Bokelskere.no

De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...

Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.

En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.

Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...

Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.

De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.

Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.

En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.

Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.

Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.

Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.

Fra min blogg. I Bokhylla

Jeg har virkelig kost meg med denne serien, og jeg anbefaler deg å lese dem alle sammen. Men denne var ikke den beste av dem. Boken er spennende og historien intrekat og full av fart og spenning. Men den er også full av lange dialoger. Lagergren, en av hans venner ved British Museum og Oskar diskuterer kortene, funnene de gjør underveis og historien de etterhvert finner ut av til det kjedsommelige. Hver gang fordi de får nye opplysninger, og hver gang fordi det avdekkes mer av hva som skjedde på 1200-tallet. Eller fordi de har funnet ut mer av legenden rundt denne tavlen. Men det blir litt i meste laget. Jeg bruker lese krim på sengen hver kveld, og det var kanskje ikke det beste å lese denne boken når en er trett, på grunn av dialogene. Men jeg synes med fordel forfatteren kunne kuttet i den delen.

Selv historien og mysteriet er interessant og forfatteren sitter med store kunnskaper om religionshistorie. (Han har studert filologi og religionsvitenskap) Og klarer skape en skikkelig spennende mytisk virkelighet med fremvekst i Europa. En finner ikke feil i historien selv om den er kompleks og innviklet. Den er virkelig intens og det er interessant hvordan den høres sann og ekte ut. Men, det er et men der. Jeg mister tråden iblant når Lagergren og vennen hans doserer over historiske personer eller hendelse fra gammelt av. Eller kanskje mest når de skal finne ut av hva denne tavlen egentlig er og hvor mye av historiene rundt den man egentlig skal tro på.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.

Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.

Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?

Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hekser er et fascinerende tema på sin måte, både i bøker og på film. Men er de egentlig så ondskapsfulle som folk trodde på den tiden? Hva er egentlig hekser?
I natt leste jeg ut Heksejakten av Stacey Halls, og leste den i en ukestid. Har sett en del negative tilbakemeldinger om den, og kan godt skjønne hvorfor. Det kan ha noe med språket å gjøre, som jeg også ikke var noen fan av, men jeg likte handlingen.

Stort press på en ung dame
Handlingen tar oss med tilbake til 1600 - tallet, nærmere bestemt i 1612. I Lancaster, England møter man Fleetwood Shuttleworth. Hun er kanskje bare 17 år, men hun har vært gjennom mye allerede. Hun er gift, er husfrue og tjenerne deres tar henne ikke spesielt alvorlig, sikkert på grunn av hennes unge alder. Det største presset er graviditet. De har allerede hatt tre mislykkende forsøk, og nå som hun er gravid for fjerde gang, håper hun på det beste. Ektemannen ønsker seg en arving og hun vil så gjerne gi ham det. Men Fleetwood kommer over et brev, der hun får vite at hun muligens ikke vil overleve en fødsel.

På eiendommen sin møter hun en ukjent kvinne. Alice Grey viser seg å være en klok og ung, men som har mye greie på urter og diverse som kan lindre diverse helseplager. Fleetwood har aldri hatt en slik tillit til noen, og spør henne om å være hennes jordmor. Men ting tar en drastisk vending da Alice Grey viser seg å stå på en liste over kvinner som er beskyldt for å være heks. Klarer Fleetwood å redde henne og få henne renvasket? Hun er avhengig av denne kvinnen for selv å overleve og gi ektemannen en arving. Alice Grey er kanskje også den eneste venninnen hun noen gang har hatt.

Mystisk og interessant om en annen tid
Personlig er jeg ikke så interessert i å lese om graviditet. Det er noe kjedelig, men heldigvis handlet ikke boka bare om det, men om mye annet også. Likte å lese om klasseskille i England på den tiden, hvordan kvinner med mye kunnskap ble stemplet som hekser, og båndet mellom Fleetwood og Alice, som er svært forskjellige på mange måter. Synes også det er spennende å lese om en annen tid og er for dårlig til å lese historisk litteratur generelt, dessverre. Men denne ville jeg gjerne få med meg siden temaet var hekser. De kan være både interessante og skremmende.

