Bokelskere.no

Denne boka er noe forskjellig fra kriminalromaner flest. Her er ikke innholdet bare konsentrert rundt etterforskerne eller ugjerningspersonen. Også historier rundt andre personer som bare har en perifer tilknytning til selve plotter, har fått egne kapitler, f.eks jenta som bor sammen med bestefaren sin langt inne i skogen. På denne måten får vi servert historier inne i selv historien. I boka virker dette forfriskende og interessant.

Det er en svært så intrikat forbrytelse som må oppklares her av Holger Munch og hans team. To gutter blir funnet drept på en slette. Mellom dem ligger et dødt dyr. Hele oppstillingen bærer preg av å være arrangert og tilrettelagt. Til sammen skal det hele danne et vakkert bilde. Hele scenen har tydelige paralleller til et drap i Sverige begått 8 år tidligere. Dette drapet er aldri blitt oppklart.

Teamet til Munch får denne gang tilført en ny medarbeider. Mia Krüger kommer rett fra skolebenken. Hun har utmerket seg på Politihøyskolen ved å kunne se detaljer som går andre forbi Også en tilsynelatende psykolog, en medarbeider fra det svenske politiet stilles til rådighet. Til tross for dette blir det en underlig lang vei, med mange blindspor som må til før saken endelig blir oppklart.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Dette er historien om en utstrakt elendighet, om drukkenskap, arbeidsløshet, utroskap og trangboddhet. Handlingen utspiller seg i Skottland, i Glagow i tidsrommet 1981-1992 (da Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia.) Sentralt i handlinga står kvinnen Agnes Bain. Det er nesten slik at man undres på hvorfor bokas tittel ikke har fått navn etter henne istedenfor etter yngstesønnen hennes. Agnes skiller seg ut fra kvinnene rundt henne. Hun er svært vakker, kler seg elegant og taler forfinet språk. Det er kanskje nettopp derfor hun blir stående utenfor, får liten støtte fra andre kvinner i miljøet.

Agnes er først gift med en driftig (men kjedelig?) mann som hun forlate da hun forelsker seg i den sjarmerende drosjesjåføren Shug Bain. Hun får to barn med den første mannen sin, Catherine og Leek. Med sin andre mann får hun sønnen Shuggie. Tidlig oppdager moren at Shuggie ikke er helt som andre barn. Han leker med dukker, går på en annerledes måte og stemmen hans er også spesiell. Dette hindrer ham i å få venner og gjør ham til et mobbeoffer. Familien bor trangt, de deler en leilighet med Agnes’ foreldre. En dag kommer så Shug, familiefaren, hjem og forteller at han har funnet en ny leilighet til dem. Det viser seg at den ligger utenfor byen, i et shabby gruvestrøk med en kullgruve som nå har blitt stengt. Her overlater Shug kone og barn til seg selv. Han drar sin vei, han har nemlig funnet en ny kvinne å ta inn hos.

Her starter problemene til Agnes for alvor. Hun drikker, først æl, deretter sterkere saker som hun ikke karer å frigjøre seg fra. Dette gjør hun i selskap med strøkets andre miserable utskudd. De to eldste barna forlater henne. Bare Shuggie blir værende. Han forguder sin mor og besitter en usvikelig tanke om at han skal klare å redde henne. Men det klarer han selvfølgelig ikke. Det ender med at den fordrukne Agnes dør sittende i en stol med Shuggie ved sine føtter. Scenen der han forblir ved siden av henne gjennom hele natten og kler på og pynter liket på uklanderlig vis, oser av kjærlighet og varme følelser.

Noen år senere får vi et nytt møte med Shuggie. Han jobber i en delikatesseforretning og bor på en trang hybel med tilgang til en do som han må dele med flere eldre menn som sikler etter ham. Shuggie har fått seg en venninne. Hennes mor er aller verst stilt. Hun bor på gaten og er ganske hjelpeløs. Dattera gjør alt hun kan for å lette tilværelsen for moren sin, gir henne mat, klær og andre nødvendigheter. Stilt opp mot denne andre kvinnen kan vi tenke at det tross alt var bra at det gikk som det gikk med Agnes. Denne siste scenen kan også være en pekepinn om håp for den yngre generasjon. Kanskje vil den vise seg å være sterkere og mer human enn den forrige.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Violet på slutten av boka tar omveien om negerstrøket Howard Road. Hun har nok i alle årene som har gått skapt seg forestillinger om hvordan det ser ut der. Det hun får se er nok en større fattigdom og slum enn hun hadde forestilt seg. (En vei full av huller, ingen hager, ingen blomster og busker...) Hvorfor vil hun oppsøke fru Johnson? Nå er denne damene kanskje den eneste som fremdeles er interessert i sannheten om drapet. For politiet og rettsvesenet er saken for lengst avsluttet. Kanskje er det bra at fru Johnson ikke er hjemme. Da får Violet sjanse til å tenke seg om. Skal hun fortelle videre det som glapp ut av Lionel? Forrige gang hun sa sannheten, gikk det skikkelig ille for henne til tross for alle forsikringene hun den gang fikk. Nå sier hun ingenting om det til søsteren Katie. Hun nærmest bare rømmer derfra.

Jeg tror nok at det er en styrket og lettet Violet som nå reiser hjem til seg selv. Hun har vunnet over Lionel, unnsluppet fra overfallet. Det er han hun har fryktet i halvparten av livet sitt. Det er lite trolig at broren, som er så redusert etter fengselsoppholdet, vil forsøke seg på henne en gang til.

Hele historien er uten tvil helt absurd. Her fortelles det om en kvinne som mer eller mindre er involvert i flere drap, i mistenkelige dødsfall, og likevel utnevnes hun til landets justisminister. Slikt kan ikke skje i virkeligheten!

Dette er hendelser som egentlig skjedde i forfatterens forrige bok «Alt er mitt». «Av mitt blod er på mange måter en tett oppfølging. Det kan være vanskelig å lese denne boka uten først å ha lest den forrige.

Handlingen her dreier seg først og fremst om justisminister Clara og hennes to tvillingsønner, Andreas og Nikolai. En kald kveld da moren kommer hjem fra arbeid, seint som vanlig, er guttene borte. Isteden finner hun et ark som på knudrete språk forteller at guttene er blitt kidnappet.

Ganske snart trekker Clara den konklusjon at det hele dreier seg om en familiesak. Det kan ikke være andre enn hennes egen mor som står bak. Det kan ikke være andre enn hennes egen mor som står bak. Moren har i årevis vært pasient på en psykiatrisk institusjon, men har nå sluppet ut. Det Clara ikke vet, er at moren hennes har vært i hovedstaden en periode. Ger har hun oppsøkt barnebarna og fått en god kontakt med dem.

Med jobbsjåføren sin drar Clara over til vestlandet (landsdelen hun selv kommer fra). Her på hjemstedet har familie flere gårder, hus, hytter, setrer etc. som må gjennomsøkes. Hun finner spor etter guttene, men de er tydeligvis blitt fraktet visere før hun dukker opp. Til slutt finner hun dem og moren (som naturligvis var den skyldige her). Men hva har skjedd med faren hennes i mellomtiden?

Clara vender tilbake til statsrådposten med en fortid enda mørkere enn før. Vil alle ugjerningene hennes til slutt komme for en dag?

Boka er lettlest, i og for seg spennende, men svært lite troverdig og rent ut banal.

Boka har et innhold som driver handlingen videe og videre og gjøre det umulig å legge den fra seg. Alt dette til tross for at mye av det som fortelles er lenge bare trivielt og hverdagslig. Likevel ligger det en spenning under overflaten. Vi føler at noe har gått riktig galt og er spent på å få vite hva og hvem som har skylden.

Det begynner med en idyllisk kjærlighetshistorie. Kvinnen Iris møter idealmannen Pål- Han er på alle måter omsorgsfull, vil henne bare det beste. I tillegg har han et utrolig sterkt og sjarmerende ytre.

Bokas kapitler veksler mellom de to hovedpersonene. Kapitlene sett fra Iris sin side er kronologiske. De blir brutt av korte innslag fra Pål sin side der han ligger på sykehus og delvis forteller om egen situasjon og delvis kommer med kommentarer til beretningene til Iris. Pål har vært ute for noe som har knust foten hans slik at den måtte amputeres. Han får besøk på sykehuset av sin mor og sin søster. Men hvor er Iris og hva er egentlig skjedd?

Møtet med den totalt oppofrende og gode personen Pål nærmest løfter Iris ut av sitt daværende liv og inn i en nærmest total tosomhet. Nå har ikke Iris fra før av noe spennende liv. Hun har få venner og liten kontakt med familien sin, så det er ikke vanskelig for Pål å ha henne for seg selv. Det blir den prektige Pål som tar seg av matlaginga for de to. Litt om litt rammes Iris av kroppslige plager. Hun får et kraftig utslett som klør enormt. Pål tar henne med til lege som etter flere undersøkelser ikke finner noe galt. I tillegg mener hun å ha hallusinasjoner. Hun hører og ser ting som hun er alene om. Iris selv har en slags forklaring på dette. Hennes far var schizofren. Symptomene stemmer. Sykdommen må ha gått i arv.

