Ein politibil kjem til eit torp i dei svenske skogane. På trappa
sit tre vaksne brør, som er våte og fulle av blod. Dei gret. Ved
sida av trappa står ei urne. Ein urovekkjande start på ein
roman.
Kapittel for kapittel blir historia om korleis dei hamna her på
trappa fortalt. Dei kapitla som handlar om barndommen,
beveger seg steg for steg framover mot hendinga som gjorde
at dei ikkje har vore her på over tjue år. Kapitla frå notida
begever seg bakover i tid.
Til saman avdekker kapitla korleis hendinga og rammene
rundt livet deira den gongen har prega dei tre på ulike måtar.
Romanen skildrar eit liv på grensa til omsorgssvikt sett
gjennom ein vaksen som ein gong var ungen som tok på seg
for mykje ansvar, eit ansvar som foreldra skulle tatt.
Boka har korte kapittel, og er svært godt skriven. Dette er ein
roman det ikkje er lett å gløyme.
Den gamle restauranten The Hills har generasjonar av gammal historie bak seg, og ikkje ulikt slike stader med lange tradisjonar vert ein del av stadens image å halde på ting slik det alltid har vore. "Dette er stedet for de lange linjene," som ein av stamgjestene uttrykkjer det. Ein av dei som syter for at ting blir ved det gamle, er eg-forteljaren i romanen, kelneren som har arbeidd her dei siste tretten åra, og som er glad i alle rutinane jobben hans fører med seg. Men også han, som fleire andre, både stamgjester og personale, vaklar når ei ung, smellvakker, ukjend kvinne ein dag stig inn i restauranten, og gjer ting på andre måtar enn det som er vanleg. Den til dels fisefine måten stamgjestene og personalet både snakkar og forheld seg til verda på vert skildra svært humoristisk, og ei lita stund vert det som skjer nærast ein farse, men etterkvart kjem også både såre detaljar og tid til ettertanke fram i teksten. Faldbakken skriv eit særs godt språk, og eg anbefaler deg sterkt å lese denne romanen.
[I]ngen ser klart før de står alene. Da var det vel slik med Consuelo også, at hun måtte våge å kjenne på smerten inni seg før hun kunne forstå at det var noe mer, og hva det noe var."
Eg vågar å fortelje deg kva som kjem etterpå berre fordi sjansane for at dette brevet kjem fram til deg, er små - det at det er umogleg for deg å lese dette, er det einaste som gjer det mogleg for meg å skrive det.
Mamma. Ein gong sa du til meg at minnet er eit val. Men viss du var gud, så ville du vite at det er ein flaum.
"Alt som er bra, er ein annan stad, skatten. Eg seier det berre. Alt."
Et gjemmested
Livet ditt, mor, det slår ikke en strek over deg,
men glemselen, den ber deg gi tilbake
alt du har gjennomgått.
Om trøst som ikke bærer i seg sannhet
Det er som å si
at ensomheten inneholder
en helbredende kraft.
Slutt å tenke på det
Så mye går tapt hver dag:
planteliv, insekter, verden.
Og mor som ikke lenger husker
hvilke sammenhenger hun står i:
barnebarna som stikker innom henne
med den samme ømheten de bar på
da hun uttalte navnet deres
som om de var uforglemmelige
og umistelige, ikke som smykker,
men som kjærtegn.
Hvem snakker om å gå i stykker
Når alt dette er over slår lyset inn svalt og likegyldig,
og senere finnes bare gulvet og veggene og taket. Når
jeg ikke tenker på henne er det høst i et år jeg har
glemt.
Noe i likhet med en venn
Hun er ikke lenger rede eller i stand til å betro seg til
andre mennesker. Men så sier hun: Jeg liker å ha
besøk av deg, bare ikke for lenge av gangen. Du kan
gå nå, sier hun, men du må gjerne snu i døren og
komme tilbake.
Senere samme kveld
Klarheten i ansiktet hennes
hver gang hun går inn i erindringen -
en omtåket ferd gjennom rommene
der sorgene ikke lenger når henne.
Tilbake vender hun, hui, hvor det går,
tilbake til barnet og til barndommens
talløse årstider.
Uferdig selvportrett
Jeg tar farvel med mor, hun gir meg
en nøkkel, men det finnes
ingen nøkkel, bare hånden utstrakt
og avskjeden, et knapt hørlig
etterskjelv: en kongle lander
i en vannpytt
og det er ennå ikke høst.
Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ein treng to ting her i livet, bruker tante Eir å seie - fart og sjølvtillit.