Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Sommerperler av Camilla Collett
17:29, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Og jeg falt atter hen i mine tanker, og jeg tenkte på så meget, blant annet gleden; og så falt det meg inn: Det er underlig at menneskene rundt omkring meg sier det er glede, og jeg sier det er glede, og de vil absolutt bevise for meg, at det de synes er glede, er også glede for meg, men jeg vil slett ikke bevise for dem, at det som er glede for meg, også er det for dem, kort – vi er ikke enige.
(Camilla Collett - “Forskjellige gleder”)
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Lysningen av Robert Dugoni
17:26, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
I retten var Berkshire lett å mislike, med sine dyre italienske dresser, duskemokasiner og ufordragelige opptreden. Han slet ut aktorer og dommere med taktikker fra begge sider av grensen mellom uetisk og drittsekkaktig, men han var enda mer beryktet for sine bombastiske haranger mot urettferdighet og fordommer.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Dødsskyggens daler av Torgrim Sørnes
17:25, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Kometer har fra gammelt av vært oppfattet som budbringere. Tidligere tiders mennesker oppfattet dem som stjerner, og stjernene styrte menneskenes liv. Fiksstjernene stod på firmamentet år etter år på sine faste plasser; planetene vandret rundt i mer eller mindre forutsigbare baner, men kometene med sine spektakulære haler var lysende himmellegemer som kom og gikk, tilsynelatende uten noe varsel, og derfor måtte de da også bety noe ganske spesielt. Det måtte være Gud selv som sendte dem av gårde, og Han foretok seg aldri noe uten grunn. […]
I 1758 kom kometen – i våre dager har den fått et eget navn, “Halleys komet” – ikke så nær jorden at den kunne få så monumentale følger. To gigantiske jordskjelv tok riktignok livet av tusenvis av mennesker i Libanon, og syvårskrigen fortsatte å rase som den første store, verdensomspennende konflikt. I vårt naboland brant store deler av Stockholm ned.
Before Mars er tredje bok i en science fiction serie som heter Planetfall, skrevet av engelske Emma Newman. Den første boken heter Planetfall og handler om en gruppe som har reist med romskipet Atlas til en annen planet for å finne Gud. Jorden hadde ikke ressurser til flere skip, så utenom en koloni på Mars har menneskene ikke reist flere ganger i verdensrommet.
Vi befinner oss på Mars og Anna Kubrin har nettopp ankommet i et lite romskip. Hun har vært på reise i seks måneder, og skal slutte seg en koloni på fire personer i arbeidet med å kartlegge Mars. Anna er geolog, men også maler. Sjefen for romstasjonen, GaborCorp. vil at hun skal male bilder fra Mars, som de etterpå kan selge for store summer.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Denne boken er satt nesten førti år etter den første. Gruppen som dro etterlot seg en kapsel som kunne åpnes etter førti år. Da denne boken begynner er det bare noen uker igjen til den skal åpnes. Hovedpersonen, Carlos Moreno, er sønn av en av kvinnene som dro. Derfor vil journalistene gjerne ha en uttalelse fra ham. Men for han er dette et betent tema. Da moren dro mistet faren vilje til å leve og Carlos bodde to år som liten gutt sammen med en far som isolerte seg på soverommet. I denne perioden spiste han mat fra printeren og trøstet seg med en bamse koblet til nettet. Men en dag kom Alejandro Casales og hentet dem. Alejandro er leder av en streng anti-teknologi-sekt der Carlos da vokste opp.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Newman har skrevet fire bøker som handler om helt ulike ting, men som skjer i det samme universet og med noen av de samme menneskene. En klarer ikke gjette hvor hun vil ta historien fra bok til bok og det er noe av det som er så fantastisk med denne kvartetten. Bøkene henger sammen og du må lese dem i rekkefølge. Men samtidig kan du lese en av bøkene og få en helt enestående opplevelse hvor det ikke mangler noe for at du skal få med deg det du leser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer En som deg av Marc Levy
17:15, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Deepak hadde to religioner – hinduisme og diskresjon. I alle de trettini årene han hadde vært heisfører i den snobbete bygården på Fifth Avenue, hadde han aldri kommet med en eneste liten opplysning om når arbeidsgiverne hans kom og gikk, særlig ikke til deres nærmeste.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Ole Brumm av Alan Alexander Milne
17:11, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Brumm så på de to forlabbene sine. Han visste at den ene var den høyre, og han visste at hvis han bare kunne finne ut hvilken som var den høyre, så var den andre den venstre. Men han kunne aldri huske hvordan han skulle begynne.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Ole Brumm av Alan Alexander Milne
17:11, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
“Det snør, det snør, tiddeli bom -”
“Tiddeli hva for noe?” spurte Nøff.
“Bom,” sa Brumm. “Det er der for at sangen skal bli god å synge.
Det er det det gjør, tiddeli bom -”
“Jeg synes nettopp du sa snør?”
“Ja, men det var før.”
“Før tiddelibommet?”
“Det var et annet tiddelibom det, Nøff,” sa Brumm.
Nå synte han det begynte å gå litt i surr.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Ole Brumm av Alan Alexander Milne
17:10, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
“Hei Tussi!”, sa Ru.
Tussi nikket dystert til ham:
“Det begynner nok snart å regne,” sa han. “Bare se!”
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Gamle synder ruster ikke av Agatha Christie
17:08, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
"Bøker!” sa Tuppence.
Ordet kom ut av henne med en kraft som nærmest virket som en hissig eksplosjon.
“Hva sa du?” spurte Tommy.
Tuppence stirret på ham tvers over rommet.
“Jeg sa ‘bøker’,” svarte hun.
“Jeg skjønner hva du mener, ” sa Tommy Beresford.
På gulvet foran Tuppence stod det tre svære kasser fylt med bøker.
“Det er ufattelig,” sa Tuppence.
“Så mye plass de tar, mener du?”
“Ja.”
“Vil du forsøke å plassere alle i hyllene?”
“Jeg aner ikke hva jeg egentlig forsøker å gjøre,” svarte Tuppence. “Det er det som er vanskeligheten. Man vet aldri nøyaktig hva man har til hensikt å foreta seg.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Fugl av Sigbjørn Skåden
17:05, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Moren spiser sakte, løfter skjea møysommelig til munnen, legger hånda med skjea på bordet mens hun tygger, gjentar og gjentar igjen. Ansiktet er magert, kinnene innsunkne, huden er et vissengrått lerret, som uttært papir i regresjon mot cellulose.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Doktoren mister en pasient av Agatha Christie
16:59, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Ifølge Kipling er desmerdyrets valgspråk: “Gå og finn ut”. Hvis Caroline noensinne skal velge seg et våpenskjold, vil jeg ubetinget foreslå et steilende desmerdyr.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Disse dagene, dette livet av Ruth Lillegraven
16:58, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Från en stygg flicka
Jag höppas du inte alls har det bra.
jag hoppas du ligger vaken som jag
och känner dig lustig glad och rörd
och yr och ängslig och mycket störd.
Och rätt som det är. så får du brått
att lägga dig rätt för att sova godt.
Jag hoppas det dröjer en liten stund …
Jag hoppas du inte får en blund!
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Disse dagene, dette livet av Ruth Lillegraven
16:57, 18. november 2020 2 har det som favoritt.
Morgon
När morgonens sol gjenom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vil överraska
tidigt, tidigt en festlig dag –
då sträcket jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundane dag –
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra
väntande livet är du!
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Utsikt til paradiset av Ingvar Ambjørnsen
16:55, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Sårheten var mer fremtredende nå. Jeg forestilte meg kosmos. Det uendelige kosmos med myriader av stjerner og planeter, det uendelige rommet. Jeg så en ensom mann stå på et sandkorn midt i dette voldsomme og ubegripelige, jeg hørte ham nølende si “hallo”, for så lydløst å føye et spørsmålstegn til.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Død og oppstandelse av Bjørn Vatne (side 55)
16:40, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Lorem ipsum donor sit amet og så videre. Ordene stammer fra en tekst av Cicero, som på norsk betydde noe slik som: «Ingen liker smerte for smertens skyld, eller søker den og ønsker den, bare fordi den er smerte».
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Død og oppstandelse av Bjørn Vatne (side 39)
16:20, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
... men kom til at det kunne virke som en slags feiring, noe skjebnen antakelig ville få nyss om og straffe han for.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Død og oppstandelse av Bjørn Vatne (side 7)
15:42, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Standbytiden på elektriske apparater hadde de siste årene nærmet seg uendelig, men straks man tok dem i bruk, forsvant strømmen på et blunk. De fungerte omtrent som avstandsforelskelser.
Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.
Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.
Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.
Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.
Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.
Sist sett
