Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka på bloggen min, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra.

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ...

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka.

Spoiler:

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener.

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse.

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet.

"En homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken?

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg må tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen.

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018!

Jeg anbefaler boka varmt!

Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" - som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er så hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Finner den ingen steder, så jeg lånte den nok på biblioteket.

Kan man skjule følelsene sine for den man elsker?

Stella er bare ungdom, men har allerede mye å hanskes med. Hun har plutselig sterke følelser for hennes bestevenninne, Sigrid. Hvordan i all verden skal hun klare å skjule det når de møtes på skolen nesten hver dag? Sigrid skal på sydenferie med familien i to uker, og Stella får tilbud om å være med. Klarer hun å være med uten å vise følelser og konfrontere bestevenninnen sin om hva hun egentlig føler for henne? Eller blir følelsene for sterke at hun må innrømme alt for henne, i så fall, hvordan kommer Sigrid til å reagere?

Vanskelige følelser
Det er ikke alltid lett skru av følelsene sine når man først liker noen og deretter late som ingenting. Det er noe som skjer med de aller fleste. For noen er det lett å skru av følelsene, mens for andre trengs det mer krefter å klare det. Det er vel også en utfordring å late som ingenting når den personen man liker best er i nærheten av deg så og si hver dag, fordi man går på samme skole. Stella er en kjepphøy og selvgod jente. Hun vet at hun ser godt ut og er en av skolens mest populære jente, men under overflaten virker hun mer menneskelig, og avslører en usikkerhet både i seg selv og angående andre. Hun er ikke redd for den kjærligheten hun føler for Sigrid, men hun er redd for hva Sigrid vil mene om det og reaksjonene til de andre hvis Stella avslører hvor godt hun liker Sigrid. Hun liker henne bedre enn en venn. Samtidig er det ikke sunt å bære på alt alene, heller.

Å finne troen på seg selv i en usikker tid
Dette er på mange måter en vond, ærlig og realistisk bok om følelser, det å finne seg selv og prøve å gjøre det riktige i ung alder. Finne balansen mellom å være tro mot seg selv, og samtidig skåne seg selv og andre. Hva er det riktige å gjøre? Hvordan går man frem når man får følelser som man ikke har kjent på tidligere? Det handler om å vokse opp, prøve å være lykkelig og finne troen på seg selv i det man gjør og valgene man tar. Å være trygg på seg selv er tross alt ikke like lett, spesielt ikke når man er så ung som Stella.

Nå skjer det er ikke bare en roman for jenter, men kan godt leses av gutter også, for her er det mange situasjoner som oppstår, som både jenter og gutter kanskje vil kjenne seg i. Boka er både humoristisk, spesielt Stellas sarkasme, den er fin, og det skjer noe hele tiden. For oss voksne blir nok boka til tider vel forutsigbart og ikke så veldig overraskende, men den er underholdende og godvond å lese. Grunnen til at jeg mener at boka passer godt til skolepensum er fordi fleste ungdom sliter med å passe inn, være trygg på seg selv og samtidig styre følelsene for den man er forelsket i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er så glad i Agaha Christie og Maria Langs krimbøker, og Sally Goldenbaum føyer seg inn i den rekken. (På fremsiden av en av bøkene står det; Agatha Cristie i strikket versjon). Stille og rolige krimbøker hvor det overhodet ikke er beskrevet noe som kan kalles grusomt. Men som har fokus på samtalen, vennene og deres tankearbeid frem til løsningen. Denne serien anbefales, enten du vil lese den på norsk eller engelsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg er så glad i Agaha Christie og Maria Langs krimbøker, og Sally Goldenbaum føyer seg inn i den rekken. (På fremsiden av en av bøkene står det; Agatha Cristie i strikket versjon). Stille og rolige krimbøker hvor det overhodet ikke er beskrevet noe som kan kalles grusomt. Men som har fokus på samtalen, vennene og deres tankearbeid frem til løsningen. Denne serien anbefales, enten du vil lese den på norsk eller engelsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg er så glad i Agaha Christie og Maria Langs krimbøker, og Sally Goldenbaum føyer seg inn i den rekken. (På fremsiden av en av bøkene står det; Agatha Cristie i strikket versjon). Stille og rolige krimbøker hvor det overhodet ikke er beskrevet noe som kan kalles grusomt. Men som har fokus på samtalen, vennene og deres tankearbeid frem til løsningen. Denne serien anbefales, enten du vil lese den på norsk eller engelsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Aina Basso er historiker og det merker man på de tidsriktige detaljene i denne debutromanen. Basso skrev en historisk masteroppgave om blodskam på 1700-tallet. Da var straffen for å få barn med nære slektninger halshugging. Hun fant stoffet til denne romanen i rettsdokumenter og tingbøker fra 1700-tallet, på Statsarkivet i Trondheim og på Riksarkivet i Oslo og København. Det har ført til en nydelig roman om Ingeborg og Mikkel og om et vondt og vanskelig tema. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Nå er jeg selvfølgelig veldig partisk, fordi dette er en bok jeg setter veldig høyt, og hvor humoren passer meg utmerket. Men den hadde ikke blitt en kult-bok hvis ikke det var for tusenvis av ande like store fans. Jeg anbefaler deg å lese denne boken og teste humoren på deg selv. Jeg håper du får en like stor opplevelse som meg! Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

