Bokelskere.no

Jeg er med.

Jeg har tidligere skrevet en liten omtale av "Tvillingenes dagbok" (da hadde jeg ikke lest de to neste bøkene). Det er den første boka i denne trilogien.

Hvis dere har lest "Tvillingenes dagbok", så MÅ dere lese de to siste bøkene. De forandrer den første boka på en veldig spesiell måte. Dere kommer til å få et helt nytt syn på guttene Lucas og Claus.

Dette er noe av det bedre jeg har lest! Soleklar 6-er på alle tre bøkene.

Lale og Gita endte til slutt opp sammen i Melbourne, Australia, men veien dit var alt annet enn enkel ...

To personer som møtes under spesielle omstendigheter
De to møtte hverandre under svært spesielle omstendigheter mens andre verdenskrig pågikk. Lale ble forelsket i henne da han så henne i øynene for første gang da han skulle tatovere armen hennes. Følte hun det samme og kan kjærligheten overleve alt? Med Gita og Lales historie skulle man nesten tro det. Som med mange andre havnet de i Auschwitz under andre verdenskrig. Lale blir alvorlig syk, og blir blant annet reddet av tatovøren som tar seg av ham. Når Lale kommer til seg selv igjen, får han tilbud om å bli tatovør. Under slike omstendigheter gjør man alt for å overleve. Med en slik jobb får også Lale bedre goder, som bedre soveplass og litt mer mat som han deler med andre som han tidligere delte brakke med. Han bryr seg om andre og tar vare på de han kan. Livet hans forandrer seg når han skal tatovere armen til en kvinne han straks blir betatt av. Vil han se henne igjen? Han gjør alt han kan for å finne ut hvem hun er, og komme i kontakt med henne. Men føler hun det samme?

Stressende og ukjent hverdag
I Tatovøren i Auschwitz blir det beskrevet rystende episoder, redsel, stresss, søvn og matmangel som de må gjennomgå hver dag. Det er sterkt å lese om hvor fort knyttet man blir til hverandre når man må dele brakke med andre, men samtidig være redd for å knytte seg for mye til hverandre, for de vet ikke når folk forsvinner. Den ene dagen er de der, mens neste dag er de enten fraktet bort eller død. I Auschwitz vet de ikke hva som skjer, og gjør alt de kan for å oppdatere hverandre om hva som foregår. De fleste velger å holde lav profil for å unngå bråk, mens Lale har lett for å glemme seg. Han er snartenkt og kan snakke flere språk flytende, derfor havner han ofte i ubehagelige situasjoner med vaktene. Vil følelsene Lale og Gita har for hverandre, overleve alt annet?

Heather Morris skriver denne boka for Lales vegne. Gita er død og han venter på sin tur. Han har hatt et godt og langt liv sammen med Gita, og sammen med Heather Morris tar han med oss den stressende tilværelsen i Auschwitz, hvor de blir vitne til forferdelige hendelser, og hva de ofrer for stunder sammen. Det er ikke kjærlighetshistorien i seg selv som gjør sånn inntrykk for min del. Kanskje fordi jeg ikke helt tror på den store kjærligheten, men det er hvordan de beskriver stress og vennskap, og hva de er villig å gjøre for de man er glad i. Å leve med den usikkerheten så lenge kan nok ikke beskrives, men man føler den mens man leser. Man føler den stressende situasjonen de er i, og man frykter hele tiden det verste.

Dette er ikke en type roman jeg vanligvis leser. Jeg har lest noen romaner knyttet til andre verdenskrig, men altfor lite. Dette ga mersmak, for det var både ekte og engasjerende å lese om Lale og Gita. Man har aldri kjent dem, men man føler en bånd til dem mens man leser. Noen scener er kanskje litt pompøse, og litt overdrivende, men synes ikke det ødelegger boka. Gita gikk bort i 2003 og Lale tre år senere. Dette er deres historie, og selv om man kanskje ikke liker kjærlighetshistorier i utgangspunktet, er dette likevel en fin historie å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg fant boken til salgs her og her. Håper du får tak i den. Lykke til.

