Bokelskere.no

[...] jeg vet at det noen ganger i livet ringer en liten bjelle ved øret ditt. Det kan skje når du står overfor en kvinne, på et spesifikt sted, mens du holder på med noe du liker. Derfor, skulle jeg gitt noe råd til barnebarnet mitt Federico, bare ett eneste, måtte det bli dette: Når du hører den vesle bjella, løft da på hodet og spiss ørene, for da står du overfor en av livets usynlige avsporinger, og jeg kan forsikre deg om at det bare tar deg et øyeblikk å velge den gale retningen.

Hver gang jeg går på et offentlig toalett, takker jeg Gud for å ha denne tingen hengende mellom lårene. Hadde jeg vært en kvinne, ville jeg tisset i buksene med de lange køene.

Hver dag var en ny øvelse
i å begynne forfra
hvordan få deg til å spise
hvordan få deg til å sove
hvordan få deg til å slutte å gråte
uten å bli sint uten å eksplodere

hvordan ikke bare bli inne hele dagen
men gå ut i gatene
late som man ikke er redd
late som det ikke er to barn som går gatelangs
late som man veit hva man gjør
hvordan tørre å slippe hånden din

Jeg pleide jo å elske å ha huet ditt i fanget
tyngden var så konkret
lett å forholde seg til
ikke som de andre tinga
regningene og telefonene fra folk
som sa jeg burde vært andre steder
avtalene jeg glemte
selv om jeg skreiv dem ned
på gule lapper jeg klistra på veggen
inni bøker og med tusj
i håndflaten
de glapp liksom unna likevel
huet mitt var som såpe
fikk meg opp i masse rot og bråk
som jeg ikke orka å tenke på

men tyngden av huet ditt i fanget
utsletta litt av det bråket

Jeg venter på at det skal bli lyst
så jeg kan late som jeg våkner

HVER DAG GÅR jeg bortover de samme gatene
det finnes et skille her
et søkk i landskapet
det gjør noe med meg
en følelse av å være fastlåst
til det avgrensede området
jeg fortsetter rett fram til jeg ikke orker mer
siden snur jeg og går den samme veien
tilbake til huset

Perioden etterpå var riktignok preget av en viss urban-eksistensiell angst og neglebitende tvil om de kanskje heller burde få satt opp lettvegg i den gamle leiligheten, men denne ble snart erstattet av fryd og gammen da det viste seg at Oppsal faktisk var den kreative middelklassens Ullevål hageby.

Misogyni tolereres ikke på vår vakt, svarte Ebba og klappet Jenny på skulderen, – særlig ikke fra kvinner.
– Aldri, sa Jenny, – de burde vite bedre.

Vi var den norske middelklassen. Vi hadde ikke annet valg enn å bli her og kjempe. Men det var ikke alltid kreftene strakk til.

Og jeg smilte og nikket og hatet dem litt for alle løgnene deres.

Jeg hadde ikke tenkt på det slik før, hvordan autisme er en slags intens, veldig konsentrert versjon av hvordan vi alle føler, av bekymringene vi alle har. Det er bare det at vi andre gjemmer det under lag av fornektelse og sosial tilpassing.