Bokelskere.no

«Meiner du alvor?» spør han.
Alvor? Seier Nina. Sjølvsagt! Ein kan ikkje overlate noko så viktig som politiarbeid til politiet! Ein litteraturvitar kan i like stor grad, og truleg endå større, vurdere spørsmål som: Heng dette påståtte motivet på greip, eller er det kanskje etterforskinga som er på villspor? Kva kan ordvala til den avhøyrde avsløre, kva fortel det om psyke, bakgrunn, livshaldning? Ein litteraturvitar kan betre enn nokon avgjere om historia politiet fortel seg sjølv, er truverdig eller ei, undervegs i etterforskinga.» Litteraturviter Nina Wisløff tar litt ekstra tak i en litteraturdebatt her, og hun blir vår helt i denne lekkerbisken av en liten krimthriller. Agnes Ravatn er rå, alt hun tar i blir til godsaker. Denne var snop. Krim på elegant vis, som får deg til å gyse på slutten- virkelig så det grøsser. Og eventyret «Ridder Blåskjegg» er en av mange element som underbygger handlingen. På de siste sidene hørte jeg formelig døra til slottet hans slo igjen. Sier ikke mer. Les den!

Leselykke med Nina Lykkes nyeste bok. Etter en lang og intens vandring i Syttitallet var det noe helt annet å komme tilbake til min samtid. Hjelpe meg. Og ja, jeg gir meg over. En vanlig dag hos fastlegen Elin? Neppe. Hør bare hva det menneskelige skjelettet som står bak døra på kontoret hennes og som hun har valgt å kalle Tore, sier til henne: «Hva med den hippokratiske eden, sier Tore da døren har lukket seg. Stemmen hans er opprømt. Nå raser det utfor her. Nå raser det utfor.» Det er lenge siden jeg har sittet og ledd høyt mens jeg har lest en bok, men det gjorde jeg her. Men tross all ellevill harselering over den skrøpelige slekt kalt menneskeheten, ligger det også en sår undertone her. Jeg må bare ha med et lite sitat til fra Elin, romanens antiheltinne: «Gå hjem og slapp av, vil jeg rope til alle som sitter der ute og venter og tror de skal få hjelp. Jeg vil åpne døren og skrike til alle gnagere som sitter der med dirrende værhår: Kroppen din kommer ikke til å fungere hundre prosent likevel. Hvis vi hadde justert forventningene ned til nivået i 1947, for ikke å snakke om 1927, ville vi ikke trengt halvparten av alle de fastlegene vi tror vi trenger nå, og i alle undersøkelser ville folk svart at de var overlykkelige og ubeskrivelig fornøyd med livet, bare fordi de har varmt og kaldt vann i springen.» Den kan vi jo tygge litt på.

Nok et tiår med Ketil Bjørnstad. SYTTITALLET, avgjørende menneskemøter der han folder seg ut som både som musiker og forfatter. Ole Paus blir et av hans store forbilder- og hans nære venn. Paus er faktisk også ett av mine store idol, min beundring for han slo inn på tidlig nittitall, men også gjennom storebrødres spilling av «Paus-posten» på syttitallet. Det er sterkt å lese om hvordan Bjørnstad opplever hans diktning og den enorme beundring og respekt han føler overfor Paus. Jeg kjenner igjen begeistringen og nærheten til tekstene hans, han beskriver det så levende og oppriktig, hvordan han opplever ham både som kunstner og god venn. En uforglemmelig scene fra boken er da Paus spiller på Prelaten i Tromsø, der han synger om en svært upopulær nynazist… Publikum buer og vil ikke høre, men Paus står fjellstøtt og synger: «Ingenting skiller meg fra ham./kanskje han frøs litt mere./ Det er også alt,/for frosten er i oss alle./Det er kaldt./ Å bror, stig inn./Finnes her varme, er den din./Du mest forhatte/er meg likevel mest nær./Få lys på deg, bror!/La meg se meg som jeg er.» Denne boken har blitt en intens og spennende studietur,det er sterk og rørende lesning. Jeg har skrevet ned minst 30 steder i boken som er viktige. Alle som ønsker noe fra ham, steinerskolen og Lindholm, AKP-ml og de politiske strømningene, den klassiske musikken.. Som Finn Alnæs sier: «Du må velge, Ketil! Du må velge!» Og: «Det var denne merkelige spenningen blant de unge akkurat da. De som var innenfor, og de som var utenfor.» Vendepunktet da han begynner å lese Hans Jæger. Så kommer «Leve Patagonia» Veldig fascinerende å lese om de skapende prosessene frem til plateutgivelsen. Som at «Sommernatt ved fjorden» ble liggende i søppelbøtta et helt døgn…. «Men plutselig får jeg ideen til et mellomspill, en bølgende bevegelse i Dess-dur som legger seg horisontalt mellom alle de vertikale svingningene, og dermed får melodien en helt annen styrke. Den stiger opp av noe, og legger seg ned igjen. Jeg hører alt med nye ører og tenker at ok, jeg får kanskje gi denne sangen en sjanse likevel.» og bra var det

