Bokelskere.no

Boken reiser store spørsmål – om svik, skyld, forsoning og tilgivelse. Om personlig ansvar og samfunnsmessig ansvar.

Du skriver Harald: Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt?

Jeg blir sittende og tenke: Hvem er det som har sviktet, såret, som er skyldig(e).

• Den savnete jentas foreldre, som til tross for at de har gjort så godt de har kunnet (tror jeg), ikke har greid å formidle sin kjærlighet til henne, «den vanskelige datteren»? «De var ikke glad i meg. Ikke nok.» er bokens åpningsreplikk.
• «Den vakre og vellykkete datteren» som bryter opp og forlater hjembyen og foreldrene når de kanskje trenger henne mest?
• Skole- og helsevesenet som ikke fanger opp at «den vanskelige datteren» trenger hjelp?
• Amerikanske myndigheter som sender gutter og unge menn ut i meningsløse kriger, så de kommer ødelagte tilbake, fysisk, mentalt og psykisk?
• Det amerikanske fengselsvesenet? Oates gir, formidlet spesielt gjennom en guidet omvisning i et høyrisikofengsel, en nådeløs kritikk av et fengselsvesen med minimale muligheter for rehabilitering og løslatelse. Det er så det gjør fysisk vondt å lese dette.
• Eller - den savnete, «vanskelige» jenta, som hele dramaet kretser om?

Noe av det som gjør denne romanen så gripende god, er Oates evne til å fortelle historien ut fra de involvertes perspektiv. Hun lar oss kjenne hva de føler, se hvor ulikt de reagerer, forstå hvorfor de handler som de gjør. Hun trekker oss inn i deres dilemmaer. For å gå tilbake til ditt utgangspunkt Harald, det er mange som sårer hverandre dypt i denne grufulle historien.

Skal jeg påpeke én (mulig) svakhet er det at Oates ikke går dypere inn i begrepet tilgivelse. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at boken avsluttes med en bønn om tilgivelse. Men hva ligger egentlig i det? Og er det så opplagt hvem som skal tilgi hvem?

Etter nå å ha lest boken, har jeg lyst til å gi din omtale en stjerne til. Den er meget presis og god. Tusen takk for din anbefaling! En soleklar 6-er fra meg.

Det gleder alltid en bokelskers hjerte å finne en ny favorittforfatter.

Topp underholdning - en god bok med godt driv!

Det er naturligvis vanskelig å gi råd til folk som man ikke kjenner. Derfor er det fullt mulig ar jeg nå skyter helt over mål. Men jeg kan jo prøve. Selv likte jeg godt noen av bøkene til Peter May, særlig den første jeg leste: "Svarthuset". Ellers synes jeg at mange av bøkene til Karin Fossum er veldig gode, f.eks. "Bakom synger døden". En bok jeg nettopp har lest er "Blybryllup" av Sara Paborn. Den er morsom samtidig som man kommer godt inn i hodet på hovedpersonen. Hvis du bestemmer deg for å lese noen av disse bøkene, vil jeg gjerne høre hva du synes om dem.

Her er det fart og spenning gjennom hele boka. Det skyldes nok forfatterens spesielle måte å bygge opp handlingen på. Det skyldes nok forfatterens spesielle måte ¨bygge opp boka på. I tillegg til hovedmysteriet har hun spunnet små historier rundt flere av personene her, f.eks. politikvinnen som har som mål å kapre en rikmann med et «fint» familienavn eller den kvinnelige fengselsbetjenten som føler seg sterkt seksuelt tiltrukket av en svært farlig fange. Disse historiene får vi servert i korte glimt som nettopp brytes av da leseren er nysgjerrig på hvordan det går videre.

Hovedpersonen i boka er, som i de andre i serien, statsadvokat Jana Berzelius. Hun er en figur jeg overhodet ikke klarer å tro på, så suveren er hun på de fleste område, unntatt det rent følelsesmessige. På den ene siden er hun superdyktig faglig sett samt elegant til fingerspissene. På den andre siden er hun sterk og tøff og kan hamre opp med hvilken som helst mann. Men Jana har en mørk og hemmelig fortid og den må ingen andre få rede på. Gjennom denne boka må hun tilintetgjøre flere personer for å kunne bevare hemmeligheten sin, og det gjør hun på en samtidig elegant og fordekt måte, drap som ingen aner at hun egentlig står bak.

Handlingsmysteriet denne gangen dreier seg rundt en mann som kommer hjem og oppdager at kona hans er drept og at den seksårige sønnen hans er bortført. Historien denne mannen serverer og reaksjonen hans er så spesielle at politiet velger å sette ham i varetekt, bl.a. later det til at han er mye mer bekymret for det som kan ha skjedd med sønnen enn drapet på kona. Før politiet klarer å oppklare saken, har også andre triste skjebner blitt trukket fram, bl.a. pedofile og rusmisbrukere.

n tynn bok som består av mange, ofte svært korte kapitler. Dette harmonerer bra med mannen som ordlegger seg her. Han er en mann av få ord. Historien handler først g fremst om en spesiell dag, dessuten inneholder den
mange tilbakeblikk.

Hovedpersonen er mannen Tollak. Han er støtt sur og umedgjørlig. Ingeborg er kona hans. At en så snill, grei og
vakker dame holder ut med en mann som Tollak, undrer folk seg på. Men sannheten er at Ingeborg har vært svært fortapt i Tollak fra første stund. Tollak driver et sagbruk som han har overtatt etter sin far. Den gang var bruket rimelig lønnsomt, men så etablerte en trelastforretning seg i bygda med nye populære og tidsriktige materialer. Dette gikk hardt ut over saga til Tollak. Men han står på, nekter å gi seg. Tollak og Ingeborg har to barn som nå er blitt voksne og har flyttet ut. Nå bor mannen Oddo hos dem. (Han er utviklingshemmet og klarer ikke si lyden t.) Odde kom til dem fordi moren hans ikke rådde med ham lenger. (Senere i boka får vi vite at Oddo egentlig er Tollaks sønn.)

Plutselig en dag er ikke Ingeborg der lenger. Tollak melder henne savnet. En større leteaksjon settes igang, uten resultat. Nå får vi lesere vite sannheten om hva som har skjedd. Det er Tollak som har drept kona si, og det ikke av hat, men av kjærlighet, som han selv sier. Liket har han gjemt i et gammelt bilvrak som har stått på tomta. Etter en tid får han Oddo med seg til å grave hele bilvraket ned i jorda.

På dagen som står i sentrum for handlinga har Tollak sendt bud etter barna sine. Han har vært hos legen og fått konstatert at han har kreft og skjønner at han ikke har lenge igjen. Han føler at tiden er inne for å fortelle om sannheten hva som skjedde med moren. Barna hans, særlig dattera, nøler med å komme, men dukker til slutt opp. Tollak forteller hvordan den alltid godlynte moren skiftet helt personlighet etter at barna flyttet ut. Hun ble trist og tungsindig og lot ofte reaksjonene gå ut over Oddo. Det var da hun til slutt gikk brutalt løs på ham at Tollak grep inn med et s¨fatalt resultat.

Møtet med de to barna ender på verst tenkelig måte. Sønnen og dattera vender seg totalt vekk fra ham. Samtidig setter Oddo fyr på marka der bilvraket med liket ligger begravd. Boka gjengir følelser og stemninger på en intens måte. Likevel savner jeg en klarere vending av innholdet mot slutten.

Nei, jeg så den ikke ut jeg heller. Bortkastet tid.

Jeg har prøvd. Jeg prøvde virkelig å finne lyspunkter i denne filmen :-)

Og ja, jeg humret innimellom. Men det holdt ikke mer enn til terningkast 2 på det jeg orket å se - på din og Harald K's anbefaling.

Morsomt hvor forskjellig vi opplever tingene.

Jeg har flere av Bokklubbens novellesamlinger fra flere land, som jeg leser i fra tid til annen. I Amerika forteller fant jeg Oates «Hvor skal du hen? Hvor har du vært?». Disse knapt tyve sidene ga meg gysninger og overbeviste meg om at dette er en forfatter etter mitt hjerte.

Ser at jeg uttrykte meg litt uklart, men svaret er ja - jeg leste denne novellen først og så romanen «Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte». En soleklar 6-er fra meg.

"Natten. Søvnen. Døden. Stjernene." er ført opp på ønskelisten! Oates er en forfatter jeg faktisk ikke oppdaget før i sommer. Har lest en novelle, "Fordi det er bittert, og fordi det er mitt hjerte" og er nå i gang med "Karthago". Dette er en forfatter jeg svært gjerne leser mer av, så tusen takk for anbefalingen, Monica.