Juleferien nærmer seg. Pål har en hytte på fjellet. Hit vil han ta med Iris. Helsen til Iris forverres raskt. Til tross for at Pål hele tiden steller og stuller rundt henne, blir Iris bare mer og mer irritabel. Tanken om at Pål har satt det i scene vokser i henne. Hennes symptomer likner på det hans første kone døde av. Kanskje var det egentlig slik at Pål tok livet av henne. Kanskje han nå kommer til å langsomt forgifte også henne. Hun forsøker desperat å komme seg unna, men Pål forfølger henne og låser henne inne i et uthus. Hun kommer seg ut, får tak i en øks og smeller den inn i Pål sin fot. En nabo som har vært vitne til noe av opptrinnet, kontakter politiet. Pål havner på sykehus og Iris på galehus. Lenge er situasjonen slik. Men Pål har en søster og hun er blitt mistenksom. Hun samler bevis som får fram sannheten. Det er riktig at Pål selv sto bak sin første kones død. Hun hadde nemlig truet med å gå fra ham. Møtet hans med Iris var slett ikke tilfeldig. I forkant hadde han spionert på henne og funnet ut at hun ville være den ideelle partner. Pål sin søster besøker Iris og forteller henne dette. Plutselig har altså situasjonen snudd seg helt.

Et originalt plott der mistanken hele tiden snur seg mot den ene og så mot den andre av de to hovedpersonene.

Bokas innhold er hentet mer eller mindre ut av virkeligheten for her er det forfatterens egen familiehistorie som fortelles. Det er den jødiske delen av familien som her kartlegges, og vi følger den gjennom tre generasjoner.

Boka begynner i London med kvinnen Rita. Hennes familie kommer fra Tyskland. Pga. dårlige tider ville de emigrere til USA, men de strandet i England. Da Rita kom i «gifteferdig alder», var det stort kvinneoverskudd i landet. Krigen hadde tatt livet av uendelig mange unge menn. Tilfeldig møter Rita mannen Vidal Coenca. Han er jøde fra Tessalonika. Rita får oppleve at det jødiske samfunnet er helt stengt for utenforstående. Verken Vidals mor elle den jødiske menigheten ville kunne akseptere at Vtdal giftet seg med henne. Altså måtte forbindelsen mellom de to holdes hemmelig, også etter at Rita ble gravid og fødte en datter. Vidal kjøpte et hus til Rita og barnet. Hit kom han i helgene. Ellers bodde han sammen med moren og søsknene. I hele 20 år lrvde Rita under det hun selv karakteriserte som «den store skammen»

Ritas datter S hadde en ikke særlig grei barndom. Tidlig bestemte hun seg for å flytte til Sverige. Her underviste hun i engelsk. Hennes liv her ble også fylt med problemer og nederlag.

Hovedpersonen i bokas siste del kalles K. Dette skal være forfatteren selv. Hun vil lære familiens historie å kjenne og reiser til byen Tessalonika som nå ligger i Hellas. Tidligere var dette en tyrkisk by. Her bodde mange jøder som pa 14oo-tallet var blitt fordrevet fra den iberiske halvøya. De ble kaltt sefardiske jøder. Under 2. verdenskrig ble store deler av dem sendt til konsentrasjonsleirene. Mens K går rundt i Tessalonika, vil hun oppleve den jødiske kirkegården. Til sin forskrekkelse oppdager hun at den ikke fins lenger. Gravstøttene av marmor er blitt brukt som byggematerialer til kirker og andre byggverk.

Boka gir leseren en innsikt i deler av Europas historie som er lite kjent for de fleste av oss.

Jeg vet jo ikke hva du har lest, men her er noen forslag jeg synes passer til beskrivelsen din (Jan Phillip Sender kjenner jeg ikke). Disse har varme og humor og er lette å lese uten å være overflatiske. Rekkefølgen er tilfeldig.
- Med livet foran seg av Emilie Ajar
- Der krepsene synger av Delia Owens
- Olive Kitteridge av Elisabeth Stout
- Stiklingen av Audur Ava Olafsdottir. Hun har flere gode. Også Arr likte jeg godt.

Ellers er alltid Tove Janssons bøker gode å ty til, både for voksne og barn, for eksempel Trollvinter og Farlig midtsommer.

Håper du finner deg noen gode bøker og velkommen hit!

Men så ille kan det vel ikke være hos norske sekter. En 12 år gammel jente! Jeg er enig med deg at pengene hun sender også er en slags botsøvelse. Men Violet har jo ikke gjort noe galt selv.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Takk for en presis og god omtale Randi. Jeg var til å begynne med i stuss over hva slags bok dette egentlig var (kjøpt på salg primært pga. tittelen og omslaget). Men ble raskt trukket inn i den nærmest suggererende teksten. Som du så treffende sier: «Lekende lett å lese gjennom, men vanskelig å trenge inn i.» Jeg sitter igjen med en følelse av kanskje å ha lest for fort og dermed gått glipp av noe, noe jeg ikke riktig vet hva er. En bok som grep meg på et litt underfundig vis, med sin vemodige undertone, og som jeg ikke usannsynlig leser på nytt, sakte.

