Bokelskere.no

Vi befinner oss i den lille byen Gilead på midten av 50-tallet, og frikirkepastoren John Ames på 76 år - bokas jeg-person - vet at han står med et bein i graven. Han er i ferd med å etterlate seg en svært ung kone og deres syv år gamle sønn. Boka er ment som en kjærlighetserklæring og et slags testament til sønnen.

Pastoren forteller ikke bare sin egen livshistorie, men også brokker av sin fars og bestefars livshistorie. Alle var knyttet til kirken, og ofret sine liv til Gud og prestegjerningen.

Boka er virkelig nydelig skrevet, og forfatteren fikk også Pulitzer-prisen for den i 2005. Like fullt fenget den meg ikke. Dvs. den har absolutt sine høydepunkter, særlig der forfatteren frigjør seg fra beskrivelsen av prestegjerningen og skriver om ulike menneskeskjebner pastoren har kommet borti i løpet av sitt liv. For meg ble det rett og slett for mye om prekener til at boka klarte å engasjere meg. Når jeg likevel ikke gir dårligere karakter, skyldes dette det vakre språket i boka.

Så forskjellig kan man lese en bok... Jeg elsket denne boken, ikke bare for det nydelige språket, men også for den fantastiske fortellerstemmen. Den aldrende presten som er hovedpersonen ble jeg oppriktig glad i - og jeg syntes ikke de innflettede "prestete" tankene hans var forstyrrende. Tvertimot tenkte jeg (såvidt jeg husker, det er et par år siden jeg leste boken), at Robinson lyktes særdeles godt i å fremstille en troverdig skikkelse, og at de "teologiske innslagene" var med på å gjøre hovedpersonen til en tredimensjonal skikkelse.

Jeg ble veldig engasjert i historien, og har gitt boken terningkast 6. OG plassert den blant mine absolutte favoritter. Jeg leste den på originalspråket - men siden oversettelsen også har nydelig språk, ifølge dere, så er vel neppe dét grunnen til at vi har så forskjellig oppfatning om boken?

Men det er veldig interessant nettopp at vi har så forskjellige meninger - en stjerne til deg, Rose-Marie, for å ha gitt meg anledning til å mimre om denne perlen... :-D

Det var raust, Annelingua! ;-)

Jommen, i tillegg så tenker jeg at "all PR er god PR"... i alle fall når jeg har muligheten til å rykke ut og forsvare en absolutt favoritt! I lunsjen i dag ville det seg slik at jeg begynte å snakke over meg om Marilynne Robinson, og det var da jeg skulle lete den opp etterpå her inne for å understøtte anbefalingen, at jeg oppdaget denne tråden. Marilynne Robinson fikk forresten Pulitzer-prisen for Gilead i 2005.

Og for å runde av: de som faller for Gilead slik som meg, bør ABSOLUTT lete opp Home av samme forfatter. Der går Robinson inn i historien fra Gilead på nytt, men velger en annen person som fortellerstemme. Dermed får vi utdypet og supplert den historien vi fikk i Gilead. Og det grepet fungerer HELT suverent. Jeg blir så begeistret over forfattere som klarer sånt! Det ser ikke ut til at Home er oversatt til norsk, det bør jeg kanskje nevne.

Enig med deg. Veldig vakkert skrevet. Men likevel gir jeg opp etter å ha lest 100 sider. Det er en treghet over boken som får meg til å miste interessen, rett og slett.

Jeg skjønner! Og det ble aldri bedre heller. Synes jeg ...