Bokelskere.no

Vi kan jo vurdere å gjenreise eselskrytingens posisjon ved å berike våre omgivelser med et skryt eller to (dobbeltskryt var jo et eget moment i disiplinen, så vi i denne bolken) i ny og ne - og bare henvise til verdenslitteraturen om noen skulle heve et øyenbryn (eller to). Ad marionetteteater skulle jeg også gjerne visst mer - i mitt neste liv vil jeg gå på dukketeaterskole i Tsjekkia! (Trur eg...)

Så hyggelig tilbakemelding, Karin - men for min del er jeg ganske blank på forhånd, jeg bare liker å grave når jeg kommer over noe jeg ikke kan noe om. Og det gjør jeg jo hele tiden... Ellers veldig fint å høre at du fortsatt er med i samlesingen, jeg har mistet litt oversikten over hvem som henger med ennå, men jeg deler guiritanas inntrykk: det er nok ikke så mange av oss nå, nei.

Aha - sier du dét, ja; jeg innbilte meg ellers at det var Isabel som var den driftigste av de to, men jeg kan ikke komme på noen fakta som belegg for det inntrykket. (Og parets individuelle kvaliteter sier jo uansett ikke noe om hva paven la til grunn - jeg er ytterst svak i paverekken, og hvor mannssjåvinistiske de ulike pavene var skal jeg i alle fall ikke kaste meg inn i spekulasjoner om.... Morsomt å vite, likevel: Fernando var vel Vatikanets favoritt, da!

Flott supplement til teksten dette, KjellG - som vanlig. Jeg for min del har fått nok et bevis for at det ER trolldom på gang (ref. kommentarer i tråden om forrige bolk): her har jeg nyss dratt frem Rolandskvadet fra hyllen, og leser dét innimellom - og forsørje meg om det ikke dukker opp personasjer fra Rolandskvadet i denne ukens bolk! Nemlig i historien som marionettespilleren fremfører. Navnene i den (ny)norske Rolandskvad-oversettelsen (som er begått av Johs. A. Dale - heretter JAD) samstemmer ikke helt og fullt med den formen som Worren (W) har valgt, men de er likevel gjenkjennelige nok. Men ellers er handlingen i Rolandskvadet ikke den samme, altså! Derimot finner jeg romansen Kongen av Frankrikes datter på s. 41-42 i utgivelsen Gamle spanske romancer fra Thorleif Dahls Kulturbibliotek, og oversetteren kommenterer at den navnløse kongsdatteren som i den romansen får sitte bakpå hesten til en ridder, åpenbart må være Melisenda (skrevet uten "R")... Og kommentatoren i Gamle spanske romancer siterer sågar en kar ved navn Diego Marín, som det oppgis har forfattet en bok kalt "Poesía española": "Hun må være den første, og klart den mest berømte kvinnelige hitchhiker i spansk litteratur." Sic!

Tilbake til DQ sammenlignet med Rolandskvadet, og navnebruken der: Roland er Roland begge steder, men sverdet hans Dyrendal (JAD) kaller W for Durindana (DQ del II, kap. XXVI: Worren pocket s. 611), og den varianten fant jeg nå i italiensk wikipedia. (Jeg skylder vel å opplyse at det var undertegnede som for snart et år siden opprettet den norske wikipediaartikkelen om Dyrendal/Durendal/o.s.v., men den gangen hadde jeg hverken lest Don Quijote eller Rolandskvadet, jeg bare grov litt på måfå etter middelaldergloser, og Dyrendal-artikkelen laget jeg med utgangspunkt i engelsk wikipedia.) Den mauriske kong Marsilio av Zaragoza hos Worren = kong Marsile hos JAD.

