Bokelskere.no

Onsdag 20. mai 2020.

Da har jeg lest ut Powwow

Bra roman, men jeg greide ikke å få helt taket på handling og miljøskildring.
Mange interessante og spennende karakterer, som jeg ble godt kjent med etterhvert.

Bokens disposisjon er litt uvant for meg, og jeg synes også det er for mange personer å forholde seg til (måtte ofte bla tilbake til persongalleriet i begynnelsen).

Alt i alt er jeg fornøyd med å ha lest denne boka, og jeg kommer fortsatt til å benevne en del av (Nord-, Mellom- og Sør-)Amerikas innfødte for indianere.

Og hva betyr det at et par av personene i Tommy Oranges roman plukker edderkoppbein ut av sine egne bein?

Jeg har dessverre ikke lest noe av Brecht, men jeg skjønner hvorfor Orange har brukt disse linjene som innledende sitat til sin roman.
Siden Powwow har en åpen slutt, kan man jo se dette sitatet som en slags konklusjon på det som hendte på de siste sidene.

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nordmannen

Mellom bakkar og Berg utmed havet
heve nordmannen fenge sin heim,
der han sjølv heve tuftene grave
og sett sjølv sine hus oppå deim.

Han såg ut på dei steinute strender;
det var ingen som der hadde bygt.
« Lat oss rydja og byggja oss grender,
og så eiga me rundingen trygt.»

Han såg ut på det bårute havet;
der var ruskut å leggja utpå;
men der leikade fisk nedi kavet,
og den leiken den ville han sjå.

Frampå vinteren stundom han tenkte:
Gjev eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkane blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liene grønkar som hagar,
når det lavar av blomar på strå,
og når netter er ljose som dagar,
kan han ingen stad venare sjå.

Og med denne skriven av Ivar Aasen i 1863, vil eg gratulere alle bokelskere med dagen!
17.05.20

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ein ting er hundre prosent sikkert: Det er lite Powwow utanfor her i dag! Her er det kvitt og kaldt!
Alt anna enn « ..mai du skjønne milde».
Fekk lest nokre sider i går, og må tilstå at konsentrasjonen ikkje var heilt på topp.
Måtte stadig blade tilbake til dei første sidene for å finne kven som var kven.

Likevel- det meste Orange skriv er engasjerande. Trur han brukar språket til å få fram dei ulike personlegdomane. Det er også litt vemodig å lese om problema som så mange opplever - alkohol og stoff er sentralt i mange sitt liv.
Ser fram til finalen, Powwow.

Ha ein god søndag!

PS: Romanen er ferdiglesen...eg opplevde finalen som svært dramatisk! Trur der må vere ein del symbolikk, så eg må kanskje repetere dei siste sidene....

Har lest Prolog og DEL I ("Bli").

Jeg synes boka er bra, så langt.
Er blitt ganske godt kjent med både Tony Loneman (jeg-forteller), Dene Oxendene (fortelleren skriver om Dene Oxendene i 3. person), Opal Viola Victoria Bear Shield (jeg-forteller med spennende navn) og Edwin Black (jeg-forteller) + litt mindre kjent med noen andre personer.

Kanskje treffes alle disse og andre senere. På powwowen?
I så fall ikke ulikt oppbyggingen av andre fortellinger (bøker, tv-serier, film) fra USA.
Bare en følelse jeg har.

Hvorfor er noen mer oppslukt av dyr enn andre?

Vakker bok, både utenpå og inni
Det var coveret som gjorde meg oppmerksom på denne boka. Vet at man ikke skal velge bøker etter covere, men det hender seg. Noen ganger er man forfengelig. Syntes coveret var mystisk, dystert og hadde fine fargekombinasjoner, og virket litt annerledes. Jeg visste heller ikke så mye om innholdet før jeg fikk tak i den. Vil helst ikke vite så mye om en bok før jeg leser den, for forventninger blir fort dratt ned.

Flaggermusmusikk er om tenåringen Ellen som har mye å stri med, siden familien hennes er noe eksentrisk. Moren hennes tar seg av flaggermus som trenger hjelp til å komme seg igjen, og de får bo i uthuset deres. Hun bruker det som flaggermusmottak. Hun noterer også ned all slags ting om flaggermusene sine. Ellen har også en lillebror som er mye yngre enn henne, Enon som hun er blitt veldig glad i, og hun hjelper til med å ta seg av ham når det trengs. Enon er også litt mystisk fordi han får kraftige anfall, og de vet ikke hva det kommer av, til tross for mange undersøkelser. Det eneste som roer ham ned er når en barokkflaggermus setter seg på panna hans! Noen ganger drar moren deres vekk for å "hvile" seg, men forteller ikke hvor hun er, eller hvorfor hun trenger "hvile". Dermed faller da alt ansvar på Ellen. De har en nabo som er god venn av familien som stepper inn når det trengs. Men denne gang får ikke Ellen tak i henne, og hun må ta alt ansvaret selv. Holde orden i huset og få Enon til barnehagen uten at andre utenfor familien skal fatte mistanke om at hun og broren hennes bor alene en stund. Men det er dårlig timing, for etter at moren hennes er vekk, virker det som om alt av kaos skjer på en gang.

Kunne ha sagt så mye mer om handlingen, men det ville ha blitt for langt og avslørende, for det skjer mye i denne boka, selv om den ikke er særlig stor. Den er også noe mørk til å være en ungdomsbok, noe som bare er positivt. Sier ikke at alle ungdomsbøker er sukkersøte, men mange av dem er nettopp det, så det var godt å lese noe litt annerledes for denne målgruppen, for den var givende å lese, selv om jeg er utenfor målgruppen. Syntes ikke det gjorde noe.

En noe mørkere ungdomsbok
Boka har en type særhet i seg som jeg liker. Ikke bare når det gjelder de eksentriske karakterene, men hele handlingen har en særhet i seg som er litt sjeldent. Flaggermusmusikk består av litt fantasy, men ikke mye. Selv om det blir litt åpenbart tidlig for oss voksne, er Tronstad god på å holde på mystikken til det siste, og bevare interesse for karakterene. Man blir ikke lei. Tror jeg likte fantasy bedre før, og var på en måte lettet over at det ikke ble for mye av det. Synes jeg forsto og likte fantasy bedre før, enn det jeg gjør nå. Jeg liker fantasy nå også, men det er periodevis, og det spørs litt hva slags type fantasy det er. Så selv om det er litt fantasy i denne boka, er det meste av boka realistisk og troverdig. Selv om boka er veldig mørk, er den ikke på noen måte skrekkelig eller guffen, men mer gåtefull og kreativ. Den er også litt komisk i alt det mørke.

Jeg har lest en bok tidligere av Tronstad, og det er: Det blir pinlig uansett. Den skrev hun sammen med Bjørn Sortland. Synes hun skriver bedre alene. Flaggermusmusikk er en fargerik historie med fargerike karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lese Prolog og Del I- og kan sei med ein gong at eg likar det eg les, men - meir pga gode skildringar av både personar og miljø, enn av det miljøet og den kvardagen dei ulike personane opplever.
Både unge Loneman og dei to halvsøstrene er deltakarar i eit liv der alkohol og dop spelar ei stor rolle.
Synest Orange får fram tankar, melankoli og hendingar på eit vis som får meg til å tru på det han skriv.
Og heilt utan håp er det ikkje - der finst draumar og von...og språkleg godt.
Ser fram til resten.....

Spenningsfylt monotoni: Synes du det er litt vansklig å holde ut koronarestriksjonene? Tenk da litt på Christophe André, som ble kidnappet da han var på oppdrag for Leger uten grenser i den russiske republikken Ingusjetia. I den tegnede dokumentaren "Gissel" av Guy Delisle følger vi, i rute etter rute, Christophe's kamp for å holde motet oppe og vettet i behold fastlenket og isolert i månedsvis.

Krim er litteraturens fastfoood. Noen ganger i et leseliv er det akkurat det som skal til, selv om jeg vet det finnes mer korrekte alternativer. Jeg krever ikke kreativitet og finesser av en Big Mac-meny, og jeg krever ikke mer av en krim enn at den holder meg interessert i mysteriet den presenterer. Alt annet (samfunnskritikk, elegant språk osv.) er en bonus. Marions slør gjør det.

Jeg leser lite krim, men innbiller meg at rammen ofte ligner på den i Marions slør: En rekke kvinner blir drept (senere også menn) på grusomme måter, og en tilsynelatende ufeilbarlig morder med en egen signatur i drapene leker med politiet, som består av en brokete gjeng etterforskere osv.

Den umiskjennelige Roy Jacobsen-måten å skrive scener og dialoger på forandrer seg selv om dette er en krim. En pageturner, selv om jeg aldri satt og sitret på stolen. Og oppklaringen blir en smule doserende, det er akkurat som samfunnsspørsmålet forfatteren har ønsket å sette søkelyset på, blir gjort vel tydelig for leseren.

Andre verdenskrig igjen, nå fra Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i innledningen til andre verdenskrig. Tynn bok som satte meg i et merkelig humør. Historien er på ingen måte krigs-feelgood av typen La vita è bella, men har utvilsomt noe eskapistisk over seg. Timmo er byens hogstmann, langt nordøst i Finland. Når krigen kommer, nekter han å evakuere byen som skal brennes. I stedet hogger han ved. Først for russerne, så for finnene, trassig, men med større perspektiver enn man tror i begynnelsen.

Mye mer tilgjengelig enn Grenser, Jacobsens andre verdenskrig-bok fra noen år tidligere.

Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.

Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.

Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!

Eg les Komme hjem av Yaa Gyasi - ei bok eg ikkje hadde nokon forventningar til. Men, iallfall deler av det eg les gjer inntrykk. Slavelivet var heftig!

Elles så ser eg fram til Powwow som skal samlesast. Har greidd å ikkje starte før tida...

I desse rare tidene er det godt å greie å «rømme» inn i ei bok....sjølv om kvardagane no ser ut til å lysne ....

Bok fra Bokklubben igår (30/4).
Norsk utgave, Aschehoug 2020.
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.
Innbundet, 335 sider.

Ser at boka starter med "Persongalleri" før "Prolog"

"I mørke tider,
Vil det da også bli sunget?
Ja, det vil også bli sunget
Om mørke tider."
- BERTOLT BRECHT
(aktuelt?)

Jeg regner med å begynne lesingen av Powwow om et par-tre dager.
Skal lese ut Mot strømmen av Joris-Karl Huysmans først.

Torsdag 30. april 2020

Ny tråd:
Felleslesing av Powwow

Velkommen til felleslesing av

POWWOW av TOMMY ORANGE.

Leseperiode:
Søndag 3. mai - søndag 24. mai.

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka (utgave?).

Lenke til hovedtråden