Boka handlet nok ikke så mye om hekser som jeg hadde håpet på. Det er det bare en liten del av og det var et savn. De kunne godt å ha fått et større spekter i boka. Heksejakten er mest om Fleetwoods daglige liv enn hekselivet på den tiden. Kunne ha tenkt meg et større innblikk i det. Var heller ikke overbegeistret over språket som er veldig rett frem. Om det hadde noe med oversettelsen å gjøre eller ikke, er jeg usikker på. Syntes det var noe ungt med språket. Det ville ha kanskje passet bedre inn i en ungdomsbok i stedet for en bok for voksne?

Men det ødela ikke stemningen i boka og det var interessant å lese om de fleste relasjonene, og Fleetwoods hig etter å redde venninnnen sin som attpåtil er hennes eneste sjanse til å overleve. Språk er kanskje viktig, men ikke alltid det viktigste. En bok kan være både engasjerende og interessant av helt andre grunner. Så leser mer enn gjerne mer av Stacey Halls.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Satans sommer er oppfølgeren til Vinterland, og kan fint leses som enkeltstående. Det gjorde jeg.

Er alltid skeptisk til ektepar og vennepar som skriver en bok sammen, for ofte blir det noe ujevnt. Det hender seg jeg leser og liker noen av Lars Kepler sine bøker, men ellers foretrekker jeg forfattere som skriver alt selv. Jeg ville lese denne på grunn av at boka hadde et kult og oppsiktsvekkende cover, og baksideteksten fristet.

Ny sak midt i en varm og klam sommer
Førstepolitibetjent Martin Juncker bor i farens sitt hus. Demonene sitter fast i veggene og i ham selv. Han har alltid følt at han aldri var bra nok for faren sin som nå er død. Midt i den hete sommeren, skjer det et mord i en park. En mann er skutt og drept. Martin Juncker kjente til offeret og familien hans. Likevel blir han godtkjent til å jobbe videre med saken.

I desember skal det ha skjedd et terrorangrep. Martin Juncker og Charlotte er for tiden separerte. Hun vier mye tid til jobben som journalist. Hun blir kontaktet av en hemmelig kilde som påstår at han sitter på vitkig informasjon om terrorangrepet. Vil Charlotte komme til å skrive om det? Er kilden pålitelig? Hun allierer seg med politikvinnen Signe, og de roter seg inn i noe mer mørkt. Er denne saken virkelig verdt å risikere livet for?

Lovende start, men gjentakende handling
Begynnelsen var veldig spennende og givende, men så dabbet det noe av. Det er spennende å lese om politiarbeid og teamarbeid, men det ble noe repetivt gjennom møtene og diverse samtaler. Mener ikke å forvente action på hver eneste side, men noen ganger tok det lang tid før noe skjedde.

Likte best å lese om Martin Junckers sak som tar en mørkere vending enn først antatt. Charlotte og Signes perspektiv ble noe utroverdig og ville ha passet bedre inn i en amerikansk thriller, i stedet for en dansk krim. Man klarer ikke å ta den delen helt alvorlig.

Til tross for tørr fortellerstemme av forfatterparet, så er det noe med Martin Juncker som gjør til at jeg vil lese mer om ham, fordi han fascinerer. Han fortjener definitivt et bedre plot og mer synlighet. Han forsvinner litt i bakgrunnen. Syntes det var spennende å lese om båndet hans til faren.

Fra min blogg: I Bokhylla

De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.

Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.

Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?

Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.

Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.

Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.

Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.

Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?

Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.

Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.

Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nettopp lyttet ferdig denne tredje boken - en merkelig sak, ganske forvirrende ja, Synes den første i serien var best

Jeg har ikke lest noe av Anne B. Ragde siden 2007, og det er en stund siden. Siden den gang, har hun som mange andre byttet forlag.

Jeg har ikke lest noe av Ragde på lenge for er ikke så veldig flink til å lese romaner. Det hender seg nå og da, og dette er boka som har gjort meg mer nysgjerrig enn de andre bøkene hun har utgitt i det siste.

Arbeidsledighet og hjemmeutfordringer
Dette er en mørk liten bok på under tre hundre sider om familieforhold. Om mor og sønn som har en tendens til å gå hverandre på nervene. Spesielt etter at han drikker så mye at han må fraktes på sykehus for å pumpes. Jonetta drømmer om å være alene. Gjøre litt som hun vil. Hennes sønn Ragnar er tjuefem år og arbeidsledig. Derfor kan det bli litt tett på, også når han blir med på hytta. Sammen har de hunden Boje som nærmer seg tretten år. Ragnar har ikke far lenger siden han døde i en ulykke da Ragnar var seksten år.

Etter pumpingen og etter et sterk ønske om å være alene, skjønner Jonetta ta hun må stille noen krav til sønnen, men noe oppstår, slik at hun må dra vekk fra hytta i noen dager.

Må ærlig innrømme at jeg aldri før har hørt navnet Jonetta, så det tok litt tid å venne seg til det. Ofte i krimbøker og romaner brukes det noen rare og tunge navn. Det gjør det i denne boka også, men navn er navn. Likte at karakterene var noe sære og familien noe dysfunksjonell. Det er alltid interessant å lese om. Men ble litt lei av nakenhet i boka. Jonetta spradet naken nesten enhver anledning hun var alene. Greit nok det, men det er ingen spenningsfaktor. Likte å lese om sønnens arbeidsledighet i tjueårene, noe dessverre mange opplever og er svært aktuelt.

En mystisk sak dukker opp
Underveis dukker det også opp en annen karakter som forsvinner, som gjør til at politiet vil stille spørsmål både til Jonetta og Ragnar. Om man får oppklaring i saken eller ikke, røper jeg selvsagt ikke, men syntes det var et kjærkomment avbrekk. Jeg leser heller om et mysterie i stedet om en godt voksen kvinne som sprader naken. Ofte forsvinner det jo mennesker i virkeligheten også, og syntes at den saken var relevant i handlingen. Det løftet ting litt opp og det er jo ikke bestanding man får svar på alt i virkeligheten, heller. Jeg vil heller lese en bok der man må spekulere litt i stedet for å få det inn med teskje.

Ingen topp roman, men den var lettlest, underholdende og hverdagslig uten å overdrive. Det som skuffet mest var nok slutten som var vel slapp, og man forventet nok noe mer, men aner ikke hva. Det ble noe lettvint over det. Men likte å lese om det krevende mor og sønn forholdet, hunden og Jonettas forhold til naturen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Samuel Bjørk, eller Frode Sander Øien som han egentlig heter, er et navn jeg har lagt merke til de siste årene, men som jeg har vært sketpsik til. Slik er det ofte med forfatternavn som er svært synlige. Men da Ulven dukket opp i postkassa, ble fristelsen for stor.

Synes at design er like viktig som innholdet
Vet også at man ikke skal velge bøker ut i fra covere, men jeg synes at covere er like viktig som innholdet. Godt mulig fordi jeg er kunstinteressert. Bokcovere med ansikt eller flere ansikter på, eller en karakter som vender ryggen til leseren, sier meg ingenting om en bok. Jeg vil heller ha detaljerte covere og et helt motiv som sier noe om en bok, for design er viktig. Derfor jeg var rask med å velge denne. Det morsomme med dette coveret er at det minner meg litt om Cujo av Stephen King.

Det er første bok i en trilogi, og jeg er gledelig med på resten. Ikke fordi denne er nyskapende eller mer grusom enn andre krimbøker, men fikk sansen for Bjørks fortellerstemme, og han klarer noe få krimforfattere klarer, nemlig å skape driv gjennom hele boka, også i midtpartiet. Ofte ble man sittende og lese noen sider ekstra. Noe som er sjeldent.

En ung fersking på laget
Ulven er en stor bok på nesten fem hundre sider, men svært lettlest og engasjerende. Det er lett å leve seg gjennom karakterene, spesielt de i Holger Munchs team som får mest plass i boka enn selve krimsaken. Uansett er boka om en grusom sak. To unge gutter blir funnet døde på et jorde med et dødt dyr mellom seg. Holger Munch og teamet hans forbinder denne saken med en annen sak som skjedde for åtte år siden i Sverige. Med litt hjelp fra Sverige, prøver de å finne den skyldige som peker i forskjellige retninger. Klarer de å løse saken før ulven slår til på nytt? Med seg på laget har de en fersking som kommer rett fra skolebenken, nemlig Mia Krüger. Holger Munch er ikke så nøye på hvor gamle eller unge de på laget hans er. Det viktigste er at han vet hva de er dyktige til. Mias evne er å studere ting. Hun fanger opp ting og ser sammenheng lettere enn det andre gjør. Samtidig er hun bekymret for sin tvillingssøster, Sigrid. Sigrid er narkoman, og ofte er Mia på leting etter henne. Vil hun få se henne igjen?

Selv er jeg ikke så veldig glad i hverdagskrim, for synes ofte hverdagskrim blir overskygget av familiedrama som babystell og søskenkrangling. Men slike ting var det heldigvis ikke i denne. Man blir litt kjent med familien til Munch, men de gjør ikke mye vesen av seg, og det er mest om folka på jobben. Synes det er mer fascinerende å lese om enn hjemmelivet deres. Det eneste som skurret litt var avslutningen, som var hakket for lett å gjette seg frem til, og som fikk en noe brå avslutning enn resten av handlingen.

Ulven var for meg en god og stødig krim med en dose dysterhet i seg. Leser mer enn gjerne resten av trilogien. Jeg sier som Britney Spears: Gimme more.

Fra min blogg: I Bokhylla

En oppgavebok som også fint kan leses en dag om gangen, som en adventskalender.

Mye stress før jul
Alva og Julenissen er en sjarmerende bok med lite handling, men som tilbyr en ny oppgave for hver dag, og har en begynnnelse og en slutt. Den er om Alva, de to brødrene hennes og foreldrene deres som bor i et gammelt hus. Sammen driver de på med juleforberedelser. Når det er endelig 1. desember, er familien i full sving med det ene og det andre, mens de samtidig prøver å hente inn julestemningen. De er en sammensveiset familie som liker å gjøre ting sammen, med husdyrene sine til stede. Handlingen veksler perspektiv mellom Alva og Julenissen som også gjør sine juleforberedelser med smånissene sine. Sammen prøver de å gjøre ting klart til han skal dele ut julegaver til snille barn. Det originale med denne historien er at, mens Alva og hennes familie gjør juleforberedelser, har hun en original idé om å sende julenissen selv en gave, i håp om at han setter pris på det.

På hver side er det en liten boks med dato og tekst på få linjer. Linjene forteller deg hva du skal gjøre. Linjene forteller deg hva du skal finne, og eventuelt telle hvor mange forskjellige ting du skal lete etter.

Endelig noen som skriver og illustrerer selv
Illustrasjonene er laget av forfatteren, noe som er sjeldent. I det siste har jeg lest barnebøker der det har vært to forfattere. En skribent og en illustratør. Så det å lese en bok hvor forfatter gjør begge deler selv, har vært et savn. Hun fyller sidene godt med fine og lekne illustrasjoner med lekre fargekombinasjoner, som gir stemning. Ikke nødvendigvis julestemning, men stemning i det hele tatt. Det er viktig.

Selv om man kanskje tror at man er for gammel for slike bøker, er det ikke barnslig. Jeg liker å holde meg oppdatert innen alle målgrupper når det gjelder litteratur, og Alva og Julenissen, minnet meg på barnebøker jeg leste da jeg var liten, i mellom alle de mørke bøkene. En fin bok å sjekke ut i denne førjulstiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ulykke er en krimbok som ble utgitt av forfatteren selv i fjor, noe som er modig gjort. Å gå den veien helt selv, krever nok guts og jeg synes det er tøft at noen gjør det.

Uhell og ulykker skjer jo de fleste, men noen er kanskje mer ulykkesfugler enn andre?

Når man minst aner det ...
En mann er på jakt og er ikke klar over at det er noen andre i nærheten i ingenmannsland. Han skyter og tror det er et dyr, men ved nærmere undersøkelse, ser han til sin store forferdelse at han har skutt og drept en mann. Den skyldige er fristet til å varsle fra om ulykken og ta på seg all ansvar, men samtidig er han på et punkt i livet hvor han trives, og har lite lyst til å ødelegge det. Dermed bestemmer han seg for å gjemme liket et sikkert sted og skjule all spor. Men lik har jo en tends til å dukke opp igjen, før eller senere. Det skjer også i boka, tre år senere. Klarer man å spille uskyldig hele livet?

Man blir også kjent med Stig Toft som har vært journalist i VG, og har nå flyttet til hjemlige trakter, Brønnøysund. Det er ofte turbulent med kona Signe og ungestyr. Midt i alt dette prøver han å balansere hjemliv og arbeidsliv. Han får blod på tann da det endelig dukker opp noe å skrive om.

