Bokelskere.no

Første del, om Marta i Nord-Norge på 1920-30-tallet, syns jeg var god. Når Marta kommer til Oslo taper det seg litt. Del 2, om Rogern i Oslo, var svakere, og særlig det som handler om skoletida - jeg får liksom ikke tak i eller sympati for verken Rogern eller brødrene. Alt i alt ei grei nok bok, litt for lang og litt for lite engasjerende.

Bjørn Bakken er selvpublisert forfatter og braket til med Lang lang rekke i 2020. Hadde bok nummer to den samme gnisten?

I Forklarelsens øyeblikk møter man den samme gjengen, noen i mindre rolle enn i forrige bok. Det skjer fine ting i livet til drapsetterforsker Renate, men samtidig, som med alt annet, trues det på grunn av noe hun og noen andre gjorde i forrige bok. Forklarelsens øyeblikk kan fint leses som frittstående, men bør nok lese Lang lang rekke først for å få full utbytte i diverse hendelser.

Som katt og mus
Drapsetterforsker Renate får mye å gjøre fremover. En kvinne skal ha skutt og drept en mann. Spørsmålet er om det er gjort med vilje eller ikke. I mellomtiden foregår det en slags hevnaksjon mot menn som skal være skyldig i noe som skjedde for mange år siden. Det denne personen ikke vet, er at denne personen og Renate jakter på hverandre.

Igjen leverer Bakken mørk krim, så det er nok ikke for hvem som helst. Det spørs vel hva man tåler. Jo mørkere, jo bedre, synes jeg, da. Til tross for at denne var mørk, og Bakken skriver fremdeles skriver godt, klarte jeg ikke å leve meg inn i denne boka på samme måte som jeg gjorde i Lang lang rekke. Det var fint med et gjensyn med gjengen igjen, men noe ble noe gjentakende, og følte at boka kanskje ville litt vel mye? Det blir mye på en gang. Ikke slik at man ikke klarer å holde følge, men det ble litt mye av alt. Litt for mye av det "gode", eller kanskje vi kan kalle det fæle denne gang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener ...

Kreativ forfatter
Med dette sier jeg ikke at det er en dårlig krimbok, det er det ikke. Det var bare selve saken som ikke engasjerte helt, og noe av stemningen føltes som en slags repetisjon av forrige bok. Ser at denne oppfølgeren har høstet mye skryt, noe som er forståelig, men det var nok ikke helt krimboka for meg denne gang. Men er spent på hva mer han kommer med neste gang. Det er ingen tvil om at denne forfatteren oser av kreativitet, noe som er fint å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

(PDF fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Finere språk skal du lete lenge etter, nyt denne romanen

Lettlest og informativt om vikingtiden

Eg var så heldig at De kaller meg ulven av Zeshan Shakar var ein av pakkane som låg under juletreet sist jul. Har lese i den eit par dagar, og likar den godt. Forfattaren skriv godt og får fram
konflikten som kjem fram når to ulike kulturar skal leve saman. Det er ikkje alltid lett- hverken i heimen eller ute mellom vener og kjende.
Boka fortener mange lesarar!

Vil ynskje både deg og alle andre leseglade ei god helg!

Hva synes du om Finntjern, Readinggirl? Har lurt på om jeg skal lese den :-)

Denne helgen fortsetter jeg med Mer av Hakan Günday.

I italiaprosjektet er jeg i gang med L'isola di Arturo / Arturos øy av Elsa Morante. Synes dessverre ikke den kan måle seg med Morantes La storia / Historien …

Har også så vidt begynt på månedens bok i den dystoptiske lesesirkelen på Bokelskere, nemlig 104 av Christopher F-B Grøndahl.

Ble ferdig med å lytte til Age of Vice av den indiske forfatteren Deepti Kapoor i dag. I denne spenningsromanen skriver hun rått, men medrivende om landet med særlig vekt på underverdenen i New Dehli.

Neste lydbok ut blir Em av Kim Thúy. Hun er født i Vietnam, men som tiåring flyktet hun med familien til Canada. Et nytt forfatterbekjentskap for meg, men hun har skrevet flere kritikerroste bøker, så spent på denne.

God helg alle sammen!

Ei svært sterk bok som gjer inntrykk! Har lese den meir enn ein gong….

En av få norske jøder som overlevde oppholdet i Auschwitz, forteller sin historie som er full av grusomheter, men også menneskelig varme og håp. Herman var fast bestemt på å overleve og returnere til Norge, noe han også gjorde som den eneste i familien. Resten var blitt utslettet av nazistene.

En uhyre sterk og viktig leseropplevelse. Nesten umulig å lese uten å ta pauser.

Spennende på typisk Jack Reacher-vis.

Julebøker har blitt svært poplære, spesielt juleromanser. Selv er jeg ingen fan av sjangeren, men likevel prøver jeg få med meg noen juleromaner i året. Denne gang ville ha litt annerledes julebok, og dermed fant jeg en spøkelseshistoriesamling med jul som tema.

En blanding av kjente og ukjente navn
Denne samlingen består av tretten spøkelseshistorier. De er ikke typisk julete, men har et snev av jul som bakgrunnsteppe. Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger, fordi jeg ofte foretrekker "hele" bøker. Jeg leser kun novellesamlinger av favorittsjanger, og av forfatterere jeg leser mye av. Jeg liker at novellene er en lett blanding av klassiske spøkelseshistorier og noen moderne. Navnene for meg var ikke spesielt kjente. Kun Neil Gaiman som jeg har lest en del av fra før og M.R. James som jeg ikke har lest noe av selv ennå, men har en bok med spøkelseshistorier av ham i boksamlingen min. De andre kan jeg ikke huske å ha hørt om før, noe som var spennende.

Baksideteksten lovte på en måte uhygge, men i stedet fikk jeg humor og rare spøkelseshistorier. Skjønner at noen av spøkelseshistoriene er fra en annen tid, og det har sin sjarm det også, men syntes mange av disse spøkelseshistoriene manglet stemning og uhygge. I stedet opplevde jeg dem som vittige og komiske, noen hadde også gode poeng. Men man ble ikke sittende å se seg over skulderen, og det gikk fint å legge seg uten å ha lyset på hele natta. Syntes også enkelte av spøkelseshsistoriene var mer krimaktige enn spøkelseshistorier med overnaturlige elementer.

Novellene har svært forskjellige lengder. De lengste er vel på over tjue sider, mens de fleste novellene er på bare noen få sider. Neil Gaiman har den korteste på to sider, men siden det er en tekst på hver halve side, så telles vel den egentlig som en side. Selv om jeg liker både gammeldagse spøkelseshistorier og de moderne, var det ingen som var spesielt uhyggelige eller gyselige, noe som er synd, for jula er en fin tid for litt grøss da også. Men denne samlingen ble noe anonym og fikk ikke skinne.

Spennende innledning om spøkelseshistorier
Ghosts of Christmas Past har en fin innledning skrevet av Tim Martin som har valgt ut disse historiene. Han forklarer om tradisjon angående spøkelseshistorier, og syntes det var interessant å lese om. Syntes den biten var mer fengende å lese om enn selve spøkelseshistoriene han hadde valgt for boka. Personlig trenger jeg gyseligere spøkelseshistorier enn denne samlingen.

De tre historiene jeg likte best: The Shadow av E. Nesbit, Someone in the Lift av L.P. Hartley og The Step av E.F. Benson.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gode karakteroppbygginger men lite spenning

Vår historie og vår plass i naturen dilemmaet: Religion og naturvitenskap Lerfaldet, Egil M. (Haugenbok)
Forfatter : "Peder Borgen" (Antikvariat.net)

104 av Christopher F-B Grøndahl er innkjøpt og lastet ned på Kindlen. Begynner på den i dag - gleder meg til denne :-)

Jeg var faktisk ikke klar over at New York har hatt en så «erkebritisk» overklasse. Men som du er inne på, de var etterkommere av britiske og hollandske immigranter som hadde arbeidet seg opp. På én måte minner boken meg litt om P. G. Wodehouse. Selv om dette er en helt annen type bok, har Edith Wharton noe av den samme elegante måten å blottstille dette konvensjonelle levesettet på. Hun skriver glitrende.

Du skriver Ellen: «… det sentrale hovedtemaet i boken er allmenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?» Baksideteksten på min utgave (Gyldendal 1994) sier at dette er «en bok om mot og om mangel på mot». Mot til å følge hjertet?

