Bokelskere.no

Syv løgner vekket oppmerksomheten min, for den var ikke spesielt synlig, bare så vidt i en kort periode, men nok til at det ga meg lyst til å lese den.

Denne debutboka gransker et uvanlig vennskap. Et vennskap som varer helt fra barndommen og godt opp i voksen alder. Vennskapet det gjelder, er mellom Jane og Marnie. De er svært forskjellige og holder kontakten jevnlig oppgjennom årene, både i oppturer og nedturer.

Beskyttelsestrang eller sykelig sjalu?
I voksen alder opplever Jane å miste sin ektemann veldig tidlig i en ulykke. Noe hun ikke helt kommer over, og det gjentas ganske ofte, mens Marnie er i et stødig forhold og skal gifte seg. Jane føler en sterk trang til å være der og beskytte Marnie for enhver pris, og det virker nesten som om hun er sjalu når nye folk kommer inn i livet til Marnie. Hvorfor? Er hun sykelig kontrollerende, eller er hun redd for å være helt alene? Er deres vennskap ekte og fortrolig, eller giftig? Det viser seg også at Jane skjuler mye for Marnie, som vi får vite, men vil Marnie få vite hemmelighetene som Jane deler med oss?

I de siste to årene har det kommet mange mange thrillere og krimbøker med titler som har med løgn å gjøre, i hvert fall engelske titler. Det virker nesten som å være en greie for tiden, eller er det tilfeldig? Jeg har ikke lest alle. Det er bare noe jeg har lagt merke til når jeg ser på amerikanske utgivelser av og til.

Langsom oppbygning
Elizabeth Kays bok var svært attraktiv før den ble solgt, og jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor. Jeg prøver alltid å finne noe positivt om bøkene jeg leser, også de jeg ikke helt liker, men denne er vanskelig, for denne var veldig tungt å komme seg gjennom. Ikke fordi den var utfordrende, men den byr ikke på utfordringer, mystikk, undertoner eller den store spenningen. I store deler av boka opplevdes som tvangslesing og det er trist. Det hadde heller ikke med forventninger å gjøre, fordi da blir man lettere og oftere skuffet. Jeg har lest bøker før der man får vite tidlig i handlingen hva som skjer, men likevel er oppbygningen så spennende at det ikke gjør noe, men her var også selve oppbygningen svært laber. Det hele blir veldig repetivt både i karakterenes tankegang og handling. Jeg ble heller ikke helt fan av fortellerstemmen av en eller annen grunn. Den var noe masete.

Det er ikke meningen å høres streng eller kjip ut, men dette var langsom lesing. Jeg liker vanligvis bøker om sære vennskap, besettelse og bøker med underlige karakterer, men klarte ikke helt å leve meg inn i denne. Det ble for ensformig, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tove Taalesen er debutant, men er kanskje allerede et kjent navn for noen. Hun var lakei for kongeparet, og sluttet i 2018. Hovedpersonen i Dronningen har en felles ting med Taalesen, og det er nemlig at hun også er lakei. En tilfeldighet?

Et nølende ja til en annerledes jobb
Etter en del nøling og usikkerhet, takker Tale Voss ja til jobben som lakei. Hun vet hun blir strengt bevoktet, men slik er det når man jobber for kongeparet. Man må ha plettfri bakgrunn og være temmelig strukturert. Sikkerheten på Slottet følger ikke med henne bare på jobb, men også hva hun gjør i privatlivet.

En stor gallamiddag planlegges omhyggelig, som skal sendes direkte på Tv. Nervene er i høyspenn hos mange og hele landet gleder seg til å se på. Tale er ung og føler seg klønete, men det er viktig for henne å gjøre en god jobb og bli akseptert av Dronningen. Samtidig ønsker hun å gjøre moren og hennes venner på sykehjemmet stolte, siden moren hennes er svært interessert i kongefamilien. Men, til tross for sikkerhetstiltakene og forsiktigheten alle er nøye med som jobber for kongefamilien, er det noen som har klart å luske seg inn på Slottet. Han er ute etter hevn. Hvorfor, og hva har han planlagt for Dronningen?

Boka er veldig stor. Den er på over fem hundre sider. Selv om den føles og ser tung ut, er den ikke det. Den er veldig lettlest, siden boka består av korte kapitler og skifting av perspektiver byttes ofte, og gjør boka mer levende.

Annerledes omslag og innhold
Usikker på om denne boka var noe for meg, for er ikke helt fan av monarki, og ikke alltid enig med kongefamilien, men det var noe med omslaget som fanget interessen. Den fikk meg til å tenke på Snehvit. Også morsomt med en krimbok med en litt annerledes setting. Selv om man vet hvem den onde er og hvorfor, var det spennende å lese om planleggingen av både gallamiddagen og hevnen. Det var også spennende å lese om Tale Voss som er ny i en jobb, som man ikke leser så mye om i krimbøker ellers. Man blir spent på om hun er bra nok for jobben, eller om hun er for "vanlig" til den type jobb, som er både spesiell og krevende enn andre yrker på et vis. Det som var mest fengslende med hele boka, er at man får innblikk i hva som skjer inne på Slottet og om nyhetsankerne som forteller om begivenhetene.

Taalesen har kanskje et veldig lett språk, men hun skal ha for at både persongalleriet og historien har et godt driv, spennende aspekter, og det er alltid noe som skjer. Man må bare lese litt til og litt til. Hun vet hvordan man skal holde på interessen. Selv om man vet tidlig hva som skjer og hvorfor, var det likevel spennende å lese oppbygningen frem mot slutten. Et godt førsteinntrykk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger trenger man en god, gammeldags røverhistorie, og her er det en!

En thriller som fortjener mer oppmerksomhet
Risiko er godt mulig en noe ukjent thriller som kom ut tidligere i år, som fortjener mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av at den er original eller bidrar til noe nytt, for det gjør den ikke, men dette er en god thriller, med godt driv, og en bok som er lett å bli revet med av. Hele tiden er det noe som skjer. De som er ute etter en hardbarket thriller blir nok en smule skuffet da denne er en mer karakterdrevet thriller. Den inneholder noe vold, stressmomenter og vågale scener, men har ikke den samme brutaliteten som mange hardbarkete thrillere gjerne har. Men det betyr ikke at denne er kjedelig. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Men hva handler den egentlig om? I Risiko møter vi Liv Eriksson som er psykolog og er en selvstendig kvinne, helt til hun mister kjæresten sin Olav. Han døde i en klatreulykke i Thailand og tilbake i Norge, isolerer hun seg og unngår alt og alle. Hvordan skal hun bli sitt gamle jeg igjen? De har ikke vært kjærester lenge, men rukket å knytte et sterkt bånd til hverandre. I dagene de var i Thailand virket han stresset over noe. Med tanke på at han hadde en risikabel jobb, kunne det ha kanskje hatt noe med det å gjøre, og visste noen av andre på arbeidsplassen noe? Er det sorgprosessen hennes som prøver å gi noe annet skylden for Olavs død, eller var det ikke en ulykke som andre hevder?

Konseptet hører kanskje ikke særlig nytt eller spennende ut, men det er måten det hele blir skrevet på som løfter det hele. Dette er kanskje et konsept man har lest mye om før eller sett på film, men det gjør ikke noe. Det hele er skrevet med stor innlevelse, kapitlene er stort sett korte og givende, og selv om noen deler er noe forutsigbart, er det alltid et aspekt eller flere i historien man gjerne vil lese mer om. Fordi det skjer noe hele tiden og handlingen foregår ikke bare her i Norge, men forskjellige steder i verden, siden Liv Eriksson bestemmer seg for å gjøre sin egne undersøkelser. Uansett hva andre forteller henne, bestemmer hun seg for å undersøke Olavs død nærmere for å få mer konkrete svar, hvis det er noen svar. Likte også godt båndet hun har med broren sin. De er ikke bare søsken, men også gode venner som støtter hverandre, til tross for at broren hennes har sin egen familie å ta seg av, også. Liv er en interessant person å lese om fordi hun kan være både svært mild og svært kantete. Man vet ikke helt hvor man har henne. Hun er enten en venn eller fiende, virker det som.

En god forandring
Det var også befriende å lese om en voksen kvinne som ikke har livet helt på stell til tross for at hun er godt voksen. Man blir litt lei av å lese krim og thrillere der hovedpersonen er "lykkelig" gift og har fine barn, og familielivet kommer for mye i fokus istedet for selve saken. Her er det broren til Liv som setter familieliv litt i fokus siden han har små barn, men heldigvis får det ikke for stor plass i boka. Jeg har ikke noe i mot familieliv i krim og thrillere, men det blir ofte kjedelig å lese om i lengden. Ofte vil jeg heller lese om selve sakene, og det får man her.

Risiko er en stødig og fantasifull debut skrevet med krutt. Det eneste som trekker litt ned, er slutten, for så det litt for tidlig hvilken retning det ville ta, og inneholdt litt for mange tilfeldigheter. Men som sagt, er dette en røverhistorie og jeg koste meg. Gjerne gi den et forsøk hvis du har anledning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Baksideteksten omtaler boka både som psykologisk thriller og som roman, men synes den heller mer mot en psykologisk thriller, og det er en god en også.

Silje O. Ulstein er en av høstens debutanter, og boka hennes er blitt godt synlig allerede, og det med god grunn. Denne psykologiske thrilleren byr på kreativitet og et spennende persongalleri. Det beste er at historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver.

Stort og spennende persongalleri
Blant de mange av karakterene man møter på i Krypdyrmemoarer, blir man kjent med Liv. Hun bor sammen med to andre gutter. De tre deler en etasje og huseieren en annen etasje, og samholdet går stort sett fint til tross for guttenes hjemmefester. Liv er ofte for seg selv på rommet sitt, spesielt etter at de tre skaffer seg en slange som husdyr, og slangen får navnet Nero. Liv føler seg veldig knyttet til slangen og får en stor beskyttelsestrang for den. De to oppholder seg ofte på rommet. Hun vil ikke at guttene skal vise den frem på hjemmefester, for at slangen ikke skal bli stresset, og for at det ikke skal skje noen ulykker. Guttene blir litt lei av at hun er mest sammen med slangen til tross for at den "eies" av alle tre. Liv føler seg sammensveiset med Nero, for det føles ut som de forstår hverandre. Andre karakterer man møter på er Mariam. Hun er en voksen dame som noen ganger drømmer om å flykte og prøver å forlate familien, fordi hun savner livet som det en gang var, da hun var yngre. Hun er lei av fasade og alt som hører med. Men så forsvinner datteren deres etter en handletur på kjøpesenteret. Har noen tatt henne eller har hun gått hjem? En annen person man stifter bekjentskap til er, Roe som er politimann og som fyller seksti. Han føler seg utgått i sin egen jobb med tanke på all teknologien man er nødt til å lære, og han er en mann som virker å bære på mange byrder. Hvorfor? Samtidig blir man kjent med mange flere. Noen i større og andre i mindre roller.

Dette er en bok som byr på et stort persongalleri, men blir godt kjent med de fleste og bytting av perspektiv er gjort på en god, oversiktelig og flytende måte. Kapitlene avsluttes på en måte at man blir sittende og lese litt til, og litt til, og enda litt til. Selv om man har på følelse av hvordan dette vil ende og hva som egentlig skjer, drepte det ikke spenningen på noen måte. Man vil bare vite om man har rett eller ikke. Det som gjør denne psykologiske thrilleren ekstra interessant, er at noen av kapitlene blir fortalt fra Neros perspektiv, altså fra et slangeperspektiv som er både morsomt og dystert.

