjenner svinner. Han snakker med seg selv, med fugler, fisker, kroppsdelene sine, stjernene for å holde motet opp og ikke miste konsentrasjonen. Og han kommer stadig tilbake til gutten. «Skulle ønske jeg hadde hatt gutten her», gutten som er i sin fulle kraft og ville ha vært til god hjelp.
Løvene kan være bare gode minner, de kan representere en lengsel, eller representere alt det fiskeren vet at han trenger i kampen med fisken.
«Etter det begynte han å drømme om den lange gule sanden, og så fikk han se den første løven som kom ned dit i den tidlige skumringen, og så kom de andre løvene og han hvilte haken mot treverket i baugen på skipet der det lå for anker, og det blåste en fralandsbris i kveldingen, og han la seg til å vente om det kom flere løver, og han var lykkelig.» (s. 63).
Etter den siste drømmen tar kampen en vending. Fra å ha holdt stø kurs nede i dypet begynner fisken å sprette over havflaten og å svømme i store sirkler. Sirkler som etter hvert blir mindre og mindre, slik at fiskeren til slutt kan avgjøre kampen.
Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan Hemingway har tenkt, men jeg tror neppe noe er tilfeldig i denne boken.
Ja, visst dukker det opp «skurker». Det jeg så for meg da jeg skrev som jeg gjorde, var disse amerikanske filmene der én helt kjemper alene mot Skurken med stor S! Den gode mot den onde. Men her er de to hovedpersonene både helter og motstandere - nærmest på samme lag, om jeg kan uttrykke meg slik. Begge skildret med verdighet og respekt.
Om den gamle fiskeren Santiago høster ære – et godt spørsmål. Et spørsmål Hemingway lar stå åpent, slik jeg oppfatter det.
«En intellektuell pageturner» leste jeg et sted , og slik vil jeg oppsummere denne boka. Veldig bra skrevet, jeg lagde eselører flere steder for utdrag jeg vil lese igjen senere. Lettlest, samtidig som den bød på litt motstand å tygge på.
Et viktig poeng, Hilda, den gamle fiskerens kamp kan nok overføres til livets mange og ulike kamper. «Vår» mann kjemper mot sult og fattigdom, og også for sin ære og yrkesstolthet. Hans pågangsmot, utholdenhet og styrke, hvordan han jobber med seg selv for ikke å gi opp – ting vi kjenner igjen uavhengig av hva kampen dreier seg om.
Tankevekkende er mannens respekt for sin motstander, fisken. Mannens annerkjennelse av motstanderens rett til å kjempe for sin sak, i dette tilfellet selve livet, motstanderens styrke, taktikk og verdighet.
Selv om dette er allmenngyldig, kan jeg ikke la være å tenke at det også er veldig amerikansk, to ensomme helter som kjemper mot hverandre, så å si «mann mot mann». Det som mangler er for å gjøre bildet komplett, er en «skurk».
Jeg tror Finn Carling sa noe sånt som at å skrive er å finne en historie til sine erfaringer. Uten at jeg kjenner Hemingways motivasjon for denne boken, virker det som et godt uttrykk i denne sammenhengen.
Den gamle mannen og havet lar seg ikke lese «stykkevis og delt». Da jeg først begynte, visste jeg at jeg måtte fullføre (det er nå gjort – for tredje gang). Hundre sider, som favner en gammel fiskers hele liv. Ført i pennen i et presist og talende språk. En tilsynelatende enkel fortelling som graver dypt i menneskesinnet og kampen for å livberge seg.
Jeg lar det bli med dette foreløpig, men følger med i debatten og kommer til å lese partier av eller hele boken igjen etter hvert som innleggene kommer.
Ja, nettopp, det er disse vi har, oversatt av Magnus Ulleland.
Et pussig sammentreff var det også at mens jeg lette etter Dekameronen, fortalte en venninne av meg at hun nylig hadde gitt bort dette tobindsverket da hun ryddet etter sin avdøde mor. (Kanskje det var det du fikk tak i :-)
Jeg kommer heller ikke til å gyve løs på bøkene med det første. Men nå vet jeg i hvert fall at jeg har dem i huset!
He, he, hjertelig takk :-)
Når man ikke vet hva man har …
Etter å ha kjøpt den illustrerte kortversjonen "Decameronen 33 historier" (på din anbefaling, Ava :-)), kommer gemalen trekkende med fullversjonen i to bind. De har stått i hyllene hele tiden.
Jeg skal i hvert fall ikke mangle lesestoff!
PS: De utvalgte historiene er en vakker bok. Kommer til å lese den først, så tusen takk.
Kan ikke måle seg med finnskogbøkene hennes. Dette ble litt for repeterende og ikke like fargerikt og sterkt. Allikevel viktige bøker, såre og litt rørende.
Overkroppen hans er som en tønne. Overarmene er også overdimensjonert. Likevel er han ikke muskuløs, bare stor. Som om han spiser av kraftfôret han forer oksene med.
En original og forunderlig bok. Den kretser rundt de sosiale relasjonene mellom prostinnen, enken Adele og hennes tjenestepike Alma, og også de tos familier. Personene forteller sin versjon av stadig tilbakevendende temaer; et aldri avsluttet arveoppgjør, barndommen, husarbeid, renslighet, seksualitet, alkohol/medisin, hvem av dem det er mest synd på – og ikke minst Adeles avdøde ektemanns fuglesamling. Personene holder lange enetaler over de samme temaene, og innholdet står i motsetning til hverandre. De forteller gamle historier, avbryter og korrigerer hverandre. Personene er i konflikt med hverandre og avhengige av hverandre. De henger fast i fortiden, og de prøver, halvhjertet (?) å komme ut av dette samfiltrete mønsteret. For leseren, i hvert fall for meg, er det umulig å danne å seg et bilde av hva som egentlig er sant og usant. Og kanskje er dette noe av forfatterens intensjon; å vise hvor ulikt vi opplever omverdenen. For hver og en av disse personene er det hennes eller hans versjon av historien den «sanne».
Prostinnen har påtatt seg ansvaret for ektemannens, prosten og hobbyornitologen Birgers, samling av utstoppete fugler. Det ligger mye symbolikk her. Fugler forbindes med frihet. Adele omtaler seg selv som «vokter av møllspiste fugler» den ene dagen og ytrer den neste: Jeg elsker fugler. Vi øyner Adeles indre konflikt mellom trangen til frihet og hennes tilstivnete tilværelse - både mentalt og materielt.
Alma har sin fuglehistorie. En av brødrene hennes kan imitere en tiur (en kunst det skal vise seg hun også kan), brødrene jakter på fugl og i barndomshjemmet finnes en utstoppet svane, symbolet på renhet og fullkommenhet. Alma er opptatt av en liten ugle, visdommens symbol, i prostens samling. Mens prostinnen kaller henne en vipe, en fugl prostinnen synes er dum.
Innledningsvis opplevde jeg boken som temmelig surrealistisk og de to hovedpersonene som litt skrullete. Men etter hvert fikk jeg økt forståelse for dem og deres livssituasjon. Så mye sårhet, bitterhet og gammelt nag. Jeg fikk medynk med dem og godhet for dem, og for bipersonene.
Nøste Kendzior skriver i sitt oppklarende etterord om hvordan de to kvinnene søker etter sin identitet, speiler seg i hverandre, om deres likheter og ulikheter. Kendzior skriver blant annet: «Romanen er hovedsakelig en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes, Alma, der de forteller hverandre sin livshistorie om og om igjen ut fra ulike utgangspunkt, alt etter hva de vil bruke fortellingen sin til i den psykologiske drakampen mellom dem. Hva som egentlig går for seg i forholdet mellom Adele og Alma, blir det opp til leseren å avgjøre.» (min utheving).
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en krevende bok om man skal få fullt utbytte av den. Sånn sett hadde den vært godt egnet i lesesirkelen. Den kan likevel leses mer «rett frem», som jeg har gjort, og gi en fin og tankevekkende opplevelse.
Nettopp fordi romanen kan leses så ulikt, har jeg skrevet en egen omtale - selv om jeg er enig i Marits. Å skrive om boken hjelper dertil å klare opp i egne tanker. Som Marit sier, dette er en bok du ikke så lett blir ferdig med. Anbefales!
Ha, ha, det tok litt tid før det glimtet til hos meg. Men jeg fant omtalen, og boken beholder sin plass på ønskelisten. Takk for hjelpen.