Bokelskere.no

Boken har fått nominasjoner og høye terningkast og skryt fra alle kanter. Derfor er det nesten så jeg ikke tør å si høyt at jeg kjedet meg gjennom mesteparten av teksten. Her fant jeg hverken språk eller handling som var verdt å bruke tid på, og angrer på at jeg leste ferdig. Og ja – jeg skjønner at feilen må ligge hos meg.

Ikke la de døde komme hit er creepy og veldig spennende, men du må tåle en god del overnaturlige elementer for å sette pris på romanen.

I utgangspunktet ville jeg trodd at «Blikktrommen» ikke lot seg filmatisere. Men så har altså Volker Schlöndorff laget en gripende god film (1979). «En fantasifull skrøne som med humor og oppfinnsomhet portretterer en dramatisk tid», som det står på omslaget. Regissøren henter frem humoren i boken, viser den frem og lar den få utfolde seg. Absurditetene, humoren og komikken - og ikke minst musikken - satt opp mot de brutale realitetene gjør den samfunnskritiske brodden ekstra skarp. Flotte skuespillerprestasjoner og talende, fine bilder. Dette var virkelig godt. Jeg anbefaler filmen – i seg selv og som en utfylling til Günther Gass’ bok.

Hvor dypt jeg hadde kommet i denne materien på egen hånd er jeg usikker på. Jeg takker derfor dere som har bidratt med interessante og opplysende innlegg. Jeg ser ikke bort fra at jeg leser boken igjen en gang.

PS.: Etter å ha sett filmen tror jeg at jeg med flere har lagt for stor vekt på det at Oskar skifter mellom jeg-form og tredje-person om seg selv. Er ikke dette bare er sånn som barn gjør (og Oskar Matzerath har stadig mye av barnet i seg).

I september leste jeg Der krepsene synger, da boka var filmaktuell. Etter å ha sett filmtraileren, fristet boka mer enn filmatiseringen.

Der krepsene synger ble opprinnelig utgitt i 2018, og siden da har den vært en snakkis, både positivt og negativt, men for det meste positivt. Visste ikke helt om det var en bok for meg da det ikke er krim, men den har noen krimelementer i seg. Det er roman med krimelelemter siden en ung mann blir funnet død, og dødsfallet er mistenkelig.

Alvorlig omsorgssvikt
Romanen er om Kya som får en brutal start på livet. Familien drar fra henne en etter en, bortsett fra faren. De andre har dratt fordi han er skremmende og alkoholisert. Men Kya er for liten til å dra noe sted, og ingen tar henne med seg. Ofte er hun alene og må klare seg selv. Skaffe mat, lage mat og overleve dagene siden faren har en tendens til å forsvinne i lange perioder. Hun må holde ting i gang helt alene. Hun blir kjent med en fyr i nærområdet som besøker henne av og til, og når hun blir eldre, blir hun kjent med en annen som holder til i byen. I løpet av den tiden med opplever hun både glede og svik.

Da en av dem blir funnet død, ser sheriffen på dødsfallet som mistenkelig og Kya blir sett på som mistenkt. Ikke bare fordi hun er outsideren og de andre ser på henne som rar som bor alene ut i marsklandet, men flere ting retter mot henne, og en rettssak starter.

Ikke alle skildringene er like realistiske
Boka virker kanskje stor og kanskje skremmende for noen siden den er på over fire hundre sider. Selv er jeg vant til det og foretrekker store bøker, men fortvil ikke. Den føltes ikke arbeidsom. Boka består av en god del alvor, oppvekstskildring med harde kår, har flytende språk og interessante personligheter. Lkte å bli kjent med Kya fra hun var liten til å bli en ung kvinne. Skildringen fra da hun var under ti år, da hun måtte finne mat og lage mat selv, overleve, var ikke spesielt troverdig, på grunn av den svært unge alderen, men tøff lesing.

Var ikke spesielt interessert i den romantiske delen da hun ble kjent med de to guttene, for er ikke spesielt interessert i å lese om følelser og svik, men likte delen da hun delte sin kunnskap om naturen med et forlag, og rettssakdelen. Så opplevde begynnelsen som noe seig, men det gikk over ganske fort.

Fin og småtrist oppvekstroman om harde kår, overlevelse, brutal kjærlighet og sorg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonner forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Jeg er ikke med i lesesirkelen, men tror sannelig du er inne på noe, Harald, når du skriver at hovedpersonen i Blikktrommen er en selverklært upålitelig forteller. Sakser fra snl.no:

Blikktrommen inneholder også elementer av den pikareske romanen, skjelmeromanen, blant annet gjennom framstillingen av hovedpersonen som en omreisende outsider, som lever på kanten av samfunnet og som dermed – direkte og indirekte – også kritiserer det. Romanen er fortalt ut fra perspektivet til Oskar Matzerath, som jeg-forteller, men som tidvis likevel omtaler seg selv i tredje person, – han er en upålitelig forteller, noe som er et kjennetegn ved skjelmeromanen. Han er ingen utvetydig positiv helt, men heller en antihelt og en outsider, også dette i tråd med skjelmeromanen.

Felleslesing av "Blikktrommen" i oktober 2022 ga mange interessante og opplysende innlegg om denne komplekse boken. Her finner du alle innleggene.

Du ligger stadig foran meg i leseløypa - denne fikk jeg også på Bookbites i dag. Leste Vi er fem, en merkelig sak.....

Ser frem til å lytte den - fikk den nettopp på BookBites nå - "dessverre" så fikk jeg plutselig 7 ønskede bøker samtidig, og da blir det umulig å få lest alle innen fristen. (Holdt på allerede med to andre - så jeg må vel ønske noen på ny - synd man ikke kan forlenge fristen, slik som med vanlige bibliotek-bøker)

Jeg leste Steinansiktet på en dag, rett og slett fordi jeg ikke kunne legge den fra meg. Det er egentlig ikke fordi den har høyt spenningsnivå. For det har den ikke. I så måte føles noen av delene mer som en familieroman. Men en blir så innvolvert i denne familien og de ulike karakterene med sine styrker og svakheter at en bare må vite hvordan det går. Det går fint å lese Steinansiktet uavhengig av Jernspøkelset. Men det er en del referanser til det som skjedde i Jernspøkelset, og en kjenner familien og karakterene bedre hvis en følger dem gjennom Jernspøkelset først. Derfor anbefaler jeg begge bøkene etter hverandre. Men gå for all del ikke glipp av Steinansiktet.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det kommer nok jeg snart til å gjøre også - når jeg avslutter mitt forhold til Edward her og nå!

Boken er ferdig lest.
Jeg har i den siste tiden kun lest et kapittel hver dag for å forstå og fordøye innholdet bedre, uten at det hjalp noe særlig. Mye av innholdet i boken er for meg en uforståelig grøt, så jeg gleder meg til flere leser ut boken og kanskje letter litt på sløret for meg.

En 3-er blant alle disse 5- og 6-erne! Jeg har bare lest første bok i trilogien, «En ulastelig mann», og kjedet meg allerede i den.

Det første kapitlet ga en lovende beskrivelse til hovedpersonens personlighet – presis, humoristisk og erkebritisk. Yes, dette var noe for meg. Skuffelsen kom da Gardam begynte å nøste opp Edward Feathers / Gamle Filths livshistorie. Etter mitt syn bygger ikke beskrivelsene av Edward i yngre år opp til den gamle Edward vi møter i første kapittel. Jeg har flere ganger grepet meg i å tenke: Er dette virkelig Edward. Ville han uttrykke seg på en slik måte, reagere sånn? Selv om vi utvikler oss gjennom livet hadde jeg forventet å finne noen gjennomgående karaktertrekk, en slags sammenhengende tråd i oppbygningen av Edwards karakter. Følgelig tror jeg ikke helt på han, og mye av boken klapper sammen for meg. Jeg savner i det hele tatt å komme bedre under huden både på Edward og bokens øvrige personer.

Når jeg som deg Ellen heller ikke synes noe særlig om forfatterens språk og skrivestil, blir det ikke mye igjen. I positiv retning teller historiene om kolonibarna.

I begeistringen over første kapittel bestilte jeg straks de to neste på biblioteket. Når du og andre fremhever nummer en som best, lurer jeg på om jeg skal bry meg med å lese nummer to og tre.

Bok nummer to i serien, ikke like fengslende som Skogsmatrosen, men absolutt spennende og medrivende. Fortsettelse: Gullgutten

Hjerteskjærende og lærerikt - anbefales på det sterkeste!

En roman som beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen.