Bokelskere.no

Jeg valgte å lese Mirjam Kristensen roman En ettermiddag om høsten, som ble utgitt i 2006, etter å ha sett den omtalt i dette bokprogrammet fra 2011: «Hvorfor leser vi om det som vi frykter mest?»:

«John Irving sier at den største drivkraften i hans forfatterskap er frykten for at noe forferdelig skal skje med barna hans. Denne frykten skriver han ut i romanene, også i den siste, Siste natt i Twisted River. Den norske forfatteren Mirjam Kristensens bok, En ettermiddag om høsten, handler om frykten for å miste den du har kjær, brått og uforståelig. Bokprogrammet ser også på to aktuelle barnebøker som handler om det vi er redd for. For barn, som voksne, vil gjerne lese om det de synes er skummelt.»

Det er faktisk mange mennesker som forsvinner uten at det er spor etter at personen har vært utsatt for noe kriminelt. Det er ikke lenge siden jeg så en slik sak ble omtalt på TV programmet Åsted Norge. Jeg blir veldig urolig av å se og lese om slike saker.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det er å være på ferie i en storby og så forsvinner den en er sammen med. Uten forvarsel. Timene går og vedkommende dukker ikke opp. Fortvilelsen. Tankene. Kan ikke huske å ha lest en roman med handling som ligner. En bok som det var vanskelig å legge fra seg. Bildet over er maleriet han som forsvinner så på før han forsvant, The Penitent Magdalen av Georges de La Tour. (Bokomslaget er utrolig kjedelig sammenlignet med handlingen!)

Så godt likte jeg romanen En ettermiddag om høsten, at jeg skal lese Mirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige som også er nevnt i TV-programmet.

Omtale fra bloggen - link

En hjerteskjærende kjærlighetshistorie om to gutter på livets siste dag. Ikke rart at denne boken har blitt så populær. Tenk å åpne boken med å fortelle at hovedpersonene skal dø!

Boken har mange korte kapitler og veksler stort sett mellom Mateo og Rufus, men det er også innslag av andre personer som dukker opp i fortellingen. Dette fører til høyt tempo i fortellingen.

I denne tenkte virkeligheten har blitt funnet opp et «dødsbud» som varsler de som skal dø ett døgn før det skal skje. Slik at de får muligheten til å gjøre noe spesielt ut av sin siste dag. Det fører til mye refleksjon over livet, og frykt for hva som skal skje. Det finnes også en app for å finne en «siste venn» å tilbringe dagen med. Det er her Mateo og Rufus møtes. Det blir et helt spesielt vennskap, siden de begge vet at de bare får denne dagen sammen.

En helt annerledes dystopi. Inderlig, sår, varm, trist. En slukebok!

«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»

Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.

Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:

"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"

Noen smakebiter fra dette blogginnlegget

Den vanskeligste delen med å dele interesse for litteratur med andre, er å skrive om en bok man ikke liker. Det er noe jeg aldri blir vant til, uansett hvor mange ganger jeg gjør det.

Paradis er en krimdebut som ble utgitt i fjor, og ser den har fått mye skryt. Jeg ville lese den fordi jeg synes at det er interessant å bli kjent med nye forfatterskap og det var aspekter av boka som virket spennende. Men dessverre gikk jeg ikke helt overens med fortellerstemmen, og dermed ble det en noe tungtrødd leseopplevelse.

En heslig sak
Krimdebuten er om en noe spesiell sak. To eldre menn er funnet døde, og det ser ut som noen har stappet i dem hundeavføring. Førstebetjent Jonas Bø, vil ha med Petra Hassel i denne saken siden hun er psykolog og profilerer. Petra sliter en del privat. Hun og mannen prøver å finne tonen, men hun har fremdeles sine utroskapsmistenksomheter rettet mot ham. Samtidig som hun samarbeider med politiet, opplever hun en del creepy ting. Er det noen som holder øye med henne, og har det noe med saken hun jobber med å gjøre? Burde hun trekke seg fra jobben med politiet?

Denne boka er veldig mye om Petra. På en måte er det relevant, men likevel savnet jeg mer jobbprat og etterforskning, fordi det blir vel mye om Petra og hennes familie. Det blir for mye om familiedrama og følelser, i stedet for spenning. Syntes også at saken ble for lett å gjette seg frem til. Derfor ble boka noe tungtrødd i stedet for spennende og engasjerende. Hadde nok likt handlingen bedre hvis den var formulert annerledes.