Advarer mot noen mørke scener
Advarer om at Krypdyrmemoarer er veldig mørk og dyster. Det er noen episoder som kanskje er sjokkerende og brutale for noen, hvis man ikke er vant til å lese mørke eller dystre bøker fra før av, bare så det er sagt. Det er kanskje ikke en bok man spiser til, eller en bok å kose seg med. Heldigvis er jeg selv vant til mørke bøker, men ikke alle er det. Det var nettopp derfor jeg likte denne så godt. Boka utfordrer dyreliv i feil miljø, menneskerelasjoner og ensomhet på en spennende og oppsiktsvekkende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjendisene har begynt å skrive bøker. De skriver enten biografi, alene eller sammen med noen, mens andre skriver barnebøker.

Fra artist til forfatter
Marit Larsen er en kjent artist. Hun slo gjennom i jenteduoen M2M sammen med Marion Ravn. For en god del år siden gikk de hvert til sitt, og jobbet med sin egen musikk, begge to. Marion Ravn ville satse i USA, mens Marit Larsen ble populær i Norge, spesielt etter låta: Don't Save Me.

I fjor kom hun med boka Der Agnes bor som hun har laget sammen med Jenny Løvlie, som er illustratør. Den er om i livet i en bygård, og om forandringer som oppstår. Blant annet flytter det inn en ny jente, som Agnes gjerne vil bli kjent med, og hun inviterer henne til å leke. Hun lager en kreativ invitasjon, men den nye jenta dukker ikke opp. Hvorfor vil hun ikke lege sammen med Agnes, og heller vil leke alene? Kommer de to til å finne tonen sammen?

Å bo tett på hverandre
Å bo i en bygård kan by på noen utfordringer siden man bor så tett på, og folk kommer og går. Noen blir der i flere år, mens andre er der på gjennomreise. Selv om man bor tett på hverandre, trenger det ikke å bety at man har god kontakt med naboene sine, eller vet hvem hverandre er. Noen holder for seg selv, mens andre er sosiale. Gjennom de fine og sjarmerende illustrasjonene av Jenny Løvlie får vi et innblikk i hva forskjellige mennesker gjør i leilighetene sine.

Dette blir en kort anmeldelse siden boka er kort, og man vil jo ikke avsløre noe. Litt lettvint barnebok, kanskje også for de minste som er i ferd med å lese, men en sjarmerende og mystisk bok om vennskap, å bo tett på andre, og våge å bli kjent med fremmede.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne boka var veldig spesiell! Elio forelsker seg i sommergjesten Oliver på den italienske rivieraen. Skrivestilen virket litt svulstig i begynnelsen, men etter hvert kom jeg inn i den poetiske flyten. Det er mye lengsler, tvil, tankespinn og sakte tilnærmelser. Og etter hvert: heftig romantikk! Her er det både intellektuelle samtaler om litteratur og klassisk musikk, og poetiske rå og direkte beskrivelser av begjær. Gleder meg til å se filmen, jeg tror stemningen kan komme veldig godt frem i filmformat. Og forhåpentligvis får vi høre musikken som blir beskrevet i boka.

Ny start til det bedre, eller?

For mye ansvar på en gang
Sara og Sigurd har store plarner for sitt nye hus. Det er ikke akkurat nytt siden de har arvet det av bestefaren til Sigurd. Huset er kanskje gammelt, men byr på fantastisk utsikt og privatliv. Ulempen er at det kreves mye arbeid siden ikke noe er gjort på mange år for å gjøre det hjemmekoselig igjen. Samtidig har de jobbene sine å tenke på. Sara jobber hjemmfra som psykolog, og må finne nye pasienter på egen hånd. Sigurd er arkitekt og jobber med andre i et kontor i byen. Sara tilbringer mye tid hjemme og føler seg ofte ensom av den grunn. Sigurd har alltid vært en mann som jobber hardt og kommer sent hjem, og oppussingen i deres nye hjem blir forsømt og tar tid. Det går utover forholdet, men de prøver å holde ut tingene som oppstår. Tilværelsen til Sara forandrer seg fra mørkt til mørkere da Sigurd en morgen vekker henne for å si at han drar. Han skal på hyttetur med noen kompiser. Senere på dagen ringer han for å si i fra om at han er kommet frem. Senere samme dag ringer kompisene hans til henne for å fortelle at han ikke har kommet. Er det noen som lyver eller har det skjedd noe alvorlig?

Terapeuten har vært og fremdeles er en godt synlig bok, og har vært det lenge. Alltid skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet, og samtidig krangler man med nysgjerrigheten. Nysgjerrigheten tok overhånd denne gangen også. Utsatte litt med å lese den, ikke på grunn av forventninger siden det ødelegger så mye, men for å vente til hysteriet hadde lagt seg.Terapeuten er på ingen måte en unik bok, og heller ikke spesiell, men den byr på noen kvaliteter som jeg likte som; mørkhet, stemning, dystherhet blandet med uvisshet. Det er punkter jeg setter pris på i thrillere og spenningsbøker. Men i det hele blir både karakterene og handling noe blast, spesielt karakterene. Man blir aldri godt nok kjent med dem og handlingen blir veldig langtekkelig uten at noe spesielt skjer underveis. Leser man nøye, fanger man opp ting før karakterene i boka muligens finner ut av det.

Boka hadde sine mørke og dystre partier som var veldig spennende å lese om. Det var også interessant å lese om Saras ensomhet og at hun føler seg noe fanget i huset siden Sigurd er mye borte. Hun har ikke mange steder å gå til, bortsett fra sin far som fremdeles bor i barndomshjemmet hennes, og hun har også en søster som støtter henne når det trengs, samtidig er hun opptatt med sine egen familie. Sara er alltid redd for å være en byrde. Hvordan vil de reagere på at hennes mann er forsvunnet?

Nåtid bedre enn delen om parets fortid
Med tanke på at dette er en psykologisk thriller, savnet jeg mer dybde i karakterene og bli ordentlig kjent med dem, og midtveis i boka føles det som om boka stopper litt opp, og det tar litt tid før ting tar seg opp igjen. Dette er også en psykologisk thriller som skriver om nåtid og fortid, og jeg likte best å lese om nåtiden istedet for øyeblikk mellom Sara og Sigurd fra fortiden. Fordi øyeblikkene fra fortiden ødelegger noe av spenningen. Det er fint å bli kjent med karakterer fra forskjellig tidspunkt i livet, men syntes ikke det passet helt inn denne gang. Det blir noe stakkato over det hele på grunn av det.

Etter mye nøling har jeg endelig fått lest Terapeuten. Den er ikke dårlig, og heller ikke skuffende, men den var heller ikke noe spesielt. Handlingen hadde noe mystikk, og dyster stemning, likevel ble jeg ikke helt bergtatt.

Fra min blogg: I Bokhylla

En underlig thriller istedet for uhyggelig.

Jeg har ikke lest mye av Swanson før, og har sett at bøkene hans får veldig varierte meninger. Tidligere har jeg lest Her Every Fear som også har fått litt blandet tilbakemelding. Oftest er jeg den som ikke liker en bok mens andre liker den, men den gang likte jeg den mens mange ikke likte den. Jeg var en av dem som likte Her Every Fear for jeg syntes den hadde mye atmosfære som mange thrillere mangler, i hvert fall når det gjelder dagens thrillere. Det er enten veldig dødt eller veldig spennende. Ingen mellomting.

Bare en tilfeldighet?
Dødelig bekjentskap fikk jeg lyst til å lese på grunn av baksideteksten. Tenk å kjenne igjen et objekt i noens hus som antageligvis skal ha forsvunnet fra et drapsåsted? Er det det samme objektet eller bare noe lignende? Det skjer med Hen, forkortelse for Henrietta. Hun er gift med Lloyd, og de har nettopp flyttet til et nytt hus. De er barnløse og lever sine rolige liv. Naboparet Matthew og Mira er også barnløse. De blir inviterte på middag hjem hos dem, og etter middag får de en liten omvisning i huset. Det er da Henrietta oppdager et objekt på en peishylle, som er lik et objekt som forsvant fra et drapsåsted som hun leste mye om før i tiden. Om en ung mann som ble drept. En sak som Henrietta ble nærmest besatt av siden det skjedde i nærområdet. Men så har hun hatt episoder før. Hennes mann vet om disse episodene og at hun lider av forskjellige diagnoser, men som hun tar piller mot for å leve normalt. Men hvordan skal hun fortelle sin mann uten at han skal bli bekymret for hennes tilstand, at deres nabo kanskje er en morder?

Dette høres kanskje avslørende ut, men denne episoden at hun oppdager gjenstanden som mulig forsvant fra et åsted, oppdages i naboens hus står i baksideteksten. Får vi vite om det er samme gjenstand eller om det bare en som er prikk lik? Interessant konsept og uhyggelig i grunn, men dessverre var ikke boka det. Både Henrietta og Lloyd, og deres nye nabopar, er relativt unge, men når man leser boka, er det nesten som om de blir beskrevet som om de enten er i seksti eller syttiårene. De blir beskrevet som mye eldre enn de er med sine rolige liv og rutiner. Det er nesten som å se serien Midsomer Murders som var en koselig og fin serie å se på, men som jeg sluttet å se på da de byttet mange av hovedskuespillerne. Da blir det ikke helt det samme. Man får litt av den samme målgruppen og settingen som fra den serien. Saken i seg selv er veldig spennende, men synes ikke at Swanson viser sin beste side herfra. Man blir godt kjent med de to parene, men synes det mangler driv, atmosfære og den uhyggeligheten jeg ønsket var der. Det blir noe lettvint over det hele. Slutten overrasket heller ikke og ble for dum istedet for imponerende. Noe som er synd for dette var en bok jeg så gjerne ville like fordi det virket som det var helt i min gate. Men ble ikke helt fan av utviklingen eller hvordan det slutter. Det er nesten som om forfatteren gikk tom for ideér.

Kommer til å lese mer av Swanson
Selv om dette ikke ble noen favoritt eller var en nervepirrende thriller, kommer jeg til å lese mer av Swanson for han har vist tidligere at han kan bedre. Det ble bare ikke en slik type thriller jeg liker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jenny Cooper har en annerledes jobb enn de fleste.

Hun er likskuedommer og må jobbe med mange vanskelige og spesielle saker. I fritiden er det også kaos. Hun har et av og på forhold med en pilot. Sterke følelser er involvert og lengsel. Det er mye frem og tilbake og de tar opp temaet samboere. Bør de flytte sammen, eller tør ikke Jenny å stole på ham? På jobben må hun undersøke om en tragisk husbrann og familietragedie. Folk sladrer i småsteder. Jenny får problemer med å stole på sine egne instinkt. Skal hun høre på hva andre mener, eller skal hun stole mer på sine egne undersøkelser? Samtidig er hun bekymret for en nær kollega som har vært i en alvorlig ulykke og Jenny er usikker på om egner seg for denne jobben lenger siden hun ikke er den samme før ulykken. Så Jenny har mye å ta hensyn til.

Fristtstående serie
Dette er bok nummer seks i Jenny Cooper serien. Jeg visste ikke at boka tilhørte en serie da jeg kjøpte den i en dagligvarebutikk, for det er ikke bestandig det er markert tydelig. Men har lest at de fint kan leses som frittstående. Jeg er ikke så nøye på kronologisk rekkefølge så lenge de byr på gode bakgrunnshistorier. Men det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er. Ellers er jeg ikke så nøye på det. Spor i aske er som nevnt bok nummer seks i serien som består av sju bøker, og den siste boka i Jenny Cooper serien ble utgitt i 2016.