Så gikk jeg til en annen bok i bokhyllen: Spain. Myths and Legends - på s. 215-217 der står romansen om Gayferos gjengitt. Og DEN historien svarer til dukketeater-forestillingen i DQ. Med interessante (i alle fall for meg...) tilleggsopplysninger om at Gayferos var en av de mest populære skikkelsene fra Karl den Store-mytologien hos det spanske publikum - kanskje fordi Gayferos tilbragte hele syv år i Spania på leting etter sin elskede hustru Melisenda (igjen uten "R"! Er det bare Worren som insisterer på å kalle dama "Melisendra"?), som altså var blitt kidnappet av maurerne og innesperret i et tårn i Zaragoza. Men nå skal dere høre: Gayferos var ikke bare svigersønnen til Karl den Store - han var attpåtil nevøen til Roland! AHA - så DER hadde vi koblingen rett til Rolandskvadet, altså. Triumf! (Jeg elsker det når bitene faller på plass slik, og sammenhengene åpenbarer seg mens jeg sitter helt stille og ser på!) Vil dere vite hvordan det ville gått om DQ IKKE hadde grepet inn og hugget hodet av brorparten av de små aktørene med "strings attached"? Jo, da ville Melisenda under flukten fra maurerne i tolvte time gjenkjent hesten under seg som Rolands hest, og hun ville husket at

by loosening the girth, opening the breastplate, and driving the spurs into its sides it could be made to leap across any barrier with complete safety to those it carried. She hastily informed her husband of this, and, acting as directed, he drove the steed toward the city wall, which it cleared with ease. On seeing this the Moors very naturally gave up the chase. In due time Gayferos and his wife returned to Paris, and their future was as bright as their past had been clouded.

Og DA, kjære venner, DA lurer jeg voldsomt på om vår DQ har klart å hoppe over historien om Gayferos og Melisenda under sitt årelange selvstudium av alskens ridderhistorier???!!! Han burde da ha VISST at dette ville gå helt fin-fint, og at redningen var nær for de to katolske elskende, eller hva? OK - det er vel dårlig takt og tone å starte en mobbekampanje mot DQ, han har det vel strevsomt nok som det er. ;-P

Ellers? Jo, i denne bolken satte jeg stor pris på å få inn en marionette-sekvens - jeg er fra før fascinert av marionetter, og denne teater-oppføringen skulle jeg gjerne ha sett! Selvfølgelig "typisk DQ" å gå amok når de katolske kjærestene i dukkestørrelse blir utsatt for forfølgelser og angrep - jeg på min side er vel bortimot like lettpåvirkelig som DQ, ettersom jeg led med marionettene under DQs voldsomme utfall og dukke-massakre.

Så viste DQ på den annen side fornuft og samfunnskunnskap rett før denne berserkergangen, da han påtalte teaterfolkets påstander om at det ble kimt i klokker fra moskeene i Zaragoza. DQ nå også som religionsviter?

Ja - og så merket jeg meg at Melisendra og don Gaiferos ble omtalt som "de katolske elskende" (DQ del II kap. XXVI; Worren pocket s. 613) - og da gikk tankene mine til virkelighetens kong Ferdinand av Aragon og dronning Isabella av Castilla, som fortsatt omtales som "Los Reyes Católicos" (= det katolske kongeparet/de katolske monarkene) i Spania. (Hovedgaten i byen Granada heter "Avenida de los Reyes Católicos", det er derfor jeg husker dét.) Og Ferdinand og Isabella var regenter i 1492, da de lyktes med å kaste maurerne ut av Granada og sendte Colombus til Amerika - altså pre-Luther og reformasjonen. Og Cervantes levde post-Luther. Men skal "katolsk" her likevel leses = "kristen", altså at spanjolene rundt år 1600 brukte "catolico" synonymt med "cristiano" (og altså som motsetning til "moro"/"maurisk"/"arabisk")? Jeg er helt på detaljnivå her, selvfølgelig, men jeg har altså brukt litt tid til å fundere på dette. (Og foreløpig antar jeg altså at i datidens Spania var det så selvfølgelig at den eneste sanne kristne lære var den som den katolske kirke forkynte, at man vel så gjerne sa "katolsk" når vi i 2011 ville sagt "kristen". Hva enten "vi" er kristne, muslimer, buddhister eller noe helt annet.)

Til slutt: Litt på siden, men siden jeg ovenfor har touchet innpå Roland-relaterte gloser og wikipedia: er det noen som kan bringe til torgs en GOD norsk betegnelse på sagnsyklusen som på engelsk kalles "Matters of France" (og på fransk "La matière de France)? Det finnes treMatters/matière-tekster fra middelalderen, og jeg har tidligere etterlyst på wikipedia en god norsk betegnelse/oversettelse. Det har blitt slått til lyd for "Franske emner" (o.s.v.), slik det nå står i Dyrendal-teksten, blant annet - men jeg klarer ikke helt å slå meg til ro med den oversettelsen. Noen som vet?

