Tusen takk for tipsene. Jo, jeg er absolutt interessert i hekseprosessene i Finnmark. Inn i elden trodde jeg var en ungdomsbok (uten at det behøver å bety noe). Jeg noterer meg også Flammer. Hvis jeg skulle lese bare en av disse bøkene, hvilken ville du anbefale?

Har forsket videre på saken og funnet at historien om Magre Memed er en trilogi. Det tredje bindet kom i 1984.

En ting til, Titlene brenner er på 374 sider. Min utgave, oversatt fra tyrkisk, er på 501 sider. All grunn til å være skeptisk, her er det noe som skurrer.

Ja, det ser ut som vi snakker om to forskjellige bøker.

Et forsøk på oppklaring. Jeg sitter her med to svenske bøker:

Låt tislarna brinna!, original tittel Ince Memed, første gang utgitt i 1958 – og
Och de brände tistlarna, original tittel Ince Memed 2, første gang utgitt i 1969.

Begge er oversatt fra tyrkisk av Tora Palm, og utgitt på svensk i 1974.

Den boken som på norsk heter Tistlene brenner, kjenner jeg ikke til. Ifølge deg tilsvarer den Memed 2, /Och de brände tistlarna.

De to bøkene jeg har nevnt, forteller Memeds historie i to bind. De lar seg lese hver for seg, men utbyttet er sannsynligvis større om man begynner med begynnelsen. Personlig vil jeg foretrekke å lese bøkene i riktig rekkefølge. Altså Låt tistlarna brinna! først. Eller den norske Magre Mehmed (om jeg har forstått deg rett).

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Ja, nettopp! Jeg la like godt også "Marits" tittel til ønskelisten.
Tusen takk, Marit!

Tusen takk for en god omtale, Rolf!

Omtalen ga meg lyst til å lese boken, så jeg førte den straks opp på ønskelisten. Noterte meg også Onkels drøm da du skrev om den. Har ingen av dem, men holder øynene åpne.
Takk også for tips om alternativ tittel til Min onkel og hans eksellense.

Travle tider, og travlere blir det utover våren, så hvor mye jeg får lest, er et åpent spørsmål. Godt uansett å ha noe å se frem til. Ekstra spennende med ukjente titler. Takk igjen for at du trekker dem frem i lyset.

God helg!

Yasar Kemal synes jeg er et meget godt forlag, Jostein!

Av ham har jeg lest Ensomme Salman og Legenden om de tusen okser. Begge er veldig bra.

Når det gjelder Tistlene brenner, har jeg en svensk utgave, Låt tislarna brinna! fra 1958, gidlunds förlag. Det er en påfallende forskjell på måten det svenske forlaget presenterer boken på, og den måten Den norske bokdatabasen gjør det på. Den svenske utgaven fremhever opprøreren Memed, som setter skrekk i jordeierne og blir elsket av det fattige folket. I Den norske bokdatabasen er dette tonet ned til fordel for overnaturlige krefter, gode gjerninger og en kjærlighetshistorie.

Min utgave er på 418 sider, Cappelen Damm på 374. Jeg skulle gjerne ha visst om dette skyldes forskjell i typer, trykketetthet o.l. eller om noe er tatt ut.

Jeg siterer fra vaskeseddelen på den svenske utgaven fra 1958:

«Ramen för Låt tistlarna brinna! är den intensivt spännande berättelsen om pojken Memed, som revolterar mot förtrycket i sin turkiska hemby. Han flyr upp i bergen och som stråtrövare sätter han skräck i jordägarna och blir älskad av det fattiga folket – en skildring med legendens skärpa av motsättningen mellan utsugare og utsugen på den anatoliska landsbygden.»

Jeg brukte faktisk to -- tre år på Uroens bok ...
Må tas inn i små porsjoner. Var absolutt verdt det.

Masse lykke til med denne spesielle bok og god helg!

Da er jeg endelig klar for å gi meg i kast med litteratur fra vår nordligste landsdel. Tusen takk til alle for så mange gode tips!

Først ut er Den siste viking av Johan Bojer og nettopp Hurtigruta - en litterær reise, som jeg har lest sporadisk i før. Enig med deg, Kjell. Dette er bra.
Jakter fortsatt på Nordlands trompet (Haugen bok hadde den ikke likevel). Usikker på hvilken av alle utgavene på antikvariat.net jeg skal velge.

