Bokelskere.no

Fortiden kan dukke opp når som helst ...

En gruppe studenter tilbringer tid sammen i en hytte på et øde sted sommeren etter avgangseksamensåret på college. Men dessverre dør en av dem før sommeren er over. Mange år senere gifter to av dem seg, Henry og Tess og sammen får de en datter. Og omtrent ti år etter den sommeren på hytta med vennegjengen fra college får de et postkort som hinter dem om fortiden. Merkelige ting begynner å skje ...

På forhånd hadde jeg forventet meg mystikk og spenning med en dose horror, men dessverre fikk jeg ingen av delene. Det ble nærmest tvangslesing bare for å bli ferdig med boka. Jeg avbryter ikke bøker, selv ikke de jeg ikke liker, så jeg var lettet og det var godt å være ferdig med denne. For det er slitsomt å komme seg gjennom bøker hvor sidene er klistret med sirup, i alle fall føltes det slik ut da jeg leste Girl in the woods. Det var andre bøker som fristet mer og denne ble da ofte satt på sidelinjen. Derfor brukte jeg så lang tid på å bli ferdig med boka. Ikke fordi den var tung å lese, men den var bare fryktelig kjedelig og jeg hatet skrivemåten. Syns forfatteren hadde litt vel barnslig skrivemåte som irriterte meg i lengden.

Dessuten besto også boka av et kjedelig og platt persongalleri. Det var ingen som skilte seg spesielt ut, det manglet dybde og selve miljøet var beskrevet på en kjedelig og meget tam måte. Det var på ingen måte den mysterieboka jeg hadde forventet meg og ønsket den ville være. Det var ikke noe som helst driv i handlingen og på mange sider virket det som om det hele hadde stoppet opp. Jeg bare ventet på at det skulle skje noe, men dessverre tok det lang tid før det endelig skjedde noe som helst. Så farten i handlingen var forfatteren dessverre svært sparsommelig og grådig på. Skjønner ikke hvordan det går an å skrive en bok på over 400 sider hvor det skjer så lite.

Den kjedeligste og kanskje også den tåpeligste boka jeg har lest så langt i år. Dermed blir dette en kort anmeldelse for jeg gidder ikke å kaste bort mer tid på å skrive om denne boka. Det er ikke verdt det.

Takk for det og jeg vil gjerne delta på disse innleggene for jeg savner det og det føles ut som om det mangler noe de gangene jeg ikke har deltatt:) Litt rar sådan:)

Jeg lever også av glutenfrie--varer så jeg vet hvordan det er. Det er ikke bare, bare på noen steder finner jeg ferdigvarer som er glutenfrie. Så lever stort sett av det og andre varer som ikke består av mel som er lett å fikse. Men skulle gjerne ha hatt en spesialkokk i huset:) Vært mye enklere. Selv hater jeg å lage mat. Det er det verste jeg gjør. Det er så kjedelig. Foretrekker å vaske kopper:)

Og du har helt rett i at det er ikke alltid like lett å mikse setninger når tanker går i spinn. Skulle gjerne ha klart å slå av hjernen en gang i blandt for jeg har alltid vært en person som grubler mye. Har en tendens til å reflektere over det meste. Selv de minste ting. Helt idiotisk:) Og ikke alle dager er like gode, men sånn er det jo for alle:)

Heldig du som har noen til å lage mat. Høres koselig ut. Selv hater jeg å lage mat, men man må jo ha noe å spise. Men det blir ofte bare noe lettvint. Er ingen kjøkkenkjerring:)

Har aldri vært interessert i sport. Aner ikke hvorfor. Har bare ikke blitt bitt av basillen. Men, men, man kan i være glad i alt:)

Takk for det og godt å være tilbake igjen. Er ikke meningen å ha vært så fraværende i det siste, men har bare opplevd litt motgang i det siste og har ikke vært i humør til å delta. Men har savnet å delta og det har ikke alltid vært lett å huske hvilken dag det er:) Men har savnet disse innleggene så skal delta på det oftere:)

Helg nok en gang og jeg savner denne helgefølelsen som mange av dere får, men når man trør hjemme så lenge som jeg har gjort så forsvinner den magiske følelsen. Dessverre.

Så langt i uka har jeg lest ferdig: Brente barn skyr ilden av Maren Westlie Mathisen & En smak av zommer av Tor Arve Røssland.

I helga skal jeg konsentrere meg om disse bøkene: De 500 av Matthew Quirk, Min kamp 6 av Knausgård & Girl in the woods av Jennfier McMahon. Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ser det ut som:)

Skal unngå OL mest mulig, men skal selvfølgelig få med meg åpningsseremonien. Det er det eneste jeg ser med OL, åpningen og avslutningen hehe. Temmelig sær. Forrige helg satt jeg oppe hele natta og så Super Bowl uten å skjønne så mye av spillet, men syns det er fascinerende å se amerikanerne gjøre så mye big deal ut av den sportssjangeren:)

Ellers er jeg ikke opptatt av sport i det hele tatt. Totalt allergisk. Syns det blir for langtekkelig og jeg får ikke den innlevelsen mange har når de ser på, så jeg er ikke den som blir revet med, men heller den som irriterer seg over at det er altfor mye sport på tv:)

God helg:)

Zombier eksisterer vel ikke?

Forholdet mellom mor og sønn er temmelig anspent etter at tenåringsguttens far døde i en klatreulykke. I ettertid går de på nåler og prøver så godt de kan å gå overens mens de sørger på hver deres måte. Og nå når sommeren har kommet bestemmer 16-årige Max seg for å skaffe seg en sommerjobb, og han går bak morens rygg når det gjelder jobbvalg. Han vil og bestemmer seg for å jobbe i gullgruvene som nettopp har åpnet for utforskning og i jobben inkluderer det klatring. Han holder derfor jobben skjult for moren siden hun ikke vil at han skal klatre med tanke på hva som hendte med faren hans. Hun er redd det samme skal skje med Max, men Max tar denne jobben bak hennes rygg sammen med en ukjent fyr som heter Savini. Sammen utforsker de den urørte grotten og skiller lag. Men når Max og Savini gjenforenes, oppdager Max et ukjent bitt på Savinis kropp. Dagen etter er Savini syk og kan ikke møte opp på jobb. Fra da av oppdager Max noe underlig i samfunnet. Mange mennesker oppfører seg rart. Slentrer av gårde og lager rare lyder. Hva er det som foregår? Begynner folk å bli syke? Men når disse menneskene viser voldelige egenskaper må Max gjøre alt han kan for å redde moren hans, kameratene og jenta han er forelska og ikke minst, seg selv fra disse forferdelige skapningene. Men er det mulig uten å bli en av dem?

Først av alt er ikke zombier helt min greie. Jeg har sett noen zombiefilmer oppgjennom årene, og alle har på en måte kjedet meg. De er for meg bare noen hjernedøde fjolser som grynter. Hva er så skremmende med det? Og jeg har heller ikke orket å se noe av den berømte tv-serien The walking dead som også handler om? Netopp! Zombier. Hva er så fascinerende med slentrende skapninger som bare lager gryntelyder?

Selv om disse skapningene ikke er underholdende på film eller i tv-serie format, for min del, ble jeg overrasket over hvor underholdende de var i bokformat. I boka er de mer beskrivende og underholdende var det også å lese om hvor voldelige de var og hvordan de spiste ofrene sine. Det er noe helt annet å lese om zombier enn å se dem. Når jeg ser dem på tv, klarer jeg ikke å ta dem helt seriøst, men i bokformat ble zombier for meg mer underholdende og fargerike. De fikk mer liv i seg enn når de er på skjermen. Det var i alle fall den oppfatningen jeg fikk mens jeg leste. For trodde ikke jeg ville like boka i utgangspunktet.

Dette er den første boka i en ny ungdomsserie publisert av Egmont Kids Media Nordic AS. Bokserien består av frittstående bøker skrevet av forskjellige forfattere. Litt i samme konsept som Marg & Bein - serien som er publisert av Cappelen Damm. Jeg har riktig nok bare lest en bok av begge seriene, men kan allerede bekrefte at jeg har mer tro på denne Grusom - serien av Egmont enn Marg & Bein - serien av Cappelen Damm. For denne Grusom - serien virker på en måte freshere og består av mer action og grøss. Så er spent på hvordan denne bokserien som blir bidratt av forskjellige forfattere vil utvikle seg videre.

En smak av zommer er den første boka ut den frittstående ungdomsserien Grusom og er et lovende pangstart. Her er det grøss, action og levende karakterer. Boka har et meget godt driv og zombier som invaderer Norge er en artig og spennende tanke. Herlig underholdning og regner med at både gutter og jenter vil like denne som setter pris på grøss.

Neste bok i serien er Rom 33 av I.M.H. Gilbert.

Alle har vel et eller annet arr fra fortiden ...

20 - årige Robin har ingen kontakt med familien, bor alene i en leilighet i Volunberg hvor hun nyter ensomheten. Hun er så og si venneløs, bortsett fra at hun har litt kontakt med naglebarna som henger ved kiosken. Naglebarna kaller hun dem inni seg siden de kler seg i svarte klær og nagler. Har en slags black-metal stil. Hun snakker litt med dem en gang i blant selv om hun ikke føler seg som en av dem.