Ja, heldigvis er vi ikke like - det skulle tatt seg ut! Uhyre kjedelig ville det blitt om vi var så konforme... I tillegg er det vel slik at det varierer med "dagsformen" hvilke bøker vi er mottagelige for. Godt det finnes så uendelig mange forskjellige bøker å velge mellom!

Sier du det, Karin: jeg leste denne i sommer, og likte den veldig godt! Jeg fant den frem fra hyllene i sommer, etter å ha funnet frem til og falt pladask for "Hellemyrsfolket" (bedre sent enn aldri!). Jeg hadde imidlertid ikke lest så mange kapitlene av biografien før jeg følte en ubendig trang til å lese "Forrådt", ettersom Liv Køltzow trakk paralleller mellom Skrams liv og den romanen. Ren flaks: "Forrådt" befant seg i hyttebiblioteket - som i parentes bemerket er lite og særdeles eklektisk. Så jeg slukte "Forrådt" og vendte tilbake til Den unge Amalie Skram.

Jeg syntes Køltzows biografi var uhyre interessant, og velskrevet også - jeg sitter igjen med et levende bilde av en mangfoldig og begavet kvinne som levet et dramatisk liv. I motsetning til deg, Karin, syntes jeg altså at jeg ble kjent med den unge Amalie her, OG med tiden hun levde i. Dessuten ble jeg dønn imponert over den unge damen som taklet livet til sjøs som en fullbefaren sjømann...

Så forresten i Aftenposten nå nettopp (rundt 10. oktober 2011) stod en anmeldelse av en annen Skram-biografi - den er skrevet av en Janet Garton - avisanmelderen var ikke særlig imponert over denne nye biografien, men etterlyste nærmest poenget med boken. (Mener å huske at det stod noe sånt som at "Garton er velmenende, men intetsigende".) Den boken er gitt ut på Gyldendal nå i oktober 2011, og heter Amalie: Et forfatterliv. Kanskje noen av oss bør sjekke ut den biografien også, etter hvert? Den starter visst omtrent der Køltzows biografi slutter, altså omtrent da Amalie flytter til København.

Etter leseplanen for del II skal vi nå ha hørt Don Quijote legge ut om alt han opplevde i Montesinos grotte. Min absolutte favorittdetalj i denne bolken var beskrivelsen av hvordan Sancho Panza og "fetteren" trodde de firte DQ langt ned i dypet, trodde de hadde mistet ham, ventet nok en halvtime, og så undret seg over at det ikke var motstand i tauet da de begynte å hale inn igjen. Helt til de plutselig fikk "fast fisk på kroken" helt i enden av tauet - og drar opp en DQ i dyp søvn. Det viser seg at han hadde havnet på en hylle bare få meter nedenfor bakken, og ikke fikk meldt fra til gutta der oppe at de ikke trengte å gi ut mere tau.... Ti poeng for den, Cervantes.

Jeg ER altså havnet litt på etterskudd, men kunne ikke se at noen andre samlesere hadde åpnet tråd for bolken som var satt opp for uken som var: jeg regner med at dere strammer meg opp om jeg har oversett en tråd nå. I morgen tar jeg med meg Rolandskvadet i vesken for å kikke litt i det på T-banen: har jeg "flaks", vil det gi meg litt mer kjøtt på beinet hva gjelder Montesinos grotte. Dette plutselige og ubendige ønsket til DQ om å dra på sightseeing dit kom litt brått på meg, forstår dere... Hasta la proxima! (opp-ned-utropstegnet foran "Hasta" får dere tenke dere, jeg har ikke funnet det på denne pc'en...)

Bra gjennomgang av guiritana supplert av KjellG - og med fine innspill fra Bjørg L. og Liv Granseth også. Sorry I'm late, ye'all!

Det med pelotaspiller registrerte jeg også i forbifarten, men det vitner om mine haltende spanskkunnskaper at jeg "oversatte" det oppe i hodet mitt til det som i Frankrike kalles en "pétanque"-spiller eller en som "joue aux boules" - på godt norsk en som spiller boccia...