Lykke til!
Spendt på å høre hva du synes.

Disse bøkene anbefaler jeg på det varmeste!
Vi har også hatt en fin og utbytterik felleslesing av dem her på bokelskere.
Språket vil nok være uvant (ser at du kommer fra Agder), men du kommer raskt inn i det, og vil forstå meningen selv du ikke forstår hvert eneste ord. Hvis du ser litt nedover i denne tråden vil du finne en lenke til en ordliste fra Falkberget-ringen.

Tusen takk!
Nattens brød har jeg lest to ganger :-))))

Her er et annet sitat fra samme bok:
Et skibbrudd på landjorden var verre enn på sjøen - for sjøen har da en strand.

Vil du være så snill og si hvilken bok eller hvilket dikt dette er hentet fra.
Takk.

På samme måte som tittelen på denne boka er original i all sin hverdagslighet, er også innholdet trivielt og ytterst gjenkjennelig, men samtidig samtidig fortalt på en slik måte at det virker forfriskende og spesielt.
Boka rommer historiene om to ulike kvinner som begge lever i en omtrent sammenliknbar livssituasjon. Begge har de ektemenn, hjemmeboende barn og er yrkeskvinner. Kapitlene alternerer mellom de tokvinnene.
Vigdis er jordmor. Hun later til å trives godt i yrket sitt. Hun er gift med Rune. De har tre barn, to bor fremdeles hjemme, den oppstasige tenåringsjenta Åsta og den rolige og sjarmerende 12-åringen Jacob. Vigdis er på mange måter et typisk ja-menneske. Hun er effektiv og arbeidsom , tar på seg allverdens oppgaver. Likevel har hun lenge følt seg utbrent og utilfreds. Det føles som om hun har mistt seg selv, som om familien tar henne som en selvfølge, som om de suger all kraft ut av henne. Årsaken ligger først og fremst hos hennes mann. Rune. Han virker utrolig selvopptatt og egoistisk. Vigdis har følelsen av at de ikke lenger snakker med hverandre,bare til hverandre. Lenge har hun syslet med tanken på å gå fra ham, det gjelder bare å finne det passende tidspunktet. Dette til tross for at en skilsmisse vil for henne bety et skritt tilbake i levestandard.
Den andre kvinnen er Linn, snart 40 år (10 år yngre enn Vigdis). Linn har alltid vært spesielt vakker og har utøvd en sterk attraksjon på menn. Dette har gjort henne selvopptatt. Når hun nå må begynne å innse at attraksjonen ikke er like sterk lenger, føler hun seg ulykkelig. Linn har en mann som virker utrolig omsorgsfull. Han har også en særdeles gode tone med den 4 år gamøe datteren deres, mens Linn ofte irriterer seg over ungens mange innfall og påfunn. Så skjer det at de to kvinnenes stier krysser hverandre og noen endringer oppstår.
Det jeg likte best ved boka var den humoristiske tonen som gjennomsyrer den. Dessuten er det nok av situasjoner man kjenner seg igjen i som henting i barnehagen, foreldremøter på skolen osv. Disse er ofte tatt helt på kornet.

Dette var rett og slett god og lett underholdning

Artig å lese måten forfatteren får fram noe av utviklingen i historien. To ganger etter hverandre skjer det motsatte skjer det motsatte av det som opprinnelig var hensikten eller det forespeilte. Lionel vil skremme Violet slik at hun ikke tør å røpe det hun vet. Derfor dytter han henne ned kjellertrappen. Men nettopp skadene hun dermed pådrar seg, blir utslagsgivende for at hun forteller til læreren sin. Politiet forsikrer henne videre at nå som hun har fortalt, er trygg, Ivirkeligheten blir det jo det motsatte som kommer til å skje. Aldri har hun vært mer utrygg.

Har lest ca. 100 sider:
Noe av det første som foreløpig slår meg er hvor langsom progresjonen i handlingen egentlig er. Det er lite av ren dramatikk. Til og med den virkelig dramatiske hendelsen, skjebnen til Hadrian Johnson, er fortalt på en noe unnvikende, indirekte måte. Vi lesere er ikke direkte til sted der og når det skjer. Vi hører bare om det gjennom Violet Rue som selv ikke vet alt. Men til tross for denne langsomme, unnvikende framstillingen, klarer forfatteren å skape spenning. Hun får oss lesere til å leve med i handlingen. Kjempebra!