Bokelskere.no

Jeg hadde aldri hørt om boka (eller forfatteren) før jeg ble tipset om den for noen måneder siden. I går kjøpte jeg den og begynte å lese, uten å egentlig vite hva jeg gikk til. Jeg slukte boka i ett jafs! Nydelige skildringer av både natur og mennesker. Språket er rett og slett fenomenalt! Kombiner dette med en meget engasjerende historie, så har du en 6-er.

Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg har lest.

«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.
Men så gjer ein det. Til slutt.
Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.
Slik er det for meg no.
Dei svarte hundane kan komme.
Gjer meg ingenting.
Eg legg innpå ein kubbe til.
Flaska står i skapet.
Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.
Eg skal snakke. Oddo.»

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020 som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit. Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik:

«EG HØYRER FORTIDA TIL.
Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.
Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.
Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.
Vi har inga interesse av kvarandre.
Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.
Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Etter en noe skuffende bok nummer to, er jeg glad for å ha fått meg tredje og siste bok i Hekseknuten trilogien. Det er litt vemodig, for det er en av de bedre trilogiene jeg har lest i det siste, og jeg bryr meg ikke om at jeg ikke er i målgruppa.

Bøkene kan også leses frittstående
Først og fremst vil jeg nevne at selv om bøkene er stemplet som trilogi, er det ikke strengt nødvendig å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Man blir godt kjent med karakterene, og det er nye hendelser i hver bok.

Igjen møter man Sebastian, også kalt Sebbe, og de gode vennene hans, Max og Manda som møtte hverandre i første bok; Gjenferdets stemme, og har vært nære venner siden da. Akkurat som Sebastian, er Max kjendissønn. Faren hans er en typisk skuespiller som har høye tanker om seg selv, og han har tildigere spilt inn film sammen med Sebastians mor. Manda er ingen kjendisdatter, men barneskuespiller, selv om hun hater uttrykket. Hun har også tidligere spilt inn film med Sebastians mor, og nå for tiden er hun med i et teaterstykke som heter Frankensteins monster.

En luring som vil ha leiligheten for seg selv
For tiden er det påskeferie i Svergie, og moren til Sebastian drar bort for å spille inn ny film. Han later som han skal overnatte hos noen andre, men istedet blir han værende i leiligheten helt for seg selv. Det er bare et problem. I det siste har han vært svært redd for mørket og hatt den samme drømmen om igjen. Noe som jager ham. Ting blir ikke bedre da hans gode venn Åke, som er leder av trylleklubben han er medlem i, forsvinner, og Sebastian frykter det verste. Han har oppført seg litt rart i det siste. Kommer han til å få hjelp av Max og Manda og finne ham før det er for sent?

Skyggenes øy er en morsom og av og til en gyselig avslutning på en kreativ og fin skrekktrilogi for unge lesere som kanskje har lyst til å prøve seg på sjangeren, eller som gjerne vil ha mer grøssende lesestoff. Den er ikke spesielt uhyggelig, eller skremmende, men svært underholdende, har noen gyselige partier, god humor, og et godt vennskapsbånd. De stiller opp for hverandre, og de er nære venner til tross for at de egentlig er svært forskjellige.

Dette er en fin og spennende avslutning om redsler, lojalitet og familie. Har virkelig sansen for Rundbergs fortellerstemme, og håper han kommer ut med flere bøker etter denne trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kripos etterforsker Harinder Singh får en utfordrende tid fremover, da hans niese blir kidnappet på vei hjem fra en vennetur.

Man stiller opp for familien
Senere blir hun funnet av noen andre, nesten livløs i en elv. Hun bor og studerer for tiden i Edinburgh, derfor drar Harinder dit for en kort periode, som pårørende, siden han og Amandeep kjenner hverandre godt. Han prøver å love og ikke blande seg i saken siden han ikke har gyldig myndighet der, men likevel spør han litt rundt. Han kommer også i kontakt med det skotske politiet, men klarer han å være i Edinburgh, og la dem få jobbe i fred? Eller kommer etterforskeren i ham ta for stor plass?

I Oslo følger man Rachel Hauge som gjør sine egne undersøkelser. Amandeep har tidligere jobbet på Gemini, en restaurant hvor det skal ha foregått en del snusk, og tvillingbrødre er kjent for å ikke ha rent mel i posen. Amandeep skal også ha hatt en kort affære med noen som jobbet der. Har bortføringen hennes noe med utestedet å gjøre, eller er det noe helt annet?

Skjebnesteinen hadde et veldig godt utgangspunk,t med mange interessante personligheter å bli kjent med. Likte vekslingen mellom Oslo og Edinburgh, men likte å lese delen om Edinburgh best. Det er en gammeldags by med mye historie. Det var også delen i boka som var mest spennende å følge med på.

Må også huske på å nevne at Skjebnesteinen er bok nummer to om Harinder Singh. Bok en er Den stille uke. Selv har jeg ikke lest den, men syntes ikke den gjorde noe. Det føltes ikke noe som manglet eller noe man ikke forsto, så man trenger ikke å lese bok en for å få med seg en bestemt sammenheng. Men det spørs jo hvor nøye man er. Jeg er ikke så nøye på å lese i kronologisk rekkefølge. Det avhenger litt av sjanger og hvem som har skrevet en serien.

En typisk greie oppstår
Ville ha gitt denne en høyere terningkast hvis det ikke var for instalove og varme følelser. Sier i hvert fall ikke mellom hvem. Det er lett å finne ut siden det lyser på lang vei. Sier ikke at jeg hater bøker med varme følelser, men ofte føles det veldig malplassert, og det gjorde det denne gang. Synes konseptet i seg selv, sto mer enn godt nok på egne ben uten den biten. Denne gang føltes det ut som en nødløsning for å sprite opp ting, noe som ikke var nødvendig. For frem til da, var boka spennende, men så gikk det litt downhill. Heldgivis tar det ikke for mye plass. Det var ikke bare det som dro boka noe ned, men også mot løsningen(e), som ble litt for lettvint å gjette seg frem til, og mye avsluttes litt vel raskt.

Godt mulig jeg leser videre om Harinder Singh, for som karakter, er han spennende å lese om, men håper han får en bedre utfordring i neste bok.

Ett forslag til: Som en klovn ser det av Heinrich Böll. Han fikk Nobelprisen i 1972. Tittelen sier mye, her finner du humor godt blandet med visdom og vidd.

En av bøkene jeg leste i fjor, men jeg rakk ikke å anmelde alle bøkene jeg leste i 2020, og prøver å ta det igjen i år. Bøkene sitter friskt i minne uansett.

Det er ikke ofte jeg får prestasjonsangst, men får det av å skrive om bøkene til Stephen King, siden det er en mann jeg beundrer. Selv om han er min forfatterhelt, har det hendt seg at han har skuffet meg, han også. Det går jo ikke an å like alle bøkene man leser. Med Dolores Claiborne, gjorde han ikke det. Var godt kjent med historien fra før, for hadde sett filmatiseringen fra 1995, en del ganger, som er en av de bedre filmatiseringene av King bøkene. Og i fjor leste jeg boka for første gang. Det var kanskje på tide.

I mars kommer han ut med en ny bok, og da passer det bra med litt oppvarming. I slutten av fjoråret bestilte jeg noen bøker av ham som jeg skal lese senere i år, og har blitt flinkere til å lese bøker av ham de siste årene, istedet for å ta lengre pauser som før.

Uvant å lese monolog, men fascinerende
Begynnelsen av Dolores Claiborne tok noe tid, i hvert fall for min del å komme gjennom, fordi boka er skrevet som monolog, noe som er litt spesielt, og har ikke lest så mye fra den slags perspektiv tidligere, men etter hvert som man ble vant til det, gjorde det hele mer interessant. Lesingen går nesten av seg selv, når man først finner flyten i det. Boka er også uvanlig kort med tanke på at King har skrevet den. Han har skrevet noen korte bøker, men de fleste bøkene hans er svære beist. Den største boka jeg har lest av King i skrivende stund er It, som var på litt over 1200 sider. Tror det tok meg fire måneder å komme meg gjennom den, men det var vel verdt det. Det er en veldig god oppvekstroman blandet med litt horror.

Denne boka er ikke akkurat horror som han er mest kjent for, men en psykologisk thriller. Den er om hovedtittelen Dolores Claiborne som sitter i et avhør. De andre karakterene blir man kjent med gjennom det hun forteller. Hun har vært ute en vinternatt før, og beskriver ting som de er og var. Hun og familien bor i et lite hus med trange kår. Claiborne har tre barn, og det er ofte amper stemning mellom familiemedlemmene. Ektemannen er voldelig mot Dolores, og hun prøver å late som ingenting, og datteren er redd for faren. I voksen alder drar hun vekk for å studere. Dolores jobber for Vera Donovan, en skrøpelig, gammel dame som trenger hjelp til det meste. Dolores tar seg av henne og huset. Hun er ikke den enkleste å jobbe for, siden Vera ofte kjefter og har bestemt måte hvordan ting skal gjøres, så Dolores må være svært tålmodig, for hun trenger pengene. En tragisk ulykke gjør til at Vera dør, og Dolores blir mistenkt siden hun befant seg i nærheten. Gjennom hennes avhør får vi vite om hennes oppvekst, og hennes tid med egen familie som voksen. Man blir kjent med en sterk kvinne som har vært gjennom det meste og som står på sitt. Er hun uskyldig? Flere ting skjer også i boka, som gjør alt ekstra spennende uten å avsløre noe. Det er mye som blir beskerevet i det hun sier og mellom linjene. King er god på det. Han er fordømt god på karakterbeskrivelser, og han forer ikke leseren med teskje. Han lar ting henge litt i luften, noe jeg liker.

God bok og filmatisering
Filmatiseringen fra 1995 med Kathy Bates og Jennifer Jason Leigh er veldig god. En av de bedre filmatiseringene som er basert på Kings bøker. Jeg liker den, The Shining og Misery når det gjelder filmatiseringene av bøkene hans. Kathy Bates og Jennifer Leigh gir et godt bilde av et vinglete og konfronterende mor og datter forhold. Deres karakterer gjør filmen veldig interessant. Kathy Bates er også med i Misery. Hun er god på å virke noe skremmende.

Advarer om at boka er noe tung i begynnelsen, men det går lettere når man kommer over kneika. Dolores Claiborne viser deg hvor skapet skal stå.

Fra min blogg: I Bokhylla

The sinking of the White Ship on the 25th November 1120 is one of the greatest disasters that England has ever suffered. Its repercussions would change English and European history for ever.

King Henry I was sailing for England in triumph after four years of fighting the French. Congregating with the king at the port of Barfleur on that freezing November night was the cream of Anglo-Norman society: three of his children, including the only legitimate male heir to the throne, as well as the flower of the aristocracy, famous knights, and mighty courtiers.

Siden jeg elsket ut av ensomheten av Benedict Wells ville jeg lese Becks siste sommer da den kom på norsk. Det var en helt annerledes leseopplevelse. Her er det en litt tragikomisk stemning, sære karakterer, og det handler mye om musikk. Dette var som å se en film i bokform. Veldig friskt og underholdende! Både rørende og komiske scener.

Beck er lærer, men har aldri gitt slipp på drømmen om musikken. Når han oppdager naturtalentet Rauli fra Litauen vil han hjelpe han opp og fram. Vennen til Beck, dørvakten og hypokonderen Charlie, har også en sentral rolle. Det er på grunn av han at de tre tar en uforglemmelig roadtrip fra München til Istanbul.

Forfatteren trer frem i teksten med små brev, og det hoppes litt frem og tilbake i tid. Jeg likte godt det grepet.

«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»

Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.

Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200 sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.

Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:

«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»

I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:

«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»

Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.

Omtale fra dette blogginnlegget

lest i januar2021

Bøker jeg ikke kan lese på bussen

Dette er en interessant bok om SS-offiseren Otto Wächter og hans familie. Vi treffer Horst Wächter, sønnen til Otto, født i 1939; han var altså bare en liten gutt under krigen. Horst benekter, mot alle soleklare bevis, at faren kan være ansvarlig for drap på titusenvis av jøder. Boken veksler mellom å følge sønnen Horst, og mellom å følge Otto Wächter i hans gjerning som høystående SS-offiser før og under 2. verdenskrig. Vi treffer også Niklas Frank, sønnen til Hans Frank. Hans Frank var generalguvernør i Polen under 2. verdenskrig, og han ble etter krigen dømt til døden for sine forbrytelser. I motsetning til Horst Wächter, har Niklas Frank forsonet seg med farens grusomme gjerninger.

Gjennom blant annet dagbøkene til Charlotte Wächter (som Philippe Sands har fått tilgang til fra Horst Wächter) får vi et godt innblikk i mye av det som skjedde i Wächter-familien før, under og etter 2. verdenskrig (Charlotte var konen til Otto Wächter). Philippe Sands har i tillegg gjort en særdeles grundig kildegjennomgang i arbeidet med denne boka.

Jeg anbefaler også dokumentarfilmen "What our fathers did: A Nazi Legacy". Dokumentarfilmen følger en del av det Philippe Sands skriver om i boken: Møtet mellom Horst Wächter og Niklas Frank, og noen av reisene de er på sammen med Philippe Sands.

Boken inneholder veldig mange navn og steder, og den kan være litt tung på den måten; det er også grunnen til at jeg havner på en 4-er. Men det er en sterk 4-er, og jeg kan absolutt anbefale boka.

Jeg har ikke lest Tilbake til Lemberg av samme forfatter, men den skal også leses!

Noen ganger savner jeg en "Dårlig sagt"-knapp.

Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.

En eller annen gang i ung alder blir man interessert i grøssere og vil ha noe skummelt å lese, gjerne for å teste seg selv. Ofte vil man lese bøker og se skrekkfilmer som man er for ung til å lese og se. Noen går lei av grøss, andre ikke. Dette er en fin bok i en serie som introduserer grøss for unge lesere på en gøyal måte.

Skrekk og Gru er en frittstående serie med nye karakterer og hendelser i hver bok. Kan minne litt om Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, bare litt enklere versjon.

Et godt kjøp?
I Pass deg for dukken møter man Mara som er en bestemt ung dame som har nettopp laget et veldig detaljert dukkehus. Det er bare en ting som mangler, og det er at ingen bor i dukkehuset ennå. Hun må finne en eier. Gjennom fra klassen, får hun vite at en ny butikk er åpnet i byen som heter Skrekk og Gru. Butikken selger originale og nifse ting. Mara tar med seg broren Jesse for å se om hun kan finne en eier til dukkehuset der. Hun finner en liten dukke som hun tror vil være ypperlig eier av huset hun har laget, men var det egentlig et lurt kjøp? Etter at dukken ble med henne hjem, skjer det rare og merkelige ting. Det virker bare som det er Mara som merker disse tingene. Har det noe med dukken å gjøre?

Ikke bry deg om at historien virker kjedelig og uoriginal
Det virker nok som en historie man har sett og hørt mange ganger før, og det er det på en måte også, men det er måten den er skrevet på som spriter opp det hele. Handlingen er både morsom og har noen gyselige scener. Ikke slik at oss voksne får mareritt, men man synes det er mer fryd enn skrekkelig. Liker også at boka inneholder masse atmosfære til tross for at dette er en barnebok, og det er viktig at barn blir tatt seriøst som lesere. Det synes jeg at denne boka klarer ypperlig.

En god grøsser som passer fint å lese nå i vintermørket, eller hvis man vil kose seg med litt grøss i Halloweentiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Terningkast 6! Denne diktboken var morsom, sår, underholdende og original. Hvert dikt står godt for seg selv (jeg får lyst å vise frem hvert dikt til vennene mine) , men helheten blir en sammenhengende fortelling.

Det handler om frustrert Tinder-kjærlighet. Stakkars hovedpersonen som må gjennom denne prosessen! Hun møter mye rart på sin vei.

Litt usikker om dette er mest morsomt for en leser som slipper å oppleve Tinder-dating? Eller om gjenkjennelse med hovedpersonen kan gjøre opplevelsen enda sterkere?