Else går til psykolog ga meg en forståelse av hvordan en samtale med psykolog kan være. I løpet av samtalene kommer Else inn på ulike temaer som er utfordrende for henne. Et sentralt tema er brorens selvmord, og at det har etterlatt henne med mange vanskelige tanker. Psykologen spør og graver, får henne til å presisere, tenke videre, trekke sammenhenger. Selv om dette er en dypt personlig bok er det mye lærerikt for meg som leser. Om å akseptere det som er, både sitasjoner, tanker og følelser. Og om å være litt snillere med seg selv. Likte boka kjempegodt!

Med all respekt for Dostojevskij: Dette var kjedelige saker. Side opp og side ned med totalt meningsløse samtaler som går i ring og nærmest aldri avsluttes. Et persongalleri som vel nesten hører hjemme på galehuset hele gjengen. Fyrst Myshkin er vel den som fremstår som mest normal. Tittelen burde stå i flertall.

Dette er første boka jeg leser av Dostojevskij, men ikke den siste. Jeg har lovet meg selv at jeg skal prøve meg på både "Forbrytelse og straff" og "Brødrene Karamasov". Jeg håper disse er bedre.

Jeg hadde tenkt å foreslå "Fuglane" av Tarjei Vesaas, men jeg støtter heller dette forslaget.

Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.Det vil ikke jeg mene noe om. Men god til å skrive bøker er hun. Også denne romanen falt i smak.

Kopi fra dette blogginnlegget

Jeg har ikke lest denne boken av forfatteren, Marit, så jeg vet ikke. Siden forfatteren er utdannet psykolog tenkte jeg at det kunne ha med forskjellige fluktmetoder/mekanismer å gjøre., Et sted leste jeg at den polske tittelen kunne oversettes med "runaways". Jeg har lest litt i tråden og noen anmeldelser, men forstår ikke helt hva forfatteren mener og vil.

«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.
I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»

Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:
Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»

skriver Marie Hamsun:

«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».
Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»

Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.
Fra forordet:

«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»

Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.

Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.

Omtalen er kopi av et innlegg jeg har skrevet om romanen på bloggen - linl

Nå har jeg lest Beckomberga av Sara Stridsberg. Det var en spesiell opplevelse. Utrolig trist, samtidig fascinerende. Jeg ble så interessert i karakterene i boka. Jimmie var innlagt på mentalsykehus, og datteren Jackie besøkte han så ofte hun kunne gjennom hele barndommen. Historien hopper i tid, og episodene er poetisk framstilt. Det er mye som er vanskelig å forstå, men sånn er det gjerne her i livet. Det er kanskje den tristeste boken jeg har lest. Det er som å se en kunstnerisk, nitrist arthausfilm om depresjon og vanskelige relasjoner. Men det er noen små glimt av lys.

Dette avsnittet klippet jeg ut i fra anmeldelsen av romanen i bostonreview.net:

Tokarczuk’s narrator spends most of her time on airplanes, from which (and from the global escapism they connote) derives the English title. The characters whose stories she tells—or which simply interrupt her voice without warning—take many other modes of transport as well, some contemporary, some antiquated: trains, buses, carriages, carts, river barges. The Polish title of the novel, Bieguni, refers to the oldest kind of travel, the one done on foot. It is the name of a radical mystical sect from eighteenth-century Russia whose proponents believed that sin had to be escaped not only mentally, but also physically through constant itinerancy, literally walking or running from one place to another. In Polish, the word bieguni evokes the verb biegać, to run, but also biegun, the geographical pole. The term thus captures both the near-abstract vastness of Flights and its paradoxical materialism, the way in which—despite and within its globetrotting—it remains tied to very particular objects and places, as committed to traveling in search of novelty as it is to digging into one’s imperfectly known origins.

Ujevn bok. Kunne vært en novellesamling da kapitlene om hver enkelt barn av Rosaleen og Pat Madigan står godt på egne ben. Jeg synes kapitlene som omhandler hvert av barna er bedre enn helheten. Barnas liv oppleves troverdige, helheten med moren gjør ikke det.