At denne boka er en del av en serie var ikke det store problemet, men jeg er ikke så glad i krim med romantikk. Da jeg leste baksideteksten virket den mørk og var ikke stemplet som en slags romantikkbok. Dewt er heller ikke ren romantikk, men det blir for mye i en krimbok. Altfor mye om følelser, usikkerhet, lengsler. Er ikke så interessert i å lese om det, spesielt ikke når hovedpersonene er i førtiårene. Det blir noe barnslig over det hele. Barnslig og desperat.

Hovedperson fortjener bedre setting enn dette
Jeg fikk sansen for Cooper selv om hun er noe vinglete både på jobb og privat, men hun har bein i nesa, og lar seg ikke skremme så lett. Synes hun fortjener å være med i en annen type setting enn dette. Ellers er både handling og karakterer noe typiske og blasse. Det er ingen man har lyst til å heie ordentlig på og historien i seg selv, både på jobbfronten og romansedelen er veldig forutsigbare. Denne boka er unødvendig stor for mye blir gjentatt til det kjedsommelige. Det er lite utvikling i både historien og karakterene, og dermed blir det fort kjedelig lesing.

Vet godt at kjedelig ikke er et "godt" nok ord, men av og til er det det mest beskrivende ordet man kan komme på, og det er det jeg forbinder med denne boka. Til krim å være var det hele ganske tamt, langdrygt og siden forfatteren har hatt erfaring som manusforfatter, er det rart han ikke skrev boka mer visuelt. Det blir ikke så levende som krim bør være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fleste kjenner nok til Helge Fossmo og Knutbysaken. Han fikk livstid og sitter nå i Tidaholm Maximum Security Prison. I fjor ble livstid omgjort til 26 år, med mulig prøveløslatelse i 2021.

Som tittelen tilsier, baserer romanen seg på saken fra virkeligheten. I og med at dette er en roman, er noen navn og situasjoner endret, men for oss som kjenner til saken og som har lest litt om den før, er det lett å finne ut hvem som er hvem blant hovedpersonene.

Rett avgjørelse for familien?
Sindre Forsman tar med seg kona Kristina og barna Knutby for å være med i en Filadelfiamenighet som ledes av Eva Skoog. De kommer inn i et lukket samfunn som har visse regler, også noen usagte regler. Noe de lærer etter hvert. Kristina merker som tiden går at tiden i huset blir ofte ensomt siden mannen hennes jobber så mye, og hun ser ham sjeldnere og sjeldnere. Han har også begynt å ta i mot folk som han skal være en slags rådgiver for.

I mellomtiden blir det bare mer og mer anspent både i huset og folk de omgir seg med. Noen planlegger noe og gjemmer seg bak sin tro for å nettopp få det de vil ha. Samtidig blir vi kjent med Anna Andersson som går bak farens rygg. Han vil ikke at hun skal blande seg inn i Filadelfiamenigheten, men hjertet hennes mener noe annet. Gjør hun et riktig valg?

Eva Skoog er i bakgrunnen og legger skumle planer. Hun vil ha andre til å tro at hun er Kristi brud. Vil hun få meningheten med seg?

Skremmende maktkamp og påvirkning
Personlig er jeg noe skuffet over at dette er en roman istedet for true crime. Jeg elsker å lese og se programmer om krimsaker fra virkeligheten. Det er spennende. Så sånn sett er det litt dumt at denne er omgjort til en roman. Det blir ikke helt det samme, men boka er vel verdt lesetiden. Boka er noe repetiv og ensformig i begynnelsen, men fra midten og mot slutten tar det seg virkelig opp, og boka er på sitt mest spennende, når den er i ferd med å avsluttes. Det er jo typisk. Så likte den ikke så veldig godt i begynnelsen og var noe lunken til den siden den er som sagt noe repetiv, spesielt enkelte sexscener og tema. Men det virker som det var en meninghet som brukte sin tro for å ligge med den de ville, som en slags unnskyldning for ting de gjør. Det er også skremmende hvor fort et lite samfunn blir påvirket av hverandre på den måten. Det er som om ingen evner å betrakte det som foregår fra utsiden. De glemmer på en måte å tenke selv.

Det er så mye mer man kan si om boka, men siden saken er såpass kjent og i tillegg på NRK er det en serie om Knutby, som heter: Drap i Knutby. Den er veldig fascinerende. Jeg likte boka etter hvert og den ble bedre og bedre etter hvert som jeg leste. Noe annet som skuffet meg ved siden av at boka ble skrevet som roman istedet for true crime, var at karakterene blir noe blasse. Man blir ikke så veldig godt kjent med dem, og mange av dem havner litt i bakgrunnen. Så kunne ha foresterket persongalleriet noe mer. Bortsett fra det var det stort sett spennende lesing, spesielt hvis man er interessert i saken fra før.

Les gjerne også Barnepiken i Knutby av Thomas Sjögren hvis du vil lære mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tove Braathen debuterte som forfatter i 2017, og siden da har hun rukket å skrive tre romaner.

Nok en sterk roman
Selv har jeg lest to av dem. Tidligere i år leste jeg Effekten av måneskinn på nyfallen snø, og det ga mersmak. Hun har en stille måte å fortelle historier på, og viser karakterenes styrke og svakheter på en ærverdig måte uten å ovedrive. Bøkene hennes, både i denne og Effekten av måneskinn på nyfallen snø, består av outsidere som gjør sitt beste for å finne sin plass både i samfunnet og i sine egne liv. Ja, vi elsker er et godt eksempel på det.