Men takket være dere har jeg nå gjort som speiderne i indianerbøkene og gått baklengs i egne spor. I Worren bok II kap XIX (pocket s. 564) står det slik om Basilio:

For skal sannheten sies uten misunnelse, er han den kjappeste ynglingen vi kjenner, den beste stangkaster, en fremragende bryter, en stor pelotaspiller; han løper som et dådyr, hopper bedre enn en geit, og han spiller kjegler som en trollmann, han synger som en lerke og spiller gitar så han får den til å tale, og fremfor alt, han svinger sverdet bedre enn noen.

Ansporet av dere gikk jeg nå over til min engelske utgave, nærmere bestemt Wordsworth Classics:

(---), for Basil, to give the Devil his due, is the cleverest fellow we have; he will pitch ye a bar, wrestle, or play at tennis with the best he in the country; he runs like a stag, leaps like a buck, plays at ninepins so well, you would think he tips them down by witchcraft; sings like a lark; touches a guitar so rarely, that he even makes it speak; and to complete his perfections, he handles a sword like a fencer.

Hm. Interessant å sammenligne oversettelser slik, dere?! Må bare få si at jeg liker ikke at "den norske Basilio" løper som et dådyr... det hadde da vært mer mandig av ham om han hadde løpt som en hjort, for eksempel? En stag er mye mindre Bambi, i mine øyne/ører...

Men merk at "den engelske Basil" SPILLER TENNIS der "norske Basilio" spiller pelota.... (Stadig like forvirra? Ikkje etter denne episoden av...) Uhyre morsomt! Jeg har slått opp på "pelota" i min spansk-spanske ordbok, men er redd jeg ikke ble så mye klokere - det er masse betydninger å finne der. Dog kan jeg nevne - ettersom min forvirring er komplett - at én av pelota-betydningene som står i ordboken er

Bala de piedra, plomo o hierro, con que se cargaban los arcabuses, mosquetes, cañones, etc.

Altså: kuler av stein, bly eller jern, som ble brukt til å lade arkebuser (heter det dét på norsk? jeg vet det er et skytevåpen, og det heter i alle fall noe lignende...), muskedundre (tror jeg "mosquetes" må være?), kanoner etc.

Det KAN vel kanskje, muligens hende at det var en forbaska god skytter han der Basilio var? Kuler-og-krutt-skytter, altså? Nei, jeg vet ikke, jeg. Men det er gøy å gjette i vilden sky, også!

Ellers tiltredes honnøren til KjellG: godt å ha deg tilbake i folden, Kjell. Som du skjønner, er vi fler som har havnet litt bakpå - jeg ble ajour igjen i dag, men har ikke rukket å sjekke om det har blitt åpnet noen tråd for sist ukes bolk ennå. (Men regner med at dét har det.)

Jeg har syslet med å flytte rundt på noen tusen bøker i heimen den siste uken, og jommen dukket Rolandskvadet frem fra dypet her: har sterke ambisjoner om å få sjekket hva den der Montesinos hule EGENTLIG var for noe, og da må eg vel ein tur til Ronsarvollen, tenkjer eg.

Enig, Liv - dette må være en trykkfeil. I alle fall tipper jeg at Cervantes skrev "cerebro", og at det er trykkfeildjevelen som har vært på ferde og forvansket det til "celebro" i den utgaven KjellG sitter med. (Eller kanhende det er de fæle trollmennene som DQ forfølges av, som har slått til igjen? ;-P )

Jommen, i tillegg så tenker jeg at "all PR er god PR"... i alle fall når jeg har muligheten til å rykke ut og forsvare en absolutt favoritt! I lunsjen i dag ville det seg slik at jeg begynte å snakke over meg om Marilynne Robinson, og det var da jeg skulle lete den opp etterpå her inne for å understøtte anbefalingen, at jeg oppdaget denne tråden. Marilynne Robinson fikk forresten Pulitzer-prisen for Gilead i 2005.

Og for å runde av: de som faller for Gilead slik som meg, bør ABSOLUTT lete opp Home av samme forfatter. Der går Robinson inn i historien fra Gilead på nytt, men velger en annen person som fortellerstemme. Dermed får vi utdypet og supplert den historien vi fikk i Gilead. Og det grepet fungerer HELT suverent. Jeg blir så begeistret over forfattere som klarer sånt! Det ser ikke ut til at Home er oversatt til norsk, det bør jeg kanskje nevne.