En av de bedre begynnelsene jeg har lest i det siste
Boka var meget spennende og intens de første tjue-tretti sidene. Det var interessant å lese fra den skyldiges perspektiv, panikken han følte og av og til, en slags ro. Kontrasten mellom skyldfølelse og tvil. Gjøre det rette eller redde seg selv. Resten av boka føltes nesten som å lese en helt annen bok. Engen har en kreativ fortellerstemme, men likevel, til tross for korte og hurtige kapitler, ble det noe tungt over det hele, spesielt midtpartiet, derfor tok det noe tid før man hev seg over boka hver gang man skulle lese videre.

Det er ingen tvil om at Engen brenner for det han gjør og har vilje av stål, Skjønner hvorfor andre likte Ulykke så godt, og ser boka har mange gode kvaliteter, så det er nok meg det er noe galt med. For jeg var nok ikke helt rett leser denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tidligere i år snakket Harlan Coben med Asbjørn Slettemark digitalt i Krimfestivalen, og røpet at en oppfølger til Gutten fra skogen kommer.

Om det blir bare en oppfølger eller en serie, er jeg usikker på. Selv foretrekker jeg de enkelstående bøkene til Coben. Leste noen bøker fra serien om sportsagenten Myron Bolitar, men fant ut at det ikke var noe for meg. Men det gjør ikke meg om det kommer flere bøker om Wilde, for liker ham bedre enn Myron Bolitar.

Mystisk og ukjent bakgrunn
Grunnen er nok at Wilde er en annerledes hovedkarakter enn man er vant til å lese om. Wilde vet nemlig ikke hvem han selv er en gang. Grunnen er at han levde lenge i skogen og overlevde med ting han fant, måtte klare seg selv i en lang periode. Hvordan han havnet der, vet han ikke. Men han blir kjent med en som heter David som bor i et hus ved skogområdet. Han er yngstemann i en velstående familie, og moren hans Hester Crimstein er en meg profilert advokat som ofte er på Tv. En dag blir vennskapet til David og gutten fra skogen avslørt, og gutten fra skogen får hjelp. Han trenger ikke å leve alene i skolen lenger. I voksen alder bor han i en husvogn i et skogholt han kaller kapselen. Han unngår de fleste for han vet at andre finner på historier om ham. Men han bidrar til det han kan. Han har bare tilknytningsvansker og vender ofte tilbake til skogen når han har vært for lenge borte. Hans gode venn David døde i en bilulykke, men Wilde er nå gudfaren til Matthew, Davids sønn og han har fremdeles god kontakt med Matthew, hans mor og Hester.

Matthew oppsøker hans bestemor Hester, noe som er sjeldent og Hester Crimstein skjønner noe er i gjære. Han forteller om en jente på skolen som har blitt kraftig mobbet hver dag, og er nå forsvunnet. Han lurer på om hun kan hjelpe. Hester skjønner at Matthew ikke forteller alt, og derfor kontakter hun Wilde ... Har jenta forsvunnet med makt eller av fri vilje?

Mange viktige temaer i en bok
Interessant thriller om en persons ukjente bakgrunn. Kommer Wilde noen gang til å oppsøke sin egen fortid, og kommer han alltid til å bli en outsider? Det er også spennende at Coben tar opp om mobbing, hvor skadelig det kan være, og noe som er aktuelt. Mobbing skjer jo overalt. Jeg likte også å lese om de fleste relasjoner, men mest om Wilde som er mystisk og selv om han overlevde en utfordrende tid, har han blitt en alright fyr som liker å hjelpe andre. Han er også flink til å lese mennesker. Så leser mer enn gjerne videre om ham for har sansen for antihelter, underdogs eller hva man skal kalle det.

Til tross for noen åpenbare vendinger her og der, noe som ofte skjer i thrillere, var det mye underholdning og en del action. Er også svak for thrillere med mange hemmeligheter, som det var en del av i Gutten fra skogen. Ikke Cobens beste bok, men han har meg fremdeles på kroken.

The Woods og Hold Tight er fremdeles hans beste bøker, i følge meg ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Barnas Juleroser er virkelig et julehefte med høy kvalitet - mange hyggestunder for barn og voksne sammen når dette leses - flotte illustrasjoner og tegninger har det også. Litt mer om dette i Reading Randi

Årets Juleroser ser jeg alltid frem til - alltid like vakkert og stemningsfullt. Mer om dette i Reading Randi