Bokelskere.no

FROKOST

vi har blitt for store til å romme hverandre, mor
du har begynt å bruke ord som ikke er dine egne
du har begynt å bære fremmedes fossiler og etterlatenskaper
oldtidsbyers synder og alle deres landeplager
de suraer du bærer på ryggen har rent inn i ryggmargen din
jeg forblir kun dette ene: et svik av et liv

din gud er for varm
til at du kan se meg i øynene
din gud er så snakkesalig
du er meg stum i flere dager

du sitter ved dette bordet
glefser i deg salmer og hieroglyfer
i dag morges satt jeg i din stol og spiste mitt eget hjerte

FATTIGHUSET

hun spør om jeg har vært her før
hun husker meg ikke
taster noe på pc-en
registeret husker meg
jeg var her for noen uker siden

jeg plukker opp et par t-skjorter og bukser
åtte uker, sa hun
jul, tenkte jeg
hun husket meg ikke

GOD MANN

mor ønsker meg gift
med en god mann
jeg tar med en jente hjem
som kan se litt ut som en

jeg kan ikke noe for det

når jeg er glad i noen
så går jeg all in
med den krafta
fuglekropper
knuser inn i
vindusruter i

når jeg
elsker deg
bruker jeg
hele meg

skulle ønske noen sa

bare sitt
stille i båten
og så ror jeg
oss i land

jeg viser vei
til trygt sted

dette er skrittene mine
som holder deg gående

sier det på denne måten

noen ganger
tenker jeg
at å leve
kan være
helt enkelt
helt vanskelig

Når du er glad, liker du musikken, men når du er lei deg, skjønner du teksten.

Bukettene var vakre og velmente alle som en, men flere ganger grep jeg meg i å tenke: - En dag skal jeg skrive en pamflett om sorg som skal hete Mer mat og mindre blomster!

Når det ser mørkest ut, har nemlig kjærligheten en tilbøyelighet til å bli mer synlig enn noensinne. Det er gjerne først da - når vi er i ferd med å miste den - at vi for alvor ser hva den betyr for oss.

og alle
i hele verden
skal dø en dag
(sier mamma)
tenk deg
at vi står i
en lang kø
(sier hun)
på kryss og
tvers over hele jorda
du kunne sett oss
fra rommet hvis
du var i rommet
(og smiler)
på en måte
som jeg tror
betyr at hun syns
at jeg skal syns det er
fint med en uendelig
lang kø
men
(sier jeg)
vil det si at
personen bak meg
vet når det er min tur?
og at jeg kanskje kan
gripe tak i ham og
kaste ham foran
meg?
eller finne deg
der du står og
legge deg på
ryggen min og løpe
til helt bakerst
igjen?

og så tenker jeg at to mennesker, et par, alltid vil litt fram i tid,
til huset er ferdig, til barnet er født, og at en gruppe mennesker,
en flokk, en familie, alltid vil langt tilbake i tid, til da alle levde
og var friske og sprang i hælene på hverandre ut av et stort,
varmt hus andre juledag, men at ett menneske, meg, eller deg,
uten familien, uten den andre, alltid vil stoppe tida, se på det
som fins før det forandrer seg, være helt sikker på hva vi har
foran oss, ei mor, ei seng, et sykeleie

snø på bakken
spor etter meg når jeg går
så kan verden følge etter
hvis den vil
men det vil den ikke

du døde
på en fin dag

du ble begravd
på en fin dag

vi kunne spist ute
hvis det var spise ute vi skulle
vi kunne tatt på oss kortbukser
vi kunne bada
så fint var det

og jeg lover
at jeg fra nå av
skal tenke på deg
på spesielt fine dager

(så fint)

da farfar døde
var det med sønnens
hode på brystet
jeg hørte det siste
hjerteslaget hans
(sa pappa siden)
så fælt
(sa jeg)
nei, så fint
(sa pappa)

kom og ligg inntil meg
åkei
kom nærmere
åkei
kom nærmere, da
jeg kom nærmere
kom enda nærmere
det går ikke an
jo, det gjør det

jeg våkner
og sitter ved senga mi
jeg er et lite barn
i en liten varm kropp
som bare skal sove
jeg er en voksen mann
i en stor varm kropp
som bare skal
passe på
svare hvis det blir snakka til
trøste
smile
hente et teppe
pakke inn
pakke ut
sørge for
alt
og så
når barnet våkner
be om hjelp til lå komme seg ut
av stolen