Kanskje ikke en krim for alle
Med dette påstår jeg ikke at det er en dårlig bok. Jeg foretrekker mer hardbarket krim, så det var nok ikke min type krim dette. En noe kort anmeldelse denne gang, men har ikke mer å tilføye. Ikke annet enn at Paradis var litt for tam til å være krim.

Det siste jeg vil si er at forfatteren er rammet av ME, og at hun har klart å skrive en bok, er imponerende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Morgen

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

-Kolbein Falkeid - Samlede dikt - Cappelen Damm 2003

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

-Kolbein Falkeid. Diktet er hentet fra Samlede dikt - Cappelen Damm 2003.

Ofte leser jeg ungdomsbøker for å oppdatere meg hva som blir utgitt av bøker i forksjellige målgrupper. Har et noe anstrengt forhold til ungdomsbøker da de ofte har en tendens til å inneholde typiske romanseoppskrift. Det gjelder også denne, men heldigvis er det ikke en altfor stor dose av det.

Det er ikke det at jeg har noe i mot romanse i bøker, men synes ofte at den delen, blir gjentatt mange ganger, spesielt i ungdomsbøker. Det typiske er jo instalove. Når to mennesker så vidt har truffet hverandre, og det oppstår følelser med en gang. Den andre varianten er om man skal innrømme til personen det gjelder om man er forelsket eller ikke. Det er litt trøttende å lese om. Det er en liten dose instalove i Dødens spill, men heldigvis er det andre ting som tar mest plass i boka.

Dystert lesestoff
Dødens spill er alt annet enn oppmuntrende lesestoff. Den er noe dyster med tanke på målgruppa. Den er om død, sorg og hvordan leve videre med sorgen. Noe som kan være tungt, spesielt for en tenåring. Rebekka får en tung sommer. Hun er nettopp ferdig med ungdomsskolen, og sommeren er knapt i gang da faren hennes dør i en grusom ulykke. Etter den tid går det ikke bra med mor og datter forholdet, siden de takler sorg på hver sin måte. De vet heller ikke hva de skal gjøre med Låven. Et verksted for vanskeligstilte ungdommer som har falt utenfor skolesystemet. Faren hennes var en type som ville redde alle ved å gi dem en sjanse.

Inne på kontoret til faren finner Rebekka et Ouijabrett, også kalt åndebrett. Et brett folk bruker i håp om å få kontakt med de døde. Man skal aldri bruke det alene og man kan risikere å åpne dør til onde krefter. Hvorfor hadde faren hennes et slikt brett, og var farens død en ulykke i det hele tatt? Sammen med to andre prøver hun brettet, kanskje i håp om å få kontakt med faren sin, men burde de ha gjort det? For etter bruk av dette brettet, opplever Rebekka fullstendig kaos rundt seg hele tiden, og hun blir ikke fanget i bare et mysterie, men flere. Selv er hun besatt over å vite om farens død var en ulykke eller ikke. Vil hun komme til fornuft?

Dødens spill er første bok i en trilogi. Den siste boka Mørkets tjener ble utgitt tidligere i år. Jeg har ikke lest de to andre bøkene, men de skal jeg selvfølgelig få med meg, for dette falt i smak. Spesielt Elvedals fortellerstemme som er både tøff og komisk. Jeg liker at hun fletter inn litt komiske ting i alt det mørke som skjer. Kapitlene er korte og fengslende, og det er spennende å lese om Rebekkas forhold til moren sin og forholdet til søskenbarnet Iselin. De to sistnevnte er svært forskjellige og underholdende å lese om.

Det morsomme er at handlingen er lagt til i Hommelvik. Det er befriende å lese en ungdomsbok som ikke er lagt til i Oslo. For har ikke lest altfor mange bøker, hverken for ungdom eller voksne som foregår i Trøndelag. Hadde aldri forventet paranormal grøss på trøndersk jord, men bedre sent enn aldri. Det varmer mitt horror hjerte, hvis jeg har et hjerte, da. Vent litt, jeg må nesten sjekke ...

Forutsigbart, men underholdene også for oss voksne
Det meste av handlingen, både grøsserdelen og den romantiske delen blir noe forutsigbart for oss voksne, men denne gangen gjorde det ikke noe, da boka er full av sarkasme, og Rebekkas bortforklaringer når hun skal gjøre noe, er veldig gode. Synes at Elvedal beskriver ungdom veldig bra.

Personlig savnet jeg mer grøss, for det var ikke voldsomt mye av det, men de få grøsserscenene som dukket opp, var gode og bidro med sitt uten at det føltes malplassert, og det var lett å leve seg inn i handlingen.

En gøyal og morbid paranormal grøsser, med et modent språk og underholdende øyeblikk. Fin balanse av humor og mørkets krefter.Produksjonsselskapet Monster har kjøpt rettighetene til trilogien, og vedder hodet mitt på at Tv-serien blir spilt inn i Oslo, for det hadde jo vært typisk ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Swanson er et stille forfatterskap som ofte blir overskygget av andre forfatterskap. Bøkene hans er så vidt synlige blant jungelen av bøker. Men jeg synes bøkene hans alltid har noe som interesserer. Det hadde også denne.

Jeg blir alltid nysgjerrig på bøkene hans, fordi de minner meg om gammeldags krim som jeg liker, men som jeg har lest altfor sjeldent de siste årene. Tidligere av Swanson har jeg lest Her Every Fear og Dødelig bekjentskap. Jeg likte Åtte perfekte mord litt bedre enn Dødelig bekjentskap, men ikke bedre enn Her Every Fear. Jeg har også lyst til å lese mer av ham.

Denne er om Malckolm Kershaw, også kjent som Mal, som driver en bokhandel sammen med få andre. Han lever kanskje et stusselig liv med bare katt og bøker som selskap. Han har vært enkemann i i fem år etter hans kone døde i en bilulykke. Ofte leser han ut en bok i løpet av en kveld eller en natt.

Litteratur i litteratur
Men så blir han hjemsøkt av et gammelt blogginnlegg han skrev for mange år siden gjennom bokhandelens blogg. Han skev en liste over åtte bøker som inneholder de mest utspekulerte mord. Han blir opsøkt av FBI Agent Gwen som har en mistanke om at en morder dreper som inspirasjon fra blogginnlegget Kershaw skrev. Hvem blir neste offer? Er det noen som er ute etter Malcolm personlig, eller er det bare noen som leker seg med å gjøre lista til virkelighet? Sammen bestemmer de seg for å lese bøkene. Malcolm leser dem på nytt, mens Gwen leser de fleste for første gang, i håp om at det kan lede dem til noe, men hvor lang tid har de egentlig til å løse saken?

Åtte perfekte mord inneholder spoilere når det gjelder bøker som Malcolm har ramset opp i dette blogginnlegget sitt. Så jeg nevner bøkene som blir nevnt i denne boka, hvis du vil lese dem før du kommer over avsløringene gjennom Åtte perfekte mord. Noen mordscener blir avslørt fra bøkene de leser, siden de kopieres i virkeligheten. Derfor jeg advarer om spoilere.

Bøkene som blir nevnt er:

*Mysteriet i Det røde hus* av A.A. Milne
*Med overlegg* av Anthony Berkeley Cox
*Mord etter alfabetet* - Agatha Christie
*Dobbelt erstatning* - James M. Cain
*Billett til helvete* - Patricia Highsmith
*The Drowner* av John D. MacDonald
*Dødsfellen* av Ira Levin
*Den hemmelige historien* av Donna Tartt

Selv hadde jeg lest to av dem tidligere, og det er: Den hemmelige historien av Donna Tartt, Billett til helvete av Patricia Highsmith.

Fin måte å gjenoppdage eldre bøker
For meg gjorde det ikke noe at de andre bøkene var avslørt selv om jeg ikke hadde lest dem. For vet ikke jeg kommer til å lese dem senere eller ikke. Men syntes dette var en morsom måte å leke seg med krimsjangeren på og samtidig dra frem gamle perler frem i lyset igjen. Kanskje inspirere noen til å lese litt eldre litteratur i stedet for bare det moderne.

Det som skuffet meg litt var slutten og det ble for lett å gjette seg frem til hvem den skyldige var. Det fant jeg ut gjennom en diskusjon Malckolm har med noen. Hvem han snakker med og hva det ble snakket om da jeg skjønte det, skal jeg selvfølgelig ikke avsløre. Syntes grunnen til at den som gjorde det han eller hun gjorde, var noe dum, spesielt med tanke på at resten av handlingen var stilig og elegant utført. Avslutningen og hvorfor personen gjorde det han eller hun gjorde, ble for meg noe komisk. Det tok bort noe av alvoret som boka ellers bar preget av.

Swanson klarer igjen å engasjere, og det var svært interessant å lese om litteraturglade mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er den andre boka jeg har lest av Stacey Halls i år, og må si jeg likte hennes forrige bok Heksejakten bedre.

Lite mystikk og hendelser denne gang
Jeg vil gjerne få med meg bøkene hennes, fordi hun skriver om mange interessante temaer. Det gjorde hun også i Heksejakten. Men i Mrs. England mangler det noe av Halls skaperkraft. Ikke bare driv, men også mystikk. Derfor opplevdes denne noe tung å komme gjennom. Til over fire hundre sider å være, var det overraskende lite hendelser. Med det mener jeg ikke at det skal være spenning og action på hver eneste side, men kunne tenkt meg mer mystikk og mer utvikling.

I Mrs. England leser man om en annen tid. Man havner i 1904, hvor man blir kjent Ruby May som er utdannet barnepleierske. Hun må bytte familie å jobbe for, da hun får vite at familien hun jobber for skal flytte hele veien til Chicago. De vil gjerne ha henne med dit, men selv ønsker hun ikke å flytte til et annet land. Derfor slutter hun, og drar tilbake til instituttet hvor hun fikk sin utdanning, for å få litt drahjelp til å finne en annen familie å være hos. Hun ender opp i Yorkshire hos en familie med fire barn. Hun blir kjent med nye personligheter og rutiner. Det er heller ikke alle som jobber for familien som liker henne.

Spesielle personlighetskontraster
Mr. England er en oppegående fyr som virker hyggelig og omgjengelig. Han svarer på det Ruby må vite for å kunne utføre sine plikter. Mrs. England er mer unnvikende, virker noen hakk fjern og holder mest for seg selv. Hun er sjelden å se sammen med barna, og om natta blir hun innelåst på soverommet. Det virker heller ikke som om familien får mye besøk. Ruby May virker også temmelig mystisk på sitt vis. Har hun eventuelt noe å skjule selv?

En spenennde tid og familie å lese om, og Stacey Halls finner alltid noen interessante teamer som jeg liker å lese om, men utførelsen var dessverre noe slapp denne gang. Det ble for langsomt og gjentakende. Men leser gjerne mer av Halls selv om denne ikke helt falt i smak, for hun skriver om temaer som er av interesse.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»

I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.

Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»

Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.

Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det.

Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.

Men hva gjør vel det? Det morsomme med Det fins ikke monstre, er at den inneholder en del skrekkreferanser for oss voksne, noe de unge leserne kanskje ikke er gamle nok til å forstå. Jason og Freddy nevnes. Karene fra Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street filmene. Karo har blant annet en bok med navnet Joe Hill på, som er sønnen til Stephen King, og isbilsjåføren ser ut som en ung Robert Englund, som er mest kjent for å være Freddy Krueger. Sånn sett var det festlig å lese denne boka.

Herlige og dekorative illustrasjoner
Det beste med hele boka var illustrasjonene. Ofte leser man bøker med to forfattere når det gjelder barnebøker, der den ene har skrevet teksten og den andre har illustrert. Å se en forfatter gjøre begge deler, har vært et savn og det er mer beundringsverdig, når de tegner historiene sine selv. Selv om illustrasjonene er fargeløse, er det mye liv i dem, og liker hvordan han dekorerer teksten med illustrasjonene sine.

Men hva handler Det fins ikke monstre egentlig om? Den er om Levi som bor sammen med en eldre og yngre søster og moren. De flyttet til forstaden etter at foreldrene deres skilte lag. Levi synes det er vanskelig å være på skolen siden han er stemplet som "den nye", men en rar jente som heter Karo, lar ham ikke være i fred. Til slutt begynner de å vanke sammen. Hun er også den eneste som tror på Levi, da lillesøstrene hans forsvinner, og alle tingene på rommet er forsvunnet sammen med henne. Familien hennes og andre husker henne ikke. Det er som om minnene deres om henne er slettet, bare Levi og Karo husker henne, hvorfor? Og hvordan skal de bringe henne helskinnet tilbake? Mens de prøver å redde Levis lillesøster, oppstår det mange farer og utfordringer, og de må trosse frykten ...

Første bok i en serie
Det høres kanskje ut som en standardaktig historie for de unge. På en måte er det det, men samtidig kaster Merritt inn litt andre elementer, og illustrasjonene er med på å løfte opp handlingen. Dette er første bok i en serie, og jeg er vil veldig gjerne få med meg den neste, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)