Tusen takk for spennende forslag, Kjell. Denne har jeg, så jeg legger den frem med det samme. Skjønner at jeg ikke kommer utenom Hamsun :-)

Dette synes jeg er en svært vanskelig bok å vurdere. Mitt spørsmål er, hva skyldes oversettelsen og hva er forfatterens ansvar. Jeg har lest to av fortellingene tidligere, Syndfloden over Norderney og Et familieselskap i Helsingør. Da i Karin Bangs oversettelse i Babettes gjestebud og andre historier (Bokklubben 1977).

Denne gangen har jeg lest Trude Marsteins oversettelse, Gyldendal 2012. Når jeg sammenlikner de to oversettelsene (de to fortellingene) slår det meg hvor ulikt fortellingene fremstår. Karin Bang fører et noe mer gammelmodig og langt mer poetisk språk. Et språk som etter min mening kler stoffet utmerket. Egentlig er ikke forskjellen så stor, men du verden for en betydning valget av ord og formuleringer får. Teksten i Bangs språkdrakt flyter så mye lettere.

Jeg er enig i at det må graves i disse historiene for å få et fullt utbytte av dem. Dessverre fenger ikke historiene meg i den grad at jeg vil bruke mer tid på dem. Noen av historiene, som Apen som vi har diskutert en del, og Syndfloden over Norderney likte jeg godt. Mange nydelige formuleringer og fascinerende historier.

Alle forbehold tatt i betrakting lander jeg på en 4-er.

Tusen takk for gode tips, Lene! Jeg leste trilogien om Tora da bøkene kom ut og likte dem godt. Absolutt verdt å lese igjen (men nå ser jeg at bind 1 mangler i hyllen...)
Ellers har jeg ikke lest mer av Wassmo (tror det henger sammen med at jeg har en tendens til å skygge unna de mest "synlige" forfatterne, dumt av meg :-))

Noterer meg også Hundre år.

Her har vi en bok som på flere måter minner om en klassisk kriminalroman. Etterforskeren, her lensmann Ole Vik, er fremstilt som en slags helteskikkelse. Etter hvert som etterforskningen skrider fram, blir det klart at den skyldige må være en av flere navngitte personer. Riktignok er det ikke så entydig som passasjerene i en togkupé, gjestene i et selskap eller beboerne i et hus slik det gjerne er i en klassisk kriminalroman. Her dreier det seg om en håndfull helt ulike personer innenfor ulike miljø som kan ha hatt motiv og anledning til å begå forbrytelsen. Dette er den andre boka jeg leser om Ole Vik. Som i forrige bok viser det seg også her at gjerningsmannen er en person som politimesteren har satt høyt og har hatt full tiltro til. Burde vi ikke vente oss mer menneskekunnskap hos denne politimesteren?
Handlingen foregår på et stettsted ved kysten, Fjellberghavn. En morgen inntreffer noe høyst uventet. Stedets populære tannlege blir skutt på åpen gate. Gjerningsmannen har etter all sannsynlighet ligget skjult oppe i høyden. Det viser seg at tannlegen har mottatt flere anonyme trusselbrev. Men også andre på stedet har fått liknende brev, bl.a. legen som har kontoret sitt i samme bygning. Det dreier seg om et hus, eid av lensmann Ole Vik. Også politistasjonen holder til i samme bygning. og i toppetasjen har Ole Vik sin egen leilighet. For å beskytte legen og familien hans vil lensmannen at de i første om skal søke tilflukt i leiligheten hans. Men så inntreffer dagens andre store katastrofe.
