Bokelskere.no

Med en litt uspiselig hovedperson og mange flotte betraktninger, begeistret Helga Flatland igjen denne leseren

Lowen blir vitne til en uhyggelig ulykke og møter Jeremy, som redder dagen hennes. At de skal i det samme møtet dagen de møtes, kommer som lyn fra klar himmel. Lowen er forfatter, men ikke spesielt vellykket. Moren har akkurat dødd, og etterlot seg kun gjeld. Møtet med Jeremy blir vendepunktet i Lowens liv. Jeremy er gift med den suksessfulle forfatteren Verity. Hun har blitt invalidisert etter en bilulykke, og nå vil Jeremy at Lowen skal fullføre de tre siste bøkene i serien til Verity.
Blakk som hun er, går Lowen med på det. Pengene hun kommer til å tjene, er mer enn hun kunne håpet på.
Kontoret og hjemmet til Verity er kaotisk, og i Vermont, så Lowen, som er New York basert, flytter inn. Midlertidig.
Blant papirene til Verity, finner Lowen et manuskript som er ukjent for alle, unntatt Verity selv, og nå Lowen. Det er en selvbiografi, og desto mer Lowen leser, jo mer bekymret blir hun. Hvis Jeremy leser dette, kommer hans kjærlighet til Verity dø.

Det er drama, ulykker, og dystre hemmeligheter involvert, og selv om det er en ungdomsbok, blir jeg revet med. Slutten var litt forutsigbar på en måte for min del.

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

En forklaring på denne vekslingen har heller ikke jeg funnet, men den skaper en snedig effekt. Jeg-personen ser seg selv både innenfra (i første person) og utenfra (i tredje person). Er det å omtale seg selv i tredje person en måte å skape en distanse på?

Har Grass lagt inn denne effekten bare for «moro», som et fabel-element, eller har han en dypere mening med den? Ikke vet jeg. Vekslingen fungerer i hvert fall som et overraskelsesmoment og bidrar til å holde leserens oppmerksomhet fanget.

Andre synspunkter?

Artig tankeeksperiment og en skikkelig tankevekker - anbefales!

Jeg har også undret meg over denne dobbeltheten. Hvorfor sier han "jeg" og "Oskar" om hverandre? Er det en forskjell i betydningen mellom de to? Man skulle kanskje tro at ved å bruke
navnet fjerner han seg mer fra det som setningen uttrykker. Men jeg kan ikke se at dette stemmer heller. Har noen en forklaring?

Har fullført «Hvit krysantemum» no i ettermiddag- var greit å bruke ettermiddagen til det mellom stormkasta! Huff, for eit ver- er glad eg ikkje er ute på havet!

Boka er tøff, ja, og veit ikkje om eg vil kalle det eit litterært meisterverk - MEN innhaldet er viktig! Så vondt å lese om alt det desse kvinnene måtte gå gjennom! Og nesten det verste er at det er basert på verkelege hendingar!
Håper berre at dei ansvarlege har fått den straffa dei fortener! Kjenner at det var vel verdt å bruke nokre kroner på denne- den gjorde inntrykk, både på godt og vondt!
Ein god søndag vidare til deg og! :-)

Skummel lesning? Absolutt! Ikke minst på grunn av verdenssituasjonen som nå ikke lenger er så rolig som den var for ett år siden. Her ser vi hvor galt det kan gå dersom prestisje og hevntanker blir den viktigste drivkraften for verdens fremste politikere.

Bokas handling kretser rundt en del navngitte personer og miljøer i ulike land og veksler mellom disse fra kapittel til kapittel. Handlingen starter i Afrika, i Tsjad. Her er en av hovedpersonene, den kvinnelige CIA-agenten Tamara. Landet er herjet av terrorister, og det er viktig å finne deres skjulested. Narkotikahandel er en viktig inntektskilde for narkotikaorganisasjonene. Vi hører om en buss som illegalt skal frakte fram til kysten afrikanere som vil prøve seg over til Europa. Med på denne bussen lurer også undecoveragenten Adyl seg. Han er på jakt etter sjefen for en terroristorganisasjon. Men bussreisen ender ikke som forespeilet for flyktningene. De blir satt av ved en gullgruve ute i ørkenen, mens bussen bare forsvinner. Her blir de holdt fanget og satt til slavearbeid i gruven. Takket være Adyl og hans modige taktikk klarer man å få varslet om det som foregår. Soldater kommer og klarer å finne den ettersøkte terroristlederen som har skjult seg i leiren.

Et annet sted i verden med ustabile forhold er Korea. Et opprør i Nord-Korea får stor betydning. Deler av hæren er med på det. De tar kontroll over de største byene der det nordkoreanske atomarsenalet befinner seg. Et svekket Nord-Korea med indre splittelse er en stor fristelse for Sør-Korea som ivrer etter gjenforening. Styrker fra Sør inntar den nordkoreanske hovedstaden. Nå begynner både Kina g USA å røre på seg. Hver av stormaktene ser sine interesser truet. Vi trekkes inn i miljøet rundt statsoverhodene i USA og Kina. I begge statene er det krefter som roper om øyeblikkelig handling og hevn. De moderate kreftene forsøker febrilsk å holde igjen, men prestisjen veier tungt. Faren for en verdensomfattende atomkrig nærmer seg ......

Dette er en omfangsrik bok. Men det oppleves ikke slik for spenningen er der omtrent hele tida. Nå er det ikke bare politikk handlingen dreier seg rundt. Hovedpersonenes privatliv har også fått stor plass. Kanskje for stor? Er det for å tekkes lesere av alle slag at så mange kjærlighetshistorier er blitt med i alt det andre?

Iflg Ibsen selv er dette hans hovedverk, noe omfanget kan tyde på, men det blir for ujevnt og altfor mange karakterer å holde styr på for min del.
Kort fortalt er det keiser Julian vs Jesus, og sistnevnte har vært død lenge.
Sjalusi og galskap griper keiseren, og venner og folkets hyllest går tapt i kampen for verdensherredømme.

Les boken som et lekent eventyr, og kos deg med alt det underlige som skjer på veien.

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har ikke lest mange av hennes bøker, men siden jeg var på Kreta-ferie, fant jeg ut at denne måtte være aktuell som ferielektyre. Det ble ingen stor opplevelse. Alle reiseskildringene var både interessante og spennende, men det ble litt for mye av det gode etter hvert. Og selve rammefortellingen endte så banalt og "lettvint" at det ødela hele historien.

Jeg bruker lydbøker når jeg går tur eller driver med kjedelige sysler f.eks. arbeid i hus og hage. På den måten føler jeg ikke at jeg kaster bort verdifull lesetid på langtekkelige bøker. Andre bøker må jeg lese for å nyte setningene. Er med på felleslesing av Blikktrommen nå og den er et godt eksempel på den type bøker som får meg til å stoppe opp og lese om igjen fordi det er så godt formulert.

Jeg er enig i at Tatt av vinden var en pine å komme seg gjennom og må dessverre si det samme om Ulysses. Jeg har More than complete hichhikers guide i hylla, men har ventet fordi jeg liker filmen så godt. Den bør kanskje få stå i fred noen år til..

Hei!
Eg har gått i gang med ei bok Hvit krysantemum av M L Bracht.
Kjøpte boka ganske nyleg…ein dag regnet ausa ned og eg hadd lyst på noko som kunne flytte merksemda mi.
Og eg likar det vesle eg har lese til no, sjølv om det er fæle hendingar som vert fortalt om. Jenter som vart misbrukte under Koreakrigen…..

Skal også prøve å fullføre ei anna god bok: Zuleika åpner øynene.
Den har lagt ei stund halvlesen sidan vi her i heimen har hatt vel mykje influensa innom veggene.

God helg!

(Ooops…ser eg har sett svaret mitt litt langt ned- meinte å svare Readinggirl 20)

Forfatteren skriver om sin egen familie, som var uendelig stor, men som krympet år for år. Hennes far var en av syv søsken, men kun han fikk barn, og kun ett. Flere av søsknene døde av tuberkulose, i tillegg til at hans far etterlot seg stor gjeld etter sin tidlige død.
Forfatteren har måttet dikte mye, for det er ikke flust med informasjon å finne. Fotoalbum og dødsattester sier jo ikke alt, men et innblikk får vi.
Interessant og godt skrevet.

Hvordan reagere på denne boka? Noen ganger under lesinga ble jeg rett og slett sint. Dette er da reinspikka tøv! Spøkelser, svevende ånder, gjenoppstandelse... Det er nok av bøker som kan lære meg noe viktig om verden vi lever i. Så hvorfor bruke tid på slikt nonsens? Likevel var jeg så fascinert at jeg bare måtte lese videre. Temaet om eneggede tvillinger er noe som pirrer nysgjerrigheten. Ikke lett «å finne seg sjæl» når en hele tida lever tett innpå et annet menneske som r prikk lik en selv. På den annen side skaper det muligheter til å lure omgivelsene.
Og det er dette siste som skjer i denne boka. Her handler det om to generasjoner med eneggede tvillinger. Edie og Elspeth som representanter for foreldregenerasjonen og fra neste generasjon: Julia og Valentina.

Boka starter med at Elspeth dør på sykehus i London, i armene på kjæresten sin, Robert. På forhånd har hun skrevet testament der hun overdrar huset sitt til sine to amerikanske nieser, Julia og Valentina. Betingelsen er at moren deres, Edie, altså Elspeths tvillingsøster aldri må sette beinet sitt i dette huset.

I det samme huset bor, i etasjen under, Robert (Elspeths kjæreste) og i etasjen over, Martin, som er en typisk tvangsnevrotiker. Tvillingene kommer til å knytte bånd til hver sin av disse mennene. Så oppstår det noe rart i leiligheten: Ånden til Elspeth materialiserer seg. Hun svever usynlig omkring i leiligheten. Etter hvert lærer man også å kommuniserer med henne ved hjelp av automatisk skrift. En romanse oppstår mellom Valentina og Robert. Hun vil gjerne flytte ut og etablere seg med sin kjæreste. Julia, som alltid har vært betraktet som den viljesterke av de to, motsetter seg dette. Hun vil at de to søstrene skal leve sammen som før.

Så får Valentina en vill idé. Dersom Elspeth klemmer sjelen ut av henne, slik at hun dør, vil det senere bli mulig å tilbakeføre sjelen hennes inn i den døde kroppen. Et slikt eksperiment har de allerede klart å utføre med em katt. Som sagt, så gjort. Første del av forsøket gjennomføres, men da Elspeth vil bringe Valentinas sjel tilbake i den døde kroppen, skjer det noe uventet......

Fascinerende lesing? I alle fall er hele greia reinspikka tøv!

Rebecca Wexelsen skriver korthugde setninger, som alle er meningsbærende. Hun byr på mange skarpe observasjoner av menneskesinnet, samtidig som intrigen som bygges opp er formidabel.