Så forskjellig kan man lese en bok... Jeg elsket denne boken, ikke bare for det nydelige språket, men også for den fantastiske fortellerstemmen. Den aldrende presten som er hovedpersonen ble jeg oppriktig glad i - og jeg syntes ikke de innflettede "prestete" tankene hans var forstyrrende. Tvertimot tenkte jeg (såvidt jeg husker, det er et par år siden jeg leste boken), at Robinson lyktes særdeles godt i å fremstille en troverdig skikkelse, og at de "teologiske innslagene" var med på å gjøre hovedpersonen til en tredimensjonal skikkelse.

Jeg ble veldig engasjert i historien, og har gitt boken terningkast 6. OG plassert den blant mine absolutte favoritter. Jeg leste den på originalspråket - men siden oversettelsen også har nydelig språk, ifølge dere, så er vel neppe dét grunnen til at vi har så forskjellig oppfatning om boken?

Men det er veldig interessant nettopp at vi har så forskjellige meninger - en stjerne til deg, Rose-Marie, for å ha gitt meg anledning til å mimre om denne perlen... :-D

Som en kjapp replikk mens jeg egentlig skal gjøre noe helt annet enn å surfe på bokelskere.no: jeg synes personlig det er strålende at jeg kan finne, delta i og initiere diskusjoner om BÅDE skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg leser en god del av begge deler, og opplever at ulike sjangre kan utfylle hverandre på en fruktbar måte. Her er jeg veldig Ole Brummsk: ja takk, begge deler! Ellers er jeg helt enig med deg i at det må få være individuelt hva slags litteratur man velger å legge inn i egen boksamling.

:-D

Hå, jaså - der var det en som øynet muligheter for en skattejakt! :-D

Nå høres det mye mer spennende ut - dette skal jeg prøve ut, André, den forrige versjonen ga meg nemlig forslag som jeg var temmelig uinteressert i. Må si du var rask til å justere her - honnør til deg for dét også!

Enig med deg Rose-Marie - jeg leste ut denne i går kveld, og gir den en svak firer. (Jeg leste papir-utgaven, så Loe har ikke fått sjansen til å få noen "lydbok-bonus" av meg...) Jeg liker generelt Erlend Loes fortellerstil, men i denne boken synes jeg han går litt på tomgang. Høydepunktet for meg var den ikke-tysktalende Telemanns "dialog" med tyskeren Bader - men jeg tror ikke jeg vil røpe her hvordan den forløp. De som måtte lese denne tråden før de leser boken, skal få lov å ha den godbiten i vente. "Stille dager i Mixing Part" er verdt å få med seg for allerede overbeviste Loe-fans (som meg), men er ikke å anbefale som introduksjon til forfatterskapet hans. Erlend Loe kan - heldigvis for ham og for oss lesere - mye bedre enn dette!

Thank you, thank you, guiritana.

Joan Coromines? Etymolog par excellence? Interesting, very interesting... Har lenge følt at boksamlingen min lider av mangel på etymologiske oppslagsverk, vanlige ordbøker BLIR ikke tilstrekkelig i lengden. Ikke for oss nerder, i alle fall! :-P Stemmer, når du sier det - "un mago" har jeg da sett, i alle fall så vidt - mer å lære her, åpenbart. Nå er jeg på nippet til å kaste meg ut i en avsporing om ordet "brujo", som betyr "trollmann" (med fem. "bruja" for "heks"), og altså øyensynlig er mye skumlere og mørkere enn "mago". Men slapp av: jeg skal ikke gå videre her. (Eller: jeg MÅ "name-droppe" den spanske gruppen (Ojos de Brujo](http://www.youtube.com/results?search_query=ojos+de+brujo&aq=f) - for den musikken er bare så bra! Vi er da ikke så puristiske at vi ikke kan bevege oss helt i den ytterste randsonen av DQ-temaet, vel? det er spansk, i det minste...)

:-D

Ahaaaa - så DET var en frette, altså! Gracias, Bjørg! Det gikk et lys til opp for meg da jeg fra norsk wikipedia klikket meg videre til engelsk wp, for å se hva dyret heter på engelsk: jo, ferret! Og dét ordet har jeg hørt før, og forstått som "ilder". (Har for meg at dette er dyrene som Padda og de andre i Det suser i sivet kjemper en innbitt og blodig kamp mot, etter at ilderne (the ferrets?) har inntatt og besatt Paddeborg...)

"Stjernetyder" var et nøkkelord som hjalp meg ytterligere på vei: det var jo akkurat slik de hellige tre konger fant frem til Jesusbarnet i krybben: de fulgte stjernen på himmelen! Mulig (godt mulig!) at jeg tolker litt for hemningsløst her, men nå aner jeg litt mer av hvordan og hvorfor "de hellige tre konger" = "magi" på engelsk... (Hvorvidt denne forståelsen er etymologisk forsvarlig burde jeg SELVFØLGELIG sjekket opp nærmere selv aber plötzlich, men jeg er litt "indisponert" i øyeblikket, ettersom jeg om få strakser vil være utenfor rekkevidde av Internett til over helgen.)

Ellers skulle jeg ønske vi kunne få fortalt Cervantes at han bare ble bedre med årene, og at han må være av de få som overgikk seg selv i oppfølgeren til sin egen suksess!

Gleder meg til neste bolk - som jeg nok ikke kommer til å få ytret meg om før på tirsdag, bare så dere vet det, kjære samlesere. :-D

Dine omtaler av de store russerne er gull verd, Karin - jeg kjenner at de er med på å lokke meg nærmere russisk litteratur. Har litt dårlig samvittighet over egne unnlatelsessynder på den fronten, som jeg har betrodd deg (og de andre her inne) før - jeg har garantert gått glipp av mye stort. Lillevi, du selv Karin, og alle andre som taler varmt om russisk skjønnlitteratur bidrar i høy grad til å motivere meg til å utvide nedslagsfeltet mitt! :-D

Ikke å forglemme: lenken til den oppdaterte leseplanen for Don Quijote del II!

Fin oppsummering fra guiritanas og din side! Jeg likte også denne runden godt. Har sansen for at vi fikk inn litt kultur denne gangen - her følte jeg at vi fikk Cervantes egne kulturpolitiske synsinger, lagt i DQs munn, og godt sagt var det jammen også! Nesten så man kan synes at det er et lite karakterbrudd på gang i plottet - men DQs kloke utlegninger om litteratur, poesi og språkpolitikk underbygger jo virkelig den konklusjonen presten og barbereren trakk i slutten av første bok eller begynnelsen av denne (akk, jeg husker ikke helt hvem som sa hva når), om at DQ var sprø først når man kom inn på ridder-relaterte temaer, ellers er han oppegående og vel så det. Og nå har jo Den grønnkledde (nei, det var jo hun som Peer Gynt rotet seg bort i) og hans sønn trukket samme konklusjon. Jeg satte særlig stor pris på det DQ/Cervantes sa i denne bolken om at forfattere skal ha respekt for å forfatte på sine morsmål (lett parafrase fra min side der), og at ikke noe målføre er mer "litterært" enn andre. Aner vi et spark til (den katolske) kirken her? De holdt jo fast ved latinen i ennå mange århundrer etter Cervantes... I alle fall var vel latin og gresk fortsatt ansett som de "akademiske språkene par excellence" ennå på 1600-tallet, og obligatorisk lærdom for alle med en viss (ut)dannelse.

Så var det i denne runden flere ord og uttrykk enn vanlig som jeg stusset over - det vil si som jeg ikke hadde hørt før. "Frette" - hva slags dyr (med eller uten vinger) er det? (Og hva heter det på spansk, KjellG? OK, du har sikkert ikke tid til å sjekke denne uken, det har du implisitt meldt fra nedenfor.) Så undres jeg også endel over enkelte av Worrens valg i oversettelsene - uten at jeg har kjennskap til originalen, altså. F.eks. på s. 539 i Worren pocket (kap. XVI), avsnittet som begynner "- Alt er knep og lureri, svarte don Quijote, av de ondsinnede magere som forfølger meg. MAGERE? Fra engelsk kunsthistorie-litteratur kjenner jeg substantivet magus (s.) - magi (pl.) - i betydningen "konge". Middelalderkunst som forestiller de hellige tre konger som tilber Jesusbarnet, kalles nemlig "The Adoration of the Magi" på engelsk. Men er dette "magere" hos Worren samme ord? Siden ordbøkene mine og nesten alle andre bøker jeg eier og har for øyeblikket er pakket ned mens jeg bivåner nye bokhyller reise seg rundt om meg her hjemme, har jeg ikke fått slått opp sånne begreper - og akkurat nå har jeg ikke tid og ork til å begynne å surfe rundt etter svarene.

Så forteller don Quijote til mannen i grønt på s. 541 (samme kapittel, i Worren pocket) at hans forundring vil opphøre *når jeg sier, som jeg nå gjør, at jeg er ridder

av dem som sies å dra mot nye eventyr

Hvorfor blir disse to linjene, ni ordene, uthevet ved å havne på egne linjer - som et vers? Jeg mistenker at her har noe gått meg hus forbi - og at jeg står overfor nok et bevis på at jeg overhodet ikke kan mine klassikere. For dette må da knytte an til eldre litteratur - ridderlitteratur eller gamle romere, eventuelt grekere? Jeg er sikker på at LAM'en til KjellG har noe å fortelle om dette - vi får håpe at arbeidspresset hans avtar snart (KjellGs altså - LAMs arbeidspress for tiden vet vi vel lite eller intet om...) slik at vi blir innviet i mer av LAMs kommentarer fremover.

Så har vi løvekampen. Og da lurer jeg igjen. Løver var jo eksotiske dyr i datidens Europa. Tidligere, i middelalderen, ble det skrevet endel såkalte "bestiarier", det vil si manuskripter der (mer eller mindre?) eksotiske dyr ble beskrevet i ord og bilder. ("Bestiarier" kalles de vel fordi det er et etymologisk slektskap med det engelske "beast" - forsåvidt også med det norske "best" med lang e-lyd, men på engelsk kan "beast" også benyttes mer nøytralt. (Dyret i Åpenbaringen kalles "the Beast" på engelsk - men Dyret i Åpenbaringen er vel ikke egentlig så nøytralt og ufarlig av vesen, så der sporet jeg av min egen avsporing.)) I disse bestiariene - men også i andre middelalderbilder kan man se mer eller mindre eklatante eksempler på at illustratøren neppe noensinne hadde sett dyret han laget bilde av - de underligste sjiraffer, elefanter, neshorn, for eksempel, illustrasjoner som man må tro var basert på at kunstneren hadde hørt eller lest beskrivelser av det aktuelle dyret. .... Og DA kommer jeg frem til spørsmålet mitt: hvor fortrolige var folk i Spania, eller i resten av Europa for den del, altså Cervantes' lesere - med hvordan en løve egentlig så ut? Hvor klart kunne de egentlig se for seg hvordan "løve-scenen" utspilte seg? (Den bereiste Cervantes hadde jo blant annet sittet i fangenskap i Afrika, nærmere bestemt i Algerie - eller var det Marokko??? -, så han hadde kanskje sett løver med egne øyne???? Nå sier jo riktignok løvepasseren at "aldri har større eller like store løver blitt sendt over fra Afrika til Spania". Derav må man vel slutte at en viss "eksport" av denne arten var man fortrolige med allerede den gang. Men et helt hverdagslig syn kan vel likevel ikke slike kattedyr ha vært?

Ja, slike detaljer ble jeg sittende og gruble over denne gangen. Også. Og så lurte jeg på om løven som var stor og svær og ikke hadde spist på aldri så lenge, anså DQ som så beinete og lite appetittvekkende at hvis de ikke hadde bedre fôr å by på, takk da kunne det jammen være det samme med hele middagsmaten? Jeg moret meg litt over at vi kanskje har hatt å gjøre med en i særdeleshet kresen løve her... En gourmet-løve som ikke lar seg by hva som helst...

Og så det sitatet av "Garcilaso" (beg. av kap. XVIII, s. 555 i Worren pocket) - eneste "Garcilaso" jeg har hørt om, er Garcilaso de la Vega - og der stopper min kunnskap. Jeg savner KjellG og LAM...

Og "glosser" er meg også fremmed mark, ja.

Men bra runde dette, Cervantes! Don Quijote og Sancho ER virkelig blitt mer tredimensjonale i denne oppfølgeren din.