I Ja, vi elsker blir man kjent med tre hovedpersoner fortalt fra deres perspektiv. Den er om Connie som er en av de eldste karakterene i boka og dagligvarebutikken hun jobber i. Det er snakk om at det skal bli gjort store forandringer i butikken. Det er snakk om selvbetjeningskasser og Connie er redd for å miste jobben på grunn av det og alderen. Den er alt hun har siden hun mistrives med hjemmesituasjonen av forskjellige grunner. Den andre karakteren man blir kjent med er Kenneth. Han er en ung herremann med mye ansvar siden han er assisterende butikksjef og jobber for de store gutta. Han har mye å tenke på. Å gjøre butikken mer moderne med disse selvbetjeningskassene det er snakk om, og så disse samtalene som venter med de ansatte. I tillegg blir han plaget av en "kompis" som har sin måte å kreve en jobb på. Den tredje personen blir på en måte utenfor handlingen, men likevel er hun like interessant å lese om de to andre og det er Darina. Hun skal snart opp i norskeksamen. I tillegg til norskfaget, har hun hjemmetjenesten. Vil hun stå på norskeksamen? I tillegg bærer hun på en mørk hemmelighet og får et brev fra politiet. Hvorfor?

Sammen i utenforskap
Tre forskjellige personligheter å bli kjent med og de er svært fascinerende å lese om alle tre, spesielt Darina. Til tross for forskjellene, har de noe til felles: en sårhet de prøver å skjule, og med sine skavanker, prøver de å få livet til å gå videre så normalt som mulig, og de prøver å være en del av samfunnet, selv om de føler seg litt utenfor alt sammen.

Fin blanding av ulike karakterer med troverdige personligheter, som bidrar til en spennende og sårbar roman.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for tips!

Anna har opplevd noko utruleg kjipt. Så kjipt at familien faktisk flyttar til ein ny stad, og Anna må byrja på ny skule. Gjennom tilbakeblikk for me nøsta opp historia om kva som skjedde. Det handlar om kjærleik, tillit og svik. Samstundes prøver ho å starte eit nytt liv på ny skule. Dette tema har ungdom garantert høyrd om, men her får ein lesa historia frå den som opplevde det. Ein får medkjensle og ei djupare forståing for korleis det påverkar livet til eit menneske. Ei medrivande historie for ungdom.

Jeg brukte fire måneder på å komme meg gjennom boka, og det var vel verdt det.

En skikkelig murstein
Grunnen til at jeg brukte lang tid på den var at jeg leste fire bøker "samtidig" på den tiden, og boka er veldig massiv og tung å holde i, i lengden, så den ble lest stykkevis og delt. Med tanke på at dette er en bok man lærer mye av, er det greit å lese den stykkevis og delt, for å huske på mest mulig av det man har lest, siden denne boka er veldig informativ.

Jeg har ikke tenkt å skrive så voldsomt mye fakta om Leonardo da Vinci, men mest om boka, siden jeg ikke er noen historiker, og har ikke tenkt å late som om jeg er det, heller. Men kort fortalt: Leonardo da Vinci (1452 - 1519), er for de fleste en kunstner. Hans mest kjente verker er blant annet: Mona Lisa og Nattverden. Han var ikke bare kunstner, men også oppfinner og, vitenskapsmann. Han var også svært interessert i kirkearkitektur. Han var homofil, og så på samleie mellom mann og kvinne som noe ekkelt. Han var også en mann som var svært opptatt av detaljer. Han var for eksempel opptatt av hvordan en tunge til en hakkespett var(!). Han var også en mann som noterte alt og ingenting. Når han malte var han opptatt av at ansiktsuttrykkene skulle være levende. Han ville binde sammen det personen følte inne i seg med ansiktsuttrykk. Han var også kjent for å legge igjen mye uferdig arbeid. I boka er det med mange bilder som følger med teksten, slik at det blir enklere å følge med på enkelte forklaringer og gjør det hele mer interessant. Vi får se mange av hans malerier, tegninger av oppfinnelser og noen notatsider. Syntes det var spesielt spennende å se på noen av notatsidene. Som kjent var han venstrehendt og skrev speilvendt.

Et ærverdig innblikk i et kreativt liv
Walter Isaacson har skrevet biografier før, og hans mest kjent bok er biografien om Steve Jobs, som kom ut for noen år siden. I biografien om Leonardo da Vinci, skriver Isaason både nøktern, med gode fakta og humor. Han skriver ikke bare om det da Vinci var kjent for og om arbeidene hans, men man blir også kjent med ham, hvordan han var som person. Det er lett å se for seg noen som Leonardo da Vinci, som noe eksentrisk, og det var han også. Han hadde sin egen måte å jobbe på, studere på og utføre ting på, og han hadde også sin egen klesstil. Han var en mann som gikk sin egen vei.

Biografier har en tendens til å bestå av fakta, men lite om selve personen det skrives om, spesielt når det kommer til store personligheter, at det er mye fakta involvert, men beskriver lite hvordan de er, var som mennesker. Men her klarer Isaacson å gi et bilde hvordan Leonardo da Vinci var, ikke bare som kunstner og den kreative sjelen han var, men også som han var som menneske, og man får et lite innsikt i personligheten hans. Hvordan han jobbet, hvem han jobbet for, arbeidsmetoder og hvordan han opererte for å finne ut av ting. Han var jo kjent for å observere alt mulig fra lys, natur og anatomi. Han lærte mye av seg selv bare av observeringer og gjøre sine egne undersøkelser.

Boka kan kanskje virke noe skremmende når det gjelder førsteinntrykk. Den virker litt pensumaktig, men den er veldig lettlest når man først kommer i gang Den er lærerik og det er morsomt at det meste av inntrykket av Leonardo da Vinci, stemmer. Det er lett å se ham som eksentrisk og spesiell, noe han også var, men på en positiv måte. En av de bedre biografiene jeg har lest i de siste årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvordan er det å være indianer i dagens USA? Her møter vi en rekke mennesker fra urbefolkningen. Det skal være en Powwow i Oakland, det skal danses, synges og spilles, og konkurreres om store premier. Alles historie er unik, men de knyttes også sammen på ulike vis. Veldig interessant å lese om identitetsproblem knyttet til å tilhøre en urbefolkning som mange av dem vet lite om. De er indianere hver dag, men hvorfor føles det som å kle seg ut som indianer når de danser i tradisjonelle drakter? Det er mye alkoholproblemer, fattigdom, rasisme og elendighet. Vekslingen mellom de fargerike karakterene gir denne boka et godt driv, den er overraskende, både rå og rørende!