Like slående og morsom som Dette skjer ikke av Ida Lorien Ringdal, og Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt av Ingvild Lothe. En ny favoritt i en frisk moderne diktsjanger. Anbefales!

Mot mørket er en bok jeg hadde hatt i bokhylla i omtrent ett år før jeg kom til å tenke på den av en eller annen grunn. Noen ganger tenker man plutselig på bøker man ennå ikke har lest, og bestemte meg da for å lese den.

En liten bok med tyngde
Boka kan virke liten og lett, enkel å komme seg gjennom, men det var den ikke. Den er på under tre hunder sider. Både handlingen og språket er noe tungt, og derfor tok det litt tid å komme seg gjennom den. Den er om under og etter andre verdenskrig som har gitt hovedkarakteren Georg, store påkjenninger. Han er en gammel mann som er dårlig til bens, og han er i ferd med å bli blind. I følge legen er det ikke noe han kan gjøre med det. Han vet ikke hva han skal bruke sin siste tid til, når han ikke lenger kan male. Før den tid, blir vi kjent med ham både som ung mann og hans aldringsprosess. Han vokste opp i Berlin, men flyttet til Oslo sammen med sin kone Alma. Lenge før den tid levde han i en leilighet i Berlin sammen med foreldrene og søsteren Edi. Det virker å være en familie som ikke har mange felles interesser, og de har heller ikke samme syn på det som foregår rundt dem på grunn av Føreren. To av dem holder med ham, mens de to andre har sine tvil. Det oppstår ofte splid i samtalene deres. Man skal jo helst ikke snakke om politikk og religion, si. Georg blir alene da foreldrene får en tragisk slutt på livet, og søsteren hans Edi er forsvunnet. I flere år tenker han på Edi, siden de sto hverandre nær og tok vare på hverandre.

I voksen alder bor han i Oslo sammen med Alma. Alma ønsker seg barn, men de er ikke en av de heldige som får det. Når Alma dør, blir Georg etterlatt helt alene og det eneste han har er sin kunst. Han maler ofte minner fra krigstiden. Den har rammet ham som person og han skjemmes av å være tysk, for han får skyldfølelse av det. Hvordan skal han takle å være helt alene igjen, og samtidig leve med krigens etterpåvirkninger?

Mange fascinerende samtaler
Ingen fluffy roman dette, snarere det motsatte. Noen ganger trenger man slike bøker. Bøker med motstand og det hadde denne mye av. Språket er noe tungt og føltes mer ut som en oppsummering enn fortellende. Det falt ikke helt i smak, men jeg likte handlingen og de fleste karakterene var interessante å bli kjent med. Det jeg likte best med hele boka var samtalene, spesielt samtalene i familien fra da Georg var ung. Disse samtalene kunne bli noe provoserende og hissige av seg. Jeg liker det når noen bøker kan være litt utfordrende. Det er i hvert fall Mot mørket. Den engasjerer.

Advarer at boka er litt tung i begynnelsen, men man blir vant til språket etter hvert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette skal vistnok være en grøsser klassiker og "must read". Men jeg må innrømme at jeg (endelig) begynner å bli lei epidemier/pandemier, og har i utganspunktet ikke vært noe særlig glad i "Zombie"-bøker. Riktignok er den litt annerledes i at det er en speidertropp ute på en øde øy og de praktisk talt "snubler" over en infisert person, men vet selvfølgelig ikke at denne personen er infisert. Ting baller på seg og det parasitiske viruset sprer seg fort.

Jeg liker øyeblikkelig karakteren Ahren. Det er en klassisk fantasifortelling om hvordan Ahren klarer å overkomme livets vanskeligheter. Etterhvert blir vi introdusert til en tradisjonell kamp mellom mørke og lyse krefter, og det viser seg at denne verdens historie er i ferd med å gjentas. Noe mørkt og forferdelig skal oppstå og for å balansere det hele må vi ha en helt som skal drive mørket vekk med sitt indre lys. Det er muligens litt vel oppbrukt, om man da har lest mye klassisk fantasi, men samtidig er den også annerledes nok til å holde meg interessert. Boken er lettlest og underholdende.