Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.
Roman. Midtlivskrise hos en dataprogrammerer tidlig på 80-tallet. (Roy Jacobsens bøker forbindes ofte med arbeiderklassen og kroppsarbeider-folk, men også i Seierherrene (1991) handler det etter hvert om en dataprogrammerer.) Fin, nervøs energi gjennom hele denne boka. Dette er en undervurdert liten perle i Jacobsen-katalogen.
Ikke en rendyrket krim, men krimelementet inngår i en større fortelling – en stil som Jacobsen vender tilbake til i bøker som Det nye vannet og Fata morgana. Tommy kommer hjem fra utlandet til Oslo øst for å finne ut hvorfor en av barndomskompisene døde. Narkotika og byfornyelse. Passelig vellykket, et snev av Pelle og Proffen i språkføringen, men jeg fikk i det minste en klar 80-tallsfølelse av denne.
En av Jacobsens mest elskede bøker, og den første fra Nord-Norge. Om en lettere tilbakestående hovedpersons syn på bygda han bor i, og en forsvinningssak som får sin oppklaring. Dette er antakelig ei god bok, men det er en intrikat liten sak som krever en konsentrasjon jeg ikke hadde da jeg leste den samtidig med at faren min døde.
Roy Jacobsens eneste barnebok får ikke skikkelig luft under vingene. En rekke fantastiske hendelser, uten at det blir en god historie av det.
Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.)
Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.)
Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Roger’n. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Roger’n er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Roger’n flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene.
Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.
Novellesamling. Tilbake til alvoret etter Drøbak-sommeren i forrige bok. Den tredje novellesamlingen fra Roy Jacobsen er bedre enn Fangeliv (1982), men litt svakere enn Det kan komme noen (1989). Her må fødselsleger ta liv og død-avgjørelser på hjemmebesøk (Nord-Norge!) og armer hogges av når rytterbander kommer til landsbyer i en av samlingens mest originale tekster. Høydepunktet er novellen som en far som tar hevn etter at sønnen blir drept i bilulykke.
Noen mener dette er en ungdomsbok, men jeg forstår ikke helt det. Til det er handlingen for komplisert. Det handler om etterdønningene etter den kalde krigen, og et vanskelig forhold mellom far og datter, og det er litt vanskelig å henge med. Ikke helt vellykket.
Novellesamling som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der.
Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.
Andre verdenskrig, denne gangen i Luxembourg, Ardennene og Stalingrad. Første halvdel foregår i Luxembourg, og er den mest tilgjengelige. Siste del krever sin leser. Den går tett på den tyske overkommandoen under beleiringen (og etter hvert nederlaget) ved Stalingrad. De innviklede kamphandlingene får sitt motstykke i teksten, hvor det blir vanskelig å holde rede på offiserene og posisjonene og planene og ikke minst underteksten. Men det hele rundes nydelig av tilbake i Luxembourg.
Jacobsens beste bok til da i forfatterskapet. Om Gest, en ung islending som må flykte til Norge etter at han dreper farens drapsmann på Island rundt år 1000. Handlingen foregår i årene etter Olav Tryggvasons fall og Olav Haraldssons (senere den hellige) regjeringstid. Romanen prøver ikke å etterligne sagaenes fortellerstil, men beholder mye av deres innhold. Her er det plenty med renkespill, innfløkte relasjoner og intrikat planlegging, mangelfull informasjonsflyt og tvetydige replikkvekslinger. Og selvsagt brutale drap, iskald natur og villige kvinner.
Les gjerne Tore Skeies bok om Olav Haraldsson og Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason før du går løs på denne.
Hilda som svar til Torill Revheim :
18:11, 14. april 2020* Diskusjon: Felleslesing av Berge av Jan Kjærstad
Fullførte romanen i dag, og også denne gongen gjer eg meg mange tankar om både språk og innhald. Eg har sagt det før, og eg seier det igjen; Kjærstad skriv godt!
Siste delen høyrer til Nicolai Berge. Eg opplever han som ein sjølvsentrert mann, ein som prøver å vere forfattar, og som er svært sjalu.
Han greier aldri å gløyme sitt livs kjærleik- Gry- og brukar fleire år på å vinne henne tilbake. Han ville verte Ap-politikar, men vende partiet ryggen då Gry slo handa av han.
På meg verkar han nesten sjuk...nesten psykopat i tankar og gjerninger.....
Synest også at eg vart betre kjend med Ine Wang gjennom dei møta ho hadde med Berge.
Romanen gir mykje tankeverksemd gjennom å skulle finne svar på hendingar og handlingar..
22 juli - og dei vonde handlingane der vert nærliggande å minnast. Vondt!
Den står (som en av mange) ulest i bokhylla mi.
Kjøpte den på bruktbutikk for mange år siden, og har ofte tenkt å lese den.
Kanskje det blir en god anledning til det snart.
Mitt forslag blir Karthago av Joyce Carol Oates.
Eg har ikkje lese så mykje av denne forfattaren, men såg ein omtale om boka her inne, og tenkte at det kan vere noko som kan vere verdt å bruke tid på.
Innhold både spenning og seinverknader etter krigshandlingar...etter det eg kan lese meg til.
Korede og Ayoola er ikke som andre søstre. Den ene dreper, mens den andre vasker og rydder opp åstedet.
Sterk søsterbånd på godt og vondt?
De er søstre, men svært ulike. Ayoola er den som flyter gjennom livet uten særlig til bekymringer. Hun har også en skjønnhet som de fleste snur seg etter og misunner. Korede føler seg som en grå mus ved siden av henne, men hun er den sterke av dem. Den dyktige og ansvarsfulle. Hun har en seriøs og respekterende jobb. Til tross for deres uenigheter, beskytter hun søsteren sin til enhver pris, også når hun dreper. Hun dreper de hun dater, og Korede kommer og vasker åstedet, legger en plan sammen som skal få dem til å virke uskyldige. Men vil det gå i det lange løp, og er blod tykkere enn vann i alle situasjoner? De har stått sammen i mange år og hadde en far som tyranniserte hjemme. På jobben bekrefter Korede det ene og det andre for en pasient som ligger i koma. Vil han huske hva hun har sagt hvis han en dag skulle våkne?
Dette høres kanskje ut som en alvorlig bok, men det er det ikke. Til tross for alvorlige hendelser, blir mye fortalt med humor, og liker man litt kynisme, er dette morsomt. Jeg liker kynisme, humor som er litt på grensen, både på film og i bøker. Må innrømme at jeg var skeptisk til denne boka på forhånd og trodde ikke det ville være en bok for meg, for er ikke så veldig glad i humorbøker generelt, men denne var både sprek og spesiell. Kaptilene er svært korte og man blir godt kjent med det sære søsterforholdet, og deres familieliv. Den muntre og rare tonen fascinerer, fordi den føles så malplassert i en slik type setting, og det er kanskje meningen, også?
Annerledes mordbok
Til tross for at jeg var veldig skeptisk til boka før jeg leste den, var den svært underholdende og sær. Mord blir beskrevet på en litt annen måte enn man er vant til, for eksempel i krimbøker. Det er en lett tone over det hele. Til og med den truende hjemmesituasjonen de vokste opp i, blir beskrevet som om noe som er helt normalt. De normaliserer det uvanlige på en måte. Mulig fordi det er noe de er vant til, og ting går over til autopilot? Ikke godt å si. Synes også sjalusien mellom søstrene er småmorsomt, selv om man også synes synd på Korede siden Ayoola får så mye oppmerksomhet fra menn, enn det hun selv gjør. Likevel prøver hun å skjule at det ikke gjør henne noe. Boka er både morsom og vond på en gang. Det er som om de ikke vil at noen skal synes synd på dem. At ting er som det er.
Det er mye mer å si om denne boka, men velger å holde anmeldelsen kort denne gang, med tanke på at boka er svært kort. Det skal ikke mye til før man avslører noe. Advarer om at det ikke er en bok for alle. Det kommer an på hva slags humor man har. Den fikk meg ikke til å le, men den var underholdende på en mørk og ironisk måte. Vil også minne på at dette er en vanskelig bok å definere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Er novellesamlingen oversatt til norsk?
Jeg foreslår at vi leser
Underkastelse av Michel Houellebecq.
Jeg leste Serotonin ifjor, og det ga mersmak.
Houellebecq skriver godt, og om aktuelle og diskutable temaer.
Leste den for noen måneder siden. God bok.
Tror det er første del av en (slags) trilogi.
Sist sett