En ukjent bok som ble veldig fort synlig.

Faren til Kate Elizabeth Russell spurte Stephen King om han kunne lese manuskriptet til datteren hans. Hvor kult er ikke det? Med eller uten Stephen King i bildet, er dette en god bok om en metoo sak, sett fra et annet perspektiv.

En annen vinkling i en sensitiv sak
Vanessa føler seg ofte utenfor det meste, kanskje fordi hun føler seg modnere enn de andre i sin egen aldersgruppe. Det er i hvert fall det inntrykket jeg fikk av henne mens jeg leste boka. Hun er bare femten år gammel da hun blir fascinert av en av de mannlige lærerne hennes, og det viser seg at fascinasjonen er gjensidig. Hun blir strakts hans favorittstudent. Små stunder sammen fører til sterkere bånd, og etter hvert til "uskyldig" kyssing. Hun bryr seg ikke om den store aldersforskjellen og klarer ikke å slutte og tenke på ham. Historien veksler fra den tiden hun er hans student til senere når hun er 32 år. Hun blir oppsøkt av en jente som påstår at hun er blitt misbrukt av samme lærer, og vil ha Vanessa på sin side for å forsterke sin sak. Men problemet er at Vanessa ser det ikke på som misbruk, fordi hun har følelser for ham. Kommer hun til å bytte side, eller kommer hun til å være på hans side for alltid? Er båndet deres så spesielt som hun skal ha det til?

Interessant tema med en annen type vinkling i en slik type sak. Hvem er uskyldig og kan det oppstå virkelige følelser mellom en lærer og student? Det er også spennende hvordan Vanessa betrakter forholdet på. Selv om boka er noe mørk og dyster, har hun noen artige og underlige tanker om alt og ingenting som hun deler med oss. Det gjør personligheten hennes fargerik og mer levende. Det gjør henne mer ekte. Det er også spennede å lese om henne både som ung og som voksen person. Hun forandrer seg, men samtidig ikke. Hun har de samme følelsene, og hun er fremdeles noe kaotisk av seg, men likevel prøver hun å skaffe seg et liv som fungerer. Hun er bare et eksempel på at ingen er perfekte. Boka er også et eksempel på at noen bånd er vanskeligere å kutte av enn andre.

Spesiell mor og datter forhold
Jeg likte spesielt godt å lese om forholdet mellom Vanessa og moren hennes som har sine oppturer og nedtur, som de fleste mor og datter forhold har. Moren er kanskje overbeskyttende, noe Vanessa ikke liker, men moren hennes vil bare hennes beste, og vil at datteren hennes skal være trygg. Mens Vanessa påstår gjennom hennes handlinger at hun er voksnere enn sin egen alder. Hun ønsker i hvert fall at andre skal tro det. Det virker som hun har det travelt med å bli fort voksen istedet for å nyte barndommen.

Min mørke Vanessa har vært en godt synlig bok i de siste månedene, og jeg grugledet meg lenge til å lese den. Alltid skeptisk til en bok som får mye ros, for som regel er jeg ikke enig, men dette er en stødig og verdig bok om noe som er aktuelt, til tross for at metoo bølgen ikke er like sterk som da kampanjen startet. Likevel er det en sak som er viktig å legge vekt på, og selv om dette er en roman, var den nesten like spennende å lese som en god krimbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Drivande god og annleis krim! Om litteraturprofessoren som blir etterforskar når leigebuaren forsvinn sporlaust. Me kjem mellom anna innom opera, Freud og boligjakt i denne overraskande boka. Den er spanande, men og morosam! Eg måtte le flere stadar. Ravatn skildrar personar og dilemma med eit skarpt blikk. Spenninga held seg til siste side. Glimrende sommerlesing!

En slapp spøkelseshistorie i et moderne hus.

Lett underholdning
Har lest noen bøker av Ruth Ware før og det er: The Woman in Cabin 10, og In a Dark, Dark Wood. Hun er ingen favorittforfatter, men av og til er det greit å lese bøkene hennes, hvis man vil ha noe lett og avslappende. Bøkene hennes byr på enkle historier med like enkle mystierier, og slike bøker trenger man en gang i blant.

Rowan er lei av å sitte fast i en jobb hun ikke lenger trives i. Hun jobber i en barnehage, og hun er lei av intriger og drama blant visse ansatte. En venn hun deler leilighet med er for tiden borte, og hun føler seg ensom. Ved en tilfeldighet ser hun en annonse om en familie med fire barn som søker barnepike på lang sikt. Rowan kjenner hun trenger en forandring, og svarer. Hun blir invitert hjem til dem på jobbintervju. Selv bor hun i London, og hun må reise hele veien til et øde sted i Skottland. Familien hun møter er temmelig oppdaterte innen den teknologiske verden siden det morderne delen av huset de har renovert, er et smarthus, som drives av appen Happy. Rowan får møte først de tre av fire barna siden den eldste bor på internatskole. Rowan går godt overens med mora Sandra. Vil de andre i familien like henne også?

En annerledes jobb
Rowan får jobben som barnepike og allerede neste dag blir hun alene med barna i en viss periode, for foreldrene må på jobbreise. Vil hun klare utfordringen, og hva er det som egentlig skjer med huset om natten? Skremmer hun seg selv fordi huset hun bor i ligger øde til, eller er det noe uforklarlig i huset som setter henne på prøve? Det går ikke bedre med nattesøvnen hennes da en dør i hennes rom leder opp til loftet, hvor hun hører romstering om natta ...

Nok en bok som blir sammenlignet med Piken på toget. Det ser ut til at nesten alle, i hvert fall de fleste thrillerne som blir gitt ut nå til dags, blir sammenlignet med enten Piken på toget av Paula Hawkins, eller Gone, Girl av Gillian Flynn, eller sammenlignet med begge to. Det har da blitt gitt ut flere og muligens bedre thrillere etter at disse to kom ut? Det er kjedelig at de samme bøkene blir sammenlignet om og om igjen.

Dårlig gjort
Likte godt åpningen av boka hvor Rowan prøver å skrive brev i håp om å komme i kontakt med en advokat hun er blitt tipset om av innsatte. Grunnen er at et av barna hun var barnepike for døde og Rowan ble funnet skyldig, noe hun hevder hun ikke er. Dette er ikke noe jeg røper, men selve baksideteksten, noe som er synd for det legger en demper på spenningen som kunne ha vært der. Grunnen til at jeg ville lese boka selv om baksideteksten er noe avslørende, var på grunn av de overnaturlige elementene, for jeg er svak for spøkelseshistorier og slikt. Men siden det andre allerede var avslørt, føltes det som å lese en oppramsing istedet for en psykologisk thriller, som kunne ha vært spennende. Så å lese baksidetekst, enten om det er på norsk eller engelsk er alltid en risiko, spesielt når man leser baksidetekstene på engelske bøker, som ofte er nesten like lange som en bacheloroppgave. Det føles ofte sånn. Baksidetekster skal være inspirerende og øke nysgjerrighet og gi leselyst, ikke avsløre store deler av boka. Det er trist. Sånn sett føltes boka noe amputert.

Bortsett fra det var det ikke noe spesielt med selve historien heller. Karakterene var mer spesielle enn selve historien, og det er noe trått over det hele. Med tanke på at dette er en slags spøkelseshistorie uten at det er dominerende, er de uhyggelige øyeblikkene stort sett fraværende. De fleste karakterene er kjedelige å lese om, og en eller annen overraskelse som man muligens venter på, uteblir. Wares bøker har tidligere vært veldig forutsigbare, og det er også denne. Også en av grunnene til at jeg ville lese den for av og til vil man bare ha noe lett.

Forståelig nok var ikke dette noen stor leseopplevelse, men lettlest og småunderholdende der og da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ein son sitt brev til ei mor som ikkje kan lese. Ei oppvekstskildring som kjem inn på bestemora og mora sine traumer frå Vietnamkrigen. Om å komme frå krig, og prøve å leve eit nytt liv i USA. Om familie, kjærleik, dop, fattigdom. Boka hopper fram og tilbake i poetiske fragment. Ei djupt gripende, personlig og politisk bok. Krevjande i forma, med ei så særeigen stemning at den aldri vil bli gløymd.

Å passe inn i et lite sted er ikke lett.

Liten familie
Lauren lever som andre jenter, bortsett fra at hun mangler sin mor. Hun er ti år og lever alene sammen med faren og deres hund. Moren hennes forsvant da hun var liten, og ingen vet hvor hun er blitt av. Faren hans nekter å snakke om det etter alle disse årene for sorgen er like stor. Han jobber og tar seg av Lauren, og det er dager han ikke kommer seg opp av sengen. De bor i en liten, isolert bygd i Skottland. Det er også et sted hvor folk snakker og sladder ofte oppstår, og hun og faren er litt utsatt for det, men lar seg ikke borthefte med det. De lever livet sitt som vanlig. På skolen blir hun kraftig ertet av de andre jentene, men heldigvis har hun Billy som er hennes beste venn, og hun er venn med en tenåringsjente som hun henger med når venninnen ikke er på skole i Edinburgh.

En kveld kjører hun og faren hennes nesten ned en kvinne som kommer i veien. Hun har steinansikt, sier ikke noe og er lettkledd. De tar henne med seg hjem og neste morgen er hun borte. Faren hennes forstår ikke hva Lauren snakker om når hun nevner det. Han selv har glemt hendelsen, men det har ikke hun. Senere viser det seg at flere ser denne kvinnen ved skogkanten, som så forsvinner, og like etterpå husker de henne ikke, som om de får et slags hukommelsestap. Det er bare Lauren som husker henne. Hvem er denne kvinnen og hvor hører hun til?

Mer sentimentalt enn skremmende
Det var på grunn av baksideteksten at jeg ville lese boka og bestilte den. Også ville jeg bli litt flinkere til å lese moderne horror. Foretrekker eldre horror, men prøver å holde meg litt oppdatert også. På baksideteksten står det ikke noe om hvor gammel Lauren er, så trodde hun var litt eldre, i tenårene eller noe, og hadde forventet meg en voksnere horror, siden det faktisk er horror for voksne. Men både skrivestilen og handlingen var noe barnslig. Noen uhyggelige scener oppstår, men det blir for mye om sentimentalitet og familiebånd, noe som er forståelig med tanke på at moren hennes forlot henne da hun var liten, og hun ble aldri kjent med moren sin. Likevel håpet jeg på noe mørkere og uhyggeligere enn dette. I denne boka er det litt vel mye om følelser. Det er også spesielt at en tiåring er interessert i tarotkort. Noe av det blir ikke helt troverdig.

Likte at settingen er i et lite og isolert sted i Skottland som kan virke noe klaustrofobisk. Der alle vet det meste om hverandre, men dessverre blir resten av handlingen veldig forutsigbar og kjedelig i lengden. Den mangler både uhygge, stemning og undertoner. Spenningen uteblir i store deler, også, og synes dette kunne ha passet bedre som en novelle enn en bok for det blir fort mye av det samme. Syntes mange av karakterene ble noe anonyme og gråaktige. Man blir ikke helt ordentlig kjent med dem.

Spennende konsept, men tørt og kjedelig utført.

Fra min blogg: I Bokhylla