God helg!

Forfatteren kjenner åpenbart miljøet han skildrer ut og inn. Så var da Giuseppe Tomasine de Lampedusa (1896–1957) selv av gammel, siciliansk adelsslekt. Boken er interessant om tiden da Italia ble samlet til én stat, fyrstedømmers undergang og den særegne øye Sicilia. Godt skrevet, med elegante, overraskende vendinger og undertoner av ironi og humor. «Leoparden» ble utgitt posthumt i 1958 etter å ha blitt avvist av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; boken ble oversatt til en rekke språk og filmatisert. Min bokklubbutgave er delikat illustrert av Nils Aas.

Oppmuntret av deg, Karin har jeg nå lest denne, som har stått lenge i hyllene.

Denne fenget meg ikke helt. Hovedpersonen gjorde litt mye rart synes jeg og det ble for springende handling og for sært.

Dette diktet tok jeg vare på. Tusen takk, Ava.

Som vanlig god underholdning fra denne forfatteren, men ikke en av hennes beste synes jeg.

Hvis du leser André Nesses svar til mitt første innlegg i denne tråden, finner du Bokelskere.no's rolle i denne saken.

Jeg forstår ditt dilemma, André – Hvordan skaffe inntekter og samtidig ivareta Bokelskeres karakter. Men her føler jeg meg rett og slett lurt.

Jeg har skrevet bokomtaler og debattinnlegg for min egen og andre bokelskeres del. For glede og berikelse. Selvfølgelig innforstått med at dette kan og vil bli lest av folk utenfor vår egen krets.

Men så går altså Bokelskere hen og «selger» oss til en stor kommersiell aktør, bokhandlerkjeden Norli. Bokelskere har inngått en avtale med Norli om utveksling av anonyme terningkast mot en månedlig betaling. Greit nok. Men har Bokelskere også godkjent at Norli lenker tilbake til Bokelskere?

Det er nettopp at denne lenkingen gjøres i kommersiell hensikt som er problemet. Gjennom den blir Bokelskere trukket inn i Norlis markedsføringsapparat. Anonymiteten er borte, i hvert fall for oss som skriver under eget navn.

Det vi har skrevet i en hensikt, blir nå brukt i en helt annen – og det uten at vi har blitt spurt, ikke engang blitt informert om det.

Dette er skuffende og etisk tvilsomt. Muligens også juridisk tvilsomt.

Hei igjen André og tusen takk for ditt utfyllende svar.

Jeg har full forståelse for at dette nettstedet ikke driver seg selv, og at dere trenger inntekter.
Det er da også et kvalitetstegn at vi er så attraktive at Norli ønsker et samarbeid, og at vi når mange utenfor oss registrerte deltakere. Jeg ser poenget med at nettstedet får noe tilbake i kroner og øre for den verdiskapningen som foregår her inne.

Jeg har likevel to ting å si angående avtalen med Norli.

• For det første, du skriver at en av inntektskildene er: «utleie av anonyme terningkast til Norli». Men når Norli lenker tilbake til våre boksider, forsvinner denne anonymiteten. Lesere av Norlis reklame ser med en gang at det er meg som har skrevet om for eksempel «Reisen til Cadillac», og hvilket terningkast jeg har gitt boken. Mange her inne skriver under fullt navn, andre under fiktive. Uten å gjøre et stort nummer ut av min person, er det enkelt å finne ut hvem jeg er. Folk vil sikkert reagere ulikt på dette. Selv er jeg ukomfortabel med ubedt (og uvitende) å figurere som reklame for en av Norges største bokhandelkjeder.

• Og dette leder meg over til det andre. Som jeg forstår har denne avtalen pågått siden i fjor. (At Norli også lenker til eldre bokomtaler, er en annen sak). Hadde det ikke vært på sin plass å informere oss deltakerne av bokelskere.no om avtalen. Da kunne hver enkelt ha tatt et valg om hun/han ønsket å være en del av Norlis markedsføring eller ikke. Personlig ville jeg satt pris på det. Nå oppdaget jeg det hele tilfeldig og med påfølgende frustrasjon.

Bokomtalene er en viktig del av del av dette nettstedet. Jeg skal ikke trekke noen bastant konklusjon, men denne runden fikk meg i hvert fall til å tenke over hva jeg ev. vil skrive i fremtiden.

Jeg må si jeg er fristet til å slutte å skrive bokomtaler, i hvert fall positive, her på bokelskere. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Norli i sine reklamer ofte lenker til bokelskere.no
Jeg fant flere lenker til meg, bokomtaler jeg har skrevet, og terningkast jeg har gitt.
Se for eksempel her: Reisen til Cadillac / Innbundet / Norli.no
Nederst i denne annonsen er det lenket til nettopp meg og min omtale av boken her på bokelskere. Dette er bare ett av flere tilfeller.

Så kan man kanskje synes det er smigrende og flott at en stor bokhandlerkjede som Norli bruker oss.

Men jeg har aldri hatt til hensikt eller noe ønske om å drive gratisreklame for Norli.
Jeg er fullt klar over at alt jeg skriver her, ligger åpnet på nettet. Men er det lov å bruke mitt navn og stoff i kommersielt øyemed?
Jeg har heller aldri fått noen forespørsel fra Norli i sakens anledning.

Noen bokbloggere har avtaler med forlag. I sine bokomtaler gjør de oppmerksom på at de har mottatt den aktuelle boken fra forlaget. Det er ryddig og redelig.
Norli gir ingen opplysninger om den personen de henter sin omtale fra, er forespurt eller ikke.

Admin – kjenner du til denne praksisen? I så fall, er dette noe dere som driver dette nettstedet har godkjent?

PS: Det kunne ha vært interessant og tatt denne saken til forbrukermyndighetene. Det er nettopp det at Norli bruker bokelskere.no og dets enkeltmedlemmer kommersielt, i sin egen markedsføring som er det springende punkt. Det dreier seg ikke om sitater, men om hele anmeldelser.

Ferrante på sitt beste. Bare måten man blir kjent med personene på etterhvert som fortellingen skrider frem - det er så elegant utført. Jeg slukte denne boken.

For en merkelig bok! Hovedpersonen her, som også er fortelleren, er allerede død- Inni (som hun her kalles) er drept av en voldsforbryter som tok henne med i bilen sin. Ikke bare har han drept henne. Han har også skåret liket opp i mange biter.

I boka forteller kvinna først og fremst om fortida si, om livet sitt fram til dødsøyeblikket. I tillegg har hun evnen til å se hvordan livet går videre for de etterlatte, for foreldrene hennes og for barna hennes. I beretningen sin hopper hun mange ganger fram og tilbake, g det er flust med gjentakelser.

Det er et vondt liv denne kvinna har levd. Først med rusavhengige foreldre som hadde nok med seg selv og som ikke klarte å ta vare på ungene sine. Inni hadde en lillebror, Eskil, Den kjærligheten de ikke fikk hos foreldrene, ga de til hverandre,. Men så skjedde det at lille Eskil druknet. Denne dagen var det Inni som skulle passe på ham. Sorgen og skyldfølelsen gjorde at hun aldri fikk skikk på livet sitt.

Inni begynner å drikke og hun blir narkoman. Hun møter en mann, Shane. Han er misbruker, akkurat som henne. Med tiden får de to barn. Først en gutt, Valle. Etter en tid kommer barnevernet på døra. Brått og brutalt tar de ham fra henne. Det er ikke noe godt liv som venter Valle. Han blir plassert hos ulike fosterfamilier. En stund ser det ut som om han har vilje til å klare seg bra, men så bærer det utfor med ham også.

Inni blir på nytt gravid. Denne gangen er det ei jente som blir født. Rett etter fødselen gir Inni frivillig dattera si fra seg. Hun rekker ikke annet enn å gi henne et navn, Solveig. Jenta kommer til en familie som tar seg godt av henne. Hun vokser opp og skikker seg bra.

Etter innholdet å dømme er dette en tung, trist og dypt tragisk bok. Likevel er det noe vakkert i måten hovedpersonen uttrykker seg på. Til tross for sitt ulykkelig skjebne, har Inni en evne til også å se det gode og det vakre i tingene. Denne boka har tydeligvis gjort et sterkt inntrykk på mange lesere. Men meg har den ikke grepet nevneverdig. Hvorfor? Kanskje er det på grunn av det overnaturlige aspektet. For meg gjør det historie mindre troverdig. Jeg klarte ikke helt å ta innover meg skjebnen til disse menneskene. En annen ting er alle gjentakelsene. De kan virke irriterende.

I den engelske versjonen heter han visst Bear.