For meg ble vennskapene i denne romanen, sammen med miljø- og personskildringene en stor opplevelse. John Irving er en fantastisk forfatter i utgangspunktet. Og i denne romanen ser vi det tydelig. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Ting vil forandre seg til det bedre, eller?

Søskenkjærlighet og sjalusi
Etter en vond skilsmisse tar Barbra med seg sine to døtre (tvillingdøtre) til et nytt sted hvor hun starter i en ny jobb. De flytter til Canaan, og håper på en ny og positiv start. Men begynnelsen blir alt annet enn lett. Barbra har fått en lederstilling i en mannsdominert arbeidsplass, noe som ikke faller i god jord. Det får hun føle på og blir satt på prøve helt fra starten. Likevel lar hun seg ikke stopp av det. Den ene datteren, Gretchen har det heller ikke så lett. I motsetning til Maria, sliter hun med å passe inn og de andre stempler henne som "rar", mens Maria sklir inn i miljøet og får venner med en gang. Maria derimot er småsjalu på Gretchen siden faren deres liker Gretchen bedre enn henne, og det ser man gjennom gaver man får av ham. En dag får de gaver tilsendt av faren deres, og da er det ingen tvil om hvem som får den beste gaven. Gretchen får en nydelig dukke hun blir svært knyttet til. Barbra og Maria, liker ikke at Gretchen forandrer seg enda mer etter å ha fått dukken. Hun blir enda mer innadvendt og vrangstilt. Har det noe med dukken å gjøre eller er det fordi Gretchen har det vanskelig å tilpasse seg på et nytt sted?

Dukken ble først utgitt i 1986, og er nå utgitt på ny gjennom Hjemsøkt serien. Hjemsøkt serien er en gjenskapning av Casino Grøsser som ble utgitt på 80/90-tallet. En frittstående serie bestående av grøsserbøker av forskjellige forfattere. Jeg har lest tolv-tretten av dem tidligere som jeg fremdeles har i hylla, og det er hyggelig at bøkene blir utgitt på nytt, og håper at hele serien blir publisert igjen. Det hadde vært noe for Casino Grøsser serien var en av seriene som økte leselysten min da jeg var ung.

Småslapp grøsser
Dette er nok ikke en av de beste bøkene i serien. Syntes den var litt slapp, både når det gjaldt persongalleri og handling. Dukker i seg selv er skumle. Synes selv at dukker er eklere enn klovner, spesielt porselensdukker, og blikkene deres. Grøss og gru ... Likevel syntes jeg ikke at boka var noe creepy i det hele tatt. De fleste karakterene var irriterende på sitt vis, så da er det lett å gi blaffen i dem, og man blir mindre engasjert. Historien i seg selv var heller ikke spesielt spennende, og man har lest og sett slike historier mange ganger før, og derfor blir det veldig forutsigbart. Interessen dør ut underveis mens man leser, dessverre. Det er ingen overraskelsesmomenter eller noen form for uventet vri. Det er en strak linje hele veien og da blir det litt tamt å lese.

Det er ikke så veldig mye mer å si om boka. Det eneste jeg stusser litt på er at i originalutgaven heter søstrene Gretchen og Mary, men i den norske utgaven heter de Gretchen og Maria. Skjønner ikke helt vitsen med hvorfor de skiftet det ene navnet? Ellers var det enkel og grei lesning, men boka ga meg dessverre ingen grøssninger. Konseptet ble for typisk og bød ikke på noe nytt, og gjorde heller ikke noen intrykk på sitt eget vis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helt grei krim, men oppleseren går meg på nervene! Enten krydrer Horst dialogene sine med utallige småord som «jeg» og «da» i samtlige setninger, eller så tar oppleseren seg svært store friheter. I og med det slomses med uttale og ordrekkefølgen også, mistenker jeg det siste. Jeg må lære meg å unngå ham...

Litt usikker. Morsom ide og frydefylle grøss, men lugger ikke teksten litt?

Herrlig! Morsom og original historie og nydelig sprudlende illustrasjoner. Det beste er kanskje med den selvfølge forskjellighet blir sett på som en kvalitet.

Denne var da rett og slett litt dum? Den engasjerte storleseren av en hovedperson er det ingen ting å si på. Men fru bibliotekar som verken har peiling på samlingsutvikling eller fjernlån, er ganske søkt. Særlig når hun bruker arbeidstida på å drikke kaffe og å lese i stedet for å legge til rette for formidling av de bøkene hun brenner sånn for. Og så går det hele over til å handle om slutten på ei enkelt bok. Hvor ble det av prosjektet om å redde de uleste bøkene? Var det ikke viktig likevel?

Illustrasjonene er selvfølgelig nydelige. Og at ei bok blir så viktig for folk at den havner på forsida av Se og hør (smart omdøpt til Se på oss for anledningen), er vel bare noe vi kan drømme om.

Smelt!! Dette er vel kanskje en barnebok. Men jeg tror nå den passer for alle fra sånn seks år. Nydelig historie, nydelige tegninger, nydelig slutt!

Blir som alltid mest fascinert av dagligliv og overtro. Fantastisk med en forfatter med historisk peiling! Men bryr meg også om karakterene, noe som sjelden er en fordel sånn som Maitland behandler dem...

Øystein Wiik skriver godt, det er spenning og intensitet fra første side. Jeg har ikke problemer med å visualisere hendelsene, noe som til tider er skremmende ekkelt. Jeg måtte gi denne terningkast 5 da historien er som hentet ut av en James Bond film, og Tom Hartmann kan godt legge til siffer til eget navn. Likevel halter det noe, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. En ting er i alle fall sikkert; neste gang bør Wiik sløyfe årstall - det hadde gjort det ekstra spennende og enda mer uhyggelig.

Hvordan behandle helseangst?

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege med spesialistutdannelse innenfor indremedisin og fordøyelsessykdommer, i tillegg til at han er psykiater. I 1997 åpnet han en liten Hypokonderklinikk på Haukeland sykehus, og siden har han behandlet svært mange pasienter og skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi. Med denne siste boka "Hypokondri og kognitiv terapi" (utkom første gang i 1997), som egentlig er den første han skrev, har jeg nå lest samtlige av hans bøker. Tidligere har jeg omtalt bøkene "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004) og "Kongen anbefaler - holdninger til folket" (2006) her på bloggen. Linkene peker til mine innlegg.

Noe av formålet med boka er å gi en innføring i hva kognitiv terapi er, og i den forbindelse har Wilhelmsen brukt hypokondri som eksempelfortelling. Når man innser at man takler de ekte problemene mye bedre enn de tenkte og fryktede, og at tanker bare er tanker, har man kommet langt i å løsrive seg fra sin angst. Fokuset hans er på folks tanker og holdninger, og fortiden er ikke så interessant som i andre terapiformer. Det er også slik at denne terapiformen ikke fungerer på alle.

Vi kommer ikke unna at mediene skriver om alt som kan gå galt i helsevesenet. Det er uvisst om oppslag i mediene skaper flere hypokondere, eller om det er slik at hypokonderne får det verre hver gang det dukker opp skremmende avisforsider. For avisene handler det om oppslagstall. Wilhelmsen mener at vi må oppdra oss selv til å tåle alle slags oppslag. Vår egen risiko for kreft eller hjertesykdom øker uansett ikke bare fordi det står noe skremmende om dette i avisen. "Det som øker er tanken på kreft eller død, men det er jo bare en tanke. ... Vi blir ikke mer utsatt om vi leser, og vi er heller ikke beskyttet om vi unngår å lese. Vi lever tross alt i et informasjonssamfunn, og må øve på å tolke og forholde oss så nøkternt som mulig til det som skjer eller det vi leser." (side 8)

"Hypokondri og kognitiv terapi" er som den første av Wilhelmsens bøker mer pedagogisk bygget opp for å forklare hva helseangst er, hva kognitiv terapi går ut på og hvordan tidene har skiftet i forhold til diagnostisering av angstlidelser. Han forklarer hva psykosomatikk er, forskjellen på hypokondri og somatiseringslidelse, er innom Munchhausen-syndromet, hysteri, grensen mellom det psykiske og det somatiske, herunder historien om magesåret, om såkalte "motesykdommer" m.m. Blant annet er diagnosen fibromyalgi svært omdiskutert, fordi man ikke har funnet noen sikker årsak eller effektiv behandling. Wilhelmsen opplyser at de samme symptomene i Sverige har en tendens til å bli satt i sammenheng med amalgamforgiftning. I England bruker man diagnosen ME (også kalt "jappesyken"), mens man i USA bruker diagnosen kronisk tretthetssyndrom.

"Vi står alltid overfor det dilemma at vi må forholde oss til en begrenset viten, og forskning og nye oppdagelser vil også i fremtiden snu opp-ned på etablerte sannheter. Vi gjør likevel klokt i å være nøkterne og tilbakeholdne inntil vi har konkret kunnskap om en sak. Det hviler et stort ansvar på dem som går rundt med forklaringer og løsninger som ikke lar seg etterprøve , og spesielt vanskelig blir det hvis det i tillegg kommer økonomiske interesser og profittmotiv inn i bildet. Samtidig må vi holde det klart for oss at når det er påvist at kognitiv terapi har god effekt ved kronisk tretthetssyndom, så betyr ikke det at det dreier seg om en psykisk lidelse, at "alt sitter i hodet". Vi blir imidlertid nødt til å angripe "den onde sirkel" der vi kan komme til, uansett årsak - virkning - sammenhenger. Det er jo umulig å si hvor en sirkel begynner." (side 44-45)

Noe av det aller viktigste i forbindelse med samtaleterapi er varme, respekt og empati - oftest betegnet som evnen til innlevelse. Det er viktig at det er tillit mellom behandler og pasient.

Fra side 100-102 tar forfatteren for seg de vanligste formene for tankefeil, med referanse til Aaron Beck, den kognitive terapiens far. Det kan handle om alt-eller-intet-tekning, katastrofetenkning, generalisering, kikkertsyn, personalisering, emosjonell tenkning og magisk tenkning - bare for å nevne noen.

"En tankefeil betyr at tanken er irrasjonell eller uhensiktsmessig i forhold til det som vanligvis regnes som sunt og ønskverdig (f.eks. å ikke ha mer angst enn den ytre fare tilsier), eller i forhold til en målsetning. Det ligger ikke noen bestemt moralsk eller verdimessig vurdering i begrepet." (side 102)

Personer med tendens til katastrofetenkning er mer disponert for angst enn andre. Andre er svært opptatt av at alle skal like en. Det er imidlertid helt umulig å få alle til å like en. Faktisk er det ganske unormalt. Som en tommelfingerregel kan man gå ut fra at rundt 80 % av dem man treffer liker en, forutsatt at man er noenlunde normal. Man kan f.eks. være så uheldig å ligne på en som den andre ikke liker. Mer skal det ikke til, og dette får man ikke gjort noe som helst med.

Forfatteren drar frem mange eksempler fra virkeligheten, og dette gjør stoffet mer levende. Som Odd, som var livredd for å presse seg for hardt. Da steg nemlig pulsen og han var redd for at hjertet skulle bryte sammen og medføre en plutselig død. Det handlet mye om automatiserte tanker. Odd hadde imidlertid hørt om at trening er sunt og at litt aktivitet og hjertebank er av det gode. Det har dessuten formodningen mot seg at man kan spare på bruken av hjertet sitt for å få det til å vare lenger ... Under en slik terapi handler det om å få pasienten til å snakke høyt om tankene som frem til nå stort sett har befunnet seg inne i hodet hans. Når disse tankene blir formulert høyt, skjønner pasienten at det høres "sykt" ut. Og det er nettopp det det er!

Mye av den kognitive terapien handler også om å få pasienten til å forstå at man ikke kan endre fortiden, men at man kan endre sin holdning til fortiden. Alt det handler om er å finne hensiktsmessige holdninger og strategier som fremme helse, og ikke uhelse. Å henge fast i fortiden, som man jo ikke får gjort noen med, kommer i verste fall i veien for resten av ens liv.

Mens jeg leste denne boka var jeg så heldig - omsider! - å få høre forfatteren "live". Dette skjedde sist fredag på et fagseminar på jobben. For å si det rett ut: det var en fantastisk performance! Forfatteren sto der, uten manus, og øste av egne erfaringer fra et langt liv som behandler av helseangst. Historiene han fortalte var krydret med herlig humor, som tok brodden av alvoret rundt angstlidelser og hva dette gjør med folk. En klok mann på alle mulige måter!

Det har vært en fornøyelse å lese alle bøkene hans! Denne aller første boka "Hypokondri" er den beste av alle fem, synes jeg.

Jeg anbefaler boka varmt!

For øvrig er det verdt å merke seg at det har kommet ut en ny bok - den såkalte Selvhjelpstrilogien - hvor tre av Ingvard Wilhelmsens bøker er samlet. Det er Hertevigs forlag som har utgitt bøkene. "Hypokondri" og "Livet er et usikkert prosjekt" er det Pax forlag som står bak.

Den interesserte leser kan også lese forfatterens innlegg i Tidsskriftet til Den norske legeforening, som kom ut 30. april 2002. Artikkelen ligger på nettet, og har tittelen "Hypokondri og kognitiv terapi".