Jeg er for så vidt ikke uenig. Men rommer ikke boken et sentralt og allmenngyldig dilemma til: Fører det å følge hjertet nødvendigvis til et bedre liv? Jeg synes mye av tematikken kretser rundt dette dilemmaet. Spesielt blir det tydelig, synes jeg, i bokens avslutning (som jeg ikke skal røpe).

Takk for en fin omtale både av boken og filmen, Ellen. Filmen skal jeg se, og «Den franske løytnants kvinne» fikk jeg lyst til å lese, tror jeg har den. Filmen har jeg sett for lenge siden, men husker bare at jeg likte den.

For en nydelig roman, språket er formidabelt, og fortellerstilen drar leseren inn og holder på oppmerksomheten til siste slutt.

En gammel mann, Jørgen Heim, er langtidspasient på sykehjem. I boka får vi hre om de siste dagene av livet hans.. Han har mistet taleevnen og hendene er nå det eneste han kan røre. Samtidig som tankene kretser om den tyngende smerten han føler, grt også betraktningene langt tilbake i tida og blir til en oppsummering av hele livet hans.

Jøtgen er sønn nr. 2 i familien. Han har en storebror, Harald, som han både beundrer og riviserer med. De vokser opp på en gård, og det er Harald som har odelsretten, og derfor blir han tidlig tatt med i arbeidet sammen med faren og bestefaren og får mye skryt /noe Jørgen tydeligvis er meget misunnelig for. Men så dør Harald i en drukningsulykke. (Hvordan det foregår får vi spredte pekepinner på gjennom boka. Jørgen må nå overta brorens plass som arvtaker til gården. Selv hadde han ønsket seg en annen framtid, f.eks. Å slå seg ned i Amerika på samme måte som farens lillebror.

Jørgen begynner på landbruksskolen. Han trives der, men så kommer beskjeden om at faren er alvolig skadd etter en ulykke iskogen. Jørgen må avbryte utdannelsen og ta over arbeidet på gården. Han møter en jente, Alma,. De gifter seg og får tre døtre. Jørgen går med planer om å modernisere gårdsdriften. Han får god støtte hos Alma. Hun overtaler ham til å innvie også faren i planene. Dette fører til ny giv også for den gamle

Årene går og døtrene blir voksne. Den ene av dem, Karen, skal overta gården. Hun er gift med en landskapsarkitekt. De slår seg ned i hovedhuset, og foreldrene flytter inn i en k¨rbolig. Karen vil selge skogen. Den skal legges ut til hyttetomter. Jørgen jiker ikke denne tanken. Men han er gammel, og da boka slutter, er det også ute med hans liv.

Det er kanskje ikke så mye stort og uventet som skjer gjennom boka, men det hele er fortalt på en engasjerende og medrivende måte.

Handlingen er hentet fra Kina, tidlig på nittenhundretallet mens det fremdeles var er føydalt samfunn, med seder og skikker som nå virker svært fremmede.

Hovedpersonen er bonden Wang Lung. Han bor i en jordhytte sammen med sin gamle far. Da boka starter er det bryllup. Hvem han skal gifte seg med, vet han ennå ikke. Det er faren som ordner det. Fordi de er en fattig familie, er det bare mulig å velge en kvinne blant slavinnene. I byen er det et stort hus, omgitt av høye murer, der byens rike godseier holder til. En av slavinnene herfra, O-lan, hentes ut som kone til Wang-Lung.

Hun er en arbeidsom og dyktig kvinne. I tillegg til å stelle huset og de to mennene hjelper hun til på akeren. Wang-Lung arbeider også hardt, og smått om senn kan han legge til side litt penger slik at han kan kjøpe seg flere jordstykker. Dette kommer ogs¨godt med etter som barna kommer, to sønner og en datter.

Men farer truer utenfra. Wang-Lung har også en onkel med kone og sønn. Disse er late og dukker stadig opp for å «låne» penger. Det kommer et år med stor tørke. Hele avlingen går tapt, og familien sulter. Den eneste redningen er å reise sydover, mot en storby. Her skaffer Wang-Lung seg arbeid med å trekke en rickshaw gjennom byen. Det er et tungt arbeid og dårlig betalt. Derfor må også O-lan og barna hjelpe til med tigging. I byen er det massevis av fattige. Mange har som Wang-Lungs familie laget seg hus av matter som de har satt opp utenfor muren til et stort hus. Misnøyen syder blant de fattige, og en dag bryter de seg inn i det store huset. Eiere har allerede flyktet, men fattigfolket tar med seg det de finner. Både Wang-Lung og O-lan er heldige og kan vende tilbake til hjembyen med store verdier. Bonden kan nå kjøpe seg mer jord og fortsette arbeidet sitt. År med gode avlinger venter, og han kan ansette arbeidere som kan hjelpe til på åkrene.

Men også andre ting frister. Rundt omkring i byen fins det te-hus. Noen av disse fungerer som bordeller. Wang-Lung besøker et slikt. Her velger han seg ut en ung, sped kvinne. Hun kalles Lotus. Lotus er langt yndigere enn den grovbygde O-lan. Bonden sørger for å få bygd på huset slik at det blir en ny del til Lotus. Her tilbringer hun hver natt. I begynnelsen er Wang-Lung helt besatt av den unge kvinnen, men etter hvert kjølner hans altoppslukende begjær noe.

Omsider bestemmer familien seg for å flytte inn i det store huset der O-lan en gang var slave. Wang-Lung er naå byens mektigste og rikeste mann. Han legger planer for sønnene sine. Den eldste har villet reise bort for åstudere. Han kommer hjem som en kravstor mann. Sønn nr.2 blir satt bort for å lære om regnskap. Faren har ønsket at den tredje og yngste sønnen skulle bli bonde. Men gutten er ikke enig, det er soldat han vil bli.

Lotus har dovne dager. Hun spiser mye kostbar mat og utvikler seg til å bli en fet matrone. Dessuten blir hun svært så kravstor. Wang-Lung får etter hvert nok av det gode livet. Han vender tilbake til jorden og kjærligheten til den. O-lan blir syk og dør mange år før sin mann. På slutten har Wang-Lung på nytt begynt å verdsette sin kone høyt.

Boka er skrevet i en slags eventyrstil. Litt har det med uttrykksmåten å gjøre, men også med seve innholdet. Livet til denne mannen, fra ytterste fattigdom til den høyeste rikdom, overgår nok virkeligheten stort.

Det er så fint at du titter innom dette forumet, Rolf og kommer med dine innlegg. Ikke til forkleinelse for noen, men jeg må vedgå at jeg savner flere av de «gamle», de som var med da forumet var nokså nytt. Vi hadde mange gode diskusjoner.

Her er du innom mange temaer, og jeg vet sannelig ikke om jeg har så mye å tilføye.
Du har en boksamling du kan være stolt av, og jeg leser at disse verkene betyr svært mye for deg, og kanskje spesielt den spede begynnelsen. «Å kvitte seg med» en bok, er ikke nødvendigvis ensbetydende med å kaste den. På min øy har vi både et mikrobibliotek for omfordeling av bøker og en rød, fredet telefonkiosk som nå er blitt bokkiosk. Mannen min fikk ikke sjokk fordi jeg ville renske opp i samlingen i vår lille hytte, men for at nettopp Simaks «City» sto i faresonen. Og kanskje du ikke skal lese neste linje, men vi er altså kommet dit i livet at vi rydder opp av hensyn til våre etterkommere, og da slipper heller ikke bøkene unna en kritisk vurdering. Jeg kjøper nå kun utvalgte titler («Slaktehus 5» kommer nok med her), og bruker biblioteket desto mer.

Når det gjelder sjangre, tror jeg nok jeg kan like bøker innen de fleste. Det beror på kvaliteten. Men science-fiksjon er ikke noe jeg oppsøker eller interesserer meg for. «Legenden om mennesket» var et unntak, som gjorde dypt inntrykk.

Og igjen, tusen takk for dine vennlige ord og din anbefaling av «Slaktehus 5» - både boken og filmen.

Ferietid kan være en utrolig travel tid 😊 Jeg vil bare kort vil jeg si at jeg har lest ditt lange, vennlige og opplysende innlegg med interesse og skal komme tilbake med et ordentlig svar. Som du selv skriver, et gjennomtenkt innlegg fortjener er gjennomtenkt svar.

Jeg likte romanen godt, den har noen rolige sekvenser innimellom, men jeg frydet meg over å få øye på gamle irske tradisjoner underveis.