Jeg har ikke lest Lindstrøm, og bare litt av Fosse. De andre har jeg lest. Jeg ville også stemt på Faldbakken. Den er herlig original, sjangeroverskridende - surrealistisk og humoristisk. Gir litt Ajvide Lindqvist-vibber. Alle de tre andre er gode også; Przewalsikis hest er en god fortsettelse på klimakvartetten med beretninger fra ulike karakterer og tidsepoker; historien til dyrehagedirektøren fra St. Petersburg gir den litt ekstra kulør. Synes nok likevel at den er mer tematisk enn litterært interessant. Mannen som elsket Sibir er så vidt jeg har forstått en «romanifisering» av dagbøkene til en oppdagelsesreisende. Spennende beretning! Hvis dette hadde vært ren fiksjon ville det ikke vært så interessant å lese for meg. Jens M. Johansson skriver alltid godt - denne gangen også!

Romanen Hilde Wangel av Klas Östergren er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er romanen Nora av Merete Pryds Helle og Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk. Romanene ble utgitt i 2019. Jeg har tidligere lest og skrevet om en av romanene i innlegget:
Nora av Merete Pryds Helle – en roman fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem

Før jeg leste romanen til Klas Östergren, så jeg Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness i fjernsynsteateret. I begge oppsetningene spiller Minken Fosheim (f. 1956 – d. 2018) Hilde Wangel. Derfor ble det henne jeg så for meg som Hilde Wangel når jeg leste romanen

Etter å ha lest Nora til Merete Pryds Helle gledet jeg meg jeg meg til å lese romanen Hilde Wangel. Men det ble ikke den store leseopplevelsen. Det er ikke noe å si på kvaliteten på språket. Tror også at det at jeg så fjernsynsteatrenes oppsetning var en fordel. Uten å ha sett forestillingene hadde jeg neppe forstått prosjektet med romanen. Romanen kunne med fordel vært kortere. Jeg gikk lei på slutten av lesingen, og avslutningen ble bare en transportetappe for å få lest ferdig.

Jeg lånte romanen av biblioteket. Og akkurat nå er jeg glad jeg står i lang kø for å lese romanen til Vigdis Hjorth Henrik Falk. Kjenner at jeg er litt lei Henrik Ibsens akkurat nå.

Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!

God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.

Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.

Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?

Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.

Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.

Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, jeg er enig med deg.

Jeg husker det var en debatt rundt dette i 2011 da de fjernet ordet "nigger" fra "Huckleberry Finn". Og tidligere har Pippis pappa blitt omdøpt, og Torbjørn Egner har også hatt et verk eller to gjennom reformeringsmaskinen.

Jeg vet ikke hva jeg synes. På den ene siden bør kanskje verkene bli stående slik de er; de er jo også en dokumentasjon over tiden de er skrevet i (som Anders Giæver er inne på her). Men samtidig har jeg forståelse for at det blir endret. Forklarende forord/etterord kan jo være en god løsning.

Når man blir lite populær på grunn av en avgjørelse man tar ...

Mange prøvelser
Anja bor sammen med sin familie i en blokk i Trondheim. Hun bor der sammen med mor, far og bror. Broren bor der forløpig ikke siden han studerer i København. Tidlig måtte Anja gi opp fotballkarrieren på grunn av skade, og er istedet dommer. Gjennom et dommerkurs, skal Anja dømme en guttekamp og det går heftig for seg. Hun får betale konsekvensene av det lenge etterpå. Grunnen er at en av de "dyktige" fotballspillerne føler seg urettferdig behandlet av henne. Som straff blir Anja grovt mobbet på Internett, både gjennom manipulerende bilder og dryge kommentarer. Hvem står bak og hvordan kan noen være så ondskapsfulle? Det er heller ikke lett for Anja å møte opp på skolen etter hvert, mens netthetsingen pågår siden hele skolen vet om det. Vil det noen gang ta slutt, og vil det noen gang bli bedre? Heldgivis har hun sine nærmeste og gode venner som støtter henne, men er de sterke nok til å komme seg gjennom en så alvorlig mobbesak alene?

Før i tiden pågikk mobbing ansikt til ansikt, og også snikmobbing i nærheten av noen, men nå er det ikke bare offline, men nå er det dessverre også online, siden fleste er på Internett. Mobbing er ikke greit, hverken online eller offline. Det er ikke greit på noen måte, heller ikke anonymt. Ingen vet hvor mye det skader en person. Denne boka viser mange måter hvor mye mobbing kan knekke noen. og det er sårende lesing.

Netthets og mobbing generelt er et viktig tema som bør tas opp, spesielt nå som de fleste har tilgang til Internett. Er selv glad jeg vokste opp i en tid uten Internett, apper og sosiale medier. Så kan ikke forestille meg presset dagens ungdom går gjennom. Omtrent alt blir dokumentert. Ikke rart så mange får prestasjonsangs, får lav selvtillit og mye annet med alt det presset som aktivitet på Internett bidrar med.

Boka gir et godt innblikk i hvordan det er å være et offer uten å spille offer i ondskapsfull, utspekulert og utilgivelig utfrysning online, som er synlig for alle. Hvordan takler man det, og er det mulig å komme seg gjennom det uten å bli helt ødelagt. Og vil folk glemme?

Blir man sterkere av motgang?
Anja oppfattes som en livlig og glad jente, kanskje litt selskrytende noen ganger ,spesielt når hun tenker tilbake på seg selv som fotballspiller, men som gradvis blir som en skygge av seg selv. Vil vi lesere få den originale versjonen av Anja tilbake igjen, etter en slik alvorlig situasjon? Spørsmålene blir mange underveis, og man tenker med grøss på hva man selv ville ha gjort i en lignende situasjon. Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt.

#Kampklar er en alvorlig, tapper og småhumoristisk roman for ungdom som tar opp et viktig og aktuelt tema om det å være i en svært sårbar situasjon. Mobbing skjer omtrent overalt, og denne boka er et godt eksempel på hvor langt mobbing dessverre kan gå. Selv om man ikke har opplevd netthets, var stresset i boka nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Dei levde slik menneska til alle tider har gjort i Norge og Norden, dei levde i årstidene som var så skiftande nett her, dei levde i vintermørkret med korte dagar, snø og regn og sprengkulde og tømmerveggar som knaka i frosten, og som like etter kunne slå over i tøyvêr da det draup frå alle tak. Så lengta dei etter våren og sommaren, men dei lyse årstidene var for korte for alle langstrekte draumar.» I kveld, da jeg ble ferdig med denne boka, måtte jeg bare tenne et lys. For Marta Kristine Nesje. Hun som gikk den lange veien fra Romsdal til Christiania for å bli jordmor i 1821. Fire år før hadde det blitt reist tiltale mot en mann som i 1812 hadde skrapt av bark i trærne i skogen på Nesje fordi han ville ha oppmalt bark som brødkorn. Han ble dømt til tukthusstraff i to år. Det sier mye om tiden Marta Kristine levde i, om nøden som lå på lur og kunne knuge alle i sitt grep- plutselig og uventet. Nok en gang blir jeg satt ut av hvor brutalt og strevsomt livet var på denne tiden. «Sorgen og gleden, de vandrer tilhope,» Sorg og slit. Men en ubendig livsvilje og kraft til å komme videre. Hoem skriver nært og medrivende, med stor empati. Det er bare å ta av seg hatten for denne forfatteren og denne boken. Men først og sist for menneskene som levde i denne tiden. Marta Kristine Nesje altså! For en dame!

Jeg har begynt å lese barne og ungdomslitteratur igjen. Fordi det er spennende, lærerikt- og viktig. Og fordi jeg ble inspirert av konferansen Se og Les 2020 i Bergen. Nå vet jeg for eksempel at denne boka er midt i blinken for mange i alderen 10-13 år. Spennende bok som jeg ikke skal avsløre for mye av, halve vitsen er å ikke vite hva som skjer her altså. Men handlingen er inspirert av faktiske hendinger i England under 2. verdenskrig. Med unge gutter som viktige aktører. Og kodeord. Bak i boka kan en lese om hva som er fakta og ikke, noe som gjør leseropplevelsen ekstra spennende med tanke på hvordan en forfatter kan bruke historiske fakta og blande inn fiksjon og egne karakterer. Men jeg sier som forfatteren hvis du ikke har lest historien først men går rett til etterordet: «Er du en av dem som hopper til etterordet før du har lest boken? Bla om til første side og opplev dramatikken i historien først, for dette etterordet røper sentrale deler av handlingen.» Og unn dere å lese barne og ungdomslitteratur innimellom, folkens! Viktig å kunne dele gode leseropplevelser med de unge.

“Nobody has ever done so much in the first two years of a presidency as this administration. Nobody. Nobody.”—
political rally in Biloxi, Mississippi, November 26, 2018

The Cult of Trump
A Leading Cult Expert Explains How the President Uses Mind Control av Steven Hassan.

Spennende saker du leser!

Valentinsdagen ble her feiret med fredagsmiddag. Og så blir det alenekveld på meg resten av kvelden. Kanskje i selskap med Tove Ditlevsen? Jeg er midt i Noveller i utvalg, en samling satt sammen av Vigdis Hjorth. Dette er mitt første møte med Ditlevsen. Jeg er veldig glad i bøker som omhandler tidlig 1900-tall og mellomkrigstid, og så langt har jeg fått et fint blikk inn i Københavns arbeiderklasse fra denne tiden. Jeg savner noe dybde (naturlig nok, siden dette er kortere noveller), så det er godt mulig jeg snuser på en av romanene hennes etterhvert.

Har hørt at både Vilhelms værelse og Barndommens gate skal være store romaner.

God helg, alle sammen!

Enig! Leste denne i fjor, og tror jeg også ga den en femmer. Meget god bok!

Jeg synes "Å drepe en sangfugl" høres mer poetisk ut enn "Drep ikke en sangfugl". Så at det er langt tammere, er jeg ikke helt enig i; men det er nå min mening. "Hvordan drepe en sangfugl" ser jeg ikke helt hvor kommer fra.

"Å drepe en sangfugl" er et setningsfragment, i motsetning til "Drep ikke en sangfugl" som er en imperativsetning (som Torill omtaler), altså per definisjon en helsetning. Da synes jeg det kan ligge mer tolkning i "Å drepe en sangfugl". Å drepe en sangfugl er hva? Å drepe en sangfugl kan føre til? Det mangler noe for å gjøre det til en helsetning (eller til en setning i det hele tatt), så her må eventuelt leseren fylle inn.

Men jeg vet ikke. Jeg bare legger merke til at jeg konstant omtaler den som "Å drepe en sangfugl" når jeg skal snakke om den; blir liksom ikke vant til at den skal hete "Drep ikke en sangfugl".

Hm... hva skal en si, da. Jeg kom meg gjennom, det var spennende til tider- på en rar og suggererende måte. Brutal og voldelig historie, med stemning fra «Handmaids’ tale» kombinert med litt «Game of Thrones»... kanskje. Sannheten er at jeg ikke ble klok på denne boka. Mye vold og brutalitet i en underlig dystopi. Det var noe som fascinerte der, vanskelig å sette ord på det. Men en stripe av håp lå igjen , tross alt.