Plutselig stå hele lensmannsgården i fyr og flamme. Det er med nød og neppe alle klarer å redde seg ut, med unntak av legen som med brennende klær kaster seg ut fra et vindu. Dette er en tragedie også for lensmannen, men han prøver så godt han kan å skyve alle personlige følelser til side. Det er i første rekke få spor å gå etter, egentlig bare noen bilspor. Men ved hjelp av hunden sin, Birk, kommer han fram til et hus. Her bor en ganske så oppskjørtet kvinne, Kari Østby, og den sterkt fordrukne mannen hennes, Freddy. I starten virker dette som et typisk blindspor. Men så viser det seg, etter at Ole Vik har alliert seg med psykiatere for å vurdere sinnstilstanden til den anonyme brevskriveren, at denne samme Kari Østby har vært innlagt flere ganger for schizofreni og forfølgelsesvanvidd Samtidig er hun eier av en bil som politier knytter interesse til Bilen blir funnet i en garasje, fullastet med dynamittkasser. I nærheten henger liket av Kari Østby. Om eksplosjonen og brannen på politihuset kan tilskrives henne, må det likevel være en annen som står bak skuddet som drepte tannlegen.
Geværet (et jaktgevær) blir funnet, og våpennummeret leder politiet fram til Marius Bøe. Han er en ivrig jeger og oppbevarer derfor jaktvåpen i huset sitt, ikke særlig sikret. Marius Bøe er skilt, men har en liten datter som ofte kommer hjem til ham, også i følge med moren sin, Anita. Hun har en ny kjæreste, Roger.De jobber begge på hotellet der politistyrken nå har etablert seg. Hotellet eies av den driftige kvinnen, Martha Strand og hennes ektemann, Arvid. Martha er lokalpolitiker for Fremskrittspartiet og ligger i startgropen for en ytterligere karriere i partiet. Hun er en kvinne som Ole Vik har all respekt for. Den ansatte Roger derimot viser seg snart som et råttent eple. Ole Vik får en anelse da han ser en tegning som den lille jenta Bente har laget. Her går det fram at stefaren Roger er en slem mann som hun gjerne ønsket skulle brenne inne. I barnehagen der hun går, har man reagert på Bentes oppførsel. Nye tyder på at hun kan være misbrukt Dermed får Ole Vik også en sedelighetssak som han må ta seg av midt oppe i det hele. En stor blå bil går igjen i vitneobservasjoner. Den tilhører et utleie firma. Den aktuelle dagen hadde Roger leid en slik bil til arbeid på hotellet. Også Arvid har vært involvert i dette arbeidet I kjelleren på hotellet finner politiet et avlåst rom. De gjennomsøker det og finner filmutstyr og masse pornografiske bilder. Det var ikke bare stefaren Roger som hadde misbrukt lille Bente, men også en ”onkel” var med i bildet, ”onkel Arvid”. Martha og Arvid Strand har en hytte oppe i fjellet. Martha, bevæpnet med Marius Bøe sin jaktrifle, leter opp mannen sin Arvid. Hun kjenner til hans tilbøyeligheter. Nå som også andre kjenner dem, er hun livredd for at dette skal sette en stopper for hennes videre politiske karriere. Nå må hun treffe ham med første skudd, og ikke ta feil person slik hun gjorde den dagen da tannlegen, iført omtrent samme klær og farge som Arvid, ble skutt. Men politiet med Ole Vik i spissen som nå har sett sammenhengen, er like i hælene på henne og klager å avverge at et nytt drap må skje.

