Bokelskere.no

Damen med det kuleste navnet, har skrevet nok en engasjerende thriller. Det morsomme er at navnet Karin Slaughter er hennes ekte navn. Det er nesten skreddersydd til bøkene hun skriver.

En stødig forfatter
Bruddstykker er ikke hennes nyeste bok. Originaltittelen ble utgitt i 2018 og på norsk ble den utgitt i 2020. Dette er en av hennes enkeltstående thrillere. Noe hun er svært god på. Har lest Pretty Girls og The Good Daughter av henne tidligere, og bøkene hennes er ofte svært engasjerende og har mye fart.

Det har også denne. Boka er kanskje noe stor, men den føles ikke stor mens man leser, fordi innholdet føles ikke tungt. Det er som om lesingen nesten går av seg selv, og hva er vel bedre enn det?

Kjenner du din egen mor?
Denne thrilleren er om et komplisert mor og datter forhold som blir enda mer komplisert. De er på restaurant som befinner seg i et kjøpesenter for å feire Andreas bursdag. Hun fyller 31 år og moren vil ikke at datteren skal tilbringe dagen alene. Andrea, også kalt Andy, bodde en periode i New York, men flyttet tibake til sin mo,r for hun føler seg mislykket og vet ikke helt hva hun vil. Mens de drikker kaffe oppstår det skyting, og Andrea får se en side av moren hennes hun aldri før har sett. Handlekraftig og veldig rolig i en slik type situasjon. Senere oppstår det en ny hendelse som gjør til at moren ber Andrea om å flykte i en bestemt rute, og ikke ta kontakt før moren hennes ber henne om det. Hva er det som egentlig skjer, og hvem er det Andrea må flykte fra? Boka er både om nåtiden og fortiden. Nåtiden er om Andrea på flukt og på leting etter svar om hvem moren hennes er, og hva hun har skjult for henne. Den andre er om en gruppe mennesker, en type sekt som planlegger diverse attentat. Deler av handlingen foregår i Oslo.

Personlig likte jeg best å lese om nåtiden fremfor fortiden, for syntes fortiden ble for forutsigbart og nåtiden var mer åpen. Man ble hekta på reisen til Andrea og hva som ville skje videre. Hun er heller ikke en typisk karakter som skal leke helt. Hun prøver bare å gjøre det hun får beskjed om, og håpe at alt vil gå bra med henne og moren hennes til slutt. Man blir lett lei av disse heltene som tror de vet best. Så det var forfriskende å lese om noen som er litt klønete, og som ikke alltid har tillit til seg selv. Likte også godt å lese om mor og datter forholdet. Man tror man kjenner det viktigste mennesket i livet sitt, men så gjør man ikke det likevel. Kommer Andrea til å se denne personen på samme måte som før, eller må man lære å kjenne hverandre helt på nytt? Man blir også spent på om moren hennes vil klare seg med tanke på alt som foregår.

Slaughter er svært god til å holde på interessen hele veien, utvikle en handling med mye action, og skape et bånd til karakterene, enten man liker dem eller ikke. Jeg kjeder meg ikke med denne forfatteren. Boka er også i ferd med å bli til en Tv-serie. Nesten alle bøker blir til enten film eller Tv-serie for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en fantastisk morsom bok! Jeg vokste opp og bor i et nynorsk-område men forlot nynorsken da jeg begynte på videregående. Det synes jeg kanskje er litt trist nå. Men det gjør også at en del av humoren i denne boken går på ting jeg vokste opp med. Kanskje spesielt den delen som handler om hvordan man skal skrive og snakke nynorsk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Når man skyter arbeidere er en sterk bok. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det mest fascinerende med er «En rød heltinnes død» er naturligvis at den gir en knakende god og underholdende innføring i kinesisk hverdagsliv, med trangboddhet, beskjedne lønninger og stor oppfinnsomhet. Samtidig får vi en spennende fortelling fra et land i forandring, hvor nye ideer og rå kapitalisme presser på og til en viss grad får innpass. Men det tungrodde og undertrykkende kommunistiske regimet er fortsatt kraftig til stede, ikke minst for å overvåke og til en viss grad beskytte sine egne. Det får i hvert fall Cheng og Yu merke på sin leting etter en drapsmann i Shanghai.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Talismanen og Black House er to av mine favorittbøker. De minner om Det mørke tårn serien som er mer kjent. Kanskje spesielt idet de blander sjangre, som fantasy og horror. Men også fordi vi her følger en hovedperson på en reise for å redde både seg selv og andre.
Historien er meget fascinerende og disse bøkene anbefales!

Talismanen og Black House er to av mine favorittbøker. De minner om Det mørke tårn serien som er mer kjent. Kanskje spesielt idet de blander sjangre, som fantasy og horror. Men også fordi vi her følger en hovedperson på en reise for å redde både seg selv og andre.
Historien er meget fascinerende og disse bøkene anbefales!

Talismanen og Black House er to av mine favorittbøker. De minner om Det mørke tårn serien som er mer kjent. Kanskje spesielt idet de blander sjangre, som fantasy og horror. Men også fordi vi her følger en hovedperson på en reise for å redde både seg selv og andre.
Historien er meget fascinerende og disse bøkene anbefales!

Jeg hørte denne som lydbok, så gikk tydeligvis glipp av masse illustrasjoner. Men da kan jeg i alle fall si at jeg ikke synes teksten står seg aleine. Den blir veldig oppramsende når den forteller om Julius’ tidlige liv, det handler mest om hvor kjent han var da, og jeg kan ikke se at det skal være så interessant for unger i dag? Det blir nærere og mer gripende når vi nærmer oss vår tid. Men teksten halter fortsatt, synes jeg, den prøver å være enkel, men plutselig dukker det opp fremmedord.

Jeg skjønner ikke helt poenget med boka, jeg. Det virker litt som et forsøk på å gjenbruke en gammel suksess uten at det er noe nytt å tilføre. Og jeg sitter igjen med en litt uggen følelse for hele prosjektet. Julius har jammen ikke hatt det greit, men det er mange som har tjent penger på ham.

Mja... Historien er litt gøy. En forsvunnet far som har levd et trippelliv (minst!), det er spennende, originalt og underholdende. Og det blir både dramatisk og morsomt. Men jeg sliter voldsomt med språket. Det er så overblomstrende og utapåkult at jeg både blir irritert og synes det er tungt å lese. Og uansett spenningsnivå, å kalle dette en thriller, det er å ta veldig i.

Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.

Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.

En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.

Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?

Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.

Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.

Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi følger kvinnene gjennom ett kalenderår og 12 leste romaner. Gode historier og leseglede er det viktigste. Kvinnene leser egne liv og erfaringer mellom linjene, og slikt blir det både uenighet, følelser og lærdom av.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Henrik har en hemmelighet er skrevet av Kirsti Hansen Demény. Hun er fengselsbetjent og debuterer med denne barneboken. Henrik har en hemmelighet er en viktig bok, men også en spennende og morsom bok for 1. -4. klasse. Den vil være bra for barn og unge som har foreldre eller andre som står dem nær i fengsel, og også i situasjoner hvor det snakkes om at noen er i fengsel.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Du trenger ikke være i et kjæresteforhold for å lese denne boken, du lærer om menneskers kjærlighetsspråk, dette gjelder overfor partner, foreldre, venner, familie og barn. Den er full av a-ha opplevelser og får deg til å få en større forståelse for hvorfor mennesker er som de er. I denne boken lærer du at det er forskjell på måter å uttrykke kjærlighet, du lærer å identifisere andres måte å uttrykke kjærlighet og du oppnår lettere kontakt når du prater “samme” språk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg liker bøkene til Cecilia Samartin og ventet på Mofongo. Jeg hadde ikke lest om boken på forhånd og ble overrasket over at hovedpersonen i denne boken var en liten gutt, og ikke, som i de andre bøkene, en kvinne.

Boken er som de andre søte og fine, men kanskje ikke fantastiske.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en an autentisk beretning om å være i fengsel, den spiller ikke på stor dramatikk, men viser en realistisk hverdagssituasjon for en gutt som lengter etter familien, og håper på en framtid utenfor fengselet. Underveis bidrar jurister, fengselsmyndigheter og andre med konkret faktastoff om strafferett, fengselsrutiner og oppfølging etter at straffen er sonet. Denne boken er nominert til Brageprisen i klassen for barne- og ungdomsbøker.

John Constantine er hovedperson i tegneserien Hellblazer, men gjør også gjesteopptredener i andre forfatteres arbeid. Han er best beskrevet som en okkult detektiv og anti-helt. Han er opptatt av at den vanlige mann skal ha rett på et vanlig liv, og han håper dette inkluderer ham selv. Men der kommer til stadighet magi, demoner og mord i veien. Constantine opptrer i tegneserier utgitt av DC Comics, for det meste under forlaget Vertigo. Første gang han dukket opp var i The Saga of the Swamp Thing i 1985. Han ble skapt av Alan Moore, Steve Bissette, John Totleben og Rick Veitch.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

I denne boken presenterer Klintberg både vandrehistoriene og forklarer den sosiologiske eller samfunnsmessige koblingen; hva som kan være opphavet til historien. Jeg hadde hørt ganske mange av disse historiene selv, og det er morsomt og få dem bekreftet som vandrehistorier!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Neverwhere er skrevet etter Tv-serien Neverwhere (av Neil Gaiman og Lenny Henry). Historien og karakterene er de samme som i Tv-serien, med unntak av at romanformen lot Gaiman utvide og utdype enkelte sider av historien og å gjenopprette endringer som var gjort i manuset til Tv-serien.

Har du ikke lest Neverwhere anbefaler jeg det sterkt. Jeg ble så fascinert av bøkene at jeg nå prøver å få tak i Tv-serien fra 1996. Forhåpentligvis vil det være mulig!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg likte virkelig denne boken. Det er en utrolig fascinerende historie om en familie og om slekten deres. Hilde Sophie Plau har fått med seg både det som er koselig og fint, men også det som er stygt og som ikke blir snakket om. Anbefales!