Ingen vet hva Robin gjør og er i stand til. Hun lever et hemmelig liv som innbruddstyv og blir stadig oppringt til nye oppdrag. Hun har ingen private forhold til kundene sine. Hun holder det kaldt og platonisk. Profesjonelt. Hun gir dem gjenstander de er ute etter mot betaling. Men et av oppdragene hennes går galt da hun knabber en mobiltelefon fra en mann på gata, og livet blir snudd på hodet når hun svarer noen som ringer på mobilen som hun skulle stjele for en av hennes kunder. En fyr som heter Ofelion Custordi snakker til henne i mobilen og inviterer henne til farmen hans. Robin blir innviklet i denne farmen og Custordis freaker som er hans arbeidere, og selv om hun mest av alt har lyst til å stikke av fra det stedet som nesten roper fare, er hun også veldig nysgjerrig av å finne ut hva slags sted denne farmen er. Snart blir hun dratt inn i en verden bestående av freaker, flere kriminelle bander, og en underverden hun ikke aner hvordan hun skal komme seg vekk fra med livet i behold.

Jeg hadde aldri hørt om boka eller forfatteren da jeg fikk den som leseeksemplar fra Panthera Publishing. Panthera er et forlag som satser på unge skriveglade mennesker og forfatteren av denne boka, Maren Westlie Mathisen debuterte med denne boka da hun bare var 20 år. Det er jo imponerende med tanke på at mange forfattere sliter med å bli antatt og prøver, og prøver i flere år før de får det til. Sånn sett er det imponerende, og det er ingen tvil om at denne unge forfatteren har stor skriveglede. Hun skriver med stor innlevelse og intensitet. Karakterene er levende og det er lett å se for seg miljøene de vanker i, men til tross for dette, savnet jeg mystikk. Forfatteren overlater ikke noe til leseren og det savnet jeg. I mange tilfeller opplevde jeg at mange situasjoner og tilbakeblikk ble overfortalt og kvalte historien. Ingen hemmeligheter ble holdt skjult og det skuffet meg. Jeg savnet å få noen spørsmål som ikke blir besvart i boka som leseren kunne få tenke over selv og gruble over. Istedet for å kvele historien med mange forklaringer. Jeg savnet mer undertoner og ting som kunne gi meg noe å gruble på istedet for å få noen av svarene i det hele tatt. Overlate noen svar til mystikken, hvis dere skjønner hva jeg mener?

Brente barn skyr ilden er en bok bestående av et fascinerende konsept, men dessverre føltes det til tider at forfatteren prøvde for hardt, og det ble mye forklaringer og beskrivelser istedet for den thrilleren og mystikken jeg savnet. Jeg likte de kriminelle bandene. De voldelige handlingene og at boka besto av et spennende persongalleri. Men det hadde blitt mye bedre hvis boka besto av mer undertoner. God underholdning, men det er dessverre ikke alltid nok.

Hvordan holder man ut en utenkelig situasjon?

Foreldrene til Elizabeth Smart opplevde enhver foreldres mareritt; jenta deres ble kidnappet og sporløst forsvunnet. Denne hendelsen skjedde 5 juni, 2002 i Salt Lake City, Utah. En mann tok seg inn i deres hjem, bortførte Elizabeth fra hennes eget soverom med en kniv, og truet henne med å drepe henne og resten av familien hvis hun prøvde å flykte. Han tar henne med ut av huset og fører henne langt opp i fjellene bak huset hennes. Der venter en eldre kvinne, som er mannens kone. De er merkelig kledd begge to og Elizabeth får vite til sin forferdelse at hun skal bli mannens andre kone. Mannen, som heter Brian David Mitchell hevder han er Guds profet og at Gud har "bestemt dette". Hun får senere vite at alt han gjør er "bestemt av Gud". Kona hans, Wanda Ileen Barzee er så og si like hjernevasket som ham og sammen holder de Elizabeth fanget i leiren deres som består av et telt og noen bøtter å sitte på.

Elizabeth var bare 14 år da dette skjedde og hun kommer fra en meget religiøs familie og hun vet også forskjell på rett og galt. Hun vet at alt det kidnapperne deres sier bare er vås, men med tanke på hennes unge alder og kidnappernes stadige psykiske trusler om å drepe familien hennes hvis hun prøvde å flykte, gjorde henne maktesløs og fryktelig redd. De truet henne bestandig med å drepe familien hennes så og si hver eneste dag, og truet henne med psykisk terror på verste nivå. Hun er vettskremt og vet hva kidnapperne hennes er i stand til å gjøre, spesielt når det gjelder Brian David Mitchell som så og si er lederen i denne lille sekten. De nærmeste dagene til Elizabeth består av frykt, å være bundet fast, lange dager av kjedsomhet, høre på vanvittig preiking som er oppdiktet av kidnapperne hennes, og svært lite mat. Stakkars jenta ble også voldatt hver bidige dag. Hvordan holdt hun ut denne skrekken og volden? Hva ga henne styrke? Det forteller hun alt om i denne boka og forteller hvilket helvete hun var gjennom de ni månedene hun var holdt fanget av disse gærningene.

For meg er Elizabeth Smart et kjent navn og jeg husker saken godt. Husker klippet på nyhetene da hun var funnet og saken ble mye omtalt. I senere tid ble hun også intervjuet av Oprah (jada, det hender seg at jeg ser søppel-tv som det programmet, Dr Phil osv) ....Hun var da en veltalende og intelligent jente. Det er hun også i voksen alder. Med denne boka, og til tross for hva som skjedde henne i 2002, lar hun seg ikke knekke. Hun velger å fortsette med livet sitt med en god og positiv holdning og hun har også opprettet et fond hvor hun hjelper barn som har opplevd det samme som henne. Barn som har blitt kidnappet og opplevd traumatiske ting. Hun vil bruke hennes vonde opplevelse på noe godt ved å hjelpe andre, og velge å se det positive i livet. Det er beundringsverdig at hun lever på denne måten til tross for alt det vonde hun gjennomgikk; fokusere på det positive. Hun lar seg ikke knekke og velger å leve livet sitt som normalt istedet for å leve resten av livet som et offer. Det krever styrke og mot.

My story gir et sterkt og tankevekkende inntrykk i en horribel situasjon som er vanskelig å forestille seg, men dette er bevis på at syke ting skjer her i verden, dessverre, men boka er også et bevis på et menneskes overlevelsesvilje. Å tørre å tro på at man kan overleve det verste uansett om alt virker håpløst der og da.

Hadde du klart å leve et normalt liv med en uvanlig evne?

Jude er kanskje en snodig fyr med et snodig navn. Han er en Londongutt og liker å traske rundt på kirkegårder. I det siste halvåret har han oppdaget en evne. Han kan se ånder og kommunisere med dem. Noen av dem er han også kamerat med som han besøker av og til. Samtidig prøver han å leve et vanlig liv ved å gå på skole og han er veldig glad i musikk. På fritiden liker han å spille litt på gitaren og er med i et band for moro skyld.

En natt da han vandrer rundt på kirkegården finner han en jente. Hun vet ikke at hun er død og har ingen hukommelse. Hun husker ikke en gang sitt eget navn. Jude finner ut at hun ikke er en fullstendig ånd, men hun kan fort bli det hvis de ikke finner liket hennes snart. Og han finner ut at noen ansiktsløse menn er etter henne og han må beskytte henne og prøve å redde henne til enhver pris, men hvordan?

Dette er kanskje ikke det mest originale konseptet i urban fantasy og fantasybøker generelt, men den har noen originale og oppfriskende elementer i seg som gjør denne historien spennende. Og Christoph Marzi er en av de få forfatterne i denne sjangeren som får til å beskrive atmosfære veldig levende og han gir et ekte bilde på karakterene i boken i stedet for at de blir bare pappfigurer. Det er lett å se personene for seg og han beskriver miljøet så levende at det føles ut som man er med i boka selv. Det er en sjeldenhet, i hvert fall i denne sjangeren. Sånn sett er både Heaven: Feenes by av samme forfatter, og Memory: Drømmenes by positivt overraskende, i hvert fall for meg. Det var nesten tett før at jeg nesten ga opp denne sjangeren og tenkte at dette ikke var noe for meg, for mange av disse bøkene kan lett bli mye av det samme og har en tendens til å bli litt for mye av alt. Men sånn er det ikke med bøkene Heaven og Memory.

I Memory var det som om jeg var Jude og at det var jeg som vandret rundt i kirkegården, for mange scener er levendegjort og lett å forestille seg. Atmosfæren var nesten til å ta og føle på. Det liker jeg. Og handlingen hadde mange spennende og gode elementer i seg. Og jeg begynner å få troen på sjangeren urban fantasy så smått tilbake. Det er vel et godt tegn?

Du er som meg, jeg gir ikke opp bøker jeg heller, ikke en gang bøkene jeg ikke liker:) Aldri hørt om boka og tror ikke jeg skal lese den. Går visst ikke glipp av noe heller?:)

Takk for tipset. Nå har jeg også lest den. Veldig bra :)

Tittelen på denne lista må være den mest sjarmerende tittelen jeg noensinne har lest:)

Jeg trodde jeg hadde svart denne gangen, men forvekslet det med forrige helg. Men bedre sent enn aldri:)

I helga og hele uka har jeg vært en produktiv leser og fullført tre bøker. Et nivå jeg er endelig er tilbake på. Brukte ofte å fullføre tre bøker i uka før i tiden, men før har nettet og andre ting tatt over lesingen slik at det ofte ble bare to bøker, men denne uka har jeg tilbringt lite tid på nettet og det resulterte i at jeg fullførte tre bøker. Det nivået jeg ønsker å være og håper det forholder seg sånn. Tidligere i uka leste jeg Fossefall(53) Livets valg av Jorunn Johansen. Har vært en liten stund siden jeg leste i den serien nå og siden serien varer i 55 bøker syns jeg at jeg må og vil fullføre hele serien. Vil jo vite hvordan det ender og se om jeg får rett. Liker ikke halvspiste serier, i hvert fall serier jeg liker, så jeg skal selvfølgelig lese de siste to bøkene i serien også.

Og i helga leste jeg ferdig Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård (vemodig å tenke på at det bare er en bok igjen i serien. Den skal jeg selvfølgelig også lese). Blir aldri lei av Knausgårds skrivemåte.

Jeg ble også ferdig med Brev til min datter av Anne - Britt Harsem i helga. Oppfølgeren til Mammas svik, om den forferdelige Alvdal saken.

Så det ble da en del lesing denne helga også, og godt er det.

Her er det lite med snø. Ikke så rart siden de siste kveldene har det vært noen kraftige vindkast. Men jeg vil heller ha sånt vær istedet for snø for dette været minner meg mer om høsten, min favorittårstid. Så det får bare blåse for min del:)

Ser ut som du også leser mye variert, og det bra:)

Håper du hadde en god helg:)

Disse bøkene er dessverre ikke det samme som før. Savner spenningen ...

Etter et dramatisk møte med en bjørn, overlever Victor så vidt når Kajsa kommer til unnsetning. Hun er nemlig god til å skyte. De har kjent hverandre siden barndommen, og har ofte kranglet og ertet hverandre, men etter denne ulykken, får de plutselig varme følelser for hverandre, men vil Victor overleve med tanke på hvor hardt skadet han er. Samtidig får Kajsa en gammel "venn", Knut, på besøk på gården. De var uvenner før i tiden, men bestemmer seg for å være venner og han får jobbe på gården hennes igjen, men har han gode hensikter?

Nå er det en god stund siden jeg har lest Fossefall igjen og det beklager jeg, men av og til hoper det seg opp med bøker og jeg prøver å prioritere bøkene mine så godt jeg kan, selv om jeg ikke alltid lykkes med det, så noen blir dessverre litt utsatt. Det er ikke bestandig kabalen min går opp, men jeg gjør så godt jeg kan.

Når det er sagt, er det både vemodig og litt "masete" å lese Fossefall igjen. Vemodig fordi jeg har bare to bøker igjen av denne serien. En serie jeg har lest helt siden 2009 da den første boka ble utgitt, og litt "masete" fordi de 30-40 første bøkene i denne serien var bedre og mer nyskapende enn det de er nå. Grunnen til at jeg opplever disse siste bøkene som litt "masete" er fordi at mange av hendelsene, følelsene og ikke minst, intrigene, blir mye av det samme som i de tidligere bøkene, mye gjentakelser. Så på den måten er det jo bra at serien har bare noen få bøker igjen, og litt vemodig siden jeg har lest og blitt kjent med mange gode, rare og spennende mennesker i serien, som jeg kommer til å savne i blandt. Alt tar jo slutt en gang. Sånn er livet.

Så dette blir en kort anmeldelse fra min side med tanke på at dette er om en bok som er langt ute i en serie, og det er litt begrenset hva jeg kan skrive for ikke å røpe for mye. Men en ting kan jeg innrømme: dette er vel den lengste serien jeg noen gang har lest. Har nå to bøker igjen av serien å lese, og grugleder meg til det hele er over. Det blir trist og vemodig å ta farvel med denne gjengen som jeg har lest så mye om i mange år, og det blir samtidig godt å bli ferdig med Fossefall siden den ikke har den samme gnisten som før. Syns uansett bøkene var best da Amalie, moren til Kajsa hadde hovedrollen. Av en eller annen grunn liker jeg henne bedre enn Kajsa som nå er i sentrum. Selv om bøkene ikke er det samme som før, må jeg jo se hvordan det går videre og få med meg slutten også, med tanke på at jeg har lest så langt i serien.

Jeg reagerte også litt på slutten, skjønte ikke helt poenget med den. Ble litt usikker på hvor forfatteren egentlig ville. Jeg lurte litt på om dette var straffen, og en slags moralisering. Men så valgte jeg til slutt å tolke det som at en ulykke sjelden kommer alene.

Skulle ønske jeg hadde tidssonen din. Jeg gjør alt for å kvele dagene, men istedet er det dagene som kveler meg, haha, jeg får ikke til å få tiden til å gå fortere. Det er kjipt.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Heaven av Christoph Marzi. En av de bedre urban fantasy bøkene jeg har lest i det siste. For mange andre har skuffet meg.

Og jeg skal lese videre i Min kamp 5 av Knausgård, og har planer om å komme meg lenger inn i boka Girl in the woods av Jennifer McMahon, den har fått litt lite oppmerksomhet i det siste, for andre bøker har kommet i veien. Og jeg har så vidt begynt på Mørke grener av Nikolaj Frobenius som virker spennende så langt.

Ellers skal jeg holde meg unna sport. Er allergisk mot sport og idrettutøvere. Jeg er ikke interessert i hva de får til og ikke:) Så jeg skal holde meg unna nrk kanalene denne helga også.

Og her blåser det kraftig og lite med snø. Just the way I like it. Ja til kraftige vindkast og lang høst istedet for snø. Snø er så upraktisk av mange grunner:)

God helg til deg også:)

Er det mulig å leve uten hjerte?

Tenåringsgutten David elsker å være på takene i London. Hoppe fra tak til tak og nyte utsikten derfra. Men han blir nesten fra seg av sjokk da han hopper bort i en jente han ikke ser i skyggene som betrakter stjernene gjennom et teleskop. Han kolliderer med henne i mørket. Han har ikke forestilt seg å møte noen andre på et tak av alle steder. Han får vite at denne jenta heter noe så spesielt som Heaven, og hun påstår at det er noen menn som er ute etter henne. Menn som har stjålet hjertet hennes. Ikke på den romantiske måten, men praktisk talt skråret den ut og stjålet den på en kirurgisk, ulovlig måte. Uansett hvor morbid denne historien hennes virker, bestemmer David seg for å hjelpe denne helt spesielle jenta som er i live til tross for at hun ikke har hjerte, og han vet hvordan det er å være alene. Men han aner ikke hva slags farer som møter dem.

Jeg hadde ingen forventniger til Heaven siden jeg har lest en del urban fantasy bøker i det siste, som lenge har vært oppbrukt og middelmådige, i mine øyne. Det å ha for store forventninger er heller ikke særlig bra, så jeg tror i dette tilfelle at det stemte at man kan bli positivt overrasket når man ikke har for store forventninger på forhånd, eller man slipper å bli så skuffet ... Men i dette tilfellet ble jeg en sjelden gang positivt overrasket over en bok fra denne spesielle sjangeren. Jeg har blitt mer kresen til det jeg leser for tiden selv om jeg leser fra alle mulige sjangre. Man blir kanskje mer kresen etter alderen? Hvem vet ...

Den romantiske delen i urban fantasy sjangeren, er ikke noe nytt og er som forventet, men jeg satte pris på konseptet, det som ikke hadde med romantikk å gjøre. Mennene som var ute etter henne fordi hun er det første offeret deres som er i live uten hjertet, David og Heavens konstante redsel og deres flukt. Hvem kan de stole på, og hva skal de gjøre, og hvor lenge kommer hun egentlig til å leve uten hjerte? Så denne romantikken dem i mellom var utenfor min interesse, men jeg likte hvor mørkt og dystert dette konseptet var i forhold til andre urban fantasy bøkene jeg har lest oppgjennom årene. Det er også forfriskende at en mannlig forfatter hiver seg innpå denne sjangeren fordi det er altfor mange urban fantasy forfatterinner i disse dager. Det er forfriskende at en mannlig forfatter stepper inn i denne sjangeren og maler et mørkere og dystrere urban fantasy bilde enn det de kvinnelige forfatterne i samme sjanger har gjort de siste årene. Christoph Marzi leverer en mørk, dyster og en historie full av mystikk og atmosfære som jeg har savnet litt hos de kvinnelige forfatterne som skriver i denne sjangeren. De legger mer vekt på romantikken enn selve spenningen/saken i boka/serien. Sånn sett var det befriende og forfriskende å lese boka Heaven.

Heaven: Feenes by er en herlig og forfriskende urban fantasy bok for lesere som ønsker noe lettvint, spennende, og som har en dose av mystikk og suspense i seg. Christoph Marzi har skrevet en annen bok i samme sjanger og den heter: Memory: Drømmenes by. Selv om karakterene i denne boka ikke er med i neste bok, skal den likevel leses. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Christoph Marzi fordi han vet å beskrive atmosfære og han gjør karakterene sine meget levende. Så selv om disse karakterene ikke er med i neste bok, tror jeg likevel at neste bok ikke er så verst heller. Det gjenstår å se.

Kvitt er mitt første møte med Laura Djupvik, et svært hyggelig sådan. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til denne boka, noe som antakelig skyldes en kombinasjon av manglende markedsføring og det faktum at jeg ikke leste noen avisanmeldelser før jeg startet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest om boka noe sted før den plutselig dukket opp i ei kulturfondeske på biblioteket på senhøsten i fjor, og det er jo litt rart, for alle anmeldelsene er så vidt jeg kan se nå i ettertid positive. Hvorom allting er, jeg plukket opp boka på grunn av temaet ung jente, voksen mann. Det er gitt ut en hel del Lolita-bøker de siste par årene. De jeg har fått med meg er Linn T. Sunnes Lille ekorn (2012), Charlotte Glaser Munchs Alt jeg vil er å kysse deg (2012) og Eline Lund Fjærens Ung jente, voksen mann (2013). De to første er ungdomsbøker. Med så mange bøker med samme tematikk kan man jo begynne å lure på om vi har med en ny trend å gjøre? På den annen side er det jo mulig at «trenden» bare en midertidig ettervirkning av Vågå-saken.

Settingen i Kvitt er et kristent miljø på et lite sted på Vestlandet. Handlinga utspiller seg over ett skoleår. Jill er 17 år og skal begynne i andre klasse på videregående. Hun er full av hormoner og lengter etter å gi seg hen. Men kjæresten, den ferske legestudenten Kristoffer, vil vente med sex til etter at de er gift. Sånn sett kan man vel kanskje si at de er begynt å gli fra hverandre allerede før Kristoffer flytter til Bergen for å studere. På begynnelsen av det nye skoleåret forelsker Jill seg i historielæreren og rådgiveren Peder. Han er over 40, gift og har en datter på vg3, men Jill henger seg på ham likevel. Etter hvert innleder de et forhold, og det går som det må gå…

Kvitt er i likhet med Ung jente, voksen mann beregnet på et voksent publikum, og disse bøkene er også voksenere i fremstillinga av kjærlighetsforholdet enn ungdomsboka Lille ekorn, hvor forholdet avsluttes allerede i innledningsfasen. Ingen av de to bøkene moraliserer over temaet, selv om hovedpersonene i begge sliter med både skyld- og skamfølelse. I begge bøkene skifter synsvinkelen mellom han og henne, slik at vi får innblikk i både den voksne mannen og den unge jentas tanker om forholdet. Jeg likte begge bøkene svært godt, men synes kanskje at Kvitt er hakket bedre enn Ung jente, voksen mann, fordi det er større driv og høyere spenningsnivå i denne fortellinga. Men det er vanskelig å sammenligne, og nøye er det uansett ikke, for begge bøkene er virkelig gode. Kvitt anbefales med andre ord varmt.

http://karisbokprat.wordpress.com/2014/01/13/anbefales-varmt-laura-djupvik-kvitt/

Jepp, jeg vil heller ha indre uro eller streve med apati, så apatien forsvant heldigvis da leselysten kom tilbake, og det er sant at bøker er virkelighetsflukt, og deter heller ikke dumt tidsfordriv. Så jeg får lest en hel del for tiden, og det har jeg ingenting i mot selv om jeg misunner alle som er i stand til å dra på jobb. Og jeg er enig med deg, de vet sikkert ikke hvor heldige de er. Folk glemmer jo fort å sette pris på ting. Det er sånn vi mennesker er.

Vet hvor kjipt det er når man ikke finner noe under en utredning. Det er ikke noe gøy, men håper de ikke har gitt opp ennå, og kanskje finner noe i anledning i en annen utredning? Jeg trenger heldigvis ikke å være sengeliggende, men energien er ikke på topp, så lettvinte gjøremål går litt langsommere enn normalt, men, men. Det får ta den tiden det tar.

Vi får bare holde ut på en eller annen måte med plagene våre. Hold on be strong:)

Kan ikke akkurat fastslå at frustrasjonsnivået har dempet seg, men jeg er heldigvis ikke like apatisk når leselysten er tilbake som da når den er borte, men den indre uroen er der. Har nok med at jeg går hjemme om dagene og er lei av det. Lei av all denne ventingen og håpet om å bli bedre. Har ikke så mye tålmodighet mer. Så sånn sett har ikke frustrasjonsnivået synket, men er heldigvis ikke like apatisk når jeg leser og har leselysten tilbake enn som da når den er fullstendig er borte. Da blir jeg rådvill:) Nå er det bare den indre uro og tålmodigheten som snart renner ut og lei av tilværelsen som jeg nå befinner meg i. Vil være i jobb som alle andre i stedet for å være langtidssykmeldt for det er ikke noe for meg, men samtidig må jeg bare befinne meg i det, samtidig som jeg vet at de andre har rett. Har det vært opp til meg så har jeg bare gitt blaffen i helsa og tatt tilbake den grå hverdag som jeg lengter tilbake til.

Heldig du som er ferdig med utredning denne gang, jeg er misunnelig. Selv skal jeg ta CT om et par uker. Skal ta CT av magen og bekkenet. De har funnet ut hva som var årsaken til svimmelheten, og går til fysioterapeut for å få hjelp til å holde sjakk med det. Men har også hatt magesmerter siden fjor sommer og under gastroskopien jeg tok i fjor høst fant de ingenting, men i anledning til andre symptomer som legen fant mistenkelig knyttet til magesmertene valgte hun å bestille CT time av meg for mage og bekkenet. Så håper inderlig at de finner ett eller annet. Jeg kan leve med svimmelhet selv om det er slitsomt deg også, men magesmerter og kvalme er ikke noe gøy. Så håper det ikke blir en bomtur da.

Jeg er ikke så glad i denne årskiftet denne tiden jeg også. Først kommer det masse snø i første omgang som varer en kort stund og så er det bare sørpete. Vil heller ha en lang høst med masse vind og regn enn vinter. Har alltid vært høstmenneske:)

Du får hvile deg til leselysten, å plage seg til å få leselysten til å komme tilbake igjen funker ikke. Det funket ikke for min del. Så du får hvile deg med god samvittighet i mellomtiden, og så kommer nok leselysten tilbkake til deg igjen før du aner det:)

Jeg må uansett ha litt kaffe før jeg leser noe som helst nå selv om leselysten min er tilbake, men må nesten ha alltid kaffe mens jeg leser for lesingen blir ikke helt det samme uten og jeg har ikke tatt en eneste kaffekopp ennå i dag, selv om jeg har vært oppe i flere timer, så nå er et på tide og så lese litt utover dagen, og prøve å glemme livssituasjonen. Det er bøkene som har hjulpet meg mest mens jeg har vært og er sykmeldt i alle disse månedene selv om leselysten forsvant i to uker. Men det er alltid en hobby jeg går tilbake til. Sånn har det vært hele livet, så er glad for å ha noe å gjøre selv om dagene går trått, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre, selv om jeg prøver å gjøre andre ting å gjøre for å få dagene til å gå også, men det er alltid lesing som har vært den store redningen:)

Var ikke meningen at dette skulle bli langt, men det er typisk meg hver gang jeg skal skrive noe, så blir det aldri kortfattet:)

Kan hvem som helst bli spion?

Ruby er en smart og kvikk ungjente som elsker å løse kryssord, lese, legge puslespill; alt som har med logikk å gjøre. Hun liker å ha noe å bryne seg på. Hun fikk til og med tilbud om å gå på Harvard selv om hun var altfor ung som hun takket nei til. Hun vil ikke være nerd over alle nerder. Hun er ikke bare den smarteste av dem alle i hennes alder og vel så det, men hun har det også i kjeften. Hun er temmelig rappkjeftet, og hun vet godt hvordan hun skal svare for seg uansett hva slags situasjoner hun havner i. Hennes favorittaktivitet er å provosere andre og bestekompisden er Clancy. De to har mye til felles og begge elsker å se krimprogrammer på Tv.

Rubys familie er rik og har folk til å hjelpe seg med det meste: servering av mat, vasking, rydding og annet husarbeid, slik at de selv slipper å anstrenge seg, men de er greie og hyggelige folk for det. Men en dag blir livet til familen Redfort snudd på hodet da en i mannskapet deres forsvinner, og alle møblene er borte bortsett fra telefonene og en ny butler ved navn Hitch blir sendt til familien. Det er da Ruby tar telefonen og får en gåtefull beskjed og et vilt eventyr starter. Hun får den ene ledetråden etter den andre, og blir satt på en skikkelig prøve som den kodeknekkeren hun er. Vil de få tilbake møblene igjen og kommer Ruby til å løse gåtene som stemmen i telefonen gir henne eller er hun ikke så smart likevel? Det får tiden vise.

Jeg er egentlig for gammel til å lese ungdomsbøker, men som sagt tidligere så liker jeg å holde meg oppdatert innenfor alle sjangre og målgrupper når det gjelder bøker, og jeg liker å lese variert, så hvorfor ikke? Men jeg nølte litt ved å se på det omslaget, og tenkte vel på forhånd at dette blir vel litt for barnslig for meg selv om jeg vet innserst inne at man skal ikke dømme en bok etter omslaget. Så jeg er glad jeg ga boka en sjanse. For selv om selve spionsaken ikke var altfor fengende for meg, så var det mange fengende og fargerike karakterer som var motiverende å lese om, spesielt hovedpersonen Ruby og butleren Hitch. Likte sarkasmen mellom de to veldig godt. Hun og bestevennen Clancy har også den samme sarkasmen, og Ruby er ikke redd for å si det hun mener uansett hva slags trøbbel hun havner i. Sånn sett er hun en herlig karakter på mange måter og er et friskt pust i ungdomslitteraturen.

Selv om historien ikke var like spennende som å lese om selve karakterene, er dette likevel en god spionbok for ungdom som liker action. Her er det doser av fart, thriller og spenning, pluss svartmalt humor. Dette er ingen eventyr for pyser. Så har du sansen for å lese lettfordøyd thriller med kodeknekking og farer i alle kanter, så er nok dette en bok for deg. Og jeg må innrømme at selv om historien og saken ikke var fult så engasjerende og underholdende for denne leseren, så var karakterende såpass fengende at jeg kan godt tenke meg å lese neste bok i serien for jeg er interessert i å følge Ruby Redfort videre.

Se meg inn i øynene er et godt grunnlag for en ny og spennende bokserie for unge lesere som er lei av å lese urban fantasy bøker som inneholder vampyrer, varulver, hekser og andre fantasifigurer, og som heller vil ha ekte action. Kanskje drømmer du om å bli spion/detektiv selv? Det er jo lov å drømme ...