Ja, vi gleder oss! Artig at jeg også får så fine reisetips av dere, tusen takk! Jeg noterer meg alle, så får vi se hvor ferden går.

Wassmo er notert :-)

Jeg har ingen problemer med å lese bloggen din! Hverken fysisk eller på andre måter :-)

En god ting kan ikke sies for ofte! God bok og et godt forslag!
Tusen takk for omtanken.

Akkurat nå driver jeg og vurderer om jeg skal lære meg å lese gotisk skrift eller kjøpe en annen utgave diktverket som absolutt hører Nordland til. Jeg snakker altså om Nordlands trompet av Petter Dass (vi har en vakker, men etter mitt skjønn, nærmeste uleselig utgave av verket...)

Dette er en bok med handling lagt til USA i begynnelsen av 60-tallet. Som i så mange andre bøker fra denne tiden hører vi mye om rasemotsetninger og sosiale forskjeller. Men man kan kanskje ikke si at dette er bokas hovedtema. Her er de mer inkludert i selve miljøbeskrivelsen, i det som omgir en niåring idet hun begir seg på vandring ut i en ukjent verden og får sannheten om livets realiteter slengt i fjeset.
Hovedpersonen i boka er jenta Starla, 9 år. Hun vokser opp hos farmoren sin som hun kaller Mamie. Den gamle kvinnen er streng og det skal ikke mye til før Starla får avstraffelse, gjerne i form av husarrest. Kritiske bemerkninger hagler også til stadighet nedover den lille jenta. Hadde hun ikke vært så sta og modig av natur, ville selvbildet hennes vært helt nedbrutt. Men Starla bærer på en drøm. Hun ser for seg at snart vil moren hennes komme tilbake for å bo sammen med henne og faren. Da Starla var svært liten, forlot moren familien og dro til Nashville i håp om å gjøre en karriere som sangerinne. Senere er foreldrene blitt skilt, men det vet ikke Starla noe om. Faren arbeider på en plattform i Gulfen og er sjelden hjemme. Selv om Starla ikke har hørt noe fra moren på mangfoldige år, holder hun fast på en romantisk forestilling om henne. At bestemoren av og til omtaler moren i nedsettende ordelag, styrker bare Starlas overbevisning.
Det er nasjonaldagen, og Starla gleder seg til å være med på folkefesten. Men så blir Starla på nytt ilagt husarrest, noe hun denne gang opplever som svært urettferdig. Hun bestemmer seg for å rømme. Hun vil dra til moren sin i Nashville, og da vil alt ordne seg, tror hun. Starla begir seg til fots, men blir snart plukket opp av en farget dame i en gammel bil. I bilen er det også et spedbarn med hvit hudfarge. Damen, som heter Eula, kan fortelle at hun så en farget jente legge fra seg denne babyen på en kirketrapp, og da tok Eula vare på den. Det er svært langt til Nashville, og Eula tar med seg Starla hjem til huset sitt der hun bor sammen med mannen Wallace. Denne blir rasende før han får se Starla og babyen (som Eula kaller James). Walace er voldelig av natur, og det skal ikke mye til før han slår løs på kona og på Starla. Jenta bestemmer seg for å rømme. Hun tar med seg lille James, men hun har ikke kommet langt før hun blir innhentet av Walace. Han tar henne med tilbake til huset, og nå er Starla virkelig blitt redd for hva som kan komme til å skje. Men Eula som hittil har oppført seg merkelig underdanig overfor mannen, kommer henne til unnsetning. Hun slår en stor stekepanne i hodet på Walace. Han dør av slaget. Hva skal de nå gjøre? Starla overbeviser Eula om at bare de klarer å komme seg fram til Nashville og moren, bil alt ordne seg. De to drar av gårde med spedbarnet i den gamle bilen. Etter en tid bryter bilen sammen. Heldigvis kommer en farget dame forbi og redder dem. Det er lærerinnen Miss Cyrena. Nå er Starla blitt stekt febersyk, og Miss Cyrena lar dem få bo hos seg inntil videre. Eula har hittil tjent til livets opphold gjennom paibaking. Nå setter hun i gang med å bake paier på kjøkkenet til Miss cyrena. Starla hjelper henne. De trenger penger for å komme videre. Endelig er de klare til å ta bussen til Nashville. I løpet av reisen får Starla virkelig oppleve rasemotsetningene i landet. Spesielle plasser i bussen er reservert for de fargede, det samme gjelder spesielle spisesteder langs veien. I det hele er det tryggest at Starla og Eula gir inntrykk av å ikke kjenne hverandre I Nashville blir det vanskelig å finne Starlets mor. Hun er nok ingen berømthet likevel. Til slutt finner de henne der hun jobber i en bar, og hun er nok slett ikke glad for å se igjen datteren sin. Alle Starlas illusjoner faller i grus. Faren og bestemoren blir kontaktet, og neste dag kommer faren og henter henne.Starla får høre om den store leteaksjonen som ble satt i gang da hun forsvant, og at til og med Mamie har vært helt ute av seg. Eula blir med dem hjem. Undersøkelser rundt babyen James blir satt i gang. Det viser eg at Starlas bestevenninne har en storesøster som har gått gravid, uten at noen andre visste om det. Det var denne familiens fargede tjenestejente som hadde fått i oppdrag å legge babyen på kirketrappen. Porter merker fort at morens evner til å ta seg av barnebarnet ikke er særlig god. Han bestemmer seg derfor å bli værende i hjembyen og søke arbeid der. Hos en gammel dame leier han en leilighet til seg og datteren. Da den gamle damene skader seg og trenger hjelp, får også Eula en oppgave.
Fortellermessig kan en si at denne boka virker noe banal. Handlingen er sett gjennom øyne til et ni år gammelt barn. Vi følger hennes undringer og uvitenhet, og da kan det kanskje bli litt av et kunststykke å framstille det også interessant for voksne.

Fin omtale!

Gemalen har den utgaven av Nordlands trompet som du omtaler på bloggen din, med gotisk skrift og tresnitt av Gustav Vigeland. En nydelig bok. Problemet er bare at jeg strever såpass mye med den gotiske skriften at jeg ønsker å kjøpe meg en annen utgave.

Jeg ser at både Haugen bok og antikvariat.net har flere utgaver til salgs. Haugen bok har Nordlands trompet, Gyldendal 2007, illustrert av Thorolf Holmboe og Petter Dass’ Mest kjente dikt illustrert av Kaare Espolin Johnson. På anikvariat.net finner jeg blant annet Nordlands trompet. Den nordiske Dalevisa, 1985.

Har du noen synspunkter på hva jeg bør gå for?

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine bloggomtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ...

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte.

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen.

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke.

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med.

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge.

Dersom flere store forfattere hadde skrevet nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. LIndstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt!