Boktyven er en litt uvanlig bok, På den ene siden er det en vanlig episk fortelling om ei jentes, Liesel Memingers, liv i Tyskland under andre verdenskrig. Det uvanlige er at det er døden selv som forteller historien. Dessuten avbrytes beretningen stadig av korte notiser som enten er av mer leksikal art eller er små hint om ting som senere skal komme til å skje.

To barn, ei jente på ni og broren hennes på seks år, sitter på toget i retning München. Moren deres er også der. Hun skal avlevere dem til fosterforeldre, Underveis blir den lille gutten angrepet av et voldsomt hosteanfall, og han faller død om. Han blir begravd i nærheten av jernbanesporet. Da fraverne har avsluttet arbeidet sitt, oppdager jenta (Liesel) noe de har mistet i snøen, en bok med tittelen ”Graverens Håndbok”. Hun tar den med seg. Dette blir Boktyvens første bok.

Fosterforeldrene bor i Himmelgaten i Molching, en forstad til München. De heter Hans og Rosa Hubermann. Liesels nye mor en en barsk kvinne. Skjellsord strømmer ut av munnen hennes. ”Saukerl” og ”Saumensch” er vanlige tiltaleord. Hans Hubermann derimot er en mild og godhjertet mann som Liesel blir sterkt knyttet til. Som alle andre i Himmelgaten er dette en fattig familie. Hans er av yrke maler, men nå er det få oppdrag å få. Dessuten er han en habil trekkspiller. Rosa vasker klær for de velstående, men etter hvert som tidene blir vanskeligere og vanskeligere, blir det også mindre arbeid å få for henne. Familien lever på sultegtensen. Rosa lager til stadighet den samme suppa som kan være tung å svelge. Om natta har Liesel ofte mareritt. Da kommer fosterfaren Hans og sitter hos henne. Liesel har lite skolegang bak seg. Hun har ennå ikke lært å lese. Kveld etter kveld sitter hun sammen med fosterfaren og øver seg på å lese i ”Graverens håndbok”. De går systematisk til verks, når de kommer til et ord som Liesel ikke kjenner, skriver de det ned.

Liesel klarer seg bra sammen med ungene i gata. Snart får hun en god venn i nabogutten Rudy Steiner. Siden begge har det knapt med mat hjemme, slutter de seg sammen med noen eldre gutter som driver utstrakt potet- og epleslang.

Når Rosa Habermann går rundt og tar imot eller leverer tilbake vasketøy, er Liesel ofte med. En av kundene er ordføreren og kona hans, Ilse Hermann. Hun er en sorgfull, forknytt kvinne som leverer fra seg vasketøyet uten å ytre ett ord. Denne damen fatter godhet for Liesel, og en dag inviterer hun jenta inn i husets rikholdige bibliotek. Her får jenta sitte og lese i bøkene. Etter hvert som den økonomiske situasjonen blir vanskeligere, skrumper kundegruppen til Rosa. Til slutt får Liesel overrakt et brev av ordførerfruen der hun har skrevet at også de må si opp denne tjenesten. Liesel blir rasende, og hun skjeller ut ordførerfruen. Noe senere bestemmer hun seg for å stjele fra dette huset. Rudy blir med. Mens han er interessert i mat, er det bøker som tiltrekker Liesel. Det blir flere tyveribesøk i dette huset, og Liesells boksamling øker. Så finner hun et fat med kaker innenfor det åpne bibliotekvinduet - en invitasjon fra ordførerfruen som slett ikke er sint på henne.

Max Vandenberg, en ung jøde på flukt, dukker en dag plutselig opp i huset til Hubermann. De gjemmer ham i kjelleren bak en mengde store malerlaken. Dette er hemmelig, dette er noe Liesel ikke må fortelle til noen. Liesel går ofte ned i kjelleren til Max, Der sitter hun og leser. Max lager også en bok til henne, den får navnet ”Ordristeren”. Da det blir kaldt i været, får Max komme opp i stua om natta. Men frosten har gjort ham syk, alvorlig syk. De får ham opp i Liesels seng. Der blir han liggende lenge uten å komme til bevissthet. Hver dag sitter Liesel og leser for ham, og hun gir ham gaver ut fra det ørlille forrådet som fins. Så en dag våkner Max, og gleden hos Liesel er enorm.

Et opptog av jødiske fanger som er på vei mot Dachau, blir drevet til fots gjennom byen. Folk stanser opp for å se på, men ingen våger å gripe inn, unntatt Hans Hubermann som rekker en brødbit mot en forkommen, utsultet mann. Soldatene ser det, og både giver og mottaker blir skamslått. Å gi noe til en jøde var straffbart. Dette setter huset Hubermann og ikke minst Max i stor fare. Jøden kan ikke være der lenger og må begi seg i vei. Hans Hubermann selv blir sendt ut i krigen. Til alt hell blir han etter en tid skadd og blir sendt hjem. I tiden som følger går det nye jødeopptog gjennom byen. En gang er også Max der blant fangene. Liesel kommer løpende mot ham. De omfavner hverandre, men blir straks revet vekk av de brutale soldatene.

Bombingen av München tar til. Alle naboene i Himmelgata sales i en kjeller. Liesel har med seg en bok. Denne leser hun høyt fra. Det har en beroligende virkning. Gata blir lenge spart for bombene. Men så en natt (i 1943) blir husene i gata truffet og gjort om til en ruinhaug. Alle menneskene blir drept der de ligger og sover i sengene sine. Men Liesel har for vane og sitte nede i kjelleren og skrive om natten. Slik er det også denne natta. Mens redningsmannskapet graver fram lik etter lik, får de høre en bankelyd nede fra en kjeller. Det er Liesel som slår med en penn mot et malerspann. Hun blir reddet, men nå er alle (i hvert fall nesten alle) hun kjente døde. Hun følger etter redningsmennene og gjenkjenner det ene avdekkede liket etter det andre, Liesel blir brakt til politistasjonen. Der dukker Ilse Hermann og hennes mann, ordføreren, opp. De tar Liesel til seg.
’
To år til går. Endelig blir det slutt på krigen og Det tredje riket. En mann kommer inn i byen. Han spør etter Liesel Meminger. Det er Max. Han har overlevd oppholdet i Dachau. Gjensynsgleden mellom de to blir stor.

En bok som denne – som skildrer tyskernes hverdag under krigen – kunne lett ende opp i en eneste elendighetsbeskrivelse. Men slik er det ikke. På mange måter er det en munter bok. Vi merker det på språket, her og der er ironiske kommentarer smettet inn. Innholdsmessig hører vi om barns normale lek og vågale eventyr. Dessuten, til tross for det råe ytre og den røffe framtreden som mange av personene er utstyrt med, viser de seg å være fulle av varme og medmenneskelighet.

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

Må si meg enig med deg, jeg har vært sååå begeistra for Ohlsson , men dette var ikke i samme klasse....

Istvillingene handler om identitet, nærmere bestemt om tvillingers identitet, og om foreldres gjenkjenning av egne barn og følelsene av å ikke kjenne godt nok sine aller nærmeste.

Dersom jeg skulle plassere denne boka i en kategori, ville jeg vel si at det er en slags kriminalroman. Men likevel svært annerledes enn de fleste. Krimsjangeren har, etter mitt inntrykk, utviklet seg til å bli mer og mer bestialsk og rå. Det er ikke tilfelle her For å gjøre det hele skummelt tyr mange forfattere til elementer av overnaturlig art. Heller ikke det passer etter min mening, på denne boka.

Handlingen i boka er bygd opp rundt en familie, familie Moorcraft. Sammen har de fått to døtre , Lydia og Kirstie, som er eneggede tvillinger. Utseendemessig er de helt like, ikke engang foreldrene klarer å se forskjell på dem. Men når det gjelder lynne og interesser, skiller de seg klart fra hverandre. Kirstie er mest som faren tøff, sterk og utadvendt, mens Lydia som likner mest på moren, er mer rolig, forsiktig og innadvendt. Så skjer det tragiske. Den ene tvillingdatteren faller ned fra en balkong og dør.

Da handlingen i boka starten, har det gått fjorten måneder siden denne hendelsen. Faren (Angus) som er arkitekt, har nettopp mistet jobben sin fordi han i en krangel slo ned sjefen. Den økonomiske situasjonen i familien er i ferd med å bli vanskelig. Men så arver Angus et gammelt hus etter sin bestemor. Det ligger på en liten værbitt øy utenfor Skottland. Sammen med sin kone (Sarah) bestemmer han seg for å gi opp livet i London og flytte til Hebridene.

Man har hele tiden vært inneforstått med det var Lydia som falt ned fra balkongen. Men så en dag sier den gjenlevende datteren at det er hun som er Lydia, og at det var Kirstie som døde. Først prøver moren å overhøre denne replikken, men når hun tenker etter, har hun lagt merke til at mye har forandret seg ved den gjenlevende datteren. Nå er hun svært glad i at moren sitter og leser for henne. Tidligere var det Lydia og ikke Kirstie som likte dette. Også familiens hund som har hatt ulik tilnærming til tvillingjentene, oppfører seg nå som den tidligere gjorde overfor Lydia. I begynnelsen forteller ikke Sarah noe om dette til mannen sin, men hun rådfører seg med en barnepsykiater og får delvis medhold i at slik forbytting teoretisk kan være mulig.

Familien kommer til sitt nye bosted som ligger idyllisk og vakkert til, men selve huset er i en elendig forfatning. For å få noe arbeid må Angus reise hjemmefra, og Sarah og datteren blir værende mye alene på øya. Datteren skal begynne på skolen. Da hun skal skrives inn på skolekontoret, sier hun fra at hun ikke heter Kirstie, men Lydia. Moren unnskylder seg overfor skolesekretæren, og de blir enige om å i hvert fall tiltale jenta Lydia.
Skolemiljøet blir en påkjenning for den lille jenta. De andre elevene synes hun er rar (for hun snakker mye med seg selv), og de nekter å akseptere henne. For å hjelpe på situasjonen får moren henne til å invitere en skolevenninne på besøk. Det hele ender som en stor fiasko. Det blir så ille at Sarah bestemmer seg for å ta datteren ut av skolen.

Familien blir invitert i et selskap. Da skjer det at jentungen får se speilbildet av seg selv i vindusruten og reagerer i full desperasjon. Hun slår knyttneven i vinduet mens hun roper at det er hun som er Lydia. Etter denne hendelsen må familien akseptere at det var Kirstie som døde. De steller til og med ti en ny begravelse for henne. Samtidig har moren fått noe nytt å tenke på. Angus har før vist tendenser til vold. Da hun nå hører at Kirstie hadde vært sint på sin far like før ulykken, settes nye tanker i sving. Hva om han rett og slett hadde gjort sin datter noe? Kan det være tale om seksuelt misbruk fra farens side? Og hva med det døde barnet? Falt hun som følge av en ulykke? Eller hoppet hun med vitende og vilje? Sarah tar til å mistro mannen sin og hun blir redd ham.

Høsten kommer. Det brygger opp til en kraftig storm. I den uballanserte tilstanden hun nå er i, har Sarah inntrykk av ar hun i det ene øyeblikket ser den ene og i neste øyeblikk den andre av tvillingene, den levende og den døde om hverandre. Enda verre blir det da den hele og fulle sannheten om hva som egentlig skjedde den dagen da datteren døde, går opp for henne. Hun selv befant seg da inne på et soverom med en ung mann som ikke var Angus (noe liknende hadde skjedd før). Lydia var nysgjerrig og ville vite hva moren holdt på med. Tvillingene forsøkte å klatre ned fra balkongen i fjerde etasje for å kunne se gjennom vinduet. Lydia mistet taket og grep fatt i søsterens hånd, men denne dro hånden til seg for ikke selv å falle. Den gjenlevende Kirstie må etter dette ha vært hjemsøkt av en sterk skyldfølelse for å ha forvoldt søsterens død. Men aller mest traumatisert må Sarah selv ha vært. For at hun skulle klare å komme seg på fote igjen skrev legen hennes ut ekstra sterke nervetabletter. De hjalp Sarah til å glemme at hun hadde gjort noe helt annet enn å passe på barna sin denne dagen. Sannheten kommer nå tilbake til Sarah gjennom et brev hun finner sendt til Angus fra legen. Samtidig inne på fastlandet følger Angus at det er umulig å ikke gjøre noe. Han må komme seg ut til øya for å redde de to som er der fra stormen. Det er fjære og mulig å ta seg dit over en molo. På veien synes han at han ser to personer i tåken. Da han kommer fram, er huset tomt, ingen Sarah å finne. Datteren derimot (som han hele tiden har visst var Kirstie) har gjemt seg.

Noen fiskere finner så Saras lik uten i sjøen. Men hva som egentlig hadde skjedd, kan ingen fortelle.

Jeg har bare gode erfaringer med fjernlån! Sender som regel en epost med forespørsel til mitt bibliotek, og får en epost tilbake når de har boken inne. Hvis den ikke er utlånt, tar det hele kun et par dager.
Lykke til!

Jeg er veldig glad i Cora Sandel. Alberte-trilogien var blant den første «voksenlitteraturen» jeg leste. Har vurdert å lese den igjen nå, i forbindelse med min lenge planlagte Nord-Norge-reise. Kanskje den rett og slett blir min reiselektyre, tre små, frynsete Lanternebøker fra 1965.
Tusen takk for påminningen og god lesing!

Jeg har også Janneken Øverlands Sandel-biografi liggende på vent. Valgets kval :-)

Med samme formål fant jeg på loppemarked i dag Knut Hamsuns "Benoni", "Rosa" og "En vandrer spiller med sordin" (enda jeg slettes ikke er så glad i Hamsun ...)

Men først skal jeg fullføre Virginia Woolfs "Til fyret", en bok jeg virkelig er glad jeg har "fått hull på". Eksepsjonell litteratur etter min mening.

Visst har jeg røpet veldig mye. Det er jo også markert slik at man må klikke ekstra for å komme fram til bokomtalen min. Hensikten min er å gjøre rede for hva jeg fikk ut av boka. Når man leser mye, er det lett å glemme innholdet i den enkelte bok. Derfor skriver jeg først og fremst for å vekke egen hukommelse. Kanskje kan bokomtalen også hjelpe andre som er like glemske som meg. Jeg forstår godt at de som ennå ikke har lest boka, kan bli irriterte.

Alfsen er virkelig en oversetter å få tillit til. Tusen takk for foredraget, som jeg leste med stor interesse!

Dette er en bok om nære familiebånd og tette vennskap som tidvis forvandler seg til rivalisering og sjalusi. Det er en bok om å føle seg som ”medlem av gjengen”, men også som ”den ikke foretrukne”. Noen vesentlige ting blir fortiet, og resultatet blir misforståelser og komplikasjoner. Handlingen hopper i stor grad fram og tilbake i tid. Allerede tidlig i boka snakker forfatteren om ”den store tragedien”, men først mot slutten av boka får vi vite hva som skjedde.

I det store og det hele dreier det seg om to familier, oppstått rundt to brødre (som i årevis har kappes om sin fars gunst). Det er fortelleren Marcus’ egen familie, Montclairfamilien fra New Jersey, og det er Baltimorefamilien, bosatt i Maryland. Denne sistnevnte familien består av fortellerens onkel, Saul (en fremgangsrik advokat), tanten Anita (som er lege) og Hillel (en superskarp gutt på samme alder som Marcus). Mens Hillel fremdeles går i barneskolen, får Baltimorefamilin et nytt tilskudd. Det er barnehjemsgutten Woody som allerede i ung alder er i ferd med å havne ute på skråplanet. Saul som er oppnevnt som hans forsvarer, fatter godhet for denne gutten som på mange måter er en motpol til hans egen sønn Hillel som er i ferd med å bli et mobbeoffer på skolen. Woody blir invitert hjem til Baltimorefamilien. De to guttene finner hverandre fort enda så forskjellige de er. Woodys besøk blir hyppigere og hyppigere, og snart er han å betrakte som et fullverdig medlem av familien. I ferien er Markus alltid på besøk. Han skammer seg litt over sine egne foreldre som ikke er like rike som onkel Saul og tante Anita. Sammen danner de tre guttene ”Baltimoregjengen”. Når Marcus må reise hjem, blir tredjeplassen overtatt av en annen, først av Scott (som er alvorlig syk og dør) og deretter av Scotts to år eldre søster Alexandra.

I skolesammenheng utvikler Hillel og Woody seg til å bli en ener på hvert sitt felt. Hillel er den intellektuelle med gode lederegenskaper (en viktig bidragsyter til skoleavisen), mens den atletiske Woody gjør stor suksess på idrettsbanen. Etter hvert blir fotball deres store idrett, Woody som glimrende spiller og Hillel som (assistent)trener og organisator. Men uenighet med skolens rektor stikker stadig kjepper i hjulene for dem. Senere på universitetet ligger Woody an til å føre laget sitt mot de store høyder. Drømmen hans om en proffkarriere er innen rekkevidde. Men så blir han intetanende tatt i en dopingskontroll. Han blir raskt utestengt fra laget. For å unngå skandale blir det sagt at han har pådratt seg en alvorlig skade og vil aldri være i stand til å spille fotball mer. Senere skal det vise seg at det er hans ”bror” Hillel som har plantet dopet. Fra Hillels side er det et utslag av sjalusi. I hans øyne favoriserer foreldrene Woody framfor ham selv, den ektefødte sønnen.

Også på kjærlighetsfronten oppstår det naturligvis rivalisering og sjalusi. De tre guttene (Marcus, Woody og Hillel) er alle svært inntatte i Alexandra. De inngår en pakt om at ingen av dem skal ta henne foran de andre. Men så skjer det likevel at Marcus og Alexandra nærmer seg hverandre og langsomt blir de et par. Marcus føler nok at han svikter de andre og prøver å hemmeligholdet forholdet.

Et annet utslag av rivalisering er det som bygger seg opp mellom Saul og Patrick (Alexandras far). I utgangpunktet er de gode venner. Men da Patrick blir den som makter å kjøpe drømmehuset som Saul har ønsket, men ikke hatt råd til å kjøpe, begynner sjalusien å spire i Saul. Enda verre blir det da han får inntrykk av at Hillel og Woody foretrekker Patricks selskap framfor hans eget. Nå ender det hele med to store katastrofer. Det ene er at Saul prøver å overgå Patrick ved at han sponser en fotballklubb med store pengesummer gjennom flere år. Da får han navnet sitt opp med store bokstaver på stadion. Dette fører ham ut i et stort økonomisk uføre som ender med at han begår underslag i firmaet sitt. Den andre store ulykken begynner med at Woody oppdager Sauls kone, Anita, inne på soverommet til Patrick. Omstendighetene rundt får unggutten til å tro at det er et kjærlighetsforhold mellom de to voksne. Forvirringen som oppstår da Anita vil prøve å forklare Woody at han har tatt helt feil, gjør at hun springer etter ham ut i gata der hun blir påkjørt og drept av en bil.

Alt dette som har sjedd har virket sterkt inn på Woody. Men så får han andre ting å tenke på. Han blir godt kjent med Coline, ei jente som jobber på en bensinstasjon. Hun er gift med en sterk og brutal mann, Luke. Han tyranniserer og skamslår til stadighet kona si. Woody prøver å gripe inn for å hjelpe Coline, men det viser seg å være vanskelig. Lukes far er nemlig politisjef i distriktet og står hundre prosent på sin sønns side. Men så klarer Woody og Coline å lokke Luke ut av politidistriktet de tilhører. Da politiet her blir varslet om at ektemannen pryler kona til blods, griper de inn. Nå følger noen rolige år. Woody flytter inn hos Coline, og hun søker om skilsmisse fra Luke. Men da denne slipper ut igjen fra fengselet, blir situasjonen på nytt brennbar. For å beskytte Coline og seg selv går Woody til innkjøp av en revolver. Han vil flykte med Coline, men før de kommer så langt, er Luke der brennende av raseri. Han gyver løs på dem begge og er nær ved å drepe dem da Woody skyter flere skudd i magen på han. Den etterfølgende rettssaken forløper ikke slik Baltimorefamilien hadde regnet med. Aktor går ikke med på at Woody drepte i selvforsvar. Unggutten blir dømt til fem års fengsel. Ved hjelp av Hillel (som han for lengst har tilgitt og forsonet eg med) klarer Woody å rømme før han blir satt inn- Guttene har en plan om å komme seg over grensen til Canada. Men Woody er etterlyst, og de trenger nye og falske identitetspapirer. De finner en mann som kan skaffe dem dette, men de blir lurt og frarøvet alle pengene sin. Litt senere dukker politiet opp foran bilen med de to rømlingene og avkrever papirene deres. Nå har det skjedd så mye i Woodys liv at all fornuft og alle hemninger er borte. Han skyter og dreper politimannen. I full desperasjon vandrer guttene til fots hjem til familiens hus, i troen på at de her kan gjemme seg og få hjelp. Men også her dukker politiet opp. Nå er det Hillel som tar affære. Han trykker pistolen mot Woodys hode og trekker av, deretter legger han seg i foreldrenes seng og skyter seg selv.

Nå går det mange år, de gjenlevende personene er så lamslåtte at de ikke er i stand til å oppta kontakt med hverandre. I tillegg til å ha mistet familien sin har Saul også tapt hele sin formue, og han har fått sparken (fra firmaet han selv har vært med å starte) på grunn av underslaget han har gjort. Da Marcus flere år senere besøker ham, er den tidligere topp-advokaten i jobb på et supermarked.

Marcus har lenge hatt en drøm om å bli forfatter. Nå ønsker han å skrive en bok om Balimorefamilien og levendegjøre dem igjen gjennomlitteraturen. Han installerer seg på et kontor hjemme hos foreldrene sine. Her dukker omsider også Alexandra opp. Etter tragedien med Woody og Hillel var det blitt slutt på kjærlighetsforholdet mellom henne og Marcus. (Også her var det misforståelser og følelse av tilsidesatthet som lå til grunn). Alexandra har i mellomtiden gjort stor suksess som popsangerinne. Alexandra får Marcus til å innse at han kanskje tok helt feil da han som gutt lot seg blende slik av Baltimorefamilien og samtidig tilsidesatt sine egne foreldre.

Jeg leste denne boka som lydbok. Det var til tider noe forvirrende fordi den til stadighet hopper slik fram og tilbake i tid. På den ene sida er handlingen full av dramatikk. At det er først på slutten man får det hele og fulle bildet, er med på å gjøre den spennende. Men det er også mange partier her hvor framdriften er svært treg, og man får en følelse av at her er det altfor mye tomt småprat.

Bra du ikke er blitt skremt!

Jeg har også sammenliknet det første avsnittet i de to oversettelsene; det var nettopp derfor jeg skrev innlegget :-) Tilsynelatende er kanskje ikke forskjellen så stor, hvis man ser på det ord for ord, men jeg synes de to tekstene, som helhet, gir svært forskjellige inntrykk. Skulle vel ha uttrykt meg mer presist - Etter min mening er Alfsens språk så mye mer poetisk og presist enn Magnus'.

Jeg sender deg det første avsnittet av Alfsen oversettelse, så du kan sammenlikne. Hennes språk er, etter min mening, så poetisk og presist. Og språket er uten tvil viktig i en bok som denne, nesten uten ytre handling.

«Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen,» sa fru Ramsay. «Men da må du opp med solen,» la hun til.
For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han syntes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av kjøleskapet med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede. Trillebåren, gressklipperen, suset i poplene, blad som hvitnet mot regn, kornkråkenes kraing, lyden av en feiekost, rasling i skjørter – alt dette var blitt tillagt så spesielle farger og egenskaper i hans sinn at han allerede hadde sin private kode, sitt hemmelige språk, til tross for at han så ut som nøkternheten eller strengheten selv, med den høye pannen og det sterke, blå blikket, fullkomment åpent og ærlig, lett misbilligende ved synet av menneskelig dårskap, slik at hans mor, som så på at han styrte saksen omhyggelig rundt kjøleskapet, så han for seg i skarlagen og hermelin i retten, eller som ansvarlig for en krevende og avgjørende beslutning i en nasjonal krisesituasjon.»

Lykke til med lesingen, Bjørg! Hører gjerne synspunkter fra deg underveis.

Dette er en fortelling som går fra det store til det helt lille. På en bakgrunn av de store verdensbegivenhetene gjennom dette tiåret og de litt mindre hendelsene i Norge (og da særlig i Oslo) forteller forfatteren om sitt liv fra han var sju til han ble sytten år. Det er en bok stappet med informasjoner der det rent historiske opptar minst like mye plass som det rent personlige. I mine øyne virker dette litt kunstig i en erindringsbok. Man ser for seg at her har forfatteren sittet med bunkevis av gamle aviser foran seg og plukket ut relevant stoff, for det er umulig at en guttunge skal ha oppfattet og ikke minst huske alle disse detaljene.

I dag vet vi at Ketil Bjørnstad er minst like stor som pianist som han er som skjønnlitterær forfatter. Derfor er det litt rart at det tok så lang tid før musikkgenet manifesterte seg. Det er først langt ut i boka at vi hører om spilleundervisning. Familien har de i utgangspunket litt trangt økonomisk. Faren er ingeniør og redaktør av et fagtidsskrift. Moren har mange jobber, bl.a. som sufflør i Operaen og som ekspeditrise i en bokhandel. I starten bor de på Røa, og der har de verken råd til TV eller til kjøleskap. Tiåret blir for dem en reise i stigende velstand. De flytter to ganger, og husene blir større og større. Ketil har en eldre bror, Tormod, som han beundrer stort. Faren er politisk engasjert på venstresiden. Han overfører sin politiske interesse til den yngste sønnen. Artig er det å lese hvordan lille Ketil står på trikkeholdeplassen sammen med en jevnaldrende kamerat intenst opptatt med å diskutere verdenspolitikk.

Som liten framstår han som uvanlig engstelig. Han er redd for at det skal skje noe med foreldrene, at de skal gå fra hverandre. Derfor er han svært på vakt overfor enhver tendens til krangel i hjemmet. Han går på Steinerskolen, noe som ser ut til å passe for ham. Her lærer de under stor frihet, barna kan selv utforme sitt eget læringsstoff. Men da han senere kommer i den offentlige skolen, blir overgangen svært mislykket.

I hjemmet er det klassisk musikk som dyrkes. Men Ketil kjenner også en dragning mot tidens popmusikk noe som er tabu hos de andre i familien. Han har en kvinnelig spillelærer som han setter svært høyt. Hun gir ham all den friheten han så sårt trenger. Gutten har en tendens til å sverme for de litt eldre kvinnene. Liv Glaser trekkes flere ganger fram som en han har falt fullstendig for. Som noe eldre blir han helt opphengt i franske filmer. Heldig for ham at han ser eldre ut enn egen alder. Derfor kommer han som 14-åring uten problemer inn på voksenkino.

Etter hvert blir det mange spillekonkurranser å være med på og mange priser å vinne. Nå bruker han all sin tid til å sitte ved pianoet å øve. Han blir tatt ut av skolen og skal lese pensum som privatist, noe det går heller svært dårlig med.

Litt påfallende er måten Bjørnstad omtaler seg selv på i boka. I enkelte avsnitt bruker han pronomenet ”jeg” for så plutselig i neste avsnitt å gå over til ”han”. Hvorfor det har jeg ikke klart å finne noe svar på.

Noe av det om slår meg mest ved denne boka, er at de to ektefellene er diametralt motsatte i sine tanker om kjærlighet. Mannen (Jon) har som du sier seksuelle fantasier og masochistiske ønsker. For kona (Timmy) er kjærlighet noe mer sjelelig og psykisk. Det tar lang tid (og mange felles turer) før hun og den andre mannen (Harald) nærmer seg hverandre fysisk. Da har hun allerede tenkt svært lenge på ham, så lenge at det kanskje ikke er noen vei tilbake. I mine øyne er begge ektefellene (på hver sin måte) ekstremt egoistiske. De vil det optimale og tror sikkert at de er ærlige og "kultiverte". Jeg kan ikke skjønne annet enn at barna her må bli både forvirret og skadelidende over det som skjer. For dem må det være vanskelig å forstå bruddet i en tilsynelatende velfungerende og harmonisk familie.

Dette skal være en morsom bok. Kanskje er den det. Personlig føler jeg meg ikke helt på bølgelengde. Det hele blir ”for amerikansk”. Jeg opplever boka omtrent som en amerikansk komediefilm på TV der stressede personer vimser oppskjørtet fram og tilbake og slenger ut replikker som visstnok skal være morsomme, alt mens en lattermaskin skratter i bakgrunnen.
Hovedpersonen i boka er den middelaldrende kvinnen Bernadette og datteren hennes Bee som er 15 år. Elgin Branch er faren i familien. De bor i Seattle. Tidligere bodde foreldrene i Los Angeles. Da var Bernadette en høyt anerkjent arkitekt. Hun hadde ideer som lå forut for sin tid. Hun ville ”bygge grønt” før dette kom på moten. Bernadette sto bak ”Tjuekilometerhuset” der alle materialene måtte finnes innenfor en radius på 20 kilometer. For dette mottok hun en svært høythengende pris. Men en hissig nabokrangel fordrev Bernadette og mannen fra California. I Seattle har Egin gjort karriere hos Microsoft der han er blitt sjefsinovatør. Etter flere mislykkete svangerskap får paret datteren Bee. Hun er født med en hjertefeil og må tilbringe store deler av tidlig barndom på sykehus. Nå er Bee blitt 15 år. Hun har kommet hjem fra skolen med et vitnemål med toppkarakterer i absolutt alt. Som belønning lover foreldrene å oppfylle hennes største ønske, en familietur til Antarktis. Den høyt intelligente jenta skal etterpå begynne på en prestisjefylt kostskole, ”Choate”.
I Seattle har familien kjøpt et falleferdig hus (egentlig en nedlagt pikeskole). Hagen som skråner ned mot nabotomten er full av bjørnebærplanter Bernadette gjør svært lite for tiden. Hun har skaffet seg en virtuell assistent, en dame i India, Manjula Kapoor. Hver gang Bernadette skal få utført noe, sender hun bare en mail til vedkommende. I nabohuset bor kvinnen Audry Griffin. Forholdet mellom henne og Bernadette er allerede svært kjølig. Fru Griffin skal holde et hageselskap og trenger å få fjernet sjenerende bjørnebærplanter som har spredt seg fra nabotomten. En innleid gartner sier at Bernadette må først fjerne sine planter. Hun sørger for å få det gjort og setter samtidig opp et kjempestort skilt med meldingen:”Privat eiendom. Adgang forbudt”. Men så skjer at under hageselskapet raser hele skråningen ned og raserer huset til familien Griffin. Benadettes omdømme er i sterkt fall.
Bernadette gruer seg til Antarktis-cruiset. Hun har hørt om sterkt urolig sjø over Drakestredet og går på apoteket for å skaffe seg sterke medisiner mot sjøsyke. Sovende på en benk blir hun her observert av Elgin som begynner å bli svært bekymret for kona. Elgin jobber med et prosjekt, kalt Samantha 2 som vil automatisere alle gjøremål. Som assistent har han fått kvinnen Soo Lin. Hun egler seg hele tiden innpå ham. Da Elgin får høre om hendelsene med bjørnebærbuskene, blir engstelsen for kona enda større. Han henvender seg til en psykiater for å høre om det er mulig å få Bernadette innlagt. Så mottar han et brev fra FBI. Det viser seg at Bernadette er blitt lurt trill rundt. Personen Manjula Kapoor eksisterer ikke. Bak navnet står en russisk liga som driver med identitetstyveri, og nå har Bernadette gitt fra seg alle personlige data som fødselsnummer, bankkonto osv. Forholdet mellom ektefellene surner. Elgin planlegger å reise alene med datteren til Antarktis. Men så forsvinner plutselig Bernadette. Det viser seg at hun som egentlig ikke ville reise, blir den eneste som reiser. Men dette får familien ikke vite før senere.
Bee finner seg ikke til rette på den nye skolen. Men så en dag mottar hun en stor konvolutt med dokumenter som gjelder foreldrene. Bee finner ut at hun vil skrive en bok. Da det kommer for dagen hvor Bernadette har tatt veien, bestemmer far og datter seg for å reise til Argentina slik at de kan ta imot cruiseskipet når det kommer tilbake. Men det er ingen Bernadette om bord. Det er heller ikke registrert at hun har gått i land uten å vende tilbake. Elgin vil likevel at han og Bee skal ta turen til Antarktis. Han tror at det vil hjelpe datteren til å bearbeide sorgen over moren. Bee selv er sikker på at moren fremdeles befinner seg et sted i Antarktis. Hun vil finne henne. Underveis oppdager Bee at det er mulig å forlate skipet i de oppsatte gummibåtene uten at registreringssystemet oppfanger det. Og det er nettopp dette Bernadette har gjort. Hun har hørt at en ny stasjon er planlagt bygd på Sydpolen. Arkitekten i henne har våknet. Nå er det mulig å få realisert prinsippene fra 20-kilometerhuset. Foreløpig befinner Bernadette seg på Palmer Station der hun gjør gratisarbeid i påvente av et fly som skal bringe henne videre. Bee som nå har gjennomskuet moren, klarer også å komme seg til Palmer Station (noe som egentlig skulle være helt umulig). Her blir mor og datter gjenforent.

Mener du forfatteren med boka vil si at mannen her gir kona for mye frihet? Dersom han hadde vært mindre tolerant og mer sjalu, ville da kona ha besinnet seg og ikke latt forholdet til den andre mannen utvikle seg så langt?

Dette var en bok som grep fatt i meg fra begynnelse til slutt. Hvorfor? Her forekommer ting jeg normalt tar litt avstand fra. Etterforskerens egen familie blir etter hvert et offer for forbryteren. Noe slikt svekker troverdigheten. Men man kan naturligvis si at det tilsvarende øker spenningen hos leseren siden det gjelder personer man allerede har blitt godt kjent med. En annen ting er den tilsynelatende enkle uttrykksmåten. Veldig mye av fortellingen består av dialoger, ofte med et noe dagligdags, banalt innhold. Ofte blir ting som leseren allerede har oppfattet, gjentatt på nytt av en annen person i en annen setting. Man skulle tro at noe slikt ville gjøre framstillingen heller kjedelig, men isteden får der her følelser fram, øker intensiteten. En tredje ting som normalt irriterer meg, er størrelsen på persongalleriet. Det er svært mange personer med i handlingen, både alle de ansatte ved politikammeret og deres familier, de forskjellige mistenkte som her utgjør en stor gruppe pluss noen informanter. Det gjør at det blir mange navn å holde styr på. Ofte går slikt ut over oversikten. Men heller ikke det inntreffer her. Kanskje fordi hver enkel person er ganske klart og individuelt tegnet.
Handlingen foregår ute på Hurumlandet der en botaniker som er ute på leting etter sjeldne planter, snubler over et lik. En ung jente ligger naken på bakken omgitt av fjær og lys. Armene hennes er plassert i en spesiell posisjon, som om hun peker mot noe. Høyst besynderlig! Det synes også sjefsetterforskeren Holger munk. For ti år siden ble han skilt fra kona Marianne, men har ikke helt klart å slippe taket. Datteren deres Miriam er gift med den travelt opptatte legen, Johannes. De har en datter på seks år, Marion.. Holgers nærmeste medarbeider er den unge politikvinnen Mia Krüger. Hun er skarp og utstyrt med en uvanlig intuisjon. Mia har vært suspendert fra sin stilling i politiet pga psykisk uballanse etter tvillingsøsteren, Sigrids, død av en overdose. Den gang skjøt hun den skyldige og politisjefen vil ikke ta henne tilbake før hun gjennomgår samtaleterapi med en psykolog, noe Mia motsetter seg i det lengste.
Det blir konstatert at den drepte jenta er blitt kvalt. På hodet har hun en parykk som er laget av ekte, kostbart hår. Hun har tydelige blåmerker på albuer og knær, i tillegg er hun påfallende mager. En undersøkelse av mageinnholdet viser at det inneholder kun dyrefor. Jenta som het Camilla Green, var plassert ved en institusjon kart Hurumlandet Gartneri. Det er drevet av kvinnen Helene Eriksen som kan fortelle at Camilla forsvant fra institusjonen for en tid tilbake. Hva kan hun ha vært utsatt for i mellomtiden?
En mann med en hvit sykkelhjelm på hodet dukker opp hos politiet. Han virker svært forstyrret. Med seg har han to bilder, det ene av en hund, det andre av en katt. Begge dyrene er døde og dandert på samme måte som den drepte Camilla. Det er tydelig at denne mannen som jevnlig har vært pasient ved Dikemark Sykehus, selv ikke har noe med drapene å gjøre. Men Mia har blitt nysgjerrig og inspiserer det avsidesliggende huset til denne mannen. Mens hun er der, dukker en kjøpmann i en hvit varebil, opp. Merkelig siden et vitne observerte en slik varebil med logo i nærheten av åstedet.
På politistasjonen skjer det også noe merkelig. Dataeksperten deres, Gabriel, blir kontaktet av en venn fra fortiden. Det gjelder en ung mann, kalt Skunk.Han er datahacker og driver en lyssky virksomhet. Men nå har Skunk oppdaget noe motbydelig som gjør ham virkelig redd- Han har tydeligvis vært med på å utvikle et dataprogram for overvåking. Ved å betale en klekkelig sum kan noen perverse rikinger via skjermen sin ha kontinuerlig kontakt med det som foregår i et rom et annet sted i verden. Skunk oppdager nå at kunden har hatt tilgang til et rom der en naken kvinne krabber omkring i et bur med et stort hjul, en innretning laget for dyr. For å ta tak i mat og drikke må hun først krabbe slik at hjulet kommer i bevegelse. Politiet gransker grundig filmen og oppdager i bakgrunnen skyggen av en fjærkledd person. Unggutten er lenge i politiets søkelys, ikke minst fordi han tydeligvis ikke har villet fortelle politiet alt. Men også andre personer kan virke mistenkelige, bl.a. unggutten Paulus ved Hurumlandet Gartneri som i mindre målestokk driver med ulovlig marihuanadyrking. Også bestyreren av rideskolen der Camilla har vanket, kommer i politiets søkelys fordi han han tatt noen bilder av hester og jenter i avkledd tilstand. En tidligere sogneprest som ligger for døden, forlanger å få snakke med politiet. Han har tidligere i livet vært involvert i en sak der en skipsreder fra Sandefjord sendte sin kommende svigerdatters to uekte barn til et barnehjem i Australia. Da barna mange år senere kom tilbake, ble de innvilget en erstatning. Den ene var Helene Eriksen som brukte pengene til å kjøpe Hurumlanddet Gartneri slik at hun fikk mulighet til å gjøre noe positivt for barn i en vanskelig situasjon. Broren investerte pengene i en matforretning. Det var han med den hvite varevognen.
Mens politiet undersøker alt dette som egentlig viser seg å være bare blindspor, skjer det noe med Miriam, Holger Munks datter. Hun har hatt problemer med å tilpasse seg i sin rolle som ung mor. Hun savner engasjementet og kontaktene fra sitt tidligere liv da hun bl.a. var med og aksjonerte for dyrevern. Hos en tidligere venninne får hun kontakt med to gutter. Det er den litt pussige Jacob og den sjarmerende Ziggy som du tidligere har svermet for. Det tar ikke lang tid før forelskelsen slår ut i full blomst. Hun blir med Ziggy hjem og tilbringer natten sammen med ham. Ziggy forteller om en ny aksjon som de planlegger. Miriam vil gjerne bli med. Hun blir hentet av Jacob. Men ham bringer henne ikke dit det er avtalt. Miriam blir derimot fraktet til et sted der hun blir plassert i et stort hjul som hun må få satt i bevegelse for å få mat og drikke. Miriam forsøker å sette seg til motverge, gråter og oppfører seg i det hele tatt slik at kunden som sitter ved skjermen sin og observerer det hele, blir misfornøyd. Det var en annen slags jente han ville ha. Jacob som er Miriams fangevokter må kvitte seg med henne. Iført påklistrede uglefjær tar han henne med ut i skogen. Her har han rigget til det samme tablået som sist. Men denne gangen blir de forstyrret av Mia som har vendt tilbake til denne skogen. Miriam forsøker å flykte fra Jacob i det hun trekker seg baklengs og havner utfor et høyt stup. Det er med nød og neppe hun overlever, hardt skadd for resten av livet.

Jo absolutt! Det er alltid morsomt å oppdage nye forfattere, og Hånes er en jeg gjerne leser mer av. Pirolene i Benidorm er lagt til ønskelisten. Jeg måtte søke opp hva en pirol er; det inspirerte leselysten ytterligere!

Mat og vin har jeg faktisk i kjøkkenhyllen, uten å ha brukt den i særlig grad. En gave fra forlaget, som jeg nå vil titte nærmere på.

Så kan man spørre seg, hva er det som gjør at enkelte forfattere får så stor oppmerksomhet, andre nesten ingen. Kvalitet er i hvert fall ikke det eneste utslagsgivende.

Tusen takk for responsen, Monica og